Ikke alle hjørner skal sages av

Det siste året har vært et modningsår for Saku menighet i Estland. For pastor Ariel Süvari har det vært hans første hele år i tjenesten etter at misjonær Magne Mølster gikk over i andre oppgaver. For Ariel har dette vært et år som begynte med det han selv beskriver som «frykt og beven». Ikke fordi oppgaven var ny, men fordi ansvaret var stort. Etter hvert har det vokst fram en dypere erkjennelse: Det viktigste i menighetsarbeid er ikke å forandre alt raskt, men å gå veien sammen.

Den harde knelebenken bak alteret ble et bilde på dette. Fristelsen var der – å sage av hjørnene, gjøre den mer komfortabel og bedre tilpasset egne behov. Men i stedet fikk den stå. Slik har også menigheten fått vokse: i tålmodighet, i lytting og i tillit til at Gud leder steg for steg.

Noe av det mest gledelige i året som gikk, er arbeidet blant barn og unge. Ungdomsarbeidet samler både tenåringer og unge voksne, og i adventstiden møttes over et dusin unge til fellesskapskveld. Samtidig har en egen gruppe for 12–13-åringer funnet sin plass under søndagens gudstjenester. Tro bygges ikke på én kveld – men fruktene begynner allerede å bli synlige.

Også konfirmasjonsarbeidet har vært sentralt. To konfirmantkull har vært gjennom undervisning, og både unge og voksne har blitt døpt og konfirmert. I et samfunn der kirken ofte oppleves som fjern, er dette sterke tegn: Mennesker søker fortsatt Gud – og finner veien inn.

Menigheten har også åpnet dørene bredere mot lokalsamfunnet. En sensommerkonsert med familiebandet «Laikrete», arrangert som del av en lokal kafédag, samlet rundt 160 mennesker – mange som ellers sjelden går i kirken. Små broer ble bygget, og terskelen inn i kirkerommet ble lavere.

Alt dette skjer innenfor tydelige økonomiske rammer. Støtten fra NMS har i mange år vært avgjørende, både i oppbyggingen av kirkebygget og i bærekraften i tjenesten. Men for pastor Ariel handler dette først og fremst om relasjon, ikke tall. Og denne relasjonen vil fortsette også etter at den økonomiske støtten avsluttes:

– Vi ser dette som et tegn på langvarig tillit og delt ansvar, og det betyr mer for oss enn vi klarer å sette ord på, skriver han i en hilsen til norske venner.

– Omsorgen, den lyttende samtalen og de enkle spørsmålene om hvordan det går, har vært til stor oppmuntring.

Også kirkebygget utvikles videre. I fjor ble det installert heis, slik at flere kan delta i fellesskapet. Neste steg er mer fleksible rom som kan brukes både av menigheten og av lokalsamfunnet.

Saku menighet går ikke denne veien alene. Bønnene, interessen og støtten fra misjonsvenner i Norge gjør det mulig å gå rolig, med åpne ører – og uten å sage av alle hjørnene. Kanskje er det nettopp slik Gud helst bygger sin kirke.

Denne artikkelen er skrevet av Ariel Süvari, og er oversatt av Sandra Bischler.