100 år med rett til å steme

Denne artikkelen ble skrevet kort tid etter hundreårsmarkeringen for innføringen av stemmerett for kvinner i NMS. Organisasjonen ga kvinner stemmerett og valgbarhet  i 1904. Dette var en progressiv beslutning på den tiden, ni år før kvinner fikk allmenn stemmerett ved politiske stortingsvalg i Norge (1913).

Fordi NMS var en sentral kirkelig aktør, representerte vedtak i 1904 et gjennombrudd for kvinners offentlige deltakelse i norsk kristenliv. I kvinnesakskretser så man vedtaket som en virksom forløper for en raskere oppnåelse av den statsborgerlige stemmerett for kvinner. Dette er en historie de færreste kjenner til og vel verdt en markering.

Kjennere av norsk organisasjonshistorie vil raskt si at NMS ikke var den første kristelige organisasjonen som innførte stemmerett og valgbarhet for kvinner. Det stemmer. Norsk Søndagsskoleforbund kvoterte kvinner inn i sitt hovedstyre ved stiftelsen i 1889, mens Norges kristelige Ungdomsforbund (nå Norges KFUK-KFUM, stiftet 1880) gav kvinner sete i generalforsamlingen fra 1892 og i hovedstyret fra 1905.

Dette vakte ingen teologisk diskusjon og kan forklares med at arbeidet på grasrota var kjønnsdelt med barn og unge som målgruppe. Derfor var det legitimt å inkludere kvinner når de møtte frem som utsendinger fra sine respektive enheter, og å kvotere dem inn i hovedstyrer. Det avspeilte arbeidet på grunnplanet.

NMS (stiftet 1842) derimot var med sine 900 misjonsforeninger en organisasjon av og for voksne, en skikkelig tungvekter i norsk kirke- og samfunnsliv, med en innarbeidet organisasjonsstruktur og et omfattende arbeid uten- og innenlands. I slike sammenhenger var kvinnespørsmålet teologisk mer kontroversielt. Likevel var grasrota den ny sosial praksis, men normdebatten tok NMS i 1904.

Den var grunnlaget for Indremisjonsselskapets vedtak om kvinners stemmerett og valgbarhet (hovedstyret unntatt) i 1911 og en referanse i prosessen mot Kinamisjonsforbundets (nå: Misjonssambandet, stiftet 1891) nei i 1912.

Bakgrunn

Kvinnespørsmålet signaliserer dyptgående endringer i norsk samfunnsliv. Industrialisering, mekanisering av landbruket, urbanisering, økende kvinneoverskudd og folkeomflyttinger førte fra 1880-årene av stadig flere ugifte kvinner ut i et yrkesliv atskilt fra storhusholdningen og inn på menns banehalvdel i nye sammenhenger og samarbeidsmønstre.

Fra 1884 skjøt demokratiseringen fart med krav om utvidelse av den politiske stemmeretten for menn og kvinner. Da hadde Det norske Totalavholdsforbund allerede innført stemmerett og valgbarhet også for kvinner. Fra 1886 ble det fremmet minst ett forslag om kvinners stemmerett i hver stortingsperiode frem til 1913.

Da allmenn stemmerett for menn over 25 år var vedtatt i 1898, mobiliserte kvinnestemmerettsforeningene med landsomfattende foredragsturneer og underskriftskampanjer. Dette satte spor etter seg, også i NMS. Årstallet 1904 er ingen tilfeldighet. I 1901 vant kvinnene sin første seier da kvinner fikk inntektsbegrenset kommunal stemmerett.

Allerede året etter, våren 1902, lå det forslag på hovedstyrets bord om at kvinners valgbarhet og stemmerett måtte tas opp til behandling i organisasjonen.

Kvinner i organisasjonsarbeidet

Men Søndagsskoleforbundet og Ungdomsforbundet var først ute – fordi voksne kvinner møtte som utsendinger fra sine respektive enheter, som bestod av umyndige barn og unge. Det var ingen uenighet om at kvinner hadde viktige oppgaver i det kristelige organisasjonsarbeidet. Med hensyn til frelsen var kvinner og menn stilt likt. Vitneplikten og vitnetjenesten omfattet både kvinner og menn og skulle komme til uttrykk både i ord og gjerninger. Men arbeidsoppgavene var kjønnsdelte, etter mønster av hverdagslivets arbeidsdeling og også skapelsesteologisk begrunnet.

Kvinnenes arbeidsområde var de såkalte «kjærlighetens gjerninger», som svarte til hennes kjærlighetsfylte natur og kunne utføres i det stille. Disse omfattet forskjelligartet virksomhet overfor barn og kvinner generelt, overfor syke, fattige og vanskeligstilte spesielt. Begrepet omfattet også deltakelse i kvinneforeningene, som virket etter idealet i det stille. Menns hovedoppgave var derimot den utadvendte ledelse og «Ordets forkynnelse», det vil si i skrift og i tale forkynne og utlegge Guds ord offentlig samt lede forenings- og organisasjonsarbeidet lokalt, regionalt og sentralt.

Det komplementære

Denne arbeidsdelingen svarte til tenkningen om kjønnenes natur som grunnleggende forskjellige og komplementære, der kvinnene ble tilordnet den hjemlige eller private sfære og koplet med følelser, estetikk og religion, mens menn var vendt utover, mot den offentlige sfære, utrustet med evne til rasjonell tenkning og handling. Mens kvinnens anlegg gikk mer i retning av det praktiske, var mannen mer teoretisk anlagt. Teologisk sett ble denne kjønnsforståelsen begrunnet i skapelses- og syndefallsberetningene.

Mannen var skapt først og kvinnen til å være hans medhjelp i alle livets forhold, også i organisasjonsarbeidet. Hun var avhengig av og underordnet mannen ikke bare i ekteskapet, men også i kirke og samfunnsliv. Men når kjønnene var grunnleggende forskjellige, var de også gjensidig avhengige av hverandre. Kvinnen utfylte mannens mangler og nådde inn til kvinner og barn i sammenhenger der menn ikke hadde adgang, for eksempel ute på misjonsmarken.

Komplementaritetstenkningen skapte i første omgang et kjønnsdelt arbeid, noe som igjen – med start i 1880-årene og i takt med samfunnsutviklingen og den økende differensiering i det kristelige organisasjonsarbeidet – førte menn og kvinner inn
til samhandling på felles arenaer, dels for å ivareta kvinners spesifikke interesser (oppdragelse, skole, helse), dels for å utfylle menn nettopp på «kvinnelighetens» områder.

Taleforbudet

Menn og kvinner gikk likevel tidlig om hverandre i arbeidet. Menn deltok på linje med kvinner i det kjønnsdelte arbeidet for barn og ungdom, og de deltok i sosialt rettet virksomhet. Og kvinner kunne utlegge Guds ord overfor barn og voksne kvinner og ved husbesøk.

Dette ble for kvinnenes del tolket som virksomhet i det private rom og i tråd med det ansvar en kvinne hadde som husmor for den kristelige oppdragelse av sin husstand. Mens menn kunne virke både i det private og offentlige rom, var kvinners deltakelse i offentligheten generelt sett atskillig mer kontroversielt. I kristelig sammenheng var to områder strengt for kvinner: Den offentlige forkynnelse i kjønnsblandede voksenforsamlinger og muligheten til å velges som delegat eller styremedlem i (voksen) organisasjonenes representative, offentlige organer som generalforsamlinger, kretsmøter, foreningsstyrer, kretsstyrer og hovedstyrer. Begge deler ble begrunnet med at kvinnen skulle tie i forsamlingen, underordning og ordet om at kvinnen ikke skulle være herre over mannen.

Kjønn som organiseringsprinsipp

Rundt 1890 begynte kvinner så smått å møte som utsendinger til generalforsamlinger og kretsmøter i de kristelige organisasjonene. Men ikke i NMS, for NMS ble grunnlagt i 1842, på et tidspunkt da kvinner ikke en gang var selvstendige juridiske subjekter. Kvinner var følgelig utelukket i myndighetsposisjoner. Dermed ble NMS, som andre voksenorganisasjoner etter dem, organisert med datidens kjønnsrelasjon som et grunnleggende organiseringsprinsipp:

Mannen tok ansvaret for den offentlige virksomheten i de store misjonsforeningene og ledelse i NMS.

Kvinnene etablerte seg i kulissene, på sidelinjen, i form av kvinneforeninger. Dette var et rent kvinnearbeid og støttetiltak, drevet i privat regi uten formelle bånd til noen organisasjon. Derfor var de også fri til å kanalisere midlene sine dit de selv ønsket, noe som faktisk gav kvinner stor påvirknings- og initieringsmakt. Med årene ble de organisasjonenes viktigste inntektskilde og en direkte årsak til en rekke institusjoner og tiltak i norsk kristenliv.

NMS-vedtaket

I 1904 stod 3500 misjonskvinneforeninger bak to tredjedeler av NMS sine samlede inntekter! Med økende konkurranse om midlene var det viktig å sikre seg kvinnenes støtte og knytte dem til egen organisasjonsstruktur. Dette var imidlertid ikke hovedmotivasjonen. Den lå dels i at NMS i sin tid ble organisert etter moderne filosofiske og politiske ideer om representativitet og verserende demokratiseringsprosesser i samfunnet.

Argumenter fra den politiske debatten ble brukt: det var en rettferdighetssak at misjonens flittige arbeidsbjørker fikk innflytelse over midlene de skaffet til veie. Dels skyldtes det press fra NMS-kvinner, som ønsket og i kulissene arbeidet for stemmerett og etterhvert lanserte tanken om å gi kvinner inn i hovedstyret (Realisert 1939).

Det var ikke opptatt av stemmerett og valgbarhet som lønn for strevet, men ønsket som uttrykk for at det var bruk for kvinnenes særegne utrustning i NMS sitt arbeid og anerkjennelse av deres kall. Dessuten var de opptatt av å ivareta kvinners spesielle interesser. Komplementaritetstenkningen var i tillegg til kallstanken deres viktigste argumentasjonsmateriale.

Teologisk argumentasjon

Men hvordan komme forbi taleforbudet? Hva betydde det at kvinner skulle tie i «menigheten»? Å være utsending til en generalforsamling innebar i følge tradisjonell tenkning å tale offentlig. Nøkkelen ligger i NMS sitt kirkesyn. NMS var verken menighet eller kirke, men en organisasjon som Guds folk var samlet til oppbyggelsesmøter i kirker eller på bedehus, ikke i forhandlingsmøter. Grensen for kvinners tale i offentlige forsamlinger ble dermed flyttet til talerstolen og oppbyggelsesmøter, og den moderne, diskuterende kvinne legitimerte og kvinneidealet «å være i stillhet» parkert.

Argumentasjon med utgangspunkt i komplementaritetstenkningen trakk i samme retning. Administrasjon var hovedsakelig av praktisk natur, følgelig var det et område som også passet for kvinner. Fordi menn og kvinner samarbeidet i kraft av sin særegenhet og dermed utfylte hverandre, gjorde kvinnen seg heller ikke til herre over mannen.

Summa summarum. Da NMS ble stiftet i 1842, var denne typen sammenslutninger noe helt nytt og varslet en ny tid. De kristelige organisasjoner var moderne fenomener, og som moderne fenomener bidro de til å fremme modernitet, også med hensyn til kvinner. De fremmet demokrati og samhandling, med krav om frihet i forhold til det kirkelige embete og retten til å realisere sitt subjektive kall. De engasjerte og involverte grasrota, lek som lærd, kvinner som menn, barn som unge. Det som misvisende omtales som «lekmannsbevegelsen», er en bevegelse dominert av kvinner.

På grasrota. Der deltok de i en stadig mer differensiert virksomhet og opparbeidet seg også kompetanse som foredragsholdere og Ordets forkynnere, først i det private, senere i det offentlige rom, som ledere og som ansatte i organisasjonene.

Selv om de kristelige organisasjonene tradisjonelt var motstandere av kvinnelige prester, har de likevel bidratt til utviklingen ved å fostre kvinner som leke forkynnere og slippe dem til på sine talerstoler, før muligheten til å bli prest var en realitet.