Å bære lyset videre
LYSBÆRER: Gulnaz Naushad har tatt stigmaene som kunne plassert henne nederst i det pakistanske samfunnet, og gjort dem om til en kraft for å bringe lys i mørke.
Fotograf:
Maria Indrøy Risanger
Hun er kristen, kvinne og mor til et barn med funksjonsvariasjon. Tre karakteristikker som plasserer henne langt nede på rangstigen i det pakistanske samfunnet. Gulnaz Naushad skammer seg likevel ikke. Erfaringene er en døråpner i møte med andre.
På femteplass blant verdens mest befolkede land finner vi Pakistan. Her har åtti prosent aldri møtt en kristen, ikke rart når de kun utgjør to prosent av landets 250 millioner innbyggere.
Kastesystemet har preget det indiske subkontinentet i flere tusen år. Med misjonærene på 1800-tallet var det lavkasten, de urene, som tok imot evangeliet. Budskapet om menneskets ukrenkelige verdi appellerte til dem som håndterte søppel og latriner. Disse «choorahene» levde under sterkt stigma, men følte seg sett i kristendommen. Troen ble etter hvert en del av deres identitet og fulgte med da Pakistan ble grunnlagt som muslimsk stat i 1947.
– Vi har beveget oss fra et kastesystem til et klassesystem, forteller Gulnaz Naushad.
– I Pakistan lagde vi egne små bobler å bo i. Vi fant trygghet hos våre egne framfor blant majoriteten. Inni de kristne koloniene har vi egne skoler og arbeidsplasser, hvor ingen ser ned på oss. Utenfor kan vi fremdeles oppleve diskriminering. Vi anses som mindreverdige og uetiske, og vi kalles fremdeles «choorah».
Tros- og identitetskrise
I Pakistan er religion en identitetsmarkør snarere enn et uttrykk for personlig tro. Islam er ikke bare majoritetens religion, men også overklassens religion. Majoriteten er likevel svært misjonal. Å lede andre til islam, anses høyt belønnet for å nå Paradis. Naushad erfarte dette gjennom medelever og islamundervisning på sin jenteskole. Tolv år gammel ønsker hun å ta et oppgjør med lav selvfølelse og en fraværende far.
– Jeg ble så tiltrukket av islam og ønsket å bli muslim. De virket så nær Gud. Jeg likte farsfiguren, og kjente dragning mot et rikt bønneliv.
Hun bestemmer seg for å rømme hjemmefra, men stiller et ultimatum før hun sovner.
– Herre, hvis de kristnes Gud er sann, stopp meg. Hvis den islamske Gud er sann, la meg gå.
Neste dag våkner hun utpå ettermiddagen med høy feber. Naushad aksepterer signalet. Det blir første steg mot en personlig tro, og hun begynner jakten på hvem Gud egentlig er. Rett før hun begynner på universitetet aksepterer hun Jesus som frelser, men det er én uoppgjort ting som senere blir vendepunktet.
– Jeg strøk i et fag, og betalte for et falskt vitnemål. Bedrageriet ble avslørt, men jeg kom unna ved å si at beskyldningene skyltes trosdiskriminering.
Hun får jobb i en kristen organisasjon med lønn basert på de falske papirene. Naushad kjenner stadig at Gud pirker borti henne. En dag kalles hun inn til sjefen. Styret vil sende henne på teologistudier fordi hun har vist formidabel trosvekst.
– Jeg brøt sammen. For en hykler! Vise vekst og samtidig skjule en løgn. I samme øyeblikk som jeg avslørte alt, kjente jeg for første gang et dypt gudsnærvær. Jeg som hadde lett etter svar, fant Ham i bekjennelsen.
Naushad blir grepet av tilgivelsen, ikke bare av Gud, men også av sjefen som ikke trekker tilbudet.
– Gjennom studiene opplevde jeg at Gud renset meg. Jo mer jeg lærte om ham, jo mer elsket jeg ham. Jeg har tvilt, men gang på gang har han vist seg, og jeg har fått vokse i Ham.
Stigmatisert
Det blir likevel et hardt slag for den unge familien da sønnen diagnostiseres med autisme. I pakistansk kontekst er barn med funksjonsvariasjoner å forstå som en straff for kvinner som har syndet grovt. Naushad får beskjed fra flere hold om å holde seg i konstant bønn og syndsbekjennelse. Hun klarer å tenke rasjonelt, men er ikke upåvirket.
– Jeg klagde og gråt, og var tydelig på at jeg kunne gjort så mye mer for Ham om jeg hadde hatt en «normal» gutt.
På nyttårsaften tar motløsheten over, men så åpnes et lite vindu. Naushad innser fakta: Familien er på Filippinene hvor seksåringen får behandling av dyktige terapeuter, alt dekket av instituttet. Hvis Gud har satt dem i denne situasjonen, vil han gi styrke til å håndtere den.
– I dagslys setter du ikke pris på lyset, men når det er mørkt, er selv den minste flamme etterlengtet.
På gudstjenesten dagen etter slås hun ut av sangstrofen «fordi Han lever, kan jeg møte morgendagen».
– Jeg overga meg helt og aksepterte sønnen vår som en velsignelse.
Siden har hun kjempet mot et doktrinært tankesett som lar mødre være alene med tung skyldfølelse og hvor barn skjules i frykt for sosial fordømmelse. Rådende oppfatning er at de aldri vil kunne bidra i samfunnet og derfor heller ikke trenger å bli anerkjent.
– Hvis barn får funksjonsvariasjoner på grunn av foreldrenes synd, ville alle barn hatt det, konstaterer Naushad, som bruker egen erfaring i møte med berørte familier og i arbeid blant ungdom.
Over halvparten av Pakistans befolkning er under 25 år, og det trengs mer fokus på mental helse.
– Budskapet mitt er at utfordringer skal utruste og velsigne oss, ikke skade oss. Pakistan trenger Gud. Et ekte, personlig forhold, mener Naushad, som brenner for å gjøre kristen identitet om til kristen tro.
Evangeliets kraft
Som nygifte var det bevisst at ekteparet bosatte seg blant majoriteten framfor i en kristen koloni, for som Naushad sier: Vi må være der de er.
– Til tross for at Pakistan er et muslimsk land, har vi frihet til å gå i kirken og lovprise vår Gud. Problemet oppstår når vi når ut til andre og Gud begynner å virke i deres liv. Da er det ikke vi, men de som har omfavnet troen, som vil lide mest.
Pakistans blasfemilover er strenge, med dødsstraff som ytterste konsekvens. Konvertitter utsettes for forfølgelse og sterke sanksjoner fra samfunnet, og mange sier aldri høyt at de har forlatt islam.
Naushad vet om menn som går i moskeen, men ber i Jesu navn. I ekteparets småfellesskap tok en mann sent i 70-årene imot Jesus allerede som 29-åring, men har aldri fortalt det til storfamilien i frykt for sønnenes liv. Og hjemme i blokka, midt blant majoriteten, trengte Naushads lovsang gjennom veggene og tiltrakk seg en liten gruppe som ville høre tonenes bakgrunn.
– Kraften i evangeliet er så sterk at den når ut til andre, men det er en vanvittig stor pris for folk å betale, påpeker hun, og legger til at de som er opptatt av tall vil bli skuffet. Man kan ikke nødvendigvis krysse av bokser for hvor mange man har døpt eller nådd ut til. I Pakistan kan dette være både en skjult og en langsom prosess, men Naushad ser et land som tørster.
– Majoriteten gjør gode gjerninger for å slette de dårlige fra kontoen og sikre seg plass i Paradis, ikke for å glede Gud. De har lært mange løgner om kristne. Vi er blant annet uetiske fordi kristendommen anses som Vestens tro. Gud som Far, den barmhjertige, er ukjent for dem. Det viktigste er at vi viser utilslørt hva kristen tro er.
Trygg tro
I dag jobber Naushad med disippeltrening i den kristne medieorganisasjonen PAK7. Hver sommer samles rundt 25 unge kristne til en 10-ukers intensiv mediaskole. I tillegg til medieopplæring og -produksjon er et sentralt mål at studentene skal få kjenne og erfare Gud. Naushad kjenner seg igjen i studentene. De er kristne kun fordi de er født inn i det.
– Sammen går vi gjennom hele frelsesplanen fra Første Mosebok til Johannes’ åpenbaring. Det at Gud ønsker en nær, personlig relasjon, treffer et tomrom i dem. Det samme appellerer til den muslimske majoriteten.
I løpet av ukene ser hun en enorm utvikling hos studentene. De vokser i måten de ser på seg selv og medmennesker på, og de finner trygghet i egen tro og er utrustet til både trosforsvar og å vitne om Gud i egen medieproduksjon.
– Det er kun transformerte liv som kan transformere liv, og derfor er det verdifullt at de bruker sin historie i møte med andre.
Sommeren 2025 ble det utført en undersøkelse som tok for seg rekkevidden til PAK7s TV-kanal. 5,1 millioner opplyste at de hadde sett på kanalen. Det mest oppsiktsvekkende var at 94 prosent av disse var fra andre trosretninger. Medieorganisasjonen med sin brennende stab for å se Guds kjærlighet forvandle Pakistan kan vise seg å være et viktig ledd for å spre evangeliet langt utover det de to prosent pakistanske kristne kan alene.
– At Gud snakker til oss og er like interessert i oss i dag som i går, er en fremmed, men tiltrekkende, tanke for majoriteten. Det og bønn er veien for å bære lyset videre.
