Brunos tro

"Veien var vanskelig, men det var lys i enden av tunellen" sier Bruno

Litt over en måned har gått her i Crato, Brazil, tiden flyr, og jeg har lært masse av kirkemiljøet og vertsfamilien min her.

En av de jeg er blitt godt kjent med og lært mye om tro av, er Bruno. Han er vertsfaren min her i Muriti, og vi bor under samme tak. Han jobber nå som prest og rehabiliteringsveileder i Leao da Juda, som er ett rehabiliteringssenter for narkotikamisbrukere i Juazeiro do Norte. Bruno har lært meg mye om tro, og hva troen hans har hjulpet han gjennom.

Bruno vokste opp i Fortaleza, en fattig storby ved kysten av nord-øst brasil. Faren forlot familien hans når han var ung, og moren måtte jobbe mye for å holde familien i live. Mye av fritiden hans endte opp på gatene i favelaen der, og med ett behov for tilknytning og medlidenhet, endte han opp i gjengmiljøet der. Miljøet han befant seg i var preget av kriminalitet, hærverk og narkotika.

Moren hans hjalp han ut av situasjonen han fant seg i, eller tvang han på rehabitering på Leao da Juda. Veien var vanskelig, men det var lys i enden av tunellen, sier Bruno. Det lyset var en fremtid. Gjennom behandlingen han fikk på Leao da Juda fikk han mulighet til å involvere seg i det lille lutherske kirkesamfunnet. Han ble glad i dette fellesskapet og håpet for egen fremtid vokste. Bruno fikk ikke bare motivasjon, han fikk ambisjoner og viljestyrke til å arbeide for å bli prest.

I dag kan vi se ha i kirken hver søndag ved prekestolen, der ber han for at andre skal få samme hjelp som han. At andre skal bli kjent med Gud. Han er ikke utdannet prest helt enda, men jobber med saken. Han har fått avtalt at han blir presten i Muriti Lutheranske Kirke, etter forgjengeren Romilto flytter sørover. Om ikke så lenge skal ha også ta førerkortet. Ting forandrer seg mot lyset, og Bruno inkluderer evig takknemlighet inn i bønnene hans.
Jesus er livets vei sier han, og han holder fast på at han ikke hadde klart å gått så langt uten kristendommen, det har vært lyset hans. Likevel, sier han at livet ikke blir lett, selv om man er kristen. Å tro betyr ikke ett lettvint liv. Alt blir ikke perfekt, det er alltid tunge dager sier Bruno. Men gjennom de tunge dagene, har det vært viktig for ham å ha noen til å hjelpe til å kjempe på hans side, noen til å løfte ham opp.

Les innlegget →

Sergios talent

Sergio står ved innsjøen under et gammelt eukalyptustre og venter. Han har stått der ganske lenge nå. Helt stille står han der i sin lysebrune singlet, grå badebukse og fiskehatt med slør som dekker nakken. Han holder et nett med vekter i høyre hånden og tråden mellom tennene. Helt stille.

Dette er et show; resten av oss sitter i skyggen i strandstolene og prater lavt. Det er store karper i vannet. De vaker stadig nærmere Sergio. Hadde du malt ham grå hadde han vært en statue. Beveger han seg, risikerer han at middagen svømmer vekk. Det ligger en håndfull mark i vannet rett under steinen han står på. De har ligget der i femten minutter. Fra et stykke unna kan man se ovale ringer i vannet som peker mot den gamle mannen. Nå skjer det.

Sergio løfter garnet raskt opp og ut, og slipper tak. Det svever lydløst over vannet som fugl som skal angripe, med vingene tett inntil kroppen. Midt i lufta sprer vingene seg, som en stor havørn rett før den griper etter laksen i elveutløpet. Ørnens klør griper tak og vektene driver garnet ned. Karpene skjønner det ikke før det er for sent. Vektene synker raskere ned rundt dem enn de kan svømme, fulgt av ett sterkt nett ført av en dyktig hånd. Middagen er fanget.

Sergio drar nettet sakte men sikkert opp på land. Det plasker i vannet. Familien løper ned til vannet for å se, Leandro klapper ham på skulderen og hjelper til med å løsne fangsten fra garnet. «Vem aqui um pouquinho se você quer aprender!». Kom her litt om du vil få med deg noe læring! Sier de.

Jeg står på kanten av bredden under det samme treet. Alene, med garnet i høyre hånd og ett lite vak foran meg. Nå skjer det tenker jeg, og kaster. Som en stor sekk med poteter går garnet pladask rett foran meg. Litt klumsete. Det ble ikke noe fisk på kastet mitt gitt.

Men nå skal fisken renses. Sergio sløyer den første fisken og vasker den grundig. Han klager over hvor beinete den er, og hvor kronglete det er å spise den. «Que chato!» sier han. Jeg tar den andre fisken og spør om jeg kan rense den, med håp om å lære noe tilbake. Fisk har jeg filetert mye av, og nå er det noe jeg faktisk kan. Jeg åpner buken og skjærer tett inntil ryggraden og presenterer stolt to skinnfrie fileter. Wow, sier de! Dette var visst nytt.
Sergio prøver å filetere den siste fisken slik jeg gjorde. Han åpner buken og kutter skjevt på skrått over fileten og skinnet. Litt klumsete. Det ble ingen beinfri filet denne gangen gitt.

Alle ser på hverandre mens vi plukker ut bein av de få og dårlig rensede fiskene. Det er helt stille i rommet. Leandro hoster opp ett bein og begynner og le. «Vi får prøve på nytt imorgen!».

Les innlegget →

Marcelos tempo

«Tem tempo pra mim?» spør vertsbroren min Marcelo på ti år. “Har du tid til meg?»

Ordet «Tempo» er morsomt å fundere litt på syns jeg, hva tenker du når du hører ordet «tempo»? Rask rytme? Høy intensitet? Mange repetisjoner kanskje?

Ordet «Tempo» er ett portugisisk homonym, men har også en annen betydning: «Tempo» betyr nemlig «tid». Men tenker jeg på det norske tempoet, får jeg helt andre assosiasjoner til ordet enn om det sies av en brasilianer. Det norske tempoet assosierer jeg med ett høyt tempo i hverdagen; ting skal fikses, jobb skal gjøres og oppgaver skal leveres. Ett høyt og stressende tempo, lite tid til overs som jeg har friheten til å bruke selv.
Men her i Brasil? Har du tempo; så har du tid. Og her har jeg mye tempo! Det tillater meg til å bruke det på andre ting enn jobb.

«Tem tempo pra mim?» spør vertsbroren min Marcelo på ti år. “Har du tid til meg?» blir dette om du oversetter det direkte fra portugisisk. Har jeg tid tid å gi? Har jeg noe tid å dele? Dette er ofte en invitasjon til å leke, spille eller tegne. Ja sier jeg!

Marcelo er en god gutt, og en venn jeg har delt mye tid med, selv med forskjeller i alder og språk. Nesten hver dag så lager vi banansmoothie sammen som vi drikker i hengekøyene i stua når foreldrene er på jobb. Så spiller vi fifa på tven, han med landslaget til Brasil og jeg Norge, og han vinner nesten alltid!

Tempoet vårt her er langsomt, og tiden kan vi bruke på hverandre, og selv med store utfordringer i språkforskjeller, har jeg tid til å lære meg å skape relasjoner. Marcelo er en person som jeg deler mye tid med.

Han ligger i hengekøyen foran meg akkurat nå og venter på at jeg skal legge pcen fra meg og tegne i boka hans, han vil at jeg også skal tegne ett vesen i fantasiverdenen hans. Han har lært meg å tegne Naruto, men også hvor sunt det kan være å ta det med ro, senke tempoet litt, og dele tid.

Les innlegget →

Min tid i Brasil!

Etter å ha blitt evakuert ut av Hong Kong fikk jeg en sjanse til å tilbringe en måned i Brasil. Jeg hadde ikke like god tid til å kunne oppleve landet på samme måte som med Hong Kong, men jeg fikk et lite innblikk i hverdagen i den lille byen Panambi og lærte mye om hvordan de bruker tid sammen.

Jeg fikk delta på en rekke oppdrag som gjorde at jeg fikk mange nye venner. Gjennom dette fikk jeg delt erfaring, lært bort min tro, lært bort litt om Norge og hvor viktig det er å snakke engelsk. Jeg ble godt tatt imot i menigheten, og jeg ble invitert på mye besøk, som ga meg god mat og nye relasjoner. Slik så jeg hvor viktig det er å være sammen i hverdagen for de som bor i Panambi, altså å dele tiden i hverdagen.

Kontaktpersonen min og hans kone gikk på Hald for ti år siden, og derfor var det lett å snakke om kultur og forskjeller siden de allerede hadde så mye erfaring. De og barna deres ble en type bonusfamilie for meg, noe jeg syns var veldig hyggelig. De husket til og med litt norsk! Jeg satt veldig pris på at de valgte å bruke så mye tid sammen med meg, og passe på at jeg hadde det bra!

Noen av oppgavene jeg fikk var å jobbe på et barnehjem to ganger i uken og tale på et rehabiliteringssenter. Det lærte meg mye om utfordringer familier kan ha i Brasil, og hvor viktig troen er å holde fast i. Noen av barna er alene med søsken hos andre familiemedlemmer, og noen er voksne som har mistet familiene sine, på grunn av alkohol. Det var veldig interessant å se på disse to sidene av familiene, om hva som er utfordringer fra de forskjellige parter. Jeg er veldig glad for at dette var noe jeg fikk se og være en del av. Jeg hadde også mye presentasjoner på skoler, hvor jeg pratet om Norge, og hvor viktig engelsk er i den globale verden vi lever i dag. Jeg svarte på masse spørsmål, og fikk et inntrykk av hva folk i Panambi tenkte om Europa og Norge. Jeg innså også etter hvert hvor viktig det var å møte opp og lage en type relasjon til alle jeg var sammen med, gjøre ting personlig og vise at at jeg delte min tid med dem. Jeg kjente veldig på at det var noe de satt mye pris på.

En tidligere Haldstudent hadde satt opp engelskgruppe i kirken, så mange møtte opp for å trene og opprettholde sin muntlige engelsk. De lærer ikke så mye engelsk på skolen i Panambi, så det var mange som fikk mye ut av gruppen. Gruppen gikk i det meste i prat og spill, men det var gøy å se hvor mye det hjalp selv om det bare var gøy og prat og ikke så mye fokus på at det skulle være så effektivt.

I kirken var det mye å ta del i, både ungdomsgrupper, gudstjenester og leir. Jeg likte veldig godt å være sammen med menigheten, og fikk mange vennskap både på leir og samlinger med menigheten. For min del var det lettere å kommunisere i Brasil ettersom jeg snakker spansk, og min fars kultur ikke er så alt for forskjellig fra den i Panambi. Det gjorde det også lettere for de og bli kjent med meg og meg å bli kjent med dem. Selv om tiden jeg hadde i Panambi var veldig kort, fikk jeg likevel tid nok til å bygge gode relasjoner og vennskap, siden det å bruke tid sammen er så stor del av deres kultur.

Jeg hadde en vertsfamilie, og den eneste som snakket engelsk var vertssøsteren min Jessica som gikk på Hald i fjor. Selv om jeg hadde mye oppdrag og litt av hvert å gjøre, fikk jeg delt mye tid med familien også. Av og til hadde Jessica mye å gjøre, så ofte lagde jeg mat med vertsmoren min og spilte masse kort med vertsfar, og lærte mye som jeg skal ta med meg hjem til Norge også hvor viktig det er at familien prioriterer tid sammen.

Da jeg plutselig måtte reise, holdt vertsfamilien en stor avskjedsfest hvor hele menigheten kom. Det var så hyggelig at alle sammen tok seg tid til å komme selv om de bare hadde kjent meg i en måned! Jeg syns det er fint å se hvor mye krefter menneskene i Panambi bruker på å ha tid med hverandre, og jeg følte jeg hadde god energi rundt meg hele tiden. Jeg er veldig glad for å kunne få en ekstra måned i Brasil, og jeg tar med meg de gode vennskapene og erfaringen derfra videre i livet.

Les innlegget →

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp