- Det å dele talent har jeg fått opplevd så nærme som det går an. Dette forteller Julie Rønning som har bodd i Brasil som utvekslingsstudent via Hald Internasjonale Senter.

Vertsfaren min heter Romilto og er en misjonær og en pastor (prest). Han er misjonær gjennom organisasjonen Movimente Encontrão, og var plassert i Crato, den byen jeg bodde i. I fem år skal han være der for å lære opp en helt vanlig mann fra område til å ta over kirken som Romilto hjalp til med å starte. Romilto er en av tre pastorer som dro til dette område for å starte lutherske kirker.

Jeg er ganske sikker på at Romilto har en gave, for å se og hjelp andre. Han har brukt de siste årene på å lære en som heter Bruno hvordan det er å lede en kirke og lære hvordan å se og hjelpe andre nå, og når Romilto drar. Jeg tror det krever en stor styrke å lære andre det du har lært og fortsatt holder på å lære.

Å se Romilto stå å preke og dele om hvordan du skal gi plass til Jesus i livet ditt, er noe helt spesielt. Og jeg er så takknemlig for at han deler alt han kan med andre, slik at måten han har skapt en kirke på kan fortsette etter han har dratt.

Jeg så hver gang noen kom på døren, bare for å få en prat, og få litt styrke fra han. Det å være en pastor i Brasil er hardt arbeid, det er en fulltidsjobb og jeg så sjeldent at han fikk en hel fridag. Og at han nå har hjulpet Bruno til å bli en sånn person, som alle kan komme til, og føle seg trygge med, er så bra.

Det at de to nå er både er en pastor og en venn for alle i menigheten sin. Det krevet et talent, det å dele alt du har med noen andre, og jeg er så takknemlig at den fantastiske kirken jeg var i kan fortsette slik som den er nå, takket være at Romilto delte sitt talent med Bruno, slik at Bruno kan gjøre det til sitt eget talent og lære det videre til andre.

Midt i Connect-oppholdet vårt gjennom Hald Internasjonale Senter var vi i en by sør i Brasil. I en uke hjalp vi til i en kirke i en favela*.

Der var vi med i et sommerprogram som kirken hadde for barna i nærområde, slik at de hadde noe å dra til på dagtid, nesten litt som en erstatning for skole. Dette var hver skoledag, mandag-fredag, fra 09.00-14.00. Opplegget de hadde for barna var at de hver dag hadde en liten gudstjeneste og en felles aktivitet, ellers var det fritid og snacks/mat.

Jeg selv var ikke kjempeflink i portugisisk enda når vi var der. Så det å prøve å snakke og forstå små barn var ikke det enkleste, men etter en kort stund forsto jeg at man trenger egentlig ikke å forstå hverandre for å nyte hverandres selskap, så jeg prøvde så godt jeg kunne og kom ganske langt med det.

Det jeg tar med som positivt i det at jeg ikke kunne språket så godt er jeg fikk nye inntrykk som jeg aldri ville ha fått i en norsk eller engelsk kirke. Jeg fikk føle, se og oppleve uten å få forklart alt først. Jeg brukte mer tid på å se på hvordan barna reagerte på ting de lærte.

De hadde aktiviteter som var gøye å gjøre, og fikk relatert de til historier i bibelen, slik at de forsto bedre det som ble sagt. De sådde planter, blåste opp ballonger, fikk se dukketeater og filmer, slik at de kunne holde fokuset sitt på det lederne underviste.

Denne uken har lært meg mer om å dele tro enn jeg har lært i hele livet mitt. Det å tilpasse for alderen, sørge for å underholde barna på rett måte og holde det kort nok til at de ikke ble rastløse. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg kunne være med å bidra en liten del i sommeren til disse barna, og det å bli kjent med lederne som holder denne kirken gående.

* En favela er et okkupert område der menneskene som bor der som oftest har mangel på penger og muligheter.

"Veien var vanskelig, men det var lys i enden av tunellen" sier Bruno

Litt over en måned har gått her i Crato, Brazil, tiden flyr, og jeg har lært masse av kirkemiljøet og vertsfamilien min her.

En av de jeg er blitt godt kjent med og lært mye om tro av, er Bruno. Han er vertsfaren min her i Muriti, og vi bor under samme tak. Han jobber nå som prest og rehabiliteringsveileder i Leao da Juda, som er ett rehabiliteringssenter for narkotikamisbrukere i Juazeiro do Norte. Bruno har lært meg mye om tro, og hva troen hans har hjulpet han gjennom.

Bruno vokste opp i Fortaleza, en fattig storby ved kysten av nord-øst brasil. Faren forlot familien hans når han var ung, og moren måtte jobbe mye for å holde familien i live. Mye av fritiden hans endte opp på gatene i favelaen der, og med ett behov for tilknytning og medlidenhet, endte han opp i gjengmiljøet der. Miljøet han befant seg i var preget av kriminalitet, hærverk og narkotika.

Moren hans hjalp han ut av situasjonen han fant seg i, eller tvang han på rehabitering på Leao da Juda. Veien var vanskelig, men det var lys i enden av tunellen, sier Bruno. Det lyset var en fremtid. Gjennom behandlingen han fikk på Leao da Juda fikk han mulighet til å involvere seg i det lille lutherske kirkesamfunnet. Han ble glad i dette fellesskapet og håpet for egen fremtid vokste. Bruno fikk ikke bare motivasjon, han fikk ambisjoner og viljestyrke til å arbeide for å bli prest.

I dag kan vi se ha i kirken hver søndag ved prekestolen, der ber han for at andre skal få samme hjelp som han. At andre skal bli kjent med Gud. Han er ikke utdannet prest helt enda, men jobber med saken. Han har fått avtalt at han blir presten i Muriti Lutheranske Kirke, etter forgjengeren Romilto flytter sørover. Om ikke så lenge skal ha også ta førerkortet. Ting forandrer seg mot lyset, og Bruno inkluderer evig takknemlighet inn i bønnene hans.
Jesus er livets vei sier han, og han holder fast på at han ikke hadde klart å gått så langt uten kristendommen, det har vært lyset hans. Likevel, sier han at livet ikke blir lett, selv om man er kristen. Å tro betyr ikke ett lettvint liv. Alt blir ikke perfekt, det er alltid tunge dager sier Bruno. Men gjennom de tunge dagene, har det vært viktig for ham å ha noen til å hjelpe til å kjempe på hans side, noen til å løfte ham opp.

Sergio står ved innsjøen under et gammelt eukalyptustre og venter. Han har stått der ganske lenge nå. Helt stille står han der i sin lysebrune singlet, grå badebukse og fiskehatt med slør som dekker nakken. Han holder et nett med vekter i høyre hånden og tråden mellom tennene. Helt stille.

Dette er et show; resten av oss sitter i skyggen i strandstolene og prater lavt. Det er store karper i vannet. De vaker stadig nærmere Sergio. Hadde du malt ham grå hadde han vært en statue. Beveger han seg, risikerer han at middagen svømmer vekk. Det ligger en håndfull mark i vannet rett under steinen han står på. De har ligget der i femten minutter. Fra et stykke unna kan man se ovale ringer i vannet som peker mot den gamle mannen. Nå skjer det.

Sergio løfter garnet raskt opp og ut, og slipper tak. Det svever lydløst over vannet som fugl som skal angripe, med vingene tett inntil kroppen. Midt i lufta sprer vingene seg, som en stor havørn rett før den griper etter laksen i elveutløpet. Ørnens klør griper tak og vektene driver garnet ned. Karpene skjønner det ikke før det er for sent. Vektene synker raskere ned rundt dem enn de kan svømme, fulgt av ett sterkt nett ført av en dyktig hånd. Middagen er fanget.

Sergio drar nettet sakte men sikkert opp på land. Det plasker i vannet. Familien løper ned til vannet for å se, Leandro klapper ham på skulderen og hjelper til med å løsne fangsten fra garnet. «Vem aqui um pouquinho se você quer aprender!». Kom her litt om du vil få med deg noe læring! Sier de.

Jeg står på kanten av bredden under det samme treet. Alene, med garnet i høyre hånd og ett lite vak foran meg. Nå skjer det tenker jeg, og kaster. Som en stor sekk med poteter går garnet pladask rett foran meg. Litt klumsete. Det ble ikke noe fisk på kastet mitt gitt.

Men nå skal fisken renses. Sergio sløyer den første fisken og vasker den grundig. Han klager over hvor beinete den er, og hvor kronglete det er å spise den. «Que chato!» sier han. Jeg tar den andre fisken og spør om jeg kan rense den, med håp om å lære noe tilbake. Fisk har jeg filetert mye av, og nå er det noe jeg faktisk kan. Jeg åpner buken og skjærer tett inntil ryggraden og presenterer stolt to skinnfrie fileter. Wow, sier de! Dette var visst nytt.
Sergio prøver å filetere den siste fisken slik jeg gjorde. Han åpner buken og kutter skjevt på skrått over fileten og skinnet. Litt klumsete. Det ble ingen beinfri filet denne gangen gitt.

Alle ser på hverandre mens vi plukker ut bein av de få og dårlig rensede fiskene. Det er helt stille i rommet. Leandro hoster opp ett bein og begynner og le. «Vi får prøve på nytt imorgen!».