Vi har ikke noe bilde av Zafar Bhatti. I dag er han omtrent 57 år gammel og har sittet i fengsel i åtte år. For tre år siden ble han dømt til livsvarig fengsel for angivelig blasfemi; «fordi han er kristen», sier de som kjenner saken.

11. juli 2012 ble Zafar Bhatti anklaget for å ha sendt en blasfemisk tekst fra telefonen sin til visegeneralsekretæren i en religiøs organisasjon i Rawalpindi i Pakistan. 23. juli 2012 ble Zafar Bhatti arrestert og sendt til Adiala fengsel i Rawalpindi. Der sitter han fremdeles. Zafar Bhatti er kristen og påstandene mot ham kunne aldri bevises. Ingen har noensinne sett den angivelige blasfemiske meldingen.

Helt siden fengslingen i 2012 har CLAAS, NMS sin partner i Pakistan, gitt fri rettshjelp og støttet familien til Zafar, og gjorde sitt ytterste for at rettferdighet skal skje mot siktede. CLAAS har reist fra Lahore til Rawalpindi mange ganger, og hver gang har de betalt høye summer for advokat, reise og overnatting. Ofte var reisen forgjeves.

Det tok lang tid før det skjedde noe i saken i det hele tatt. Etter å ha sittet inne i fem år ble Zafar dømt til livsvarig fengsel og til en betydelig bot som han umulig kan betale. Ut fra sin erfaring med lignende saker er CLAAS av den oppfatningen at retten ble tvunget til å gi livsvarig fengsel i stedet for frifinnelse fordi de føler seg under økende press av religiøse fanatikere. Likevel er det viktig å merke seg at det er første gang en dommer gir livsvarig fengsel i stedet for dødsdom for blasfemianklagen etter §295-C.

CLAAS advokaten Mr. Takir Bishi sammen med andre CLAAAS medarbeidere og Nawab Bibi, Zafar Bhattis kone, etter en høring i ankesaken.

Dommen ble anket til Høyesterett i Lahore og igjen gikk det flere år uten at det skjedde noe. Da en dommer under en høring i 2019 ytret at samvittigheten ikke tillater ham å felle en dom i denne saken, ble han straks byttet ut med en annen dommer. I følge CLAAS nøler domstolene med å avgjøre blasfemisaker og prøver å utsette sakene uten troverdig begrunnelse.

Først etter at CLAAS hadde skrevet et brev til justisministeren og klaget over at retten var partisk og diskriminerende, ble forhandlingene tatt opp igjen, for snart å bli utsatt igjen – for tjuende gang – etter at ingen av vitnene klarte å bevise påstanden mot Zafar Bhatti. Åtte år som kristen i et pakistansk fengsel og å få livsvarig fengsel for noe en ikke har gjort må være en påkjenning som ingen kan forestille seg. Likevel har Zafar Bhatti ikke mistet troen på en elskende Gud som søker rettferdighet!

Joseph Francis, CLAAS direktøren, overrekker mat og medisiner til Nawab Bibi

Etter mange år i fengsel er Zafar Bhatti blitt en syk mann. Da CLAAS i september i år ble informert om at han var blitt alvorlig syk, dro de umiddelbart til Rawalpindi og ba domstolen om løslatelse mot kausjon og en raskere behandling av ankesaken. CLAAS-teamet avgjorde videre at de ville gi 10.000 rupier (ca. 570 kroner) for å kjøpe frukt, matvarer og medisiner.

Nawab Bibi i samtale med advokaten Takir Bishi på rommet hennes

Nawar Bibi er kona til Zafar Bhatti, en gammel dame på snart 60 år. Hun har ikke barn som kan ta seg av henne og bor alene i en leilighet i byen. Nawab Bibi har ingen inntektskilder og kan ikke betale husleien på ca. 280 kroner i måneden. CLAAS har derfor i lang tid støttet henne med dagligvarer og penger til husleien. Nawab Bibi har også helseproblemer og sliter mer og mer med å ta vare på seg selv. Likevel avslo hun tilbudet fra CLAAS om å flytte til Lahore fordi hun da ikke lenger ville kunne besøke mannen sin i fengsel. Hun sier:

Å bo i samme by som mannen min gir meg likevel en viss ro og menig i livet.

Også Nawab Bibi har en sterk tro. Hun ber for sin manns helse og for løslatelse fra fengselet, og takker for at CLAAS har hjulpet henne over så lang tid. Hele saken er tung å bære også for CLAAS som sliter med å beholde tilliten til en regjering som viser så liten interesse for ofrene for religiøs forfølgelse. Urettferdighet, fattigdom, og diskriminering er en stadig trussel for religiøse minoriteter i Pakistan. Likevel ser vi et lite lys ved enden av tunnelen. I oktober hadde CLAAS-advokaten for første gang mulighet til å tale foran retten og legge frem forsvarets argumenter, og dommeren lovet at saken snart skal avgjøres.

Zafar Bhatti ber mye i den lange ventetiden. Fra fengselet skriver han:

Når jeg er utålmodig, Herre Jesus Kristus, hjelp meg å være rolig. Når jeg blir motløs og føler meg alene, hjelp meg å huske at du er sammen med meg. De som venter på Herren, vil få ny styrke (Jesaja 40: 31).

Zafar Bhatti ber også for oss, at Herren Jesus Kristus må trøste våre hjerter og velsigne oss og gi oss fred!

 Foto: CLAAS Pakistan

Slaveri? Tvangsarbeid? Dette kjenner vi fra historien, fra Amerika eller fra fangeleirene under krigen. Men fra i dag? I Pakistan er “bundet arbeidskraft”, en type moderne slaveri, allestedsnærværende. Vi møter jentene fra teglverket.

En varm, mørk kveld besøker jeg sammen med kollegene fra CLAAS et teglverk noen kilometer utenfor Lahore. Midt på området, omgitt av digre hauger med leire og dype hull i jorden, står det klynger av små hus så langt øyet rekker. Det er arbeiderboliger. Alle innbyggere her har en ting til felles: De er tvangsarbeidere; fra de er små barn til de er gamle er de eiendommen til en «patron», eieren av teglverket.

Nesten alle innbyggere i disse bosetningene er kristne og tilhører den laveste klassen i samfunnet. Medarbeidere fra CLAAS kommer jevnlig på besøk til dem, snakker om deres rettigheter, gir uformell opplæring og – kanskje viktigst – hjelper unge kvinner som er blitt ofre for den allestedsnærværende kjønnsbaserte volden.

Omstendighetene er deprimerende og skremmende for den vestlige besøkende, men møtene med menneskene som lever under disse ekstremt nedverdigende forholdene er fantastisk positive og fulle av håp og glede.

Maria leder en gruppe av søndagsskolelærere på teglverket og er en usedvanlig åpen, engasjert og modig jente!

Dagen etter kommer to grupper fra teglverket på besøk til CLAAS-kontoret i byen og forteller om sitt arbeid, sin tro og sine drømmer. Det er vanskelig å tro at det er de samme menneskene: Her møter vi vakre, engasjerte ungdommer med en sterk tro og et sikkert håp om at de en dag vil frigjøre seg fra de ydmykende forholdene og den konstante frykten de lever under.

Maria er prestedatter. Hun leder en gruppe på 85 søndagsskolebarn sammen med sju unge kvinner. De kaller seg  «endringsskapere».

Maria har en veldig positiv innflytelse på jentene, og gjør dem oppmerksomme på farene som kan vente på dem: seksuelle overgrep, tvangsekteskap, bortføring, tvangsomvendelse, vold. Hun sier:

 

 

– Vi må lære å ta livene våre i egen hånd, komme oss ut av gjeldsslaveriet og tvangsarbeid og tjene egne penger uavhengig av en «patron», far eller ektemann.

Junaid besøker CLAAS kontoret i Lahore med noen jenter og damer fra søndagsskolen

Vi møter også Junaid som leder en kristen kvinnegruppe. Han bor sammen med arbeiderne på teglverket og inviterer dem hjem til seg. Her drikker de te, leser i Bibelen og snakker om hva det betyr å være disipler. Junaid organiserer også søndagsskole hver søndag til barna fra arbeiderfamiliene. Dette er arbeidet hans. For det får han 10 dollar per måned (100 kroner) fra CLAAS.

Av og til besøker kollegene fra CLAAS søndagsskolen og kvinnegruppene og underviser dem om deres rettigheter, spesielt jentene. De gir dem adresser som de kan kontakte i tilfeller hvor deres rettigheter blir krenket og de opplever seksuell trakassering og overgrep. Målet for CLAAS er å bygge et sterkt kristent fellesskap blant disse menneskene som tilhører samfunnets laveste klasse og gi helt konkret støtte til jentene som er de mest sårbare.

Maria med sine hjelpere fra søndagsskolen

Alle jentene som besøker CLAAS sammen med Maria og Junaid bor og jobber i teglverket. Det er hardt fysisk arbeid, lange arbeidsdager i sterk varme, kummerlige boforhold langt utenfor byen og konstant fare for overgrep. Verst er likevel at de ikke er «frie», de er født til tjeneste for teglverkseieren, og hvis det ikke skjer noe ekstraordinært kommer de til å tjene ham hele livet. Det er så godt som utelukket at de kan ta en utdannelse, og de får ikke lov til å gifte seg med noen de velger selv eller flytte fra teglverket. Selv for å reise til byen må de innhente tillatelse hos «patron».

Tvangsarbeid er et viktig tema, ikke bare i Pakistan. I en fersk rapport til Utenriksdepartementet skriver Norad:

Moderne slaveri er i dag en voksende menneskerettighetsutfordring og blant de mest alvorlige menneskerettighetsbrudd. […] Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt. Allikevel lever i dag 40,3 millioner mennesker i ulike former for tvang. Kvinner/jenter utgjør 71 prosent av de som befinner seg i slaveri. Kvinner og jenter er hovedsakelig utsatt for ulike former for slaveri på grunn av dypt forankrede samfunnsnormer, patriarkalske kjønnsroller og mangel på muligheter.

Kilde: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/moderne_slaveri/id2670039/

Rubina hjelper jenter i nød og forteller utrolige, skremmende historie om voldtekt, tortur, bortføring, tvangsekteskap osv.

Når vi møter Maria, de andre jentene fra teglverket og ikke minst Rubina som er ansvarlig for arbeidet med kvinners rettigheter i CLAAS og har et stort hjerte for de aller svakeste i samfunnet – kvinnelige kristne tvangsarbeidere – ser man likevel er stort håp. Støttet av organisasjoner som CLAAS vokser det frem en ny generasjon unge kvinner som er mer og mer bevisste på sine rettigheter.

– Deres store drøm er å bygge et samfunnshus på teglverket som blir et trygt sted for jentene, hvor de kan få opplæring, kristent fellesskap, utveksle sine erfaringer – og hvile, sier Rubina og utfordrer NMS til å være med å rekke en hånd til jentene på teglverket. Det håper jeg vi kan!

Kristent misjonsarbeid er forbudt i Pakistan, og menneskene har ikke frihet til å velge den religionen de ønsker. Ved siden av lover og reguleringer, er det familiene og samfunnet som øver mest press på dem som velger et annet liv og en annen tro enn det som forventes av dem. To historier:

8 år i skjul

De er en flott ung familie, far, mor og 3 fine barn mellom 2 og 8 år. Da vi møter dem, er det først ingenting som tyder på deres spesielle skjebne. Men når de forteller, får man raskt en anelse hva de må ha gått gjennom. En ung mann forelsker seg i ei jente, og forelskelsen er gjensidig. Han er kristen, hun er muslim. Forholdet ryktes, jenta må rømme, hun er redd for at familien trakter etter livet hennes. Mannens kristne familie ønsker ikke å ta imot den muslimske jenta; nå er begge på flukt.

Familien på 5 har levd i skjul i 8 år. De er redde for å vise ansiktene i media.

Dette skjedde for 8 år siden; så kom de til CLAAS og ba om hjelp, om et skjul for å berge livet. CLASS holdt de skjult i 3 år, så gikk det ikke lenger og de måtte skaffe seg et eget sted å bo. Nå har de vært i skjul i til sammen 8 år. De tør ikke å forlate huset, kan ikke arbeide, er redde for at familiene deres vil finne dem; barna kan ikke gå på skole, de er redde for å bli bortført.

Hva er det for et liv? Kommer dette aldri til å ta slutt?

spør de. Så gråter de. Situasjon virker håpløs. Det eneste de ønsker seg er å leve et vanlig liv. Det vil de ikke kunne få så lenge de lever i Pakistan. Også for CLAAS er dette en vanskelig situasjon. Familien fikk støtte i 3 år, så måtte den fases ut. De har egentlig ikke midler til denne typen langvarig støtte og ønsker ikke å skape avhengighet. Men de spør: Kan man bare la være å bry seg når man vet at folk lever i frykt og vet ikke hvordan de kan få endene til å møtes?

«Nadja saken»

Nadja ble utsatt for drapsforsøk fra egen familie fordi hun giftet seg med «feil mann»

Nadja sitter på sofaen overfor oss sammen med svigerinnen. Begge har er kledd i tradisjonelle klær. De er kristne. Slik har det ikke alltid vært. Nadja forteller at hun var muslim og forelsket seg i en kristen gutt som jobbet i huset til foreldrene hennes. Da det kom ut ble Nadjas familie svært opprørt; de truet henne og stengte henne inne, men jenta ga ikke opp. Omsider lyktes de med å flytte til guttens familie; der giftet de seg.

Nå er det svigerinnen som tar over og forteller: Lenge hørte vi ikke noe fra Nadja sine foreldre, med en dag ringte mora og ba om et møte. Det skulle være første skritt til forsoning. Nadja skulle komme til et offentlig sted sammen med sin mann. Det som Nadja ikke visste var, at det var en felle, og at mora ikke ville være på avtalt sted. I stedet ventet faren og broren hennes til avtalt tid, og da trehjulingen Nadja og mannen ankom med, stormet de frem fra hvers sin side og åpnet ild. Mannen til Nadja døde øyeblikkelig med 10 kuler i kroppen. Nadja ble fraktet til sykehuset, livsfarlig såret.

Eiga fra CLAAS fortsetter: Legene nektet å behandle Nadja; de mente at det var for risikabelt fordi dette var «en politisk sak». Så ble CLAAS tilkalt, og vi fant en lege som tok sjansen. Ved hjelp av flere operasjoner kunne livet til Nadja berges. Det fulgte et langt sykehusopphold som ble betalt av CLAAS, og vi tok vare på henne på i Apna Ghar, et skjulested for kristne jenter som er utsatt for trusler.

Nadja har aldri blitt riktig frisk igjen etter overfallet, og rettssaken mot far og bror ble langvarig og slitsom for henne. Saken mot faren ble innstilt, men broren sitter i fengsel, tiltalt for mord. Nadja er redd og tør ikke å forlate huset. Hvis familien får tak i henne, er det fare for at de dreper henne. Hun er den eneste som kan vitne mot broren.

Nadja har krenket familieæren ved å konvertere til kristendommen. Nå lever hun utenfor Lahore på et skjult sted som kun CLAAS vet om. Nadja er sterk i troen, men hun trenger likevel mat, medisiner og rettshjelp. NMS hjelper CLAAS med å betale advokatene og det det koster med rettsaken, men de må selv finne varige løsninger for å sikre at Nadja overlever.

Det var Human Rights Commission of Pakistan (HRCP) som tilkalte CLAAS  i “Nadja saken”. I. A. Rehmam, tidligere president for HRCP foreller at ekteskapslovene i Pakistan er “snublesteiner” i samfunnet. Det er vanskelig for alle trosretninger, kristne, muslimer og hinduer, å anerkjenne friheten til å gifte seg med den som man elsker. Det at muslimer ikke får lov til å konvertere og kristne ikke har noen mulighet for skilsmisse gjør saken ikke enklere.

Det som skjedde med Shamshad og Mohammed og familiene deres er enkeltskjebner, men de illustrerer hva anklagene for blasfemi fører til. Fengslingene oppleves vilkårlige, straffene altfor drakonisk. Mennesker og familier blir ødelagt for resten av livet.

Pakistans triste rekord

Blasfemi er en handling som fornærmer eller viser forakt for en guddom eller noe som anses som hellig. Noen land har blasfemi lover for å beskytte religiøse minoriteter, i andre and kan blasfemi lover brukes til å diskriminere religiøse minoriteter.

Pakistan holder en trist rekord: Det finnes ikke noe land i verden hvor flere mennesker er dømt til døden eller soner livstidsdommer for blasfemi enn i Pakistan.  Det er forholdsvis enkelt å beskylde noen for å ha vanhelliget Koranen eller misbrukt profetens navn, og motivene kan være nokså forskjellige. De fleste som anklages for blasfemi er kristne – som bare utgjør 1,5 % av befolkningen – men det ser ut til at også muslimer i økende grad anklages for blasfemi. Konsekvensene for disse anklagene er fatale.

Levet som anklaget i 8 år

Shamshad med Hassan, det yngste av 5 barn, Mannen hennes har ingen fast arbeidsplass.

På CLAAS kontoret i Lahore møter vi Shamshad. Hun er en enkel kvinne, muslim, og har sittet i fengsel i 6 år, fra 2012 til 2018. Hennes fem barn har ikke bare vokst opp uten mor, men måtte bære en stor skam.

Shamshad ble anklaget for å ha vanhelliget Koranen; hun skal ha tråkket den ned i gjørma, men ingen har sett det med egne øyne. Påstandene har åpenbart vært konstruert. Etter 6 år fikk advokatene til CLAAS henne ut av fengsel, men saken er ennå ikke avsluttet.

Da Shamshad ble fengslet var Hassan (9), hennes yngste barn, 1 ½ år gammel. Han er en oppvakt gutt og det er vanskelig å se hva han har gått igjennom. Faren som sitter ved siden han, ser ned på de store, slitte hendene sine og smiler ydmykt. Han er dagarbeider og tjener mellom 40 og 50 dollar per måned. Han innrømmer at Hassan for det meste har måtte klare seg selv mens moren var i fengsel.

Hassan er en oppvakt gutt som måtte klare seg på egen hånd

Ingen av de 5 barna til Shamshad går på skolen. De har ingen penger. I tillegg måtte de flytte til et annet område i byen der ingen kjenner dem. Naboene deres ønsket ikke å bo i samme gate som dem.

Shamshad har levd i frykt i over 8 år. Hun må gå til retten annenhver uke uten noen fremgang i saken. Barna gråter når hun drar. De er redde for at hun ikke kommer tilbake og blir varetektsfengslet igjen. Saken bare «er der» og Shamshad er blitt offer for et labyrintisk system.

Gjennom NMS-prosjektet kan CLAAS gi familien juridisk hjelp, og gjennom en annen organisasjon får de støtte til å kjøpe noe mat. Nok til at de kan overleve, men ikke mer.

Koranlæreren som trykket på feil knapp

Litt senere på dagen møter vi Zubaida, Mohammeds kone og Hashim, en av deres sønner. Det er mest Hashim som forteller. Zubaida sitter for det meste og gråter.

Mohammad var en muslimsk leder, en lærd mann som kjenner hele Koranen utenat. En dag delte han et Facebook-innlegg og ble anklaget for blasfemi. Det hevdes at innlegget var «pro Shia», men Hashim bedyrer at faren hans ikke forsto hva det handlet om. Han handlet i god tro og ville på ingen måte fornærme Gud eller profeten.

Hashim mistet arbeidsplassen da faren ble anklaget for blasfemi

I oktober 2018 ble Mohammed arrestert og i mars 2019 ble han anklaget for blasfemi. Da dette ryktes fikk familien umiddelbart føle konsekvensene: En sønn som gikk i 10 klasse måtte forlate skolen siden rektor og foreldre ikke ville ha «sønnen til en blasfemist» i klassen. En annen sønn mistet arbeidet på et statlig kontor av samme grunn. Hashim selv jobbet for en budtjeneste, men også han ble tvunget til å slutte. Nå står familien helt uten inntekt og vet ikke hvordan de kan få endene til å møtes.

Ikke nok med det. Alle naboer og venner snudde ryggen til dem; fra å være høyt respektert ble de på kort tid fullstendig isolert. Det ble så ille at de av naboene ble tvungen til å flyte ut av huset, og selv den nærmeste familien stoppet kontakt med dem.

Zubaida ønsker mest at mannen hennes blir renvasket og at de kan føre et normalt liv igjen

Det viktigste for Zubaida er at mannen hennes blir frifunnet og renset for de falske beskyldningene. Hun vil ikke tenke på hvordan det ville være å fortsette med å leve som «utstøtt» i et samfunn der respekten fra de andre har veldig høy betydning. Hun vill ikke ende som «kona til en blasfemist».

Viktige saker for CLAAS

Shamshad og Mohammed og familiene deres er enkelt-skjebner – men de gir oss en idé av hva disse anklagene fører til. Felles for begge er at der er Muslimske familier som har blitt rammet. Vilkårlige fengslinger, altfor drakoniske straffer, rettsakene som hales ut i det uendelige: Mennesker og familier blir ødelagt for resten av livet. CLAAS Pakistan støtter begge familiene med fri rettshjelp og et minimalt pengebeløp for å sikre at de overlever.

I begge disse sakene henvendte Human Rights Commission av Pakistan seg til CLAAS; de viser konsekvensene av misbruk av blasfemi paragrafen for alle mennesker, ikke bare for kristne. CLAAS ønsker at slike saker blir bedre kjent for offentligheten for å kunne påvirke myndighetene i Pakistan til å reformere blasfemi paragrafen og et rettssystem som krenker grunnleggende menneskerettigheter.

Klaus-Christian Küspert