Misjonstidende

Snakk sammen før det er for sent

Bildet viser familien Syvertsen, mor, far og to barn

Familien Syvertsen samlet hjemme hos foreldrene i Sarpsborg (f.v.): Eldbjørg, Svein Helge, Aage og Ranveig.

Fotograf:

Tarald Aano

Skrevet av:
Tarald Aano
Publisert:
20.11.2026

Budskapet fra misjonærfamilien Syvertsen er klart: Snakk sammen. Før det er for sent.

– Vi undret oss over at vi var de eneste…

Elbjørg Syvertsen (80) sitter i leiligheten i Sarpsborg sammen med mannen Aage (82) og to av deres tre voksne barn, Ranveig (56) og Svein Helge (54). Torgunn (48) er alvorlig syk og ikke til stede. 

De fire blar i gamle fotoalbum, de ler, de mimrer, noen tørker en og annen tåre. De forteller om sine tolv år som misjonærfamilie for Det Norske Misjonsselskap på Madagaskar på 1970- og 80-tallet. Årene var krevende, ikke minst for barna, men også for foreldrene, særlig mor. Opplevelsene preger fortsatt livet til alle familiemedlemmene. 

Lenge var de tolv årene vanskelig å snakke om. 

Fant seg selv i pensum

– For meg begynte det da jeg studerte, sier Ranveig Syvertsen Køber. 

Hun er lærer og fant sin egen historie i pensum, i bøkene og forelesningene om psykologi og barns utvikling. Alle ordene som forklarte hvor avgjørende omsorg og trygghet er, pekte mot henne selv. Begreper som nærhet og tilknytning handlet ikke bare om alle hun skulle møte i klasserommet om noen år, men også om den lille skolejenta på internatet, to dagsreiser borte fra foreldrene, hun som nå skulle fote seg i voksenlivet.

Hun valgte å ikke skyve det vonde bort, hun våget gå inn i det, hun snakket med sin mor om alle hva og hvordan og hvorfor? 

Elbjørg bar på de samme spørsmålene. Hun hadde lenge kjent smerten ved å etterlate sine barn på internatet – selv om alle andre gjorde det samme, selv om det var slik det var. 

Mannfolkene i familien forsto mindre.

– Jeg var jo bare en gutt som likte å leke, sier Svein Helge.
– Først da jeg fikk egne barn, forsto jeg hva jeg har mistet. 

– Og jeg brukte lang tid på å innse hva jeg hadde vært med på, sier far Aage. 

Nå, etter mange og lange samtaler gjennom flere år, sitter de her og snakker åpent om årene på Madagaskar. Også om årene i Norge, da de var annerledes selv om de så helt like ut, fremmede til tross for at alle sa de var hjemme, og snart på vei ut igjen til nye år på misjonsmarken.

Før de reiste ut igjen for siste gang, i 1984 etter to år i Norge, sa Ranveig at hun ikke ville tilbake til internatet – da ble hun heller igjen hos farmor og farfar i Sarpsborg. Mor fulgte opp med et ultimatum: Det blir ikke noen ny periode hvis barna må bo på internatet. 

Familien ble plassert i Antsirabe, og hun ble selv lærer ved den norske skolen i byen. 

– De årene var gode, sier Ranveig. 

Alle nikker.

– De fleste ansatte på skolen og internatet gjorde det de kunne med beskjedne midler og få ansatte. Det var hele systemet som var feil.

SØSKEN: Svein Helge Syvertsen og Ranveig Syvertsen Køber leser gamle brev fra tiden på internatet i Antsirabe. Minnene er både gode og såre. Foto: Tarald Aano
Kamp om å bli sett

De undret seg over at de var de eneste …

Nei, Syvertsen var slett ikke den eneste norske misjonærfamilien på Madagaskar. Far er langt fra alene når han løfter fram verdien av arbeidet han sto i, mange mødre har angret på at de lot barna gå og bo på skole langt borte. Og barna er mange, barn som levde i fravær og savn. 

Ingen vet nøyaktig hvor mange norske barn som vokste opp på misjonsmarken, heller ikke hvor mange som har gått på norske skoler eller bodd på internat. Nå er om lag 700 av misjonærbarna med i støttegruppen Sendt Bort som siden 2024 har jobbet aktivt for deres rettigheter. 

I juni ble det gjennomført en såkalt rundebordskonferanse på Stortinget. Representanter for Sendt Bort møtte representanter fra Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Rødt. Forskning ble presentert, fire krav til staten ble fremmet, og personlige historier ble delt. 

Der var familien Syvertsen alene.

– Vi trodde vi skulle være flere, sier far Aage.

Mange var til stede. Politikere, fagfolk, Sendt Bort-medlemmer, presse, andre interesserte. Men bare familien Syvertsen stilte med mor og far, datter og sønn, og delte sine erfaringer.  

– Vi undret oss over at vi var de eneste.

– Møtet med stortingspolitikerne ble spesielt og godt, sier Anne Marit Naustvik, styreleder for Sendt Bort. 

– At representanter fra de fleste politiske partiene satte seg rundt samme bord for å lytte til misjonærbarnas historie, opplevde vi som både viktig og sterkt. Vi fikk belyst saken fra flere sider – historisk, politisk og ikke minst menneskelig. Flere ble tydelig berørt og engasjert av det de hørte. Vi opplevde en genuin interesse for å forstå og en vilje hos flere til å være med og løfte saken videre politisk.

Politisk arbeid

Ingen løfter ble gitt, ingen budsjetter ble endret selv om Venstre i sitt alternative budsjett har lagt inn tre årlige millioner til Sendt Bort som svar på ett av støttegruppens fire krav: Medansvar for misjonærbarnas situasjon, årlig støtte til organisasjonens arbeid, bevilgning til videre forskning – fem millioner – og tydelige forventninger til at misjonsorganisasjonenes tiltak følges opp over tid

Naustvik vet at arbeidet vil ta tid.   

– Abid Raja fra Venstre sa at Sendt Bort hadde vekket politikerne, og at vi nå sammen skal vekke staten. Det er nettopp der vi står: Vi har fått saken inn på Stortinget og skapt større politisk forståelse. Neste steg er å få myndighetene til å gå grundigere inn i hvilken rolle og hvilket mulig medansvar staten hadde. Det betyr ikke at vi ønsker å flytte ansvaret bort fra misjonsorganisasjonene. 

Så langt har staten avvist spørsmål om ansvar og støtte. Sendt Bort har kontaktet regjeringen, og både Venstre og Rødt har stilt skriftlige og muntlige spørsmål til barne- og familieministeren og kunnskapsministeren. Så langt har ikke regjeringen innrømmet noe ansvar for misjonærbarnas situasjon eller lovet støtte. 

«Internatene har vært et frivillig tilbud og ikke en del av den statlig godkjente skolevirksomheten», svarte kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) i mars.  

Naustvik mener skillet mellom skole og internat blir for enkelt.

– For mange misjonærbarn var skolen og internatet deler av det samme systemet og den samme hverdagen. Barna bodde på internat nettopp fordi de skulle gå på den norske skolen, ofte langt unna foreldrene. Internatordningen kan derfor vanskelig forstås helt løsrevet fra skoleordningen. Spørsmålet vi stiller, er om staten gjennom godkjenning, tilsyn, offentlig finansiering og sitt ansvar knyttet til de norske skolene i utlandet også hadde et medansvar for den helheten barna faktisk levde i. 

Familien Syvertsen følger opp: 

– Å skille mellom skole og internat er umulig. Mange av de ansatte jobbet begge steder, i noen land var skole og internat i samme bygning, budsjettene må ha gått inn i hverandre, sier Svein Helge. 

Om det offisielle Norge noen gang besøkte den norske skolen i Antsirabe? 
– Jeg tror skoledirektøren i Oslo var på besøk før min tid, minnes Elbjørg. 
– Og Reidun Brusletten, som var bistandsminister for KrF, var der, da øvet vi inn sanger, husker Ranveig.
– KrF-politiker Bergfrid Fjose var der, sier Aage, hun hadde to sønner på Madagaskar.
– Og en statssekretær var der i forbindelse med et Norad-prosjekt. 

Men formelle tilsyn? Ingen kan huske noe slikt. Og hva kunne en inspektør egentlig ha sett når skolen og elevene viste fram festversjonen med innøvde forestillinger og fargerike opptrinn?

Viktig forskning

Hva som egentlig skjedde, og konsekvensene av dette, må det forskes mer på, mener Naustvik. Hun tror det kan være verdifullt også for andre enn misjonærbarn. 

– Vi trenger mer uavhengig kunnskap om hva denne oppveksten har betydd, både for de som har klart seg godt, og for de som har fått store belastninger senere i livet. Dette er en del av norsk historie som må dokumenteres mens det fortsatt er mulig å innhente erfaringene fra dem som levde i dette systemet. Vi tror også kunnskapen kan være relevant langt utover misjonærbarnsaken. Hva skjer med barn som over tid lever adskilt fra sine viktigste omsorgspersoner? Hva beskytter, hva skader, og hvilke konsekvenser kan slike erfaringer få gjennom et helt liv? Her finnes kunnskap som også kan være verdifull for andre grupper.

Ranveig Syvertsen Køber, som nå er styremedlem i Sendt Bort, er opptatt av at staten kan sørge for langsiktighet i arbeidet for misjonærbarna. Det handler både om oppreisning og oppfølging i form av helsehjelp, dokumentasjon og forskning, informasjon og etablering og vedlikehold av møteplasser for misjonærbarn.

Styreleder Naustvik peker på det samme: – Det har skjedd svært mye positivt, og mange organisasjoner har tatt et betydelig ansvar. Det anerkjenner vi. Men oppfølgingen av misjonærbarna kan ikke være avhengig av enkeltpersoner, skiftende ledelser eller organisasjonenes økonomiske situasjon fra år til år.

Forsoningsarbeid

Samtidig understreker Naustvik at Sendt Bort ikke arbeider mot misjonen:

– For oss er det viktig å understreke at dette ikke er et arbeid mot misjonen. Mange misjonærbarn er fortsatt glade i landene de vokste opp i, menneskene de møtte, foreldrene sine og mye av det misjonen sto for. Nettopp derfor må det også være mulig å snakke sant om det som ikke var godt. Vi tror at organisasjoner som våger å møte sin egen historie med åpenhet, ansvarlighet og vilje til å lytte til dem som ble rammet, står sterkere og mer troverdig for framtida.

Det samme kan antakelig sies om familier: 
– Vi er egentlig midt i et stort forsonings- og gjenopprettingsarbeid. Det tar tid. Mange har båret sine erfaringer alene i flere tiår, og da kan vi ikke forvente at alt skal repareres på noen få år, sier styrelederen. 

Familien Syvertsen, i leiligheten i Sarpsborg, samlet rundt fotoalbum og minner, vet at akkurat dét er helt sant. De har brukt mange år på å komme dit de nå er: 

– Det er så mange misjonærfamilier som ennå ikke har tatt tak i dette, sier Svein Helge.
– Mange vil ikke innse at måten vi arbeidet på,var feil, sier Aage.
– Det er fortsatt liten forståelse hos misjonsfolk, mange vet ikke hva de skal si, dette med penger og oppreisning er nok vanskelig for noen. Altfor mange sier at det som er gjort, er gjort, og at det derfor ikke har noen hensikt å snakke om det, sier Elbjørg.
– Derfor var vi den eneste familien på rundebordskonferansen på Stortinget. Vi har virkelig snakket sammen, selv om det tok mange år, sier Ranveig før de fire samles om en oppfordring: 
– De fleste har skjøvet det unna. Vi håper inderlig at misjonærbarn og foreldre får snakket om dette før det er for sent. 

‍

Journalist Tarald Aano er tidligere redaktør i Stavanger Aftenblad. Han er bror av Kjetil Aano, tidligere generalsekretær i NMS, og svoger til Marianne Skjortnes som har vært sentral i mye av forskningen rundt misjonærbarn. 

 

Del dette innlegget
https://nms.no/nyhet/snakk-sammen-for-det-er-for-sent

Skrevet av:

Tarald Aano