Et kall til å redusere lidelse

Kvinnen foran meg har et varmt blikk og noe viktig å fortelle. Til tross for alvoret ler hun hjertelig:

– Og på skolen jeg underviste ved før Mbé, fløy flaggermusene fritt under taket, og det var verken vann eller lys!

Vil forandre liv

Aminatou Suzane ble født i 1974 på Hopital Protestant i Ngaoundéré, også kalt Det norske sykehuset. Det er i fødebyen hennes vi møtes for en samtale.  

Hennes far var evangelist i Den evangeliske lutherske kirken i Kamerun (EELC), med en brennende iver for å forkynne Guds kjærlighet både hjemme og ute. Også Suzanne har et hjerte for å forandre liv. Et kall til å redusere lidelse, sier hun.  

– Allerede som barn skjønte jeg at skolen og bøker var viktig. Hjemme leste vi Bibelen, ba og sang. Pappa sørget for en kristen oppdragelse og sendte oss til kirkens skoler.

– Hvorfor ville du bli lærer, Madame Suzane?

– I 2004 jobbet jeg som sekretær for skolesjefen og førte referat fra møter og samtaler. Lærere fra hele Kamerun kom til skolekontoret for å be om råd eller fortelle historier fra skolehverdagen. Historiene gjorde noe med meg. Med ivrige og travle fingre på tastaturet lyttet jeg med et bankende og berørt hjerte. Kunne dette yrket være noe for meg?

– Skolesjefen ville ikke slippe meg som sekretær, men kom med følgende forslag: Hvis du jobber her om morgenen, kan du gå hjem til lunsj og på kurs om kvelden. Hver arbeidsdag i tre år stod jeg grytidlig opp og fikk unna arbeidet på skolekontoret før jeg dro hjem til lunsj. Der strøk jeg skoleuniformen, laget matpakke og kokte vann til termosen. Målet mitt var å fullføre lærerutdanning på kveldstid ved universitetet i Ngaoundéré, noe jeg klarte!

Elevtallet økte ‍

– Så begynte du å undervise?

– Ikke med en gang, men jeg leverte min oppsigelse og ba kirken om undervisningsstilling på en av skolene. Etter tre måneder uten lønn kom endelig tilbudet fra kirka om en undervisningsstilling som kontaktlærer for første klasse.  

Etter et par år i denne stillingen, startet Suzane som rektor ved kirkas eldste skole, Stasjon 1. På grunn av forfatningen, sank elevtallet. Suzane mobiliserte foreldre og trofaste kirkegjengere som kunne hjelpe både økonomisk og praktisk gjennom dugnad. På ett år økte elevtallet fra 154 til 220. En av grunnene var Suzanes satsing på tospråklighet i engelsk og fransk, etter påbud fra myndighetene. Suzane rekrutterte engelsklærere og skolen hadde framgang.  

– I 2022 ble jeg flyttet på ny. Grunnen var at jeg gjorde krav på skolepengene som tilhørte Stasjon 1. Lederen av foreldregruppa ringte og spurte om han kunne konfrontere skolekontoret med at pengene tilhørte oss. Jeg var i tvil, men han gjorde det likevel. Dette førte til at jeg ble flyttet til Mbé, 68 km unna.  

Stolte på Gud

– Det var regntid, jeg gråt fortvilet på hjemveien. Tårene rant ned på hendene som tviholdt rundt håndtaket på paraplyen. Skulle jeg virkelig flytte, forlate mannen min og jentene mine og starte på nytt, for tredje gang?  

– Jeg valgte å stole på Gud og dro til Mbé. Der fant jeg en skolebygning i sørgelig forfatning, uten dører og vinduer. Søndagen stilte jeg opp i kirken og tryglet foreldrene om å sende ungene sine til meg. Gud hørte mine bønner, og i løpet av skoleåret økte elevtallet fra 54 til 182.  

– Hvordan greide du det?

– Etter besøket i kirka, der jeg ba foreldrene gi meg en sjanse, gikk jeg fra dør til dør og inviterte elever til skolen. Jeg var strategisk og valgte å satse på de minste, noe som var hovedgrunnen til økningen.  

Skaper tillit ‍

– Hvorfor tror du foreldrene fikk tillit til deg?

– Av hver enkelt elev sine skolepenger, legger jeg en fast sum til side. Så kaller jeg inn til foreldremøte og sier: Se, her er pengene deres. Hva ønsker dere at vi skal gjøre med dem? Jeg spør også: Er noen blant dere snekkere eller murere? Hvem kan sy? Dette skaper tillit.  

– Å lytte til elevene er viktig. En gutt kom stadig for seint til undervisningen. I stedet for fysisk avstraffelse, som fremdeles forekommer i Kamerun, ba jeg læreren spørre eleven: Hvorfor kommer du for seint? Det viste seg at gutten hver morgen fulgte sin far til sykehuset for at faren skulle få behandling.  

Blir lagt merke til

– En kvinnelig lærer fra den offentlige skolen fikk høre at det var en ny rektor på den kristne grunnskolen i Mbé. På nasjonaldagen så hun at jeg marsjerte sammen med elevene i paraden. I Kamerun er det vanlig at ledere og rektorer ser elevparaden fra tribunen, men for meg er det viktig å gå sammen med skolen min. Dette la den kvinnelige læreren merke til. Dagen etter kom hun og ba om å få jobbe for meg.  

Det er nå flere år og flere priser siden Suzane marsjerte for første gang i toget i Mbé. Flere ganger har nemlig kirkens grunnskole vunnet førsteprisen i paraden, både på nasjonaldagen 20. mai og på Ungdommens dag 11. februar. Grunnskolen i Mbé er blitt lokalsamfunnets skole.  

Det er søndag ettermiddag, intervjuet er over. Jeg takker Suzane for historien hun har delt, for engasjementet og hjertevarmen. I solnedgangstimen er området ved senteret i Ngaoundéré fylt av liv, latter og barn som er aktive og ivrige på fotballbanen. Jeg følger Suzanne et stykke på vei. Hun skal hjem for å gjøre seg klar til en ny uke i Mbé – og hun gleder seg. Hun er kalt dit. Et kall til utdanning som forandrer liv.  

‍