Når tjenesten både gir og tar

I et koselig byggefelt på sommerlige Nøtterøy bor et ektepar litt utenom det vanlige. Begge er blitt pensjonister, men aktivitetsnivået er på samme nivå som i tidligere år. Det går i lokalpolitikk, kirke og språkkafé for innvandrerkvinner.

Madagaskar-misjonærene Rolf og Beate Vollsnes Ekenes gleder seg over barn, svigerbarn og barnebarn og over mulighetene livet byr på. Når Misjonstidende møter dem har de nettopp kommet hjem etter tre måneders volontørtjeneste på Madagaskar, der det nå er datteren Sigrid og hennes familie som er misjonærer.

Kaffe og kake kommer på bordet og vi slår oss ned i sofakroken. Rolf og Beate har allerede snakket sammen om hva de ønsker å dele når de skal oppsummere sin historie som misjonærer. Stemningen er rolig og avslappet. Men historiene de bærer med seg etter to tiår som misjonærer på Madagaskar står på mange måter i kontrast til de vennlige og lavmælte stemmene som forteller.

Det er en fortelling om kall og velsignelse, ulykke og død, tap og seier, om glede til tross for prøvelser, om tro og håp som reiser seg også når det verste har skjedd.

Flymekaniker på MF

Rolf er født og oppvokst her på Nøtterøy utenfor Tønsberg. Foreldrene hans var tredjegenerasjons medlemmer av DELK, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, en frikirke som ble til nettopp i Vestfold sent på 1800-tallet og som er Norges eldste lutherske frikirke. Det var en trygg og god oppvekst med aktivt menighetsliv. Som ung voksen utdannet Rolf seg til flymekaniker og fikk jobb i Forsvaret.

– Men så kom jeg til et punkt der jeg fikk veldig behov for finne ut av dette med tro og kirke. Det endte med at jeg begynte å studere teologi på MF (Tidligere Menighetsfakultetet, i dag MF vitenskapelig høyskole), noe som egentlig var kontroversielt i DELK, for der var det ingen utdannede teologer på den tida, forteller Rolf.

Romantikk i USA

Beate ble også student på MF etter hvert, og der ble hun kjent med Rolf gjennom felles venner. Rolf fikk stipend til å være et år i USA, og det samme gjorde Beates bror. Rolf var på vestkysten og broren på østkysten, men da Beate skulle besøke broren sin tok hun turen tvers over landet for å besøke Rolf også. Og allerede dagen etter at hun kom på besøk ble de kjærester.

– Vi var på en øy som heter Catalina Island da vi ble sammen, smiler Beate.

Bokbad: Rolf Ekenes har skrevet mange bøker om Madagaskar. Da boka «Lusekofte i tropevarmen» kom i 1994 ble det invitert til boksignering i Tønsberg. Foto: Privat

– Om kvelden skulle vi ut og spise, og allerede den samme kvelden begynte vi å snakke om misjonærtjeneste.

Misjonærkall på forelesning

I løpet av årene på MF hadde nemlig Rolf kjent et stadig tydeligere misjonærkall presse seg fram. DELK var på den tiden et kirkesamfunn som var lite opptatt av ytremisjon. Det var først og fremst driften av kristne skoler og kristen undervisning som stod i fokus. Men på MF satt Rolf og hørte på forelesninger av bunnsolide og engasjerte teologer som Ludvig Munthe og Olav Guttorm Myklebust. De snakket om misjon på en måte som gjorde inntrykk.

– Tenk å få misjonærkall gjennom «tørre» forelesninger, humrer Rolf.

– Bortsett fra at deres forelesninger var langt fra tørre. Men det er nok likevel ikke så mange som har opplevd å få kallet på den måten. Jeg var veldig aktiv i ungdomsarbeidet i DELK da jeg studerte i Oslo, og jeg opplevde at ledelsen i kirkesamfunnet var uansvarlige i forhold til misjon. For kallet til misjon roper jo til deg fra hele gamle- og nytestamentet fra kirkehistorien.

– Det endte med et ungdomsopprør mot misjonslikegyldigheten, og da Beate og jeg satt overfor hverandre på dag to av vårt nystartede forhold, var misjonærtjeneste et viktig tema for meg. For jeg visste at dette kommer jeg ikke unna. Men jeg ante ikke hvordan dette var for Beate.

Heldigvis kunne Beate umiddelbart svare at misjonærtjeneste slett ikke var noen fremmed tanke for henne, tvert imot. Og dermed falt det hele på plass. Året etter giftet de seg.

En barndomsdrøm

Beate på sin side hadde hatt lyst til å bli misjonær helt fra hun var barn. Barndommen ble tilbrakt i Haugesund og i Vik i Sogn.

1988: Familien Ekenes i sitt avsidesliggende paradis Marolambo i 1988. Den lykkelige trebarnsfamilien skulle snart utsettes for sitt livs største traume. Foto: Privat

– I barndomshjemmet mitt gikk vi i kirken søndag formiddag og på bedehuset søndag kveld og gjerne onsdag kveld også, forteller Beate.

– Jeg hadde en tante og onkel som var misjonærer i Kamerun, og en annen onkel underviste på misjonsskolen. Så det var mye misjon hjemme!

– Allerede i femte klasse sa jeg visstnok til en lærervikar at jeg skulle bli misjonær. Det husker jeg ikke selv, men det var veldig nært å tenke seg misjon. Likevel har jeg aldri tenkt at jeg skulle være evangelist. Jeg skulle liksom være i «troppene rundt» og ikke i fortroppen, tenkte jeg. Jeg ville helst bli lærer for misjonærbarn.

Misjonærer fra DELK i NMS

For Beate var det NMS som lå hjertet nærmest. De nygifte var ganske spente på hva NMS ville tenke om at de ønsket å ha DELK som sendemenighet, men det gikk rett igjennom. Også i DELK hadde stemningen snudd, og i menighetene ble det stort flertall for å sende ut sine første misjonærer. Et stort misjonsengasjement ble utløst, noe som blant annet betydde at ekteparet Ekenes ble billige misjonærer for NMS, de kom med «ferdig budsjett» dekket av DELK.

1996: Takket være lille Einar er familien Ekenes igjen blitt en trebarnsfamilie. Foto: Privat

Slik fikk Madagaskar to tiår av Rolf og Beates beste arbeidsår.

– Vi måtte nesten være litt forsiktige med hva vi fortalte hjemmemenigheten, smiler Rolf.

– For hvis vi kom til å nevne et behov i en bisetning, startet de plutselig en innsamling til det. Da vi jobbet i Marolambo på Madagaskar de første årene vi var misjonærer var veiene helt håpløse. Vi fikk tips om en biltype som heter Unimog, et kjøretøy med veldig store hjul som nærmest kan lage sin egen vei mens det kjører. De finnes også med dobbel kabin og et lite lasteplan. NMS hadde ikke mulighet til å la oss få en sånn bil, men de sa ja til at DELK kjøpte en til oss. Den hadde vi veldig mye glede av!

Der veien slutter

I 1983 kom Rolf og Beate til Antananarivo. Ett år senere hadde de både lært gassisk og blitt foreldre til lille Maria, og da Maria var tre måneder var de klare for sitt nye liv i Marolambo, så langt utenfor allfarvei som det er mulig å komme.

– «Lenger ut i ødemarka kommer du ikke», siterer Rolf en eldre misjonær.

– Veibeskrivelsen var å fortsette til veien slutter. Oppgaven som ventet oss, var heller ikke liten: Bygg en bibelskole og start den!

Rolf og Beate bodde en dagsreise unna nærmeste norske kollega den første tiden. De måtte administrere en stor gjeng med tømmerhoggere som satte opp hus til bibelskolen. Alle bygningene skulle bygges i lokal stil. Læringskurven var bratt, men de trivdes. Da enda halvannet år var gått hadde også Torkel kommet til verden og de var blitt en familie på fire.

Isolert, men fornøyd

– Vi var oppslukt av arbeidet, forteller Beate.

– Vi tenkte lite over at vi bodde så avsides. Telefonen i byen fungerte som regel ikke, men det var telegraf. En gang fikk vi plutselig vite at også telegrafen hadde vært ødelagt et halvt år, men siden vi ikke visste om det, hadde det ikke bekymret oss heller. Dette var til og med i samme periode som veien var helt ødelagt, så vi fikk ikke post på tre måneder. Men ungene hadde det bra, og vi hadde det bra. Og så hadde vi veldig god støtte i den lokale presten.

INTERNAT: Torkel og Sigrid bodde sine første skoleår på internatet på Antsirabe. – Det er lett å si i ettertid at vi ikke burde sendt barna på internat, innrømmer Rolf og Beate.

– Det var en gave å få lov til å undervise studentene på skolen, fortsetter Rolf.

– De hadde stor respekt for oss når vi underviste og delte på vårt hjelpeløse språk. Vi følte vi var i fremste linje. Noen av studentene var annengenerasjonskristne, men mange hadde bakgrunn fra fedrekult og afrikansk tradisjonell religion og tenkning. Det var til og med en som hadde vært trollmann. Vi skulle balansere mellom å ha ansvar for undervisningen, fortsatt lære språket og se til at nye hus kom opp. Det er veldig kjekt i dag å høre at den bibelskolen fremdeles lever i beste velgående.

2000: Misjonærene samlet til misjonærmøte på Antisrabé. Foto: Privat

Flyturen som forandret alt

Da første fireårsperiode var avsluttet fikk familien Ekenes ett år i Norge, og der ble Sigrid født. I 1988 bar det tilbake til Marolambo igjen. Men det gode misjonærlivet de hadde blitt så glade i skulle snart bli avbrutt på verst tenkelige vis.

– MAF (Mission Aviation Fellowship) var i ferd med å etablere seg på Madagaskar og hadde valgt seg ut nettopp Marolambo som et aktuelt sted å kunne fly til, begynner Beate.

– Men da måtte det bygges en ny flystripe. Den ble ryddet og spadd ut for hånd i et ganske krevende «vaffellandskap» med åser og daler, og da den ble ferdig hadde den form som en banan og var laget slik at man lander i oppoverbakke og tar av i nedoverbakke.

– Da det første MAF-flyet kom fra USA fikk jeg tilbud om en prøvetur for å kikke på den nye flystripa fra lufta, fortsetter Rolf.

– Ta med ungene, sa den sveitsiske piloten til meg. Det skulle bare være en koselig formiddagstur, midt i den stille uka før påska.

1991: Julaften i Fianarantsoa – med skikkelig juletre. Rolf og Beate Vollsnes Ekenes. Foto: Privat

Familien var i hovedstaden Antananarivo, misjonærmøtet var akkurat ferdig, og Rolf hadde nettopp vært en tur i Norge fordi moren hans var alvorlig syk. Dagen etter skulle de sette seg i Unimogen sin og begynne reisen mot Marolambo.

Rolf tok med seg Maria og Torkel på flytur. En amerikansk misjonær ble også med. Beate ble hjemme med Sigrid for å pakke bilen. Det kunne ta tre dager å kjøre til Marolambo, men å fly dit tok bare tretti minutter. De fikk se flystripa som var under bygging. Piloten fløy lavt over byen slik at de kunne se godt.

Ulykken

Rolfs fortelling om de neste timene er både dramatisk og hjerteskjærende:

– Vi var akkurat ferdig med å fly over byen da jeg kommenterte at drivstoffmålerne viste lavt nivå. Jeg er jo flymekaniker, så jeg la merke til det. Flyveren sa at han også hadde lagt merke til det, men det kunne ikke stemme, mente han, målerne måtte være feil kalibrert. Men han likte det ikke, vi flyr derfor ut til kystbyen Mahanoro for å lande der og sjekke på nytt. Da vi landet fløy Torkel og Maria bort og plukket guavafrukter av noen busker som stod der. Jeg tok et bilde av dem mens de stod der og spiste. Det er det siste bildet vi har av Maria. Flyveren klatret på vingene og sjekket tankene og konstaterte at målerne måtte være feil, for det var akkurat så mye drivstoff som han forventet at det skulle være i tankene.

Men nå var det ikke nok drivstoff til å fly til hovedstaden, så da måtte de fly langs kysten opp til havnebyen Toamasina for å fylle drivstoff der. Da de nærmet seg byen, begynte den ene motoren å fuske og deretter den andre. Piloten sirklet nedover for å prøve å lande så kontrollert som mulig på noe som så ut som en slette. Men så viste det seg at det var et høydedrag der som flyet ville kollidere med. Piloten måtte dermed legge flyet på utsida av høyden, og flyet braste inn i skogen mellom høye trær.

DÅP: Maria Vollsnes Ekenes ble døpt i Håpets kirke i Antanatarivo i 1984. Foto: Privat

– Jeg hadde spent fast ungene, forteller Rolf stille.

– De sa «Hvorfor må vi ha på oss belte, far, vi trenger jo ikke det». «Vi skal lande», sa jeg, «og det kan hende at det blir litt hard landing». Men jeg var veldig klar over at dette kanskje var det siste vi opplevde i denne verden. Du blir paralysert på en måte, i en sånn situasjon.

Mistet Maria

Trærne skrelte av den ene vingen og slo den inn i flyet. Rolf ble slått bevisstløs. Både flyveren og han som satt ved siden av var skadet, men ved bevissthet og kom seg ut av flyvraket. Torkel var lettest skadd, han hadde bare brukket en arm. Lille Maria på fem år ble antakelig drept momentant. Hun brakk nakken, men hadde ingen ytre skader, bare et lite skrubbsår.

Etter en stund kom det mennesker som hadde sett at flyet hadde gått ned. De fikk Rolf og Maria ut av flyet og konstaterte at Maria var død, men at Rolf levde.

Det miserable følget kom seg opp til hovedveien. Rolf ble båret i et flysete. Da en lokal minibuss kom forbi endte det med at passasjerene gikk av, slik at bussen kunne frakte de skadde inn til Toamasina.

Når det verste har skjedd

I Antananarivo hadde Beate stått og laget tomatsuppe til lunsj. Da klokka ble over tolv uten at de var tilbake ble hun svært urolig.

– Jeg «visste» at noe hadde skjedd. Jeg la meg til slutt på senga og grein. Enda gikk det helt til klokka fem før det kom en amerikansk misjonær og sa at han måtte fortelle meg noe. «Flyet har gått ned», sa jeg. «Ja», sa han. «Hvem er død?», spurte jeg. Men først i åttetida fikk jeg vite at Rolf var hardt skadet, og at Torkel var skadet. Da de ikke kunne si noe om Maria skjønte jeg at hun var død.

Den norske konsulen hadde også fått vite om ulykken. Han var tilfeldigvis i selskap hos en mann som hadde privatfly. Dette flyet ble sendt til Toamasina for å hente de skadde.

– Rolf var bevisstløs i 14 timer, forteller Beate videre.

– Den franske legen sa til meg at jeg ikke måtte fortelle at Maria var død, for det ville han ikke tåle. Men jeg sa at jeg det er umulig å sitte hos ham og ikke si det. Så da han våknet måtte jeg fortelle det. Nå i vår fikk vi faktisk en mail fra en tidligere kollega, som skrev at hun husker at hun var på sykehuset, og husker skriket til Rolf da jeg hadde fortalt om Maria. Det husker ikke jeg.

Ville tilbake

Den kommende tiden ble naturlig nok svært tøff for de fire gjenværende familiemedlemmene. Rolf ble sendt til Norge for behandling. Maria ble begravet på Antsirabe.

– Det var vårt valg at hun skulle gravlegges på Madagaskar, forklarer Beate og Rolf.

– Det var naturlig for oss. Hun ble født på Madagaskar og døde der, og der fikk hun de fleste av sine levedager. Hun er langt fra det eneste misjonærbarnet som er begravet der. Av de 150 misjonærgravene på Madagaskar er drøyt halvparten barnegraver.

Rolf hadde brukket både ryggen, kjeven og det ene beinet og måtte opereres. Han fikk en lang rekonvalesens. Men allerede året etterpå reiste familien tilbake til Madagaskar.

1995: Stab og studenter ved det teologiske fakultetet SALT. Rolf og Beate Vollsnes Ekenes. Foto: Privat

– Vi ville gjerne ut igjen så fort som mulig, forklarer Beate.

– Vi hadde kommet inn i språket og kulturen og ville gjerne fortsette. NMS, kirka vår og misjonærkollegaene viste stor omsorg for oss. Men å bli boende i Marolambo ble umulig på grunn av ryggen til Rolf. Belastningen ville blitt for stor. Det var en tilleggssorg for oss.

Den neste fasen av Madagaskar-livet ble derfor tilbrakt i mer «siviliserte» strøk, nemlig i Fianarantsoa. Det var en stor overgang å flytte fra den enkle bibelskolen nede i regnskogen, som nærmest hadde grodd rett opp av bakken, til et stort fakultetsbygg med ærverdige bygninger. Rolf ble lærer i systematikk på presteskolen. Beate underviste både «ektefelle»-klassen på presteskolen og på bibelskolen for kvinner. Torkel og Sigrid gikk i lokal barnehage.

Trebarnsfamilie igjen

Det siste året Rolf og Beate bodde i Fianarantsoa ble Einar født, og de ble på nytt en trebarnsfamilie. Fødselen hans er en historie for seg, for Einar kom tre uker for tidlig, og ble dermed født på lokalsykehuset i Fianarantsoa i stedet for på Antsirabe.

– Det var faktisk et flott sykehus sett utenfra, forteller Rolf.

– Men det var helt tomt innvending. Det var forferdelige forhold å føde under. Men jordmødrene var fantastiske, selv om de ikke hadde verken sykehusklær eller utstyr. De hadde en ro og en verdighet og en omsorg som var helt nydelig å oppleve. Det er nettopp disse sidene ved det gassiske samfunnet og den gassiske kulturen vi setter aller høyest.

Lærerdrømmen oppfylt

Fra 1997 bodde familien Ekenes på Antsirabe. Nå var det på tide at Beate fikk oppfylt det som egentlig hadde vært hennes opprinnelige misjonær-drøm, nemlig å være i støtteapparatet rundt, og ikke i «førstelinjen». Hun stortrivdes som lærer på Den norske skolen. Rolf skulle først «se hva han fant på». Det resulterte i mange reiser på landsbygda, og ikke minst bokskriving. Mange misjonsvenner i Norge på nitti- og totusen-tallet har hatt glede av Rolfs Madagaskar-skildringer.

– Noe av det jeg syntes var aller finest var at jeg iblant kunne ha med ungene på overnattingsturer til menigheter som lå så langt unna at vi ikke kunne dra tilbake samme dagen. Vi har hatt så mange flotte, rare og morsomme opplevelser på disse turene, erklærer Rolf med begeistring.

– Det er blant annet de mange opplevelsene av denne sorten som gjør at vi alt i alt sitter igjen med veldig mye fint og verdifullt fra årene våre på Madagaskar, til tross for den tragiske ulykken.

De siste to årene på Madagaskar var Rolf stedlig representant for NMS, og dermed leder for de norske misjonærene. Landet var inne i en urolig periode med maktkamp og valgmanipulasjon. Det var kjempedemonstrasjoner, brosprengninger, veisperringer og skyting.

– Jeg må si at det var krevende å ivareta misjonærfellesskapet, rapportere hjem, og samtidig arbeide for en god overføring av ansvar til den nasjonale kirken, innrømmer Rolf.

– Men det var også en meningsfylt og spennende tid.

Takknemligheten er størst

Det er umulig å oppsummere tjue dramatiske og begivenhetsrike år i én artikkel. Mye mer kunne vært fortalt. Hvis Rolf og Beate skal oppsummere det hele i ett ord – da er det rette ordet takknemlighet.

– Vi er sjeleglade for at vi til tross for ulykken kan se tilbake med så mye takknemlighet, både til Gud, til NMS, til DELK, til misjonærfellesskapet og ikke minst til gassiske medarbeidere, erklærer Beate med ettertrykk.

– Å miste en femåring er en tragedie. Men at det allikevel ikke ble sluttstrek for misjonærliv og tjenesten – det er en gave, avslutter Rolf.