Misjonær for sitt eget folk

Po Chu er den første og eneste kinesiske NMS-misjonæren i Kina-Hongkong. Etter 40 år skifter hun beite, men skal fremdeles tjene sitt eget folk.

Sosionom med et kall

Po Chu vokser opp med seks brødre i en tradisjonell kinesisk familie. Gjennom en kristen rektor på barneskolen, kommer hun til tro. Po Chu finner sin naturlige plass i rektorens pinsemenighet.

I Hongkong er spørsmålet om man er kristen eller ikke viktigere enn hvilket kirkesamfunn man tilhører, men snart skal hun oppleve at hun må bli luthersk for å kunne bli NMS-misjonær.

− Å akseptere barnedåptradisjonen var likevel ikke vanskelig. Vi tar så mange valg for våre barn, så hvorfor ikke gi dem det beste, sier Po Chu pragmatisk.

MISJONÆR: Po Chu Grønvold har jobbet i NMS i over 40 år, både i Hongkong, Kina, Thailand og Norge. Foto: Privat

Da Po Chu Cheung møter Ole Jacob Grønvold i 1980, er hun sosionom ved sykehuset Håpets Havn på østsiden av fastlandsbyen Kowloon i Hongkong. Hun drar til Norge, gifter seg og søker om å bli misjonær i NMS.

− Jeg visste at jeg sammen med Ole Jacob skulle tilbake til Hongkong og fortsette å tjene Gud. Det var likevel ikke så lett, for det var jeg som hadde høyest lønn i familien. Hvordan skulle de klare seg økonomisk nå? Men jeg bad, og ble bønnhørt.

Misjonær i eget land

Po Chu og Ole Jacob gifter seg sommeren 1982. Tilbake i hjemlandet nyttårsaften 1983, er hun i en ny livssituasjon, som kone, mor og misjonær.

− Den gangen hadde ikke gifte, kvinnelige misjonærer definerte, betalte stillinger i NMS. Men om man ville, kunne man få frivillige oppgaver og hjelp i huset mens man jobbet, forteller Grønvold.

Våren 1984 blir hun derfor menighets-arbeider i Singoi menighet, der hun veileder lærerne på St. Sunniva daghjem. Sammenlignet med norske misjonærer i samme situasjon, har hun fordeler både språklig og kulturelt, men samtidig føler hun seg ikke helt anerkjent som misjonær blant sine egne. Men hun blir en stor ressurs for arbeidet og for andre misjonærer som strever med språk og kulturforskjeller.

Norsk misjonskultur

Første periode er travel med menighetsarbeid og etter hvert to små barn. De første fire åra går fort frem til høsten 1987 da de tar en tur til Norge.

− Nå fikk jeg merke kulturforskjellene på en annen måte. Jeg lærte norsk, dro rundt i foreninger og fortalte om Hongkong, sier hun og fortsetter:

− Den første misjonsforeningen jeg besøkte, var i Drøbak. De gamle damene der hadde pyntet seg i fine kjoler og smykker for å gå på forening. Det var så ulikt de eldre kvinnene i Hongkong som brukte mørke, fargeløse klær. De norske misjonskvinnene var entusiastiske tilhørere når jeg fortalte om Hongkong-arbeidet. I Vestre Aker kirke kom en dame opp til meg og fortalte at hun hadde bedt for Kina hele sitt liv enda hun aldri hadde vært der. Jeg møtte folk som hadde sånn inderlig kjærlighet til misjon. De var ikke rike, men ofret det de hadde. Her følte jeg meg virkelig som en ekte misjonær.

Nyplantet kirke og teologistudier

Tilbake i Hongkong innser Po Chu at hun trenger mer basiskunnskap i teologi. Hun begynner å studere på det lutherske teologiske seminaret (LTS) i Hongkong. Hun blir også veileder på ungdomssenteret som er tilknyttet Fredskirken som NMS startet på 60-tallet. Etter eksamen på LTS starter hun og Ole Jacob en ny menighet tilknyttet denne.

− Her skjønte jeg at å undervise og veilede mennesker var en oppgave som passet meg. Jeg ønsket å få mer kunnskap i teologi, noe jeg fikk mulighet til på et lengre opphold i Norge, sier Po Chu som fortsetter teologistudiene på Menighetsfakultetet, der hun senere tar teologisk embetseksamen.

Da familien kom tilbake til Hongkong høsten 2006, ble hun ansatt på LTS for å undervise i Det nye testamente.

Diakoni til LTS

I 2013 kommer flere norske gjesteprofessorer for å undervise i diakoni på LTS. Seminarets leder, Simon Chow, ønsker nemlig å bygge opp et eget diakoniprogram. Po Chu blir med.

− Slik kunne jeg knytte et kristent innhold til sosionomutdannelsen. Gjesteprofessorene hadde forelest ut fra en teologisk kontekst. Med min bakgrunn som sosionom kunne jeg gjøre det mer praktisk rettet, fortsetter hun.

Diakonistudiet får søkere fra flere land i Sørøst-Asia. Po Chu legger til rette for feltstudier til ulike sosiale institusjoner i Hongkong og ber studentene ha den sosiale situasjonen i sitt eget land i bakhodet når de skriver oppgaver.

− Behovet for flere kirkelige ansatte med kunnskap om teologi og diakoni var enormt, erfarte hun.

Forskjell på fattig og rik har økt.

− Kirkelige ansatte i Kina hadde ikke ressurser til å studere i Hongkong. Kunne det lages et deltidsprogram, slik at man slapp å ta lange permisjoner fra jobben, undret Po Chu.

Studentene kommer fra flere provinser i Kina til intensive kursuker. Po Chu står på hver dag.

− To kursgrupper har til nå gjennomført intensivprogrammet som måtte ta en pause da pandemien kom. Endelig, i fjor høst, fikk den andre gruppa ta avsluttende eksamen på LTS i Hongkong.

Takknemlig for tjenesten

I 2019 flytter familien Grønvold tilbake til Norge for godt.

− Det er ikke lett å beskrive hvordan det er å flytte fra sitt hjemland, men Hongkong i dag er ikke det Hongkong jeg vokste opp i, forteller hun.

Etter at de flyttet til Norge, har hun vært veileder for teologisk utdanning for NMS i Øst-Asia og har reist til Thailand og Hongkong flere ganger, i tillegg til å delta på foreninger og samlinger i Norge. Da Ole Jacob ble pensjonist, bestemte hun seg også for å gå av med pensjon ved fylte 67 år.

− Så kom spørsmålet fra den kinesiske menigheten i Oslo. Det er umulig å si nei til sitt eget folk i utlendighet. Pensjonist eller ikke, det er fortsatt mitt kall å tjene Gud og mine kinesiske søstre og brødre som bor i et fremmed land, forteller Po Chu som her skal bruke sitt eget morsmål, kantonesisk.

− Det har tidligere bare vært mandarin-talende prester i denne menigheten, så kirkemedlemmene er glade for å ha fått en pastor som kan deres eget språk, fortsetter pastoren som leder dåpsklasse, taler på gudstjenester og underviser.

− Nylig ville de ha mer kunnskap om kirkeåret og hvordan gi god sjelesorg. Det er spennende og givende, avslutter misjonæren og sosionomen som har delt troen på Jesus i både Hongkong, Kina, Thailand og Norge. Nå har hjemlandet kommet til henne som pastor på sitt eget morsmål for sitt eget folk i Oslo.