Med verden på Vidda
RAST: Beate Ellila Folkestad (fra venstre) Bjørn Leirvik og Birger Punsvik nyter gjeddekaker før det bærer ut på fisketur.
Fotograf:
Maria Indrøy Risanger
Jeg kom som uvitende søring hvor Finnmark kun var en stor flekk på Norgeskartet, men dro oppglødd tilbake med spørsmål om når jeg kan komme tilbake.
Etter fire timers gange gjennom et stille og åpent landskap som bare blir større jo lenger du går, dukker Ravnastua opp. Fjellstua ligger 16 kilometer fra nærmeste bilvei, og er en av tre gjenværende statlige fjellstuer på Finnmarksvidda. I generasjoner har stedet gitt mat, husly og hvile til folk som krysser den gamle hovedveien mellom Karasjok og Alta.
Jeg omfavnes av Olaug Eriksen, min fars søskenbarn, som svært ung dro omtrent så langt nord i landet som det var mulig å komme. Hun som min bestemor har fortalt mye om, men som jeg aldri har møtt.
I dag driver hun Ravnastua med ektemannen Oskar. Hans familie har lange røtter på stedet, og sammen viderefører de en fjellstuetradisjon og en samisk kulturarv som strekker seg flere tiår tilbake. Det gir en tyngde og autentisitet som ikke er bygget for syns skyld.
Fjellstua har langt ifra mistet sin funksjon, for turister, jegere, fiskere og friluftsfolk bruker fortsatt området flittig. En helg i august inntas den også av misjonsinteresserte som med Finnmarksvidda som bakteppe retter fokus mot den verdensvide kirke.
Nærmere verden
Beate Ellila Folkestad er prest i Berlevåg kirke, og ser tilbake på ei flott helg på det årlige arrangementet Misjonstreff på Vidda. Gåturen inn beskriver hun som akkurat lang nok til både å glede seg og å legge hverdagens stress bak seg.
– Det er enkel standard med utedo og køyesenger på femmannsrom, men stemningen var så rolig og avslappende at jeg fikk hvilepuls med en gang.
Misjonstreffet har blitt en tradisjon for NMS – Det norske misjonsselskap i Finnmark. Oppskriften er enkel, men suksessrik. Naturopplevelser, fellesskap på tvers av kristne organisasjoner og innblikk i det internasjonale arbeidet NMS støtter. Med den rammen inviteres hele Norge til vidda.
Kontrastene gjør inntrykk. Kanskje er det slik at når mobildekningen svekkes, blir samtalene dypere? Eller at når tempoet senkes, er det lettere å se menneskene rundt seg? Sikkert er det iallfall at plutselig synes de enorme avstandene som først har opptatt meg som kommer «sørante», så små, og menneskene blir som Birger Punsvik sier: Kjenninger jeg ikke har møtt før.
Ja, til og med landegrensene viskes ut når man med kokekaffe i kruset og ullgenser på, vender blikket mot Pakistan, Thailand og Kamerun, og blir kjent med mennesker som kjemper for en bedre verden.
– Det var godt å komme sammen, synge og høre sterke historier fra menneskemøter. Misjon nytter, og vi kan alle bidra, sier Ellila Folkestad.
For henne ble pilegrimsvandringen langs stier omkranset av høstgule trær fram til et vann helgens høydepunkt.
– Vi tente bål, spiste niste og fikk servert gjeddekaker, plukket bær og prøvde fiskelykken, alt mens vi bare var sammen noen timer med hyggelig, god prat.
Nærmere Norge
– Jeg har møtt folk jeg tror jeg vil møte igjen. Jeg har fått påfyll, og jeg tror jeg kommer tilbake neste år, sier Ellila Folkestad etter ei helg som har gitt mersmak.
Det har det også for meg. Tilbake på Vestlandet omgitt av en helt annen type natur, lurer jeg på om min egen begeistring skyldes at jeg for første gang får møte en sagnomsust slektning, eller at jeg helt uventet får servert min bestemors blåbærkake midt utpå Finnmarksvidda omtrent ett år etter at hun er gått bort. Jeg skal ikke legge skjul på at det spiller inn, men jeg tror det handler om noe mer.
Som NMS-representant kom jeg for å gi andre påfyll, men arenaen åpnet for nærhet og avhengighet til andre. Møter med fullstendig ukjente personer ble ekte og livgivende, slik at også jeg ble etterfylt. Finnmark er ikke lenger en flekk på kartet, men et sted hvor jeg følte meg omsluttet fra jeg kom til jeg dro, ikke bare av storslått natur, men også av folket (og myggen). Et sted hvor latteren satt løst, men hvor også samtalene ble åpenhjertige.
Beate Ellila Folkestad trekker fram kombinasjonen av enkelhet og fellesskap, og kanskje er det nettopp derfor folk stadig vender tilbake til Ravnastua. Ikke på grunn av komforten eller at det er så lett å komme seg dit, men fordi det fortsatt finnes steder hvor stillheten, naturen og møtene mellom mennesker får større plass enn alt annet. Da gis det også rom for hele verden, midt på Vidda.
Skrevet av:
