I Etiopia ble Jorun hel

Jorun Vang sitter og smiler i biblioteket i første etasje ved VID Stavanger. Hun forteller sin historie, som inneholder mange gleder og dype sorger, betydelige kontraster, en stor livskrise og opplevelsen av å bli kalt til tjeneste.

Krisen

Den tidligere journalisten er imøtekommende, trygg og tillitvekkende. Det er ingenting som tilsier at hun har vært gjennom en stor personlig krise. En krise som førte til at hun skiftet retning i livet.

– Plutselig forsvant jorden under føttene mine. Jeg mista forfeste totalt, sier hun.

Gjøvikenseren jobbet som journalist og programleder i NRK Innlandet. Både hun og mannen Ivar Odnes, som da var stortingsrepresentant for Senterpartiet, var kjente ansikter for de fleste i området. De var som lokale kjendiser å regne.

– Vi hadde det veldig fint sammen. Det var jo opp- og nedturer, men vi valgte hverandre og hadde masse kjærlighet.

De så for seg et langt og rikt liv sammen. Men i 2018 ble alt snudd på hodet.

Slått i bakken

Ivar fikk en alvorlig kreftdiagnose. Uhelbredelig tarmkreft. Han dør fire uker etter at de får vite det, bare 55 år gammel.

Jorun er full av sorg. Den setter seg i kroppen. Hun er sykemeldt i ett år og ser ikke hvordan hun skal komme seg tilbake i jobb. Hun som var så utadvendt og trivdes så utrolig godt i NRK. Hun som likte å være sosial og møte mennesker. Nå greide hun ikke å treffe folk.

– Så var det alle disse oppfølgingsmøtene med NAV. Kunne jeg bare ikke få fred, liksom? Det var jo helt åpenbart at jeg ikke kunne jobbe som før.

En dag ringer telefonen. Det er biskop Solveig Fiske som lurer på om ikke Jorun vil søke en stilling som kommunikasjonsrådgiver på bispekontoret. Jorun får jobben og sier opp sin stilling i NRK. Etter 20 år er en epoke over.

– På bispekontoret fikk jeg lov å vokse inn i hverdagen igjen, forteller Jorun.

Hun kan gjemme seg litt vekk på eget kontor, og det gjør henne godt. Sakte, men sikkert begynner hun å kjenne at energien, konsentrasjonen og livslysten kommer tilbake.

Holdepunkt i hverdagen

– Familien min har vært tett knyttet til kirke og kirkeliv. I barndommen var jeg ofte i kirka, for moren min jobbet der. Men jeg har ikke alltid vært medlem. Jeg meldte meg ut som ung voksen og inn igjen i 2014, forteller hun.

– Men da jeg hadde det som vanskeligst, da jeg mista Ivar og i tida etterpå, ble kirka viktig. Den ble holdepunktet når grunnen forsvant. Det var helt naturlig for meg å trekke til kirka når krisen rammet, sier Jorun.

I tida etter dødsfallet bad hun ofte til Gud og spurte: «Hva vil du med livet mitt nå? Hva skal jeg gjøre?»

– Så reiste jeg på ferie til ei venninne som er prest i Nord-Norge og ble med henne på jobb. Da så jeg at hun gjorde det samme på jobb som jeg likte å gjøre på fritida, forteller Jorun, og nevner blant annet konserter, sjelesorg og andre samtaler og å holde andakter på sykehjem.

– Som journalist hadde jeg mange samtaler med folk i sårbare situasjoner, og syntes det var veldig givende. Det å hjelpe folk til å sette ord på vanskelige ting og bidra til å gi folk en stemme, var meningsfylt, forteller hun.

Kallet begynte å spire

En dag etter ferien står hun på kjøkkenet og baker lefse. Plutselig får hun en veldig ro over seg, og som et bønnesvar opplever hun at alt hun har gjort og opplevd skal føre fram mot et nytt livskapittel, som prest.

– Jeg stoppet helt opp og tenkte «Kjære Gud, prøver du å vise meg at det er dette jeg skal gjøre?» Jeg ringte straks biskop Solveig, og med det samme hun tar telefonen sier jeg: «Jeg tror Gud prøver å fortelle meg at jeg skal bli prest», smiler 58-åringen.

Hun og Solveig har en lang prat. Og nå er Jorun midtveis i profesjonsstudiet.

Hun balanserer fulltidsjobb på bispekontoret med fulltidsstudier i teologi, samt det å være mor og bestemor. Barnebarn nummer fem kommer i juli.

– Jeg er en ganske strukturert person, og med en fleksibel arbeidsgiver går det bra. Så er jeg veldig fornøyd med VID, de legger til rette og klarer samtidig å skape et godt studiemiljø, smiler hun.

– Jeg slapper av i de tinga jeg er i. Jeg liker å lede og å tenke strategi og hvordan en kan nå mål. Men ingen er gode alene. Det er først når vi jobber sammen vi får til store ting. Det synes jeg er veldig spennende, hva kan vi skape sammen?

Hun stortrives, selv om det er tungt innimellom.

– Alt puslet seg sammen til en prestegjerning. Det er en stor glede, men også en utfordring.

Hun tar en liten pause, før hun fortsetter:

– Man kan jo ikke si nei til Gud, kan man vel? Som prest må man legge seg selv bort og samtidig bruke seg selv i tjenesten. Det handler om å forme en identitet, sier hun, og skryter av flinke lærere og interessante fag.

En av grunnene til at det ble studier på VID er dette med utvekslingsmuligheter.

– Jeg tror VID er eneste studiestedet som har egen misjonspraksis.

Praksis i Etiopia

Høsten 2025 fikk hun dermed sjansen til å reise til Etiopia.

– Det var en helt utrolig opplevelse, sier hun begeistret.

Faren hennes jobbet med skogbruk og arbeidet store deler av yrkeslivet i Afrika. Fra Jorun var tre til fem år bodde familien i Uganda, og fra hun var 13-15 år bodde de i Tanzania. Derfor var det ikke fremmed for henne å ha praksisperioden i Afrika.

– På grunn av min fars jobb hadde jeg fire år av min oppvekst i afrikanske miljø, med språket, luktene og smakene. Jeg hadde venner og lærte de sosiale kodene og kulturen å kjenne. Det var to perioder med veldig formende år, forteller hun.

Høsten 2025 forberedte fire teologistudenter seg på å reise til Kamerun. To dager før avreise fikk de beskjed om at det ikke lot seg gjøre på grunn av uro etter presidentvalget. Dermed ble det Etiopia, og VID, NMS og Mekane Yesus-kirka snur seg rundt og lager et opplegg for dem.

På forhånd hadde de diskutert mye rundt misjon som tema. Om misjonshistorie og ulike problematiske sider ved misjon. Hva misjon innebærer i dag, hva vi kan lære av historien, hvordan vi kan få til gode relasjoner med gjensidig forståelse og respekt for ulike kulturer og mennesker. Spente og forventningsfulle satte de seg på flyet til Addis Abeba.

Med det samme de kommer frem kjenner Jorun en sterk følelse av å komme hjem. Den afrikanske kulturen lå der i henne, og hun kjente at hun hørte til. Det var en del av henne som plutselig ble speilet.

– Det var veldig rart og veldig fint. Jeg forstod da at jeg har en tokulturell identitet.

Inspirerende og krevende

Jorun sin praksis var i en menighet tilknyttet Mekane Yesus-kirka. Her ble hun med menighetspresten Teshome Gizaw i menigheten Shalom Kelebet, som har rundt 650 medlemmer.

– Denne praksisen styrket det teologiske fundamentet mitt. Å se og oppleve hvor sentral troen er for afrikanere, og hvordan det preger hverdagslivet deres, var inspirerende.

Hun forteller at praksisen har vist henne hvor viktig rolle kirka spiller i samfunnet, og å oppleve måten menigheten Shalom Kelebet tenker om fellesskap, evangelisering og kirkeplanting var lærerikt og givende.

Men oppholdet ble også vanskelig for Jorun.

– Presten Teshome og jeg stod langt fra hverandre teologisk, og jeg måtte gå noen runder med meg selv på hvordan jeg skulle håndtere det. En av de første dagene skrev jeg i dagboka: «Jeg sliter. Jeg griper til korset, og prøver å holde fast, men det er ikke lett».

Hun bestemte seg for å snakke med Teshome, og det ble en fin samtale.

– Det vi delte var troen på Jesus Kristus, og så hadde vi respekt for hverandre selv om vi hadde veldig ulike syn.

Sterke opplevelser

– Det ble veldig sterkt for meg. Vi var to verdener som møttes: Svart og hvit, nord og sør, skapelsesteologi og frelsesteologi, norsk folkekirke og etiopisk evangelikal karismatisk spiritualitet. Ved å sette Kristus og den treenige Gud i sentrum, skaptes likevel enhet i denne ulikheten. Slik ser jeg for meg at vi også må tenke om kirkens enhet. Sammen i tro, håp og kjærlighet, sier Jorun, smiler og fortsetter:

– Jeg kommer til å invitere Teshome til ordinasjonen min.

Første dag sammen med presten skulle de på hjemmebesøk til en dame som hadde en fem uker gammel gutt, Daniel. Gutten var alvorlig syk, og presten var tilkalt for å be for den lille.

– Det viser hvor viktig troa og presten er for folk i Etiopia.

For Jorun ble det en sterk opplevelse da en frisk liten Daniel ble døpt tre uker senere.

Menighetens ryggrad

Under Teshomes ledelse har menigheten vokst fra 80 til 650 medlemmer i løpet av åtte år. Menigheten har også planta to nye menigheter.

Presten var veldig god på å se den enkelte. Han anerkjente deres talenter, og hva de kunne bidra med inn i fellesskapet.

– Det var veldig inspirerende å se hvordan han bygget opp både enkeltmennesker og fellesskapet, sier hun, og fortsetter:

– Han sa: «Selv er jeg bare en. Det er de frivillige som er ryggraden i kirka. Uten dem ramler hele kroppen sammen». Han holdt seg oppdatert på hver enkelt medlem sin situasjon, slik at han kunne ta dem med i sine daglige bønner. Er det ikke fantastisk? ivrer Jorun.

To ganger i uka var det hjemmebesøk. Da reiste presten og to evangelister ut med nattverd til de som ikke kom seg til kirka. Eller de ba for folk som var sjuke.

– «Husk at du skal være prest for alle», sa han, «både folk i og utafor kirka». Jeg lærte mye, både åndelig, om organisering, og om diakonale og misjonale tiltak. Det har vært svært inspirerende og utviklende å følge en så dyktig prest, smiler gjøvikenseren.

«Det er slik jeg ønsker å være», tenkte hun da hun erfarte hvordan han jobbet. Den tre uker lange praksisen i Etiopia har gjort noe med hennes syn på misjon, tro og kirke.

Å bli hel

– I Etiopia møtte jeg igjen det som gjorde at jeg meldte meg ut av kirka i ungdommen. At jeg og Teshome kom hverandre så nær når vi var så forskjellige, er som et under, mener den tidligere journalisten.

Veien til prestestudie og praksis i Etiopia har vært full av tilfeldigheter.

– Men det er vel det som er å stå i et kall, å la seg lede inn i ting. Det er nok en grunn til at jeg havnet i Addis og Shalom Kelebet.

Noe av det sterkeste var å finne igjen en del av seg selv som hun ikke visste at hun savna.

– Møtet med Afrika gjorde meg hel. Jeg har fortsatt kontakt med de jeg jobbet med i menigheten, og jeg har også fått kontakt med tidligere venner. Den afrikanske døra hos meg er åpnet igjen, smiler hun.

Nå jobber hun med å få til et partnerskap mellom Shalom Kelebet og en menighet i nærheten der hun bor.

«Ubuntu»

Fellesskapstanken står sterkt hos Jorun. Kanskje var det en av grunnene til at hun likte seg så godt i Etiopia.

– «Ubuntu», som betyr at vi hjelper hverandre, og at jeg er fordi vi alle er, er helt sentralt i Afrika. Fellesskapet er mye viktigere enn individet. En kan se på det som en skog, der røttene til trærne er vevd inn i hverandre som et nett under jorda. De får næring av og blir støttet opp av hverandre, eller et tre blir tatt imot om det faller. Slik er det med oss mennesker også, vi bærer hverandre gjennom livet, mener hun.

Det var nettopp det som skjedde da mannen hennes døde.

– Jeg opplevde å bli båret.

– Sterkt forhold til Gud

Jorun har alltid hatt et sterkt gudsforhold. Gjennom hele livet, både i gode og vonde dager, kirkegjenger eller ikke, har hun opplevd at Gud er nær.

– Men det er godt å ha et fellesskap. Det er tyngre å bære troa aleine, sier teologistudenten.

Hva som skjer etter endt studier vet hun ikke. Men hun er sikker på at hun blir ledet på veien.