Fra to kall til én misjon

Det er ikke alltid lett å finne ordene som beskriver hva som skjer når en misjonær kommer «hjem», men idet Kjell Børge Tjemsland hopper ut av bilen i fiskerlandsbyen Lau Fau Shan er det som å holde tritt med et barn på julaften. Det er hele 25 år siden han og kona Astrid sist dro «hjem» til Hongkong, og det er mye å ta innover seg når hengelåsen på gitteret åpnes fra den andre sida og «Muksi» – presten – ønskes velkommen tilbake til Wing Jan – Evig Sannhet – menigheten han en gang tjente.

– Dette er veldig spesielt, er det første han poengterer før han tydelig rørt gjør seg klar til å inspisere gamle trakter og velvillig gir en historietime til fem ivrige ildsjeler som har gitt dem en varm mottakelse, og som over te og pulverkaffe greier ut om nåtiden.

To misjonskall

De visste begge tidlig at de skulle bli misjonærer. I Søndeled i Agder hadde Astrid alltid vært opptatt av to enslige kvinner fra nabobygda som var misjonærer på Madagaskar og tenkt at det de gjorde, det skulle også hun gjøre. Kjell Børge på sin side var kun fem-seks år da han satt på morens fang i Sandnes og proklamerte at «når jeg blir stor, mor, da skal jeg bli misjonær!»

19 år gamle møtes de to på Sagavoll Folkehøgskole i 1972, og misjonærkallet de begge kjente, ble en bekreftelse på å satse på hverandre. Etter skoleårets slutt var det naturlig at han skulle til Misjonsskolen i Stavanger. For henne var det, som for de fleste andre kvinner, enten sykepleier eller lærer. Lærerskolen veide tyngst, og da hun var ferdig utdannet tre år senere, stod bryllupet etter det de med en ironisk undertone betegner som en svært romantisk forlovelse.

– Vi måtte søke, først om å få lov til å forlove oss, og så om å gifte oss, sier Kjell Børge, og selv om de fant det noe merkelig at Misjonsskolen hadde siste ord i akkurat dette, var de innstilt på å følge systemet.

Det blir altså ikke enslig misjonær-tilværelse slik Astrid så for seg i barne- og ungdomsårene, men skal hun likevel til Afrika? Kjell Børge er oppvokst med Madagaskar og Kamerun, men har begynt å tenke mer og mer på Østen. Han kjenner på en fascinasjon for Hongkong og Kina, uten at han vet hvorfor. Studentene kan komme med ønsker, og Kjell Børge nevner blant annet Hongkong i søknaden, men vet at det er landsstyret i NMS som midtveis i utdanningsløpet bestemmer.

– Vi får ta det som en Guds tilskyndelse at vi skulle til Hongkong. Jeg opplevde det nok som et kall, og det ble bekreftet både ved at det var behov og at landsstyret plasserte oss der, sier han over 45 år senere.

Endelig!

Det går noen år før ekteparet kommer seg østover. Astrid forsørger ektemannen mens han studerer ferdig. Så må Kjell Børge avtjene verneplikten som feltprest i Stavern, før det er språkkurs i England. Det kan nesten føles som om tiden snegler seg av sted, men til slutt viser kalenderen august 1981.

– Det var bare sånn: Endelig får vi reise! utbryter Kjell Børge, som føler han har ventet helt siden han var liten guttunge. I mellomtiden har familien doblet seg. Kristian på 22 måneder og Torunn på to måneder skal være med på flyttelasset.

KLAR FOR UTREISE: Familien Tjemsland hjemme på Sandnes i juli 1981, omtrent én måned før avreise til Hongkong. Kristian er 21 måneder og Torunn nyfødt. Foto: Misjons- og diakoniarkivet.

– Vi hadde ingen betenkeligheter med å reise ut med så små barn, sier Astrid, klar på at de skulle til et godt utviklet samfunn. Samtidig var det muligens to par beste-foreldre på sidelinjen som kjente på at avstanden ble stor.

– Jeg må ærlig innrømme at jeg hadde lite følelser i forhold til foreldre da jeg reiste. Felte ikke en tåre på flyplassen, ler Kjell Børge, før han mer alvorlig påpeker at han nå tenker at han var for kald situasjonen tatt i betraktning.

Flere år senere er det nemlig han selv, som sammen med Astrid, skal sende en av sine egne ut i misjonstjeneste. Kanskje vil de gå glipp av noe i nærrelasjonen til barnebarna, men for dem, som for deres foreldre, var misjon alltid en selvsagt og naturlig del av livet.

Historisk overblikk

NMS sitt arbeid i Hongkong begynner spontant og uforberedt når Kina stenges for kristen misjon fra utlandet etter revolusjonen i 1949, hvor Mao Zedong og kommunistene tar styringen. Kina-misjonærene evakuerer til den britiske kronkolonien Hongkong i påvente av ny informasjon fra Norge. Det kjøpes tre hus på øya Cheung Chau som et midlertidig bosted, men det er en stor flokk arbeidsledige misjonærer som ser at håpet om å vende tilbake til Kina svinner hen.

Flere hundretusen mandarintalende kinesere har også flyktet til kolonien. De har sterkt behov for hjelp både praktisk og åndelig, og viser seg å være en ny misjonsmark. Med bakgrunn i den store nøden «ventende» Kina-misjonærer vitner om, vedtar landsstyret Hongkong som nytt misjonsfelt i 1957. Samtidig som NMS starter eget arbeid, tar en lokal luthersk synode form, og i 1959 dannes The Evangelical Lutheran Church of Hong Kong (ELCHK).

I 60- og 70-årene ekspanderer NMS i Hongkong. Det er tydelig at evangelisk arbeid må kombineres med sosialt arbeid, og blant et økt antall nye misjonærer har flere praktisk yrkesbakgrunn. Det satses på skoler, barnehager, daghjem og eldresenter. Menigheter vokser fram i tilknytning til institusjonene. I denne perioden er forholdet mellom NMS og ELCHK noe uavklart, men en revidert samarbeids-avtale fra 1978 går inn for et mer integrert arbeidsfellesskap.

Ankomst i endringsfase

Slik er status når misjonspresten og læreren ankommer i 1981, til slående varme og høyhus det ikke finnes maken til hjemme. Kontrastene er store og læringskurven bratt. 24 voksne misjonærer og en skokk med barn gir den nye familien en hjertelig velkomst.

Så skjer et generasjonsskifte. Flere som har vært ute lenge, drar hjem for godt, og misjonærantallet reduseres kraftig som følge av samarbeidsavtalen mellom NMS og ELCHK. Forsiktig har NMS overført de fleste av sine syv menigheter til ELCHK, som første steg mot full integrasjon i den lokale kirken. Ekteparet havner midt i en viktig tid med store endringer på flere områder, men først krever det kantonesiske syvtonespråket iherdig innsats. Munnmusklene må lære nye måter å snakke på, og begge husker godt den fysiske smerten det ga. De får to år med språkstudium. Skal det vise seg å være nok?

– Språklæreren sa til oss at når vi da var ferdige, ville vi snakke som en femåring. Ordforrådet var jo begrenset, og tegn tar et livslangt løp å lære skikkelig, forteller Astrid.

– Å føre en vanlig samtale gjorde vi, men det var krevende å ha dype samtaler, legger Kjell Børge til, som særlig kjente på dette i virket som prest.

Han skrev prekenene sine på engelsk, før han sammen med en god venn som ivret etter å forbedre engelskkunnskapene, oversatte til kantonesisk. Da skulle menigheten kun slite med tonene hans, ikke grammatikken, sier han med glimt i øyet.

Overflødiggjort misjon

Kjell Børge blir tidlig tillitsmann på Hongkong-feltet. Han har knapt fullført språkstudiet før han får ansvaret for å overføre NMS sine institusjoner til ELCHK. Han står i en kultur hvor eldre helt naturlig får mer aksept enn han som «ung og uvitende», men også der gjør kolonitilværelsen at man er vant til at det er hvite som bestemmer. Begge aspektene viser seg å ha nytteverdi. Kjell Børge er ærlig på at det formelle og juridiske er utenfor hans kunnskapsområde.

– Kanskje var det Guds vilje at det skulle være en grønn Sandnes-gutt med i akkurat denne overføringen, for da måtte kirken selv ta det tyngste arbeidet med å få det til.

Generalsekretær Odd Bondevik er fornøyd med akkurat dette. I et samfunn hvor man er vant til å være underlagt andre, får kirka sterkere eierskap til institusjonene gjennom ansvaret og tilliten de vises. For Kjell Børge var det helt naturlig at de skulle ha sterk deltakelse i prosessen.

– Det er jo sånn misjon skal være, den skal gjøre seg selv overflødig.

Diakonalt arbeid

I misjonærfamiliene på 1980-tallet var det kun én som fikk arbeidstillatelse, så for Astrid og flere av de norske ektefellene blir ting kanskje litt annerledes enn de så for seg før utreise. NMS betaler familielønn og kompenserer for hushjelp, slik at Astrid kan finne sin plass i tjenesten. Det var i NMS sin ånd at diakonalt arbeid på sikt skal føre til kirkelig vekst.

Når Nord- og Sør-Vietnam i 1975 samles under ett kommunistisk regime etter grufulle krigsår, strømmer vietnamesiske flyktninger inn i havna i Hongkong.

– De kom i båter som ikke så ut som de kunne gå over ei vanlig norsk elv, forteller Astrid, som var engasjert i NMS sitt arbeid i flyktningleirene myndighetene opprettet.

I den åpne leiren Kai Tak ble det holdt barnehage i en toetasjes buss. Astrid hadde engelskundervisning for noen av mødrene, før negative holdninger brer seg i kronkolonien og flyktningene skal stanses.

– Myndighetene hadde først en politikk hvor vietnameserne var velkomne. Senere lukket de leirene slik at de ikke fikk reise ut derifra og jobbe og tjene egne penger. Mange hadde det veldig tøft, og vi hadde en besøkstjeneste som jeg var med i.

Astrid er for en periode veileder på daghjemmet St. Sunniva, og hun har aktiviteter på et eldresenter hvor Kjell Børge er veileder. Senere var hun ett år på førskolen på den norske skolen, og det er mye besøk å ta seg av når ektemannen er tillitsmann. Underveis i tjenesteperioden kommer Bjørg til verden. Kjell Børge er mye borte, og begge kjenner at det er vanskelig å få aksept for at han skulle tilbringe tid med familien.

ELDRETREFF: Kjell Børge og Helga Sola bakerst i gruppa som kom på eldretreff i Wing Jan-menighet. Lengst til høyre står prestefruen, fru Chih. Foto: Privat

Paradisøya

I en travel arbeidssituasjon blir det hytteliv på nordmenn også i Hongkong, da Kina-misjonærenes midlertidige bosted på Cheung Chau ble renovert. Den lille øya var en times ferjetur unna og enkel å komme seg til for en helg eller en etterlengtet dagspause.

Misjonærene omtaler det som sitt drømmested, en friplass hvor det hektiske, pulserende bylivet byttes ut med sandstrand, småbysjarm og nedtrappet tempo.

– For ungene var det en veldig forskjellig tilværelse. I Hongkong var de enten inne eller de ble fulgt til en park. Det var begrenset, og ikke sånn at de kunne springe ute å leke etter hvert som de vokste til, sier Astrid, slik de har blitt vant til i hjemmeperiodene i Norge. På Cheung Chau gir rolige dager og fraværet av biler stor frihetsfølelse.

– Her kunne de gå overalt. Ta en tur ned til sentrum alene, leke ute med andre barn og gå å svømme. Denne friheten var utrolig viktig for ungene, mener Kjell Børge.

Øya brakte med seg en annen form for normalitet i en misjonstilværelse hvor venner plutselig dro og var borte et år før de kom tilbake. Familien Tjemsland hadde selv tre uteperioder med et år hjemme imellom. De merket en rastløshet hos barna, som de tror preget dem en god stund etterpå, men fokuserer på å leve i nuet. «The White Cabin», den hvite hytta, har i ettertid også blitt overført til ELCHK.

Tilbake til Kina

Arbeidet i Hongkong blomstret opp som et direkte resultat av et tilnærmet isolert Kina. Etter Maos død i 1976 åpner Folkerepublikken seg gradvis for internasjonale interesser. Noen av misjonærene drar inn på besøk i starten av 1980-tallet og forventer å finne et land ribbet for kristne, i stedet finner de en kirke som gjennom forfølgelser står sterkere og større enn noen gang.

Kjell Børge blir Kina-koordinator for NMS, og begynner systematisk å reise inn i landet fra 1985. Det blir flere turer til det gamle arbeidsfeltet Changsha og Yiyang, men også andre steder i Kina for å knytte kontakter for NMS.

– De var blitt beskyldt for å gå utlendingene sitt ærend og kristne var spioner. Mange flyktet til Hongkong, andre ble fengslet og drept og det var bokbål med bibler. De risikerte livet, så for de kristne som NMS hadde hatt med å gjøre, var dette realiteten. Derfor var det veldig spennende å komme tilbake, og kineserne var veldig opptatt av å knytte denne kontakten igjen. Historien var så viktig, og vi, vi var en del av den historien. Den hadde de aldri glemt, sier Kjell Børge.

Selv glemmer han aldri smilet til professor Yu, sønn av den siste kirkepresidenten i Hunan-provinsen før revolusjonen, som kom med en gammel pinnestol han snudde opp-ned.

– Der stod det med store bokstaver: NMS. Den hadde han tatt vare på, og det var jo farlig. Noe så enkelt som det. Det viste deres identitet, og at de opplevde at NMS hadde fått bety mye.

Kjell Børge reiser åpent med teologisk litteratur til bibelskolen i Nanjing, hvis det blir konfiskert drar han bare videre. Han besøker middelskolen og sykehuset i Yiyang. Kirkens arbeid blant blinde og døve i Changsha, en gruppe oversett av andre, blir lagt merke til i samfunnet.

– Vi kunne ikke være misjonær i den forstand som i Hongkong, hvor vi ikke hadde begrensninger med tanke på å forkynne, men det handlet om å hjelpe kirken selv til å bygge opp et godt arbeid. Kirken skulle vise at de var gode kinesere som støttet opp om Kina. Derfor var det viktig å komme i gang igjen med mange av de diakonale prosjektene.

At misjonærene under flukten flere år tidligere hadde tatt med seg arkivene, skulle spille en stor rolle for den kinesiske kirken. Her lå skjøtene på NMS sine eiendommer. Med bevis ble konfiskert eiendom gitt tilbake eller erstattet, og arbeidet kunne fortsette å slå rot.

Menighetsfellesskap

Den siste NMS-menigheten som ble overført til ELCHK var Wing Jan, hvor Kjell Børge får sin første prestetjeneste. Kirka er strategisk plassert på en høyde med utsikt mot Fastlands-Kina, og det som ved første øyekast ser ut som en kort svømmetur over Deep Bay-bukta. For Frihetssvømmerne, illegale migranter som tok vannveien i jakten på et bedre liv borte fra kommunistregimet, var det derimot med livet som innsats.

– Historiene var mange om de som hadde sett det store hvite korset lyse opp i nattetimene, og som holdt blikket festet på det på ferden over, forteller Kjell Børge.

De siste årene tilbringer misjonspresten i en nyplantet menighet. Dette viste den nye hverdagen. Nå var NMS en del av ELCHK, som dermed kunne be misjonærene ta tjeneste i andre menigheter. Ma On Shan Truth Lutheran Church har vokst ut fra hovedkirka, og her finner Kjell Børge virkelig sin plass. Menigheten har søndagsskole i aldersbaserte grupper før felles gudstjeneste. Etterpå settes stolene i ring som en familiegruppe, og unge som gamle samles på tvers for å dele liv.

– Det tette menighetsfellesskapet der får vi ikke i Norge. Her satt de helt yngste og ba for de gamle, og motsatt. Det var en helt fantastisk opplevelse. Jeg prøvde etterpå å tenke det inn i en norsk kontekst, men fant fort ut at det ikke gikk, sier han med et smil.

Viktige medarbeidere

– Da jeg kom til Ma On Shan var det rundt 30 stykker på gudstjenestene, og da jeg dro to år senere var det mellom 70-80. Det hadde ikke med meg å gjøre, men med menighetens eget arbeid og ei veldig dyktig bibelkvinne, som senere ble ordinert.

Kjell Børge omtaler henne som et forbilledlig bønnemenneske.

– Hun lærte meg den enkle hverdagsbønnen som jeg har tatt med meg videre i livet.

Astrid kjenner på stor takknemlighet for medarbeiderne hun ble kjent med.

– Vi har gledet oss til å komme tilbake, og det har vært ganske overveldende å møte folk igjen. Det har vært sterkt, og vi har fått bekreftelse på at vi har fått bety noe.

To hjem

I 1992 er eldstemann Kristian alene ungdomsskoleelev på den norske skolen, og ekteparet kjenner at det er tid for å dra til Norge. De har adoptert en gutt fra Hongkong, som får navnet Magne, og barna må få et større miljø og komme inn i det norske samfunnet. Etter ett år i Norge spør likevel en av døtrene om når de skal flytte tilbake. Det er jo rytmen hun kjenner.

Hongkong er likevel aldri langt unna. I dag er de blant annet «Norwegian parents» for utvekslingsstudenter fra Hongkong gjennom Hald Internasjonale Skole.

– Hjertet vårt banker for Hongkong. Vi ber for Hongkong, og det betyr mye å ha vært her nå, sier Astrid, til anerkjennende nikk fra Kjell Børge.

Noe av det første han måtte gjøre da de «kom hjem» høsten 2024 var å delta på gudstjeneste i Ma On Shan.

– Jeg så flere fra tenåringsgruppa jeg hadde på søndagsskolen. En ledet gudstjenesten, broren styrte lyden, og en annen var nå menighetens prest. Tre var nå sentrale i menigheten. Det var en sterk opplevelse å se hvordan det har vokst videre.

De ser i dag en luthersk kirke i Hongkong som er mer etablert og tryggere i seg selv og sin kinesiske identitet. Det handler om en historie som er deres, som også inneholder et kapittel om familien Tjemsland.