At menighetene gir mer, er ikke tilfeldig

– Å utruste frivillige har vært en viktig oppgave for regionene våre i flere år nå. Den gledelige økningen i menighetsavtaler mener jeg er et resultat av dette, sier Silje Sjøtveit, avdelingsleder Frivillighet i NMS.

– Med flere folk å spille på, kan vi kontakte flere. Vi kan i større grad stille med folk når det er ønskelig, og vi kan tilby en langt tettere oppfølging – rett og slett være mer på ballen, fortsetter hun og viser til sin forgjenger når det gjelder oppbyggingen av den nye frivilligtjenesten.

Flere frivillige

Else Storaas Vatne, som i dag jobber som misjonskonsulent for region Øst og regionkoordinator for region Nord, fikk ideen om å istandsette frivillige, i første omgang pensjonister, gjerne tidligere prester eller misjonærer, i forbindelse med nedbemanningen av regionkontorene for noen år siden.

– Selv om vi ble færre, lå de samme oppgavene og ventet på oss, sier hun enkelt.

Storaas Vatne, som har flere år bak seg som misjonær både i Kamerun og Mali, gjorde bruk av sine erfaringer derfra da hun gikk i gang med oppbyggingen av frivilligarbeidet i Norge.

– I Mali istandsatte vi ulike grupper til å utføre forskjellige typer arbeid, noe som er en kjent metodikk i bistandsarbeid og som jeg tenkte kunne fungere også her, smiler hun.

Kapasitetsøkning

Silje Sjøtveit kaller det planlagt utvikling. Fire-fem frivillige er blitt til et lag på rundt tretti frivillige rundt omkring i Norge – de fleste av dem pensjonister – mange tidligere prester eller tidligere ansatte i NMS. Flere av de frivillige har også lang erfaring med administrasjon og får tilgang til digitale verktøy for å utføre oppgavene.

– Vi har fått en skikkelig kapasitetsøkning. Men like viktig som flere hender og føtter, er tilretteleggingen av den frivillige tjenesten, påpeker Sjøtveit og viser til viktigheten av tydelige forventningsavklaringer, opplæring og oppfølging. Det er viktig at de frivillige får redskapene de trenger.

– Vi begynte i det små, først litt i Oslo, og deretter i Stavanger, hvor jeg kjente mange tidligere misjonærer som nå var blitt pensjonister. De fleste av dem responderte veldig positivt da vi tok kontakt, så vi inviterte til dagsmøte. Else Storaas Vatne tar oss med tilbake til 2017, da NMS begynte å bygge opp den nye planen for frivilligtjenesten. Det siste halvannet året, i jobben som regionkoordinator i Nord og misjonskonsulent i Øst, har hun tatt opp tråden igjen og fått på plass tre nye frivillige i Nord, én i ett område og to i et annet.

– Jeg er forsiktig med å pushe. Her er det «Use Your Talents» som gjelder, og det er veldig viktig at de frivillige vet hvilket ansvar de har og hva de kan påta seg ut fra det, sier hun.

Følger opp menigheter

De frivillige i NMS inngår en frivillig-kontrakt. En av de som har gjort det, er Ellen Johannessen Nesje i Oslo. Hun er pensjonist og en del av det Storaas Vatne har kalt Team Menighet Oslo bispedømme, som består av fire frivillige. Disse følger opp hver sine menigheter med misjonsavtale. Ellen har ansvar for menighetene som har valgt Madagaskar som prosjektland.

– Det er viktig med personlig engasjement, fastslår hun og forteller at datteren og svigersønnen jobbet som lærere på Madagaskar i 2014-2015. Dette, sammen med et besøk i landet, har gjort at Madagaskar har fått en spesiell plass. Fra 2015 ble hun med i områdeutvalget til NMS i Oslo, Asker og Bærum og ble NMS-kontakt i Lommedalen menighet.

– Lommedalen hadde menighetsavtale med NMS fra tidligere, da med Thailand som prosjektland, men ønsket en tettere oppfølging rundt menighet og misjon, forteller hun.

Nå bidrar hun selv, som frivillig i NMS, til at menigheter med misjonsavtale får jevnlig oppfølging både med besøk og informasjon.

Flere aktiviteter

– Jeg er gjerne i kontakt både med daglige ledere, diakoner og prester. Vi inviterer oss inn til menighetsrådsmøter, stabsmøter og gjerne også på gudstjenester og kirkekaffe, slik at vi kan treffe folk og fortelle dem om arbeidet de støtter. Vi sitter også på en formidlerliste, slik at om vi ikke selv kan møte, har vi andre å spille på, forteller hun.

De frivillige videreformidler også NMS-informasjon utover selve misjonsavtalen. Alt fra ulike arrangementer til aktiviteter, stevner, årsmøter og leirer passer Ellen på å sende videre til de menighetene hun har ansvar for. I høst inviterte de også alle menighetskontaktene til en egen samling i Østenstad kirke.

– Øyvind Stabrun, prost i Asker, Helge Vatne, tidligere misjonær i Kamerun og Mali, Ellen Sæle Hansen, sokneprest i Lommedalen og Ingrid Skullerud Handeland, kommunikasjon- og innsamlingsansvarlig i NMSU satt i panelet der tema var kirkens globale oppdrag i vår tid. Det var både interessant og lærerikt, spesielt siden paneldeltakerne hadde så vidt ulike perspektiver på sin plass og oppdrag i den verdensvide kirke, sier Ellen.

Samlingen ga mersmak, og det blir en ny til høsten – da med fokus på barn og unge og noe mer tid til erfaringsutveksling.

Personavhengig

– Misjon er dessverre blitt fordomsfullt for mange. Haakon Kessel, leder i NMS Global, snakker om misjon som går begge veier. Dette er viktig å få fram. Etter mitt syn er det behov for informasjon om dette langt inn i kirken og presteskapet, sier Ellen Nesje engasjert.

Hun opplever at graden av engasjement er ganske ulik i de forskjellige menighetene:

– Noen har en tendens til å skyve på ting, mens andre er veldig på – viser oppriktig interesse og følger opp. Det er, som med så mye annet, personavhengig, sier hun og forteller at hun trives i teamet og med oppgavene det innebærer. Hun registrerer også at flere menigheter har valgt misjons-avtale med NMS, noe hun gleder seg over.

For Else Storaas Vatne er kontakten med de frivillige til stor inspirasjon:

– Jeg har bare en førti prosents stilling og rekker ikke over alt. Å kunne ta en telefon til en av de frivillige, er fantastisk, sier hun takknemlig.