Møter mellom mennesker
Jeg sitter i en marokkansk stue i Barcelona. På veggene henger bilder med arabisk kalligrafi. Putene i sofaen er store og lilla med blomstermønster, og det står et stativ med en Koran ved siden av sofaen. Bordet er dekket med plastduk. Jasmin har nok stått på kjøkkenet i et par timer, for det lukter godt, og hun forteller at hun har laget couscous. En typisk marokkansk rett, med grønnsaker, kjøtt, rosiner, løk og litt saus.
Hver mandag er det engelskundervisning på Glories-senteret. Jasmin følger sønnen sin dit hver uke, og venter tålmodig mens han lærer. En dag tok jeg meg tid til å sitte ned og prate med henne over en kopp te, og plutselig hadde jeg blitt invitert på besøk og vi utvekslet kontaktinformasjon. Da de gikk, snudde hun seg og sa smilende “Hvilken som helst dag! Send meg en melding”.
Og nå sitter jeg her, rundt bordet, sammen med familien på fire. Jasmin kommer inn med et stort marokkansk fat fullt av mat. “Vil du har en tallerken?” spør mannen hennes meg. “Nei takk”, sier jeg og smiler, “jeg kan spise sånn som dere!” Vi ler sammen, og jeg ser på dem at de syns det er stas at jeg vil gjøre som dem. Så spiser vi fra samme fat – og jeg tenker på hvor heldig jeg er som får komme på besøk, og dele tid og måltidsfellesskap.
Etterpå tar Jasmin fram et album. Vi setter oss i sofaen, og hun viser, peker og forteller. Det er bilder fra bryllupet hennes, og hun forteller om dagen hun fikk være prinsesse for en dag. Ansiktet er hardt, men pent, sminket, og hun hadde på seg fem forskjellige kjoler i løpet av feiringa. Overdådige kjoler i sterke farger. Og hun smiler bredt. Jeg ser likheten mellom den unge jenta jeg ser på bildene og tobarnsmoren som nå sitter foran meg, men hun ser naturlig nok mer sliten ut. Hun poengterer selv at hun har slutta å sminke seg på den måten, og at hun har gått opp i vekt. Og selv om det kan se ut som en negativ forandring, merker jeg at kvinnen som sitter foran meg nå vet mer om livet. Jenta på bildet kan virke naiv, men hun som sitter foran meg slår meg som ei tøff dame som tar utfordringene som kommer hennes vei – og mestrer dem.
I år har jeg vært ettåring i Barcelona og jobbet i Puente, som betyr bro. Puente driver brobyggingsarbeid mellom arabisktalende immigranter og det spanske samfunnet, blant annet ved å tilby spanskundervisning. Jasmin lærte seg spansk på senteret for 8 år siden, og nå tar hun sønnen sin dit slik at han kan lære engelsk. Gjennom arbeidet på sentrene får vi være med å vise nestekjærlighet og investere i relasjoner, for det er gjennom relasjonene at arbeidet vokser fram. Det viktigste er ikke undervisningen som tilbys, men møtene mellom mennesker.
Her kan du lese mer om Ucrew-praktikantordningen i NMS?