Foto: Åslaug Ihle Thingnæs Last ned

På denne bloggen vil du finna glimt og notisar frå NMS-tilsette som er knytta til arbeidet i Midtausten og Nord-Afrika. I tillegg vil det også bli formidla direkte frå våre partnarar om arbeidet NMS er med på i den regionen, og dette vil vera på norsk og engelsk.

Fortsetter kampen mot blasfemianklager

Med støtte fra NMS i Norge jobber den pakistanske menneskerettighetsorganisasjonen CLAAS for å beskytte minoriteter mot misbruk av landets blasfemilov.

Asia Bibis frikjennelse for blasfemianklagen, som førte til hennes ni år i fengsel og dødsdom i Pakistan, ble opprettholdt da retten avviste anken i januar. Men menneskerettighetsorganisasjonen CLAAS, som har støttet og fulgt Bibi siden familiens første henvendelse i 2009, kjemper fortsatt hardt mot misbruk av landets strenge blasfemilov.

Centre for Legal Aid, Assistance and Settlement (CLAAS) driver et omfattende arbeid for å støtte folk som utsettes for falske anklager om blasfemi i Pakistan. De tilbyr blant annet juridisk hjelp, krisesentre, rehabilitering og trygge «safe houses» for anklagede personer og deres familier. Jenter, kvinner og minoriteter er særlig utsatt for å bli anklaget for blasfemi.
– Asia Bibi er ikke den eneste som har vært utsatt for misbruk av blasfemiparagrafen. Det finnes flere tilsvarende saker der den brukes til å ramme folk i personlige hevnaksjoner. Folk blir lynsjet og brent på brutalt vis, forteller Åslaug Ihle Thingnæs som er rådgiver for NMS sitt arbeid i Pakistan og Midtøsten.

Norsk støtte
Det norske misjonsselskap (NMS) er en av svært få partnere CLAAS har utenfor Pakistan.
– Vi har lenge gitt støtte til Nasir Saeed som jobber for CLAAS UK i London, og nå utvider vi samarbeidet til også å omfatte moderorganisasjonen i Pakistan med sine rundt 25 ansatte, sier Thingnæs.

Hun forteller at CLAAS i utgangspunktet er en kristen organisasjon, men at de også hjelper andre minoriteter som opplever forfølgelse.
– De fleste er kristne, men de støtter også muslimer, sikher og hinduer.

Ifølge NMS har CLAAS i løpet av de siste 20 årene bidratt til 122 frifinnelser i falske blasfemisaker.
– De er spesielt flinke på å raskt få tak i all tilgjengelig informasjon i sakene og snakke med mulige øyenvitner. Av og til kan dette arbeidet i seg selv gi en konklusjon om at anklagen ikke er det den utgir seg for, forteller Thingnæs.

Avgjørende for Asia Bibis sak
Kort tid etter at Asia Bibi ble arrestert, ble CLAAS kontaktet av hennes ektemann, Ashiq Masih med en forespørsel om CLAAS kunne følge opp saken. Ifølge NMS har de første rapportene fra kunnskapsinnhentingen CLAAS gjennomførte vært avgjørende i saken.

Joseph Francis, direktør og grunnlegger av CLAAS, forteller at han personlig var tilstede under all møtene de hadde med det lokale politiet. Han var også den eneste som fikk besøke Bibi i fengsel sammen med provinsguvernør Salman Tasser, som senere ble drept av sin egen livvakt for å ha støttet frifinnelsen av Asia Bibi. NMS har ingen utsendinger i Pakistan men støtter prosjekter i kirken Church of Pakistan i tillegg til CLAAS.

Strategisk mot misbruk
Nå har NMS fått godkjent Norad-støtte til et nytt prosjekt med CLAAS som starter opp i år. Prosjektet går i hovedsak ut på å gi økt støtte til det arbeidet CLAAS allerede driver slik at de kan utvide og hjelpe flere.

NMS-rådgiver Dag Rune Sameien forteller at CLAAS i tillegg til juridisk, økonomisk og praktisk støtte til ofrene også driver med undervisning, holdningsskapende arbeid og mye lobbyvirksomhet.
– Tidligere var det uttalt at målet var å avskaffe blasfemiparagrafen, men de siste årene har man funnet det mer strategisk å jobbe mot misbruk av loven. Dette handler både om egen sikkerhet og mulighet for konstruktiv dialog, sier han.

Sameien forteller at denne tilnærmingsmåten også gir gjenklang hos mange muslimer i Pakistan.
– Det er mange muslimer som også opplever å bli anklaget og mister jobb og familie, men som likevel mener at det bør være ulovlig å for eksempel fornærme Muhammed, sier han.

CLAAS har for tiden seks profilerte blasfemianklagesaker gående der fire er kristne og to er muslimer.
– Nasir Saeed går så langt at han sier han aldri har sett blasfemiparagrafen brukt på riktig måte, sier Thingnæs.

Livsfarlig jobb
I april kommer representanter for CLAAS i Pakistan for første gang til Norge for å ha samtaler med NMS.
– Det legges opp til møter både i Stavanger og Oslo, der de også får møte Digni som har ansvar for NORAD-prosjektene våre, sier Thingnæs.

Å kjempe offentlig for kristne i Pakistan kan være livsfarlig.
– De jobber med livet som innsats. Alle kristne i Pakistan lever med trusselen over seg og får ikke lov å gå utover egne rekker eller drive med evangelisering. Jeg er imponert over hvor mye de likevel står på, avslutter Thingnæs. KPK

FAKTABOKS:
Blasfemiparagrafen i Pakistan
• Opprettet rundt 1860 for å verne muslimer som bodde blant hinduer
• Pakistan tok med seg loven da de skilte seg fra kolonien India i 1947
• Nedsettende ord om muslimer kan gi fengsel på inntil 3 år
• Vanære av koranen kan gi fengsel på livstid
• Blasfemi mot profeten Muhammed gir fengsel på livstid eller dødsstraff
• En beskylding er nok til å fengsles uten kausjon og har også ført til lynsjing og drap utenfor rettssystemet.

Les innlegget →

Rapportlesing er oppbyggeleg

Januar er tid for å rapportera frå året som har gått. Men for meg handlar det i denne omgang meir om å lesa desse rapportane frå "min del" av NMS-verda, Midtausten og Pakistan. Eg kan lova at det er både inspirerande og utfordrande lesnad!

Ikkje minst det faktum at NMS slit med å få budsjettet i balanse samstundes som eg ser kor mykje som blir utretta for den støtta som faktisk er sendt ut; det smertar. Kvar gong eg møter partnar i Egypt, så takkar dei: Takk for at de står saman med oss og bidrar til at me kan gi folk tru både på Jesus og på seg sjølve. Det betyr uendeleg mykje.

Eg kjenner meg privilegert som får motta denne takken på vegne av alle som er med og gir og ber. Her er nokre spreidde glimt:

Utstillingsvindaugo i Bibelselskapet sine butikkar fortel tydeleg kva varer som finst innanfor. Ofte ligg ein stor open bibel utstilt. Ein mann passerte der Bibelen var slått opp på Saligprisingane i Bergpreika. Kappa og skjegget avslørte ein religiøs fundamentalist. Tre gonger stoppa han, las litt og gjekk vidare, for så å snu og koma tilbake, tydeleg overraska og forvirra. Siste gongen kom han inn i butikken og ville veta kvar i Bibelen dette avsnittet stod. Han enda opp med å kjøpa eit nytestamente. Tre månader seinare kom han att og kjøpte ein Bibel.
Eitt år seinare dukka han opp att på butikken, men då kjende ikkje seljaren han att. Han var totalt forandra både på innsida og utsida!

Staben på senteret for arabiske innvandrarar i Spania fekk verkeleg bevis for at arbeidet lukkast då dei i november vart oppsøkt av ei ung marokkansk kvinne med hijab. Ho hadde to små barn med seg og introduserte seg med å fortelja at ho og broren gjekk i barneklubb på senteret for 14 år sidan. No hadde ho nettopp flytta tilbake til nabolaget og hadde blitt så glad då ho såg at senteret framleis eksisterte. «Eg vil at ungane mine skal gå her og læra dei verdiar og holdningar som me lærte. Eg kjem aldri til å gløyma det eg fekk med meg herfrå!»

«Første gongen me fann kanalen dykkar (SAT-7 KIDS), mannen min og eg, vart me heilt betatt. Og no ser me kor viktige programma er for ungane våre. Me ber om at stemmen dykkar vil nå alle barn i verda. Gud velsigne dykk, og eg elskar dykk».

Anafora er det kvart år nye kvinner som gjennom undervisning og samtalar vågar å sjå framtida i møte med forventing. Ei av dei som var med på ei vekes kurs i fjor var så inspirert at ho sette i gang med leseopplæringsgruppe for kvinner i landsbyen sin straks ho kom heim att. Ho vil gjera ein forskjell i lokalmiljøet sitt og deler med seg av det ho lærte på Anafora. Der fekk ho både verktøya og sjølvtilliten ho treng for å hjelpa sine medsøstre.

Det diakonale senteret i Kairo har tatt imot sine to første bebuarar til eldreheimen dei held på å etablera. I jula var barna frå søndagsskulen på visitt og song julesongar for dei.

 

Les innlegget →

Jul i trygghet etter åtte års motgang

Det ble for mye for den muslimske mobben at Ruby og William Parvaiz delte ut bibler og hjalp fattige med jobb, helse og rent vann. Derfor brente de ned familiens hus.

Etter åtte år med forfølgelse og motgang kan familien Parvaiz nå endelig puste ut. Jula som står for døra, kan de feire i trygghet i år – men ikke i sitt eget hjemland Pakistan.
Mens norske kristne forbereder en fredelig høytid i et land der troen i verste fall er kontroversiell, lever millioner av kristne verden over i fare for å bli forfulgt. Asia Bibi-saken er kjent verden over. Familien Parvaiz er bare et annet og mindre kjent eksempel. De har nå sluppet unna sine forfølgere. Andre lever fortsatt med daglige trusler og trakassering, eller de fengsles eller drepes på grunn av sin tro.

Mangler statistikk
Kristelig Pressekontor har forsøkt å finne tall på hvor mange kristne som forfølges. Det har vist seg omtrent umulig. Det eneste man kan fastslå er at det er vanskelig i mange land og at millioner lider på ulike måter.
Familien Parvaiz kan gi ansikt til de mange som forfølges for sin tro, enten de er kristne, muslimer eller har en annen religion. Toleransen for andres tro er lav i mange land, og millioner rammes av at menneskerettighetene ikke følges.

 – Kan man gjøre et anslag over hvor mange det er?
 – Ingen har god statistikk om forfølgelse av kristne, sier generalsekretær Ed Brown i Stefanusalliansen. Han vil heller ikke begi seg inn på å si hvor det er verst.

– Hvordan måler man verst? spør Brown som mener de metodiske utfordringene er store. Han viser til forskningssenteret Pew Research Centre som årlig lager en rapport om religiøs forfølgelse. Brown mener det er problematisk å gi «poeng» til hvert land eller si hvor det er vanskeligst å være kristen. Blant annet må man skille mellom myndighetsrestriksjoner og fiendtlighet fra befolkningen.

Han mener alle organisasjoner som jobber med menneskerettigheter, står overfor slike utfordringer og at det er viktig å reflektere rundt tall og lister som presenteres.

Både frivillige organisasjoner og statlige institusjoner overvåker trosfrihetsfeltet, men få eller ingen aktører våger å oppgi tall.
– Man kan bare anta hvor mange som forfølges. Jeg har sett et tall som 200 millioner forfulgte kristne bli brukt, men det er høyst usikkert, understreker Brown.

I et land som Kina blir kristne stadig arrestert og forhørt. Noen sitter i en celle over natta eller noen dager. Det fungerer som en advarsel. Nord-Korea figurerer høyt på alle lister over land med kristen-forfølgelse. Både der og i Kinas Laogai-leirer sperres «fiender av folket» inne, men ingen vet hvor mange. Det er også mye forfølgelse og diskriminering i Midtøsten og Nord-Afrika. Brown understreker at dette ikke bare gjelder kristne. Bildet er komplisert.

«Smilende fjes»
I denne sammensatte veven hører familien Parvaiz hjemme. For få uker siden, kom de til sitt nye hjemsted, Recife på Brasils nordøstkyst. Her kan de endelig senke skuldrene og for alvor gjenoppbygge livet sitt.

Det kristne ekteparet Ruby og William Parvaiz er begge 43 år gamle. De har datteren Sanaina (17) og sønnene Saim (19) og Salmoon (15). Familien levde åpent med sin tro i hjemlandet der foreldrene drev organisasjonen Smilende fjes. William og Ruby har helseutdannelse. Den har de brukt til å hjelpe fattige i den kristne minoriteten i Pakistan.

De startet Smilende fjes i 2010 for å gi gratis helsehjelp og å spre bibler til muslimer og kristne.
– Vi opprettet ti leirer i fattige slumområder i Lahore, Faisalabad, Islamabad og i noen landsbyer i Punjab-provinsen. Vi startet bibelskoler og delte ut CDer med bibelundervisning så folk som ikke kan lese, kan forstå hva som står i Bibelen, forteller William.

De startet også søndagsskoler for barn og sentre der unge kvinner kunne lære å sy. Det siste ga mulighet til å jobbe hjemme. Etter fullført kurs fikk kvinnene en symaskin så de kunne tjene penger og skape seg en fremtid.
– Vi ga også skoleuniformer til kristne skoler, og vi besøkte klinikker og sykehus for å gi gratis medisiner til fattige, sier William.

Truet på livet
Våren 2012 begynte de første truslene å komme.
– Jeg fikk beskjed om å slutte med aktivitetene våre og la være å dele ut bibler. Noen hacket seg inn på mobiltelefonen min og sendte truende meldinger til organisasjonens Facebook-side. De truet med å drepe både meg og familien. I 2013 var det flere terrorangrep på kristne kirker og skoler i Peshawar. Det gjorde oss svært redde, men vi fortsatte likevel arbeidet vårt, forteller William.

I desember det året ble truslene mer intense, og to av leirene ble angrepet.
– En stor mobb banket opp medarbeiderne våre med kjepper og stokker. Alle våre folk måtte behandles på sykehus, forklarer William.

I januar 2014 gikk Ruby og William til det lokale markedet i Faisalabad.
– Plutselig kom fire-fem menn ut av en bil. De sa at hvis vi ikke sluttet med arbeidet vårt, ville de drepe oss. En hadde en pistol som han slo min kone i hodet med. De forsøkte å dra henne inn i bilen, men hun kjempet imot. Meg slo de med en kjepp, forteller William Parvaiz. Ekteparet måtte sy flere sting på sykehuset.

Huset brent ned
Men det skulle bli verre. 4. februar 2014 hørte familien stemmer utenfor hjemmet sitt rundt midnatt. Noen utenfor ropte på dem og truet med å drepe dem.
– Da vi ikke kom ut, kastet de en bombe mot huset. Den eksploderte, og det begynte å brenne. Vi kom oss ut bakdøra og rømte til noen venner i en annen landsby. Alt vi fikk med oss, var pass og identitetskort. Ellers ble alt vi eide, ødelagt i brannen, sier William.

Etter dette flyktet familien til Lahore hvor slektninger hjalp dem med et sted å bo og med mat for en stund. I frykt for sine liv flyktet de så til Thailand hvor de fikk flyktningstatus, men ble sittende fast fordi myndighetene i liten grad bistår flyktninger.

Norsk hjelp
Familien fant et gudstjenestefelleskap i den norske sjømannskirka i Pattaya hvor de blant annet bidro i barnearbeidet. Gjennom Sjømannskirken fikk de også kontakt med nordmenn som så familiens behov og sørget for å hjelpe dem med grunnleggende livsopphold.

Grunnet nye lover og fordi familien ikke hadde gyldig visum, sto de i fare for å bli fengslet og bøtelagt hvis de ikke forlot landet.

Stefanusalliansen ble trukket inn og har bidratt med råd og kontakter så familien kunne dra til et annet land. Brasil ble blinket ut, og det ble opprettet kontakt med juristorganisasjonen Anajure som så fant en kristen menighet som kunne ta imot familien mot løfter fra Norge om økonomisk dekning av bosteds- og integreringskostnader i inntil to år.

Uvanlig løsning
Det er ingen typisk historie at en kristen familie flykter til Brasil, men valget av land har sin forklaring.
– Jeg foreslo Brasil, og familien svarte med å si: «Ja, Brasil høres bra ut. Bare få oss ut herfra», forteller generalsekretær Brown. – Denne løsningen ble lansert for et par år siden, men det har tatt tid å få ordnet alt. Det er bare noen uker siden alt falt på plass og utreisen fra Thailand via Tyrkia kom i orden. Helt til det siste var det usikkert om alle papirer ville bli godkjent.

Brown sier at de fleste som hjelpes på denne måten, kommer til et vestlig land.
– Men hvorfor skal vi alltid jobbe kun med disse landene? spør han og påpeker at land i den muslimske verden oppfatter Vesten som fiender, som korsfarere og imperialister.
– Så hvorfor ikke engasjere andre land, som Sør-Afrika eller Brasil? Hvis Brasil for eksempel snakker med Iran, har de en helt annen stemme enn hvis vi fra Europa gjør det. Vår samarbeidsorganisasjon i Brasil, Anajure, er med i det kristne juristnettverket Advocates International, og Nord-Koreas ambassadør i Brasil inviterte dem nylig til en konferanse. Brasil er også et land som har gått fra å være et diktatur til å bli et demokrati, og folk der kan nå fram til udemokratiske regimer på en helt annen måte enn vi kan, tror Brown.

Han mener også den kulturelle avstanden fra Pakistan til Brasil er mye kortere enn fra Pakistan til Europa.
– Det er også slik at jo lenger fra hjemlandet man kommer, jo større sjanse er det for at flyktninger faller fra troen. Det er et dilemma at mange ikke knekker koden i møte med den vestlige velstanden. De klarer ikke overgangen og finner ikke noe kristent fellesskap de kan fungere i, sier Brown som også i framtida vil jobbe bredere både geografisk og kulturelt bredere når troende på flukt trenger en trygg havn. KPK

Foto over: GOD JUL – For første gang på flere år kan familien Parvaiz feire høytiden med lave skuldre. Bildet er tatt etter at de ankom Brasil i høst. Foto: Privat.

Les innlegget →

Anafora løfter mennesker opp

– Bønn, svarer egyptiske Teodora når vi spør henne hva som virkelig er viktig her i verden. Og derfor starter hun hver dag med bønn klokken fire om morgenen.

Søster Teodora bor på Anafora i Egypt. Foto: Marit Rødland

Teodora er nonne på det kristne opplærings- og modningssenteret Anafora (Løfte opp).  Anafora ligger i ørkenen utenfor Kairo, og det ble til ut fra en tanke som biskop Thomas hadde på 1990-tallet. Han ønsket å myndiggjøre ungdom, spesielt jenter, men også gutter. Senteret åpnet i 1999, og har siden utvidet.

– Anafora løfter opp jentene og gir dem både kunnskap og selvtillitt, sier Teodora. Hun har opplevd at senteret hjalp henne med å finne seg selv, få mer tro på seg selv, bli løftet opp.

Personlig kall

Da Teodora var ganske ung fikk hun et kall: hun skulle bli nonne. Etter videregående ønsket hun et år på Anafora, hun hadde hørt så mye fint om senteret. Og hun fikk gå der, men da hun i en alder av 17 år kom hjem og fortalte familien at hun hadde kall til å være nonne på Anafora, nektet foreldrene. De mente hun var for ung til å bestemme seg for dette, og minnet henne om at hun – hvis hun ble nonne – ikke kom til å få en egen familie med mann og barn noen gang. Kunne hun vite sikkert at det var dette hun ville?

Teodora vant fram til slutt. Familien skjønte at dette var et kall hun ikke klarte å komme utenom. Nå har den unge nonnen (28) tatt både college- og universitetsutdanning, hun bor og arbeider på Anafora, og synes livet er mer meningsfullt enn noen gang. Hun kan rett og slett ikke tenke seg noe annet liv, sier hun.

Kristen bakgrunn

Teodora har i disse dager vært på reise i Norge for å møte de som støtter arbeidet på Anafora økonomisk og i bønn.

– Jeg vokste selv opp i en kristen familie, og da jeg var ferdig med videregående skole hadde jeg lyst til å gjøre noe annet. Jeg hadde hørt om et program for jenter på Anafora, og jeg fikk plass der. Da året var over kjente jeg som før fortalt et kall til å bo og arbeide der, ja, til å bli nonne, forteller søster Teodora.

– Men familien min nektet altså. Likevel ga de meg heldigvis lov til å lyde kallet mitt til slutt, og jeg ble nonne, smiler hun.

Øynene glitrer når hun snakker om senteret i ørkenen og hva det får bety for unge jenter og gutter.

Sommerskole

– Jentene er der hele året, men vi har også for noen år siden åpnet for at helt unge gutter fra 9-13 år kan få delta gjennom et sommerprogram. Vi startet med 50 gutter, men måtte snart utvide. Nå har vi 200 gutter her hver sommer. De kommer fra svært fattige, kristne familier, og har i sin hverdag hardt kroppsarbeid for å bidra til å skaffe familien nok penger til å leve for. Dette arbeidet er ofte for tungt for dem, slik at så unge kropper kan bli ødelagt av det harde arbeidet, forteller Teodora videre.

– Guttenes familie får kompensert for at de taper inntekten som guttene egentlig bidrar med, og slik er det greit for familiene at gutten deres ikke er hjemme og tjener penger. Hos oss på Anafora har vi et tett program for dem hele sommeren. Vi lærer dem å lese, skrive og enkel regning. Så lærer vi dem et håndverk som å strikke, veve tepper, male osv. Til og med sangundervisning har vi, og flere av dem blir altergutter i kirken etterpå.  Med alt dette i sekken stiller de litt sterkere på arbeidsmarkedet når de drar hjem igjen, eller de kan lage noe selv og selge. I tillegg får de lære mer om kirken vår, om seg selv, hvordan takle vansker de har, hvordan bli tryggere på seg selv.

Jeg fant meg selv

Teodora husker spesielt én av disse guttene, «Dan». Han kom fra en spesielt fattig familie og var ikke i spesielt god form da han kom til Anafora. Han var også analfabet og hadde ingen tro på seg selv.

– Vi laget et eget opplegg for Dan, han fikk bo hos oss en god stund. Han fikk lære seg å lese og skrive arabisk og engelsk. Og når han hadde knekket lesekoden fikk han en bibel på arabisk fra Bibelselskapet her i Egypt i gave. Jeg glemmer ikke hvor stolt han var da han satt der med Bibelen i hendene!

På Anafora er det også noen som underviser i selvfølelse og egenverdi. Dan fikk vite at han betyr noe, at han er verdifull, både for Gud og for mennesker. Etter alt det Dan lærte på sommerskolen dette året kunne han begynne på vanlig skole igjen. Men etter en tid var han på døren igjen:

– Jeg vet jeg er blitt 14 år nå og sikkert for gammel til å få være her mer. Men jeg vil så gjerne. Kan jeg få være her litt til?

– Hvorfor vil du så gjerne, da? spurte vi.

– Jo, fordi på Anafora fant jeg meg selv som menneske, og jeg lærte å kjenne Gud her! svarte Dan.

Dan fikk fortsette på Anafora en tid til, og da som leder for de yngre guttene.

Mange gjester

Senteret har mange gjester som kommer fra både Egypt og andre land. Og med alle elevene de har der, blir det store utgifter til mat og kompensasjonspenger til sommerkurs-guttene sine familier.

– Men vi prøver å klare det, slik at vi kan gi disse fattige guttene sjansen til en bedre framtid! Du skjønner sikkert at å arbeide ved Anafora er travelt, men så meningsfullt at jeg ikke vet hva som kan måle seg med det, avslutter søster Teodora.

NMS har i flere år støttet kvinneprogrammet på Anafora, og siden 2016 får også gutteleiren økonomisk støtte fra NMS.

Les innlegget →

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp