Sigrid og Emil Dybdahl Buxruds første halvår i Hongkong

– Nå føler jeg på at også her er en hverdag, for det er det mange hjemme som har ledd av, sier Emil, og Sigrid føyer til at de sa:

–Går det an å få en normal hverdag i Hongkong, liksom?

– Men her er språkskolen, møter på ettermiddagen, menighet, begynner å få noen venner, kafeer, og livet faller liksom på plass igjen. Det begynner å bli litt struktur, og det er godt å merke. Som Sigrid sier, da vi var på Cheung Chau og i Thailand, var det godt å komme hjem til To Fung Shan louh.

– Jeg legger merke til at vi faktisk har begynt med det som Hongkong-misjonærene alltid har gjort; å blande ulike språk når vi snakker, og her sniker kantonesisken seg inn med ordet «louh» som er det kantonesiske, halvt engelske ordet for «road», som betyr vei.

Det er deilig at vi har fått en ramme rundt livet her i denne veien, sier han.

– Hva tenkte vennene deres da dere sa at dere skulle hit?

– Folk var generelt veldig støttende til at vi skulle reise, men å leve i en så forskjellig kultur syntes folk var «sjukt», ikke negativt ment, men litt skremmende, ukjent og overraskende, liksom. Både foreldre og venner oppdaget at vi etter å ha vært gift et år, ikke skulle bo i Oslo og være tett på alle, men langt borte. De hoppa litt i starten da vi fortalte det, men nå ser de at det er det vi begge har ønska.

Her kan du lese hva Emil og Sigrid tenkte før de reiste til Hongkong.

– Så dere kjenner at dere er på rett sted, der dere skal være?

– Ja, det synes vi. Vi kjenner oss heldige som får ha dette som hverdag, mener Emil.

– Men dette vil komme litt i bølger, sier Sigrid.

– For jeg fikk litt kulturkræsj nå i desember og januar da alle var samlet hjemme og så kunne jo ikke vi komme, for vi var jo her. Da følte jeg veldig på at jeg skulle jo vært med dem der, og lurte på hvorfor vi her er, men nå er jeg veldig glad for det, og jeg kjenner at det er rett at jeg er her. Jeg må nok bare forholde meg til disse bølgene med hjemlengsel, de vil nok komme og gå. Og jeg regner med at når jeg er hjemme, vil jeg lengte til Hongkong.

Emil og Sigrid Dybdahl-Buxrud. Foto: Andreas Dirdal Kydland

– Hvordan går det med språkstudiet?

– Nå er vi begynt på en ny språkskole etter at vi hadde privatlærer i fjor høst, og jeg merker at det er veldig intenst, sier Sigrid.

– Det er nok fordi vi lærer masse hele tida. Jeg blir tryggere og tryggere på det, og selv om jeg ikke skjønner så mye av språket til nå, lærer jeg stadig mer, og forståelsen vil nok komme etter hvert.

Emil har en litt annen tilnærming til å lære enn Sigrid. Han hiver seg utpå om det er rett eller feil, og han kjenner at det går framover, men synes det går tregt. Men når han kikker tilbake, ser han at de har lært masse nytt.

– Før jul lærte vi mange nye ord med privatlærer, men nå er det mer søkelys på setninger og setningsstrukturer. Frem til nå har vi flytta på alle de orda vi har lært i fjor høst og kan bruke dem inn i nye setningsstrukturer som vi lærer. Sigrid ser mønster veldig lett og ønsker å forstå strukturene. Hun er nok mer vant til å pugge enn meg, sier Emil og ler.

– Men hvorfor valgte dere kantonesisk? Mandarin er jo det offisielle kinesiske språket?

– I utgangspunktet ble vi spurt om hvilket kinesisk språk vi ville lære, og vi valgte å studere mandarin før vi kom hit, men vi visste ikke så mye om konteksten på forhånd og forstod ikke hvor vanskelig det ville være å praktisere å snakke mandarin i Hongkong. Kantonesisk preger hverdagen her, og lite mandarin blir brukt. Det var ikke mange arenaer å øve på, og vi merka på stemninga da vi prøvde oss på mandarin at det ikke ble like godt mottatt over alt. Vi får god respons når vi prøver å snakke kantonesisk. I dag spurte to damer om de kunne få sitte ved siden av meg på toget, og jeg svarte: «Ja, det gjør ingen ting,» på kantonesisk, da ble de kjempegira og fortsatte å snakke kantonesisk til meg. Det er de små orda som er så godt å kunne. Det skaper så god stemning. Men mandarin kan vi nok lære på sikt, kanskje gjennom språkopphold inne i Kina, sier Sigrid.

– Savnet nå er å kunne et kantonesisk kirkespråk og bibelspråk. Vi kan ordet for prest, «mohk si», men det er liksom det, og vi skjønner så vidt en del av det de sier; «Nå reiser vi oss, nå setter vi oss,» men vi ønsker å lære mer. Ja, og så forstår vi «a-mohn» for Amen. Men veien fram til et flytende talespråk er lang og tøff, mener de begge.

– Det at vi ikke er teologer, gjør at vi kan samarbeide på tvers av menigheter med ulike oppgaver, det gir nye muligheter, noe Emil synes er spennende.

– Framover nå, hva ser dere av oppgaver som dere ønsker å delta i?

– Vi fikk en oversikt over hvilke jobboppgaver vi skulle gå inn i da vi ble ansatt, og i tillegg synes vi utvekslingsprosjektet som feltkoordinatoren vår, Charis Lee, har utformet, «Mission 24», som nå er i startgropa, er veldig spennende. Hun har fått til et samarbeid med en kirke på Taiwan, vår kinesiske kirke her i Hong Kong og NMSU i Norge. Her vil ungdommer fra disse områdene møtes både på nettet og fysisk, for å lære mer om misjon sammen med erfarne veiledere. Det legges opp til nettmøter og reiser, først til Thailand til sommeren, så til Norge neste år. Nå er snart søknadsfristen ute, og det er spennende å se hvilke unge som har søkt. Charis har laget noe skikkelig engasjerende i dette prosjektet som vi alle er spente på hvordan vil bli i praksis.

– Så skal vi også hjelpe til med andre utvekslinger som Hald internasjonale skole i Mandal driver med. Connect har allerede et samarbeid med kirka her, men vi håper også å få til et samarbeid med ettåringsutvekslingsprogrammet Ucrew og det lutherske seminaret her rundt en kafé der studentene kan møtes og praktisere engelsk. Vi har en kaffemaskin vi ønsker å ta i bruk til den oppgaven, så en sånn samling hadde vært veldig fint å få til.

«Bruk dine talenter» – Use Your Talents-prosjektet er også en oppgave som forberedes brukt i menigheter i Hongkong. Emil er aktiv i komiteen og opptatt av dette, ny mastergrad i emnet som han har. Nå er oppgaven å kontekstualisere, sier han, finne ut hvordan få tilpasset det til en urban kontekst og en annen kultur enn den afrikanske, der metoden ble utviklet. Den vanskelige oppgaven er å tilpasse det til en østlig kultur som er veldig stram og regelstyrt fra før. Hvordan få folk til å komme med det de er gode på og bruke det inn mot kirken sin, er kjerneutfordringen.

– Det blir kjempespennende å være med og utvikle dette videre i åra som kommer, sier han. Det er å finne en balanse og ikke minst en ydmykhet for at mye av dette gjøres allerede i menigheter, er viktig, men når de får systematisert det på den måten som UYT gjør, kan vi dra veksel på alle de ulike historiene vi har fra andre verdensdeler og overføre det til Asia. Hierarkiet i en menighet her er ganske rigid, men det er det også på Madagaskar. Det skal ikke være noe hinder, sier Emil.

– Prosjektene på fastlandet, i samarbeid med Amity, gleder vi oss også til å lære å kjenne. Vi har allerede fulgt nettmøtene med Amity og alle utenlandske organisasjoner som samarbeider med dem. Vi gleder oss til å få reise til Kina, møte prosjektlederne og se noen av prosjektene. Nå er Kina så vidt åpnet opp etter pandemien, men det vil ta tid før vi får dra. Amity er også opptatt av å få til noe for unge voksne, så her er mange muligheter som vi må finne ut hvor vi kan bidra.

«Sons and Daughters» er en frivillig organisasjon som ble startet i Hongkong i 2009 av en gruppe kristne. De arbeider mot menneskehandel og prostitusjon. Marieke Rode Christoffersen har fått til et samarbeid med dem, og Sigrid er med som frivillig, foreløpig for å lære prosjektet å kjenne. En viktig oppgave å redde mennesker fra et slavelignende liv og gi dem muligheter til å bygge opp seg selv og starte et nytt liv i frihet.

– Vi setter pris på at Asia-teamet og vår leder legger opp til at vi skal samarbeide mer landene imellom her i Asia. Vi er glade for konferansen vi hadde i Thailand og at vi nå har dannet profesjonelle team og jobber sammen rundt strategiplan for åra framover. Ja, her er nok å ta fatt på og utvikle videre.

– Folk fra kirka vår her i Hongkong opplever at det er kult at NMS satser på Hongkong igjen: Det virker som de er glade og overraska over at NMS sender ut unge rådgivere, ikke-teologer i 20-åra. Og vi gleder oss til fortsettelsen, sier de samstemt.

I HONGKONG: Emil Dybdahl Buxrud, seniorvolontør Marit Rundberg og Sigrid Elise Dybdahl-Buxrud. Foto: Privat