Foto: NMS-info Last ned

NMS står sammen med kirken i Kina med støtte til bibel- og presteskoler, og med å bedre tilgangen på kristen litteratur. I tillegg kommer ledertrening og fokus på organisasjonsbygging. Med NMS sin sterke diakonale tradisjon er vi også godt rustet for å bistå kirken i Kina med å utvikle diakoni - Guds kjærlighet i ord og handling. På denne bloggen kan du lese mer om hva som skjer gjennom NMS-arbeidet i Kina!

Diakonistudentene – hva er de opptatt av?

I denne artikkelen, intervjuer tidligere NMS misjonær i Hong Kong, pensjonert lektor Marit Rundberg syv studenter som studerer Diakoni ved det Lutherske Teologiske Seminaret i Hong Kong. NMS utsending Po Chu Grønvold er hovedansvarlig for hele diakoni-kurset, NMS utsending Tom Kamau Rode-Christoffersen underviser i diakonal ledelse mens NMS utsending Marieke Rode-Christoffersen underviser i diakonal prosjektutvikling. I disse intervjuene, får vi et lite innblikk i ringvirkningene fra Diakonikurset ved LTS.

Wallace tilhører Tsang Tsin-menigheten i Hong Kong som er den del av den evangelisk lutherske kirken. Han er sosialarbeider med spesielt ansvar for å få frivillige til å drive søndagsskole, sørge for forsyninger med gratis måltider for fattige familier, drive foreldregrupper og barnegrupper for rundt 100 barn. De har også startet kurs i skilsmisse- og eneforeldreproblematikk. Det er vanskelig å få nok folk til å gi av sin tid i Hong Kong. Folk er veldig travle. Men kirken er i stand til å få 35-40 frivillige til å drive disse kursene, og som sosialarbeider og leder har han en stor og sammensatt oppgave.
Han følger diakonikurset ved det Lutherske Teologiske Seminaret (LTS) i Hong Kong som NMS misjonær PoChu Grønvold koordinerer og han er veldig glad for at han har fått mulighet til å delta.

Simon Chi Yung Liu:

Simon Liu er utdannet tannlege og tilhører Rhenish- kirken (et luthersk kirkesamfunn i Hong Kong). Han sitter i styret (nestformann) for misjonsarbeidet til Kambodsja som menigheten driver. De leter etter tannlegestudenter og tidligpensjonister som kan dra til Kambodsja for å være tann-helsearbeidere og samtidig misjonærer. Det er helst de unge og de eldre som kan gi av sin tid til kirkens arbeid. For å få til dette, er han med og driver opplæringskurs om kulturen i Kambodsja for de frivillige tannlegemisjonærene. Han er også medansvarlig for søndagsskolen i kirken samtidig som han studerer diakoni. Noen dager senere får jeg være med Po Chu på en stor innvielsesgudstjeneste i Rhenish-kirken, der flere prester og misjonærer blir innviet – og Simon blir innviet til eldste.

 

Fiona Ma Yuen Fong:

Fiona Ma Yuen Fong tilhører en internasjonal baptistmenighet. Hun holder på med en master i kunst og teologi på LTS. Fiona har lenge hatt som ansvar å organisere frivillig arbeid i kirken sin. Hun finner det både spennende og frustrerende. Det er vanskelig å få folk til å engasjere seg over lang tid. Diakoni er heller i

Fiona Ma Yuen Fong med sin mann og to døtre.

kke et teologisk område som hun mener tradisjonelt har blitt vektlagt som viktig i baptistkirken. Hun hadde ikke hørt om det før hun begynte på LTS. I hennes kirke er det mer snakk om å vitne, evangelisere og vinne nye mennesker for Kristus. Men hun er begeistret for alle de nye perspektivene hun har lært på LTS og kan ikke få fullrost diakonikurset.

Salai Aung Win Shein og Timothy Tlaboi:

Salai Aung Win Shein

Salai Aung Win Shein og Timothy Tlaboi er begge prester i baptistmenigheter i Myanmar, og de kommer begge fra kristne familier. De er fra Chin staten som ligger nordvest i Myanmar, opp mot India. Det er en lite utviklet del av landet. De har begge fått et ettårig stipend til å studere diakoni på LTS, noe de aldri hadde hørt om før de kom her. Også i Myanmar legger baptistkirken mest vekt på evangelisering. Timothy hadde aldri brukt en PC før han kom til Hong Kong. Både teknologien og språket har vært en stor utfordring for han, men Po Chu har hjulpet han masse, noe han er svært takknemlig for. Salai mener diakonikurset er en så grunnleggende del av teologien at det burde stått på pensumlista for alle teologistudenter. De er takknemlige for den nye kunnskapen de har fått gjennom oppholdet på LTS.

Chhien Chamroeun og Chok Samrasmey:

Ekteparet Chhien Chamroeun og Chok Samrasmey er fra Kambodsja. Samrasmeys mor er en kristen, men Mey tror ikke hun ville kommet til en selvstendig tro i 2008 uten at hun hadde møtt hennes mann Chamroeun. Chamroeun forteller om et sterkt kall fra Gud til å få hele familien sin til å bli kristne. Det er gripende å høre hvordan han har bedt for dem og jobbet for at de skulle se Guds kraft i Jesu verk. Den vanskeligste å føre til tro, var faren hans, forteller han. Etter at han ble alvorlig syk, ble han også døpt. Chamroeun og Samrasmey har mottatt et ettårig stipend til å studere diakoni, og Chamroeun har en sterk tro på at også dette har vært Guds ledelse, gjennom dette kurset har han fått mange innspill til å føre arbeidet mot prostitusjon og korrupsjon i hjemlandet videre. Det har rett og slett gitt han en videre horisont på hvordan drive et godt diakonalt arbeid i menigheten sin og i samfunnet rundt.

Jeg konstaterer at både Po Chu og Tom har gjort en solid innsats for å få studentene til å se betydningen av diakoni i det samfunnet de tilhører. Mange gode skussmål blir gitt. De liker Toms ledige undervisnings stil og Po Chus grundige undervisning, veiledning og støtte. Dette har vært et år som har gitt dem vekst og nye innfallsvinkler til å tjene Gud og ta vare på menneskene de er satt til å tjene.

Les innlegget →

Hjemme er der hjertet mitt er

Hvordan er det å vokse opp som misjonærbarn i Kina i dag? Hva er det som opptar hverdagen til unger på vei til å bli voksne? Foreldrenes arbeid har ført dem til ulike steder, og barna har naturligvis fulgt med på lasset, som barn må.

Det snakkes mye om «Third Culture Kids», barn med en tredje kultur, ikke hjemlandets, ikke stedets, men en tredje som omfatter flere land, flere kulturer. For mange er det synonymt med at man mister røtter og tilhørighet, at man ikke finner ro noe sted. Men er det så enkelt? Går det an å ha tilhørighet flere steder og høste rikdommen av det? Jeg intervjuet de tre barna til NMS-misjonærene Tom Kamau og Marieke Rode-Christoffersen i Kina om hvordan det har vært å vokse opp det meste av sitt liv i Kina.

Hva tenker barna til Tom Kamau og Marieke Rode-Christoffersen er godt og vanskelig med å bo i Hong Kong? Hvordan har de det i det daglige? Hva tenker de om sin situasjon og om framtida? Dette var noen av mine spørsmål før jeg møtte dem der de nå bor i Hong Kong. De har fått en spesiell erfaring med seg, da begge foreldrene også er barn av misjonærer eller nødhjelpsarbeidere. De kjenner seg ikke knyttet sterkt til en bygd eller by i landet vårt, selv om deres far Tom gikk på videregående skole på Kongsvinger og hele familien har bodd to år i deres hus på Jessheim.

Internasjonal familie
Foreldrene, Tom og Marieke, har fra barndommen av fått et videre syn på verden. Marieke, som har britisk far og nederlandsk mor, har vokst opp i Argentina og har gått på spansk-talende skoler. Hun snakker spansk og flere andre språk flytende. Tom har hatt deler av sin barndom i Kenya og snakker en del swahili i tillegg til mandarin og feilfri britisk-engelsk. Ulike land i forskjellige verdensdeler er slik blitt familiens hjem, grenseløst, kan man nesten si. Men på veggene hjemme i huset henger store plakater: Snakk norsk!

Jeg treffer de tre herlige tenåringene, Jakob, Sophia og Natasha, hjemme der de bor i Hong Kong. Vi spiser middag sammen. Pappa Tom ber for maten før vi begynner, og alle sier høyt AMEN, sultne etter en lang dag på skolen for Jakob og Sophia – og på arbeid for Natasha. Hun har avsluttet skolegangen og har nå praksis på en dyreklinikk. I september starter hun veterinærstudiene i Valencia i Spania. Kari Sophia som er 16 år, understreker at hun bare bruker navnet Sophia til daglig. Kari høres litt rart ut på engelsk, sier hun. Jakob og Sophia går på to ulike skoler som følger ulike skolesystem, men trives begge to. De møter meg, en etter en. Her skal ikke de andre få blande seg inn i hva den ene forteller.

Jakob:
Spent på hva jeg vil spørre om, kommer Jakob, 14 år, først ned trappene. Han liker ikke å snakke norsk, så vi tyr fort til engelsk. Jeg spør han hva han synes er det beste ved å bo i Hong Kong. «Å, det er uten tvil togene – de beste og mest punktlige tog i verden. De er helt presise, går hvert andre minutt. Transportsystemet her er helt fantastisk. På den andre siden er klimaet det verste, det er lite å glede seg over mesteparten av året – altfor varmt – og altfor fuktig! Men han liker seg på skolen, har mange venner der, de fleste av dem kinesere er fra denne byen.
Jakob er tydelig på at han går på en kristen skole – og at han er en kristen selv. Derfor deltar han på grupper som tar opp etiske tema med en kristen synsvinkel. Det er frivillig å melde seg på disse, men Jakob mener de hjelper han i troen. Gruppene ledes av en lærer, og det diskuteres livlig i dem. Foreldrenes arbeid vet han involverer å følge opp mange prosjekt inne i Kina.

Drama er gøy! Her spiller Jakob «Prince Dauntlet» i skuespillet «once upon a matress”

Mekka for mat
Hong Kong er jo et mekka for mat. Jeg lurer på hva han liker å spise i denne byen, så full av fristende retter. Sushi og dim sum, svarer han straks – og de hvite, dampede bollene med kjøtt inni. «Chār-siū-bāu»? spør jeg. «Akkurat, de er så gode!» Hverdagsmaten, som stekt ris, er også en favoritt.
På fritiden driver Jakob med mye forskjellig, han lytter til musikk, og han liker godt å tegne, det å holde på med kunst. Han bytter hobbyer ofte, akkurat nå gleder han seg til å begynne på et kurs i keramikk. Drama er også flott. Han like Star Wars veldig godt, men «Gardians of the Galaxy» er favoritten.

Jakob har ennå ikke tenkt så mye på hva han skal bli. Det haster ikke. Men noe som involverer kunst, må det bli. Norge har han et litt fjernt forhold til. Han liker seg godt i England, men søskenbarna i Norge er hans norske venner. Han sier det er leit når gode venner reiser fra Hong Kong. Men mange venner bor her fast, det er fint. I hagen utenfor kan han av og til se slanger eller apekatter. Firfisler lurer seg inn på veggene og bor bak teppene og gardinene. Om kvelden kommer de frem og fanger fluer, mygg og andre små insekter. De er ganske søte.

Naturligvis er det alt som skjer her og nå som opptar han, lik fjortenåringer flest.

 

Sophia:

Kari Sophia liker den lokale, kantonesiske snacksen.

Sophia snakker godt norsk og foretrekker å gjennomføre intervjuet på norsk. Hun mener Hong Kong er en fascinerende, internasjonal by. Hun bare elsker fruktutvalget man har i denne byen, og når jeg spør hva som er favorittfrukten, er det selvsagt gul mango som er så saftig og søt. På skolen går hun på IB- linjen (International baccalaureat) som fører til et internasjonalt vitnemål. Det åpner veien til mange studier i verden. IB består av seks fag, og hun har valgt historie, biologi og psykologi som fordypningsfag, mens matematikk og spansk er obligatorisk. Hun liker psykologi og ønsker å bli psykolog. Det er spennende å lære om psyken til mennesker, og det vil være fint å kunne hjelpe noen hvis de sliter.
Skolen sluker fritiden hennes, det er mange store oppgaver og lekser, men hun liker å spille rugby – og hun leser mye, mest fantasilitteratur – og så tar hun bilder. – Dette er noe jeg vil ha med videre, sier hun.

Ulike kulturer
Sophia mener man får et videre syn på verden ved å vokse opp i en internasjonal by som Hong Kong. Hun liker å lære om ulike kulturer, men også hun nevner det tunge klimaet. Det er for varmt, man svetter seg ihjel, sier hun.
Også hun har mange gode matopplevelser å snakke om. I Hong Kong kan man spise mat fra hele verden, men hun elsker den lokale, kantonesiske snacksen som man kjøper fra små boder langs gatene. For ikke å snakke om vietnamesisk mat. Den er nydelig! Jeg må bare si meg enig. Vi koser oss litt over tanken på ferske sommeruller eller herlige, saftige vårruller med sursøt, sterk chillidip.

Misforståelser
Sophia sier at ikke alt har vært like lett bestandig. Hun har gått på åtte ulike skoler i sitt liv. I Kina stirret de lokale på henne. Det var få vestlige der de bodde. Da følte hun seg annerledes. Det er nå bare fire vestlige studenter på hennes trinn på skolen. Resten er pakistanere, indere og mange lokale fra Hong Kong. De holder seg stort sett til sin gruppe, for det er en god del rasisme og mistenksomhet mellom kulturer i Hong Kong, sier hun. Mange unge fra Hong Kong tror at hvite mennesker mener de er bedre enn andre. Det er jo feil oppfatning, sier hun. Samtidig liker hun veldig godt å være sammen med ungdommer fra ulike land, man får et videre syn på verden på den måten. Når det gjelder foreldrenes arbeid, har hun ikke vært med på så mye av det. Skolen, masse lekser og fritidsaktiviteter tar all tid.

Natasha har fra hun var liten hatt en forkjærlighet for dyr.

Natasha Julia:
Største jenta i flokken er Natasha på 18 år, snart 19. Hun ler når jeg påpeker at hun er den eneste som er født i forrige årtusen, i 1999. Siden Natasha er i ferd med å forlate barndomshjemmet og skal starte på dyrlegestudier i Valencia, Spania i september, lurer jeg på hva hun tenker om det. Vil spansken by på problemer? Det tror hun ikke. Hun har tatt spansk som spesiell fordypning på skolen, dessuten snakker hun mye spansk med sin mor, så hun gruer seg ikke til å studere i et spansktalende land, tvert imot, hun gleder seg veldig. Hun har fra hun var liten hatt en forkjærlighet for dyr. I Kina så hun mange dyr som hadde det vondt. Men hun har også sett og lært av kinesernes glede over å ta seg av dyr. Nå jobber hun på en klinikk for små husdyr – og hjelper veterinærene i deres oppgaver. Av og til har hun nattevakt på dyreklinikken. Da kan det være tungt å holde seg våken. Kommer noen innom og trenger øyeblikkelig hjelp, må hun kontakte veterinæren. Andre ringer og er bekymret for dyret sitt. Arbeidslivet i Hong Kong er slitsomt, men hun trives med det, så langt. Det er jo også en praksis hun ønsker å ha med seg til studiet sitt.

Natasha har bestemt seg for å være veganer. Hun spiser ikke noe som har animalsk opprinnelse. Vegansk kost er like fullverdig som animalsk, mener hun. Man må bare passe på å få i seg nok av de rette næringsstoffene. I Hong Kong fins det mange veganske restauranter, og det er lett å få tak i gode råvarer her.

God oversikt
Som den eldste er hun den av de tre som husker best tiden da de bodde inne i Kina. Da snakket hun flytende mandarin. Språket har dessverre gått mye i glemmeboken i et engelsktalende miljø i Hong Kong. Hun har også god oversikt over hva foreldrene har drevet med – og ønsket sterkt å få være med moren på studieturen til Madagaskar, der moren skulle lære mer om «Use Your Talents» -prosjektet som moren er prosjektleder for i Kina. Men det ble dessverre ikke mulig, noe hun ennå er skuffet over. Natasha har sett hva prosjektene foreldrene har drevet med inne i Kina har betydd for mange mennesker. Det er godt å tenke på. For eksempel å få renset en elv i Hunan-provinsen for mange tonn plast. Det var en flott innsats for et bedre miljø.

Når man er på vei ut av redet, står man foran et skille i livet, noe som er spennende for Natasha, men tøft for foreldrene. Pappa skal hjelpe henne med å komme i orden i Spania til sommeren. Heldigvis har hun en tante som bor der og som kan støtte henne det første året borte fra barndomshjemmet. Natasha har gått på skole i Norge, men følte seg ofte annerledes og utenfor der. Hun har ennå kontakt med en norsk venninne. Det er alltid kjekt å treffe henne. Hun har også kontakt med en venninne fra barndommen i det vestlige Kina. Foreldrene hennes er finske og nederlandske, men hun er adoptert fra Kina. Hun er liksom litt i samme båt som Natasha, litt herfra og derfra. Hvor Natasha vil slå seg ned når hun er ferdig med utdannelsen, har hun ennå ikke tatt stilling til. Kanskje blir det Sør-Amerika, der mamma vokste opp. Et spansktalende land er å foretrekke, sier Natasha.

Er det da så viktig å høre til et bestemt land? Spør jeg meg selv etter møtet med de tre flotte ungdommene. En jeg kjenner har sagt at strekene på kartet ikke finnes ute i naturen. Vi lager grenser, men vi har alle jordkloden felles. På den skal vi leve og finne vår mening i tilværelsen. Jesu budskap er ikke stedbundet, men grensesprengende. Det som kan gjøre livet vanskelig, er alle dem som ikke vil se utover sin lille krets, som ikke er interessert i annet enn det som angår dem. Jeg ser at disse tre har erfaringer som langt overskrider det mange bofaste ungdommer i Norge har. Det er en styrke. Hjemmet vil alltid være der man finner mening, der hjertet faller til ro. Å være åpen for at det er mange steder man kan gjøre en innsats i denne verden, synes å være i tråd med tankene til Jakob, Sophia og Natasha. De har fått en god ballast med seg fra barndomshjemmet.

Tekst: Marit Rundberg, frivillig medarbeider i Kina.

Les innlegget →

Hvordan bør frivillige ledes?

«Diakoni og Ledelse» er et kurs om diakoniens plass i menighetsarbeid ved det Lutherske Teologiske Seminaret (LTS) i Hong Kong, som Po Chu Grønvold er hovedansvarlig for. Tom Kamau Rode-Christoffersen har nettopp tatt master i emnet diakoni og ledelse, og på dette kurset gir han kunnskapen sin videre til studentene. Jeg får være med som deltakende observatør på kurset og i dag snakker Tom om hvordan vi kan best lede frivillige medarbeidere- en aktuell problemstilling.

Av Marit Rudbeg (Frivillig medarbeider i NMS Kina)

En tidlig morgen kommer jeg til LTS sammen med Po Chu, som raskt viser meg til Toms undervisningslokale. Han er klar til å sette i gang dagens emne i kurset «Diakoni og ledelse» Det handler om å lede travle frivillige medarbeidere i menighetsarbeidet. Målet mitt er å få et lite innblikk i hva kurset går ut på, hvem studentene er, og hva de tenker om diakonikurset generelt og Toms ledelseskurs spesielt. Studentene består av tre damer og fem menn som raskt er på plass. Damene noterer, mens mennene lytter.

Første punkt i dagens forelesning får oss til å våkne. Studentene må svare på hvorfor de selv vil melde seg som frivillig. Fiona er raskt oppe med hånden: «Fordi jeg kjenner det som et kall fra Gud.» Wallace er enig, men ser det i tillegg som nyttig for egen vekst: “Det styrker mine evner”. Flere kommer innpå med sitt syn. Tom lister så opp en hel rekke forskningsfunn om årsaker til at mennesker melder seg til frivillig arbeid i kirken sin. Gjennom å delta som frivillig, kjenner man seg inkludert og stolt over å tilhøre Kristi flokk på jord. Kirken blir som en familie.
Derfor er det en kirkeleders plikt å forstå betydningen av hvert enkelt medlems motivasjon for frivillig arbeid. Man trenger bemanning, frivillige reduserer hardt belastede budsjett, men det viktigste er nok samholdet og fellesskapet det gir i menigheten. Å forstå at frivillige må ledes på andre måter enn ansatte, er et nøkkelpunkt. Man må passe på at de har det godt mens de gjør en viktig og gratis innsats for Guds rike. De må ikke tas for gitt.

Diskusjonen i gruppa i andre økt går ut på å peke ut de områdene som må styrkes for å få dette til. Å ansette ledere som bare har som oppgave å ta seg av frivillige, er viktig. Et råd fra Tom er å ha en oppdatert database med mulige frivillige som kan kontaktes til ulike behov. Det kan også være nyttig å la dem skrive under på en kontrakt, der oppgavene er spesifisert. Men dette synes noen grupper kan skremme bort frivillige. Det blir som å gjøre et betalt arbeid. En felles visjon for hva som er målet for arbeidet, er bedre, det kan samle og gi fellesskap. Visjonen må alle kjenne seg som en del av. De frivillige må holdes varme. Det må settes av tid til å styrke fellesskapet, så det er viktig at ledere for frivillige står sammen og støtter hverandre. Men det viktigste er intervjuet som viser om de frivillige søkerne er skikket til den spesifikke oppgaven. Arbeidet kan være tøft og uforutsigbart. Anerkjennelse og tilbakemeldinger er viktig! Det samme er noen goder, som gratis kaffe, dekking av reiseutgifter og ekstra inkludering i fellesskapet. Og ikke minst; forståelse for de frivillige som ikke finner tid til å fortsette. Derfor er måten man gir tilbakemeldinger på, også viktig. Kritikk kan lett føre til at medarbeideren slutter. Samtidig må man ha et våkent øye for maktglade frivillige som misbruker sin stilling. Her må det psykologisk kløkt til for å få dem til å endre kurs. En leder for frivillige må ha gode sosiale antenner! sier Tom. Studentene nikker samtykkende. Her er det tydeligvis mange som har mye erfaring.

Les innlegget →

Kan “Use your Talents”- modellen brukes i Kina?

“Use your Talents” (UYT) – modellen som tar utgangspunkt i det lokalbefolkningen selv har tilgang til, har vært svært effektiv hos NMS sin partner på Madagaskar, gjennom den gassisk-lutherske kirken og andre organisasjoner i Afrika, sør for Sahara. Så langt har derimot ikke denne tilnærmingen vært så populær i Asia, men det vil Marieke og de andre NMS utsendingene i Kina gjerne gjøre noe med. De jobber derfor med å utvikle undervisningsmateriell som er tilpasset kinesisk språk og kultur. Er det virkelig mulig å oversette dette konseptet til en kinesisk virkelighet?

Kina- annerledes enn Madagaskar?

Jeg undres på om ikke levevilkårene til folk i Kina er svært forskjellig fra levevilkårene i Afrika?»

Marieke svarer at Kina generelt jo er mye rikere enn Madagaskar, men det er fortsatt mye fattigdom på landsbygda i Kina. Mange flytter fra landsbyene til byene for de kan ikke leve av bare å drive jordbruk. De blir ansatt i store vei – eller husbyggingsprosjekt eller tekstilfabrikker, og barna blir igjen på landsbygda med besteforeldrene. Forlatte barn er en relativt ny problematikk. Det er snakk om over 60 millioner. Besteforeldrene er gamle, de kan ikke passe godt på barna. Det gir emosjonelle problemer og fortvilelse for foreldrene som ser barna bare i de to feriene i året, ved kinesisk nyttår og rundt nasjonaldagen 1. oktober. Ettbarns-politikken har også ført til at de gamle har få til å ta vare på seg. Selv om Kina nå tillater familier å få to barn, velger ikke så mange familier å få to barn av økonomiske grunner. Det vi derfor ta veldig lagt tid før dette endrer seg, hvis det faktisk vil gjøre det.

Fattige barn på landsbygda i YongShun, nord i Hunan provins i Kina. Foto: Ole Jacob Gønvold

Det fremheves stadig at den økonomiske veksten har løftet folk ut av fattigdom i Kina, og det stemmer nok, men den har også ført med seg ny problematikk. Kina har en stadig større middelklasse med en stadig rikere befolkning, men samtidig sakker de fattige akterut. Det er mer enn 200 millioner mennesker i Kina som lever under fattigdomsgrensen.

Hva er det beste utgangspunktet for menighetsdiakoni i dagens Kina?

Jeg spør Marieke hva hun ser for seg kan være en innfallsvinkel for kristne menigheter for å hjelpe de som faller utenfor.

Hun svarer at det uten tvil er den enorme forurensningen. Det ødelegger livsgrunnlaget for så mange mennesker. Hvis kirken i lokalsamfunnet kan gå i bresjen for å rydde opp i plast og søppel som flyter over alt, ikke minst i elvene, gjør de en viktig jobb for alle i nærmiljøet. Derfor har ungdommer meldt seg som frivillige for å dra til ulike steder for å hjelpe til med dette. I Hunan har frivillige fra menighetene samlet over hundre tonn med søppel fra elva.

Kineserne må selv «eie» “Use your Talents”, (UYT) – modellen.

Det viktigste er å få de lokale innbyggerne selv til å se det, ikke tre modellen ned over hodet på dem. Mange bruker metoden allerede, men man må først overbevise pastorene som leder menighetene. Dette er ikke gjort i en håndvending. Det som er viktig for meg, er at det ikke er oss utlendinger som kommer og forteller om dette. Lokale medarbeidere må tennes for denne tankemåten. Og dette trenger ikke være gjort som på Madagaskar.

Arbeidsmetoden om å bruke sine talenter, er ikke ny. Å gå sammen om å utvikle og forbedre livsgrunnlaget for mennesker, har både misjonen og humanitære organisasjoner drevet med så lenge de har vært i gang. Det nye er at dette nå blir forankret hos de lokale innbyggerne selv på en mye grundigere måte. Det som vokser fram og sprer seg i grasrota, har mye større mulighet for å bli vellykket enn ekstern hjelp, sier Marieke.

Les innlegget →

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp