Foto: NMS-info Last ned

NMS står sammen med kirken i Kina med støtte til bibel- og presteskoler, og med å bedre tilgangen på kristen litteratur. I tillegg kommer ledertrening og fokus på organisasjonsbygging. Med NMS sin sterke diakonale tradisjon er vi også godt rustet for å bistå kirken i Kina med å utvikle diakoni - Guds kjærlighet i ord og handling. På denne bloggen kan du lese mer om hva som skjer gjennom NMS-arbeidet i Kina!

– Her finner jeg styrke og glede

De møttes på taket av en stor boligblokk for flyktninger der mennesker fra Norge hadde startet skole og barneklubb for dem. Nå møtes de igjen, tre kvinner, født på begynnelsen av 70-tallet av flyktningeforeldre fra Kina.

NMS så det store behovet for skolegang for disse barna, og startet en skole på taket av en av de store blokkene som Hongkong bygget for flyktningene. Her var det også barneforening, et godt sted å være for stressede flyktningbarn.

Gode minner
Tre av disse jentene var født på 1970-tallet og gikk på NMS sin takskole i Hongkong samtidig. To av dem gikk også i en barneforening drevet av to NMS-misjonærer og konen til presten i den NMS-oppstartede Mong Yan-kirken. Dette glemte de tre aldri. Noe ble sådd, noe kan høstes.

Mistet kontakten
De tre flyktningjentene het Angela, Angel og Clara. Angela og Angel gikk i samme klasse, Clara gikk året før. Blokkene som myndighetene hadde oppført når flyktningestrømmen fra Kina stod på som verst, også kalt H-blokkene, skulle i 1982 rives og erstattes med mer moderne bygninger. Da flyttet Angels familie langt bort. Angel mistet kontakten med både menigheten i Mong Yan-kirken og kristendommen. Men da hun møtte han som skulle bli mannen hennes, viste det seg at hans mor var blitt kristen gjennom NMS sitt menighetsarbeid på taket av en H-blokk i Hongkong. Og da denne svigermoren som 90-åring lå for døden, ba hun sin sønn og svigerdatter om å dra tilbake til Mong Yan og takke kirken for at hun gjennom dem hadde fått motta det glade budskap om Jesus! Dette var i år 2000.

Ny kontakt
Angel og mannen gjorde som svigermoren ønsket, og slik kom hun i kontakt med sine gamle venninner fra takskolen igjen. Til tross for at Angel nå bor helt ved grensen til Kina, kommer hun den lange veien med toget til Mong Yan for å delta på gudstjeneste på søndager. Angel fant igjen det kristne fellesskapet hun hadde hatt da hun var liten, og nå har hun latt seg døpe. Det lyser av hele Angel når hun forteller om dette.
Angela har vært med i denne menigheten hele tiden fra hun var liten jente. Hele hennes familie er blitt kristne på grunn av det arbeidet som ble gjort på taket til den gamle H-blokken, og i menigheten.

Fra hodet til hjertet
– Både min mor, far og tre søstre er blitt kristne, forteller Angela. Hun sier selv at gjennom de siste årene nå har hun også opplevd en fornyelse av sitt eget kristenliv. Fra å bare se hvilken stor synder hun var, har hun nå fått se hva det vil si å være frelst fra synden. Hun føler at før satt kristendommen mer i hodet, nå har den også kommet til hjertet.
– Dette har gitt meg mer frimodighet, sier Angela, og fortsetter: – Med større frimodighet kom også ønsket om å dele det gode budskapet med flere.

Malingsslitt moské
Hun har vært på flere korttidsmisjonær-reiser til både Thailand, Kambodsja og Japan. I Sør-Thailand, helt på grensen til Malaysia, kom hennes gruppe korttidsmisjonærer til en muslimsk landsby. De lurte på hvordan de skulle få kontakt med innbyggerne, for det virket ikke enkelt. Men de så at moskeen i landsbyen var veldig malingsslitt, så de spurte om de kunne få male den. Dette falt i svært god jord hos innbyggerne, og slik fikk Angela og de andre kontakt med folk der. De fikk fortalt hvorfor de var kommet dit og hva det glade budskapet innebærer.
– Vi var vel litt som Paulus på Aeropagos. Vi så at innbyggerne hadde en gudstro, og så brukte vi dette til å vitne om vår Gud.

Kirken var der i vår nød
Både Clara og Angela har fortsatt den forferdelige hendelsen i 1985 i minnet, da hele landsbyen deres brant opp. Det var et sterkt vitnesbyrd for dem at Mong Yan-kirken åpnet opp porten for alle som ville bo der.
– Det er dette vi forbinder med NMS og lederne av Mong Yan, de var der for oss både i sorg og glede. De var der i vår nød, de hjalp oss når vi trengte det. Derfor er denne kirken blitt som mitt hjem, sier Angela. – Her finner jeg fellesskap, styrke og glede i mitt liv. Uten alt dette hadde jeg vært fattig.
——————————————–
Dette var tredje og siste del av fortellingen om tre flyktningjenter i Hongkong som gjennom NMS sitt arbeid både fikk skolegang, fritidsaktivitet og del i det glade budskap.   

Klikk her for 1. del av historien

Klikk her for 2. del av historien

Les innlegget →

Mistet alt de eide (2. del)

Angelas familie mistet alt de eide i den store brannen som utslettet en hel blikkskurlandsby i utkanten av Hongkong i 1985. De som bodde i landsbyen var flyktninger fra Kina.

Bildetekst: Angel Lam, Clara Lee og Angela Wong i Sai Kung, Hongkong november 2018.

Det kom flyktninger fra Kina til Hongkong gjennom hele 1950-tallet, da mange fryktet for hvordan det skulle gå med dem om de ble boende i Kina med Mao ved rattet. Det kom enda flere i de nærmeste ti-årene, og Hongkong prøvde å komme dem i møte ved å bygge blokker med enkle ettroms-leiligheter som skulle huse flest mulig. Disse blokkene var bygget i en H-form, og ble derfor kalt H-blokkene. Men det tok sin tid å bygge ferdig nok blokker, og mange flyktninger valgte da å bo i en av blikkskur-landsbyene som hadde grodd opp i utkanten av byen. Her var det også mulig å ha husdyr og dyrke grønnsaker til eget hushold. Det var det mange som ønsket. Noen klarte også å starte enkle familieforetak, som for eksempel produksjon av rottingmøbler, tøyfarging av stoffer til klesproduksjon eller produksjon av kyllinger.

Barneforening
Det var mens Angela bodde i blikkskurlandsbyen Tai Hang Tung, «Den store, østre kloakk», at både hun og venninnene, Angel og Clara, opplevde den store brannen i 1985. Gjennom barneårene gikk de på NMS sin «takskole», et skoletilbud for flyktningbarn. Den ble kalt takskole fordi undervisningen skjedde på taket av en H-blokk. Clara gikk ett år over Angela og Angel. Angela og Angel gikk også i en barneforening som NMS drev, først på samme sted som skolen, men etter hvert i Mong Yan-kirken. Kirken stod ferdig i 1970. Her ble de kjent med fru Tsu, som var kona til presten, og med misjonærene fra Norge. Det var Anne Grete Colbjørnsen og Tone Warhuus.

Kirken hjalp da landsbyen ble ødelagt av brann
– Alle disse tre damene var så vennlige, så snille og gode mot oss! Vi fikk komme i barneforening i kirken hver lørdag. Her fikk vi delta på aktiviteter, vi fikk høre bibelfortellinger og ha det veldig trivelig i lag. Det var en positiv og god opplevelse å få være med i barneforeningen, forteller de. Et godt avbrekk i en ellers ensformig hverdag i flyktning-landsbyen.
Da blikkskurlandsbyen i 1985 ble utradert av brann, stilte Mong Yan-kirken opp. Den åpnet porten og gav tak over hodet til alle som ønsket det!
– Vi fikk bo i kirken helt til vi ble tildelt et nytt bosted av regjeringen; omtrent en måneds tid. Jeg husker særlig at fru Tsu også lot noen bo i leiligheten til pastoren i 4. etasje. De gjorde alt de kunne for å være til hjelp i en svært vanskelig situasjon for oss som hadde opplevd brannen. De var der når vi i vår nød trengte dem som mest. Og det har satt spor i meg, forteller Angela.

Trykk her og les første del av historien

Tredje og siste del av historien om de tre flyktningjentene fra Kina kommer her på Kina-bloggen i neste uke. 

Les innlegget →

Oppvekst i «Den store østre kloakk»

Framtiden var usikker for Angel, Clara og Angela, barn av flyktninger fra Kina. Blikkskurlandsbyer i Tai Hang Tung-området på Kowloon var utrygge og usikre. Tai Hang Tung betyr «Den store østre kloakk», og området stinket og var kaotisk. NMS utgjorde den store forskjellen for Angel, Clara og Angela.

Etter hvert fikk Hongkong bygget opp enkle boligblokker til alle disse flyktningene, der en familie fikk ett rom til å bo på. Kjøkkenet var ute på altanene, og bad måtte deles med andre familier. Hva som var best eller verst å bo i, blikkskur eller ett rom i blokkene, er ikke godt å si.

Det bare ble slik
Grunnen til at NMS startet med arbeid i Hongkong er i grunnen at «det bare ble slik». Mange misjonærer måtte flykte fra fastlands-Kina da landet stengte sine grenser for folk utenfra. Misjonærene ble regelrett kastet ut. Det var nød og kaos i hele området etter krigen, og ingen port inn var åpen. Dermed begynte mange av misjonærene å se seg om i landene som lå nært inntil Kina. Det gikk ikke lenge før de hadde startet arbeid både i Hongkong, som den gangen var britisk, på Taiwan (den gangen het øya Formosa) og Japan.

I 1956 startet NMS skolearbeid på taket av en slik flyktningeblokk. Bergliot Borgen, utsending for LMF, (Lærerinnenes misjonsforbund – nå: Lærernes Misjonsforbund) var den første utsendingen, og skolen var i drift like til 1982 med flere andre misjonærer.

På ett rom
Angel, Clara og Angela gikk på NMS-takskolen i flyktningeblokka fra 1978 til 1982. Dette var det første arbeidet NMS startet i Hongkong blant flyktninger fra Kina, og her gikk det elever både fra blokkene og fra blikkskurlandsbyene. Fordelen med å bo i blokkene var at disse var mye mer solide i all slags vær enn blikkskurene. Og det var tross alt tilgang til både kjøkken og bad der, selv om leiligheten bare hadde ett rom for hele familien. Men ulempen var at det ikke gikk an å ha en liten inntekt på f. eks. kyllingproduksjon, grønnsakdyrking osv. Dette kunne man lettere få til i blikkskurlandsbyene. Der kunne man også få til enkle bedrifter som produksjon av rottingmøbler, tøyfarging og klesproduksjon. Men faren var overhengende: Blikkskurene var utrygge. Særlig i dårlig vær. Åsene og fjellene i Hongkong består av sand, og det gikk ikke så bra med blikkskurene om det begynte å striregne. Da raste skurene sammen.

Les innlegget →

Jeg føler meg så mye bedre nå!

Tian Biqiu (田 必 球) er 70 år gammel og kommer ikke fra en kristen bakgrunn. Hun har nylig kommet i kontakt med en kirke i hennes nabolag. Hvordan skjedde det?

Denne kirken tilbyr enkle helsetjenester og gymnastikk, og det var noe Tian Biqiu hadde behov for! I første omgang var hun særdeles nølende i forhold til å besøke kirken da venninna hennes først inviterte henne. Etter å ha besøkt kirken, oppdaget hun derimot at de frivillige medarbeiderne i menigheten viste omsorg og kjærlighet. Hun ble veldig rørt av at de brydde seg om henne som et menneske, og var opptatt av hennes helse og velferd.

Etter å ha vært med på ulike aktiviteter i kirken, føler henne hun seg fysisk mye bedre og hun forteller at hun også føler seg elsket på en annen måte enn før.

Denne kirken i ZhiJiang fylke i Kina er bare en av mange kirker i Hunan og Guangxi provins som gjennom NMS prosjektet «Prakiskt Diakoni» har mottatt opplæring i hvordan de kan hjelpe fattige og trengende i sine nærmiljøer.

Les innlegget →

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp