Foto: NMS-info Last ned

NMS står sammen med kirken i Kina med støtte til bibel- og presteskoler, og med å bedre tilgangen på kristen litteratur. I tillegg kommer ledertrening og fokus på organisasjonsbygging. Med NMS sin sterke diakonale tradisjon er vi også godt rustet for å bistå kirken i Kina med å utvikle diakoni - Guds kjærlighet i ord og handling. På denne bloggen kan du lese mer om hva som skjer gjennom NMS-arbeidet i Kina!

Po Chu Grønvold Diakonilærer Hong Kong

Jeg møtte Po Chu for første gang en klam fuktig kveld i mars 1981. Stedet var Sjømannskirka i Hong Kong Hun fortalte hun skulle reise til Norge for å gifte seg med Ole-Jacob Grønvold som hun hadde møtt i Hong Kong et år tidligere. Utdannede sosionomer var de begge. Det siste året på Diakonhjemmet i Oslo hadde Ole Jacob fått seg praksis i Det Norske Misjonsselskap (NMS) i Hong Kong.

Po Chu var ansatt på Håpets Havn, hospitalet til Misjonsforbundet grunnlagt av den kjente Kina- misjonæren Annie Skau. Var hun ikke redd for å gifte seg med en utlending spurte jeg henne?  Hun bekreftet at mange advarte henne, hun var allikevel sikkert, Ole Jacob var den rette ektemannen for henne.

Nå har det gått 38 og hun har fått rett.  Po Chu og Ole-Jacob er fremdeles gift. Mye har hendt i årene i mellom. De fikk barna Kristin og John som nå er voksne. Po Chu har vært ansatt som misjonær i NMS i hele tiden, tatt teologisk utdannelse på Det Lutherske Seminaret i Hong Kong (LTS) og blitt Cand. Theol. på Menighetsfakultetet i Oslo. Fra 2006 til i dag har hun har undervist på LTS. De siste seks årene som ansvarlig for diakoni utdannelsen og de tre siste årene har egen designet Diakoni Master Grad spesielt tilpasset kirke situasjonen i landene i Øst Asia.

 

Mitt LTS

Po Chu på Det Lutherske Teologiske Seminaret Hong Kong – foto Ole Jacob Grønvold

«Master of Arts in Diakonia», en mastergrad i diakoni, ble startet på LTS i 2011. Den første tiden underviste norske gjesteteologer og la opp programmet. I 2012 ble Po Chu bedt om å ta over koordineringen og undervisningen samt veiledningen i noen av emnene i dette et års fulltidsstudiumet.

Det har ikke bare vært lett. Po Chus hovedanliggende har vært å få faget til å passe til kirkenes og de ansattes situasjon i Øst Asia. Hva hadde de behov for? De var ganske forskjellige, men en ting hadde de felles: De kirkelige ansatte kunne lite om diakoni. Mange forvekslet diakoni med sosialt arbeid og så ikke den bibelske dimensjonen. Hun oppdaget blant annet da hun reiste rundt og kartla situasjonen at flere seminar inviterte ikke-kristne sosialarbeidere eller akademikere for å snakke om ansvaret for å hjelpe. De fikk ikke frem den «gå mellom» rollen som kjennetegner klassisk diakoni – vi skal være Gud og vår nestes tjener i ulike samfunnslag.

Et annet problem var at programmet tok et helt år og det kostet mye å delta. Få kirker Øst Asia så seg råd til å sende studenter til LTS. LTS strevde på sin side med å skaffe studentene stipender. Men behovet for diakonutdannelsen var enorm. Hva skulle hun finne på for å få kirkene til å sende flere?

Det var da ideen om å undervise kursene intensivt, i kort tidsrom dukket opp. Slik kunne i hvert fall kirkene i Øst Asia sende studenter en uke av gangen. De trengte ikke være borte fra familie og menighet så lenge hver gang. Samtidig fikk de intensiv og praktisk opplæring tilpasset menighetens situasjon, som kunne brukes så snart de kom hjem. Po Chu utviklet denne ideen videre.

Dette intensiv Diakoniutdannelsen inneholder 8 ulike emner. De to første tar for seg den bibelske og teologiske begrunnelsen, så kommer fem emner med praktisk diakoni for foreldre og barn, eldre, unge og funksjonshemmede, før emnet «Metoder og ferdigheter» gir praktiske verktøy til daglig bruk. Det siste emnet: «Hvordan skrive prosjektsøknader», er viktig å kunne, da å skaffe midler til utviklingsformål i menigheten sin, er en kunst som må læres. Cirka 20 studenter i dette intensiv kurset ble ferdig utdannet våren 2019.

51 studenter har fra 2011 til nå blitt utdannet på heltids diakonutdannelse. 22 fra Hongkong og 26 andre spredt ut over hele Øst Asia og tre fra Europa. De kommer fra mange ulike yrker, selvsagt er det flest pastorer og kirkelige medarbeidere, men også sosialarbeidere, fysikere, tannleger, lærere og utsendinger fra ikke-statlige organisasjoner har tatt utdannelsen.

Eric Chan fra «Vår Forløser» menigheten i Singapore gjorde Po Chu tok veldig glad. Han tok sin Diakoni mastergrad i 2015 og har nå blitt invitert til Tahan teologiske høyskole i Burma for å undervise. Hun håper flere  vil invitere og inspirere hverandre til å undervise andre i det de har lært på LTS.

Po Chu har mange fordeler som lærer i diakoni. Hun er utdannet sosionom og teolog og vokst opp i kinesisk kultur i Hong Kong. Kantonesisk er hennes morsmål samtidig som hun snakker rikskinesisk- Mandarin. En annen viktig oppgave har vært å oversette litteratur i diakoni. Utvalget på kinesisk er veldig lite – og hun gav seg derfor i kast med å få dansk til å bli kinesisk. Boka «Diakoni og menneskesyn» av den teologen og diakonilæreren Johannes Nissen har kommet ut i en fin, kinesisk utgave. Natt og dag har gått med, men i 2016 var boka ferdig trykt. En kjempejobb!

Så Po Chus magefølelse i 1981 – at Ole Jacob og hun var en god kombinasjon – har slått til. At hun også har vært en berikelse for NMS, LTS og kirkene i den store, folkerike regionen, er det ingen tvil om. Det kan ikke minst hennes intensivkurs-studenter fortelle om…

Tekst Marit Rundberg, Juni 2019.

Foto Ole Jacob Grønvold

 

Les innlegget →

Chester fra Hongkong. Ny utvekslingsstudent på Hald ved Mandal fra høsten 2019

Chan Bak Ching, som kaller seg Chester, er fra Hongkong. Han er medlem av Den evangelisk-lutherske kirken i Hongkong. Chester har meldt seg til å gå et år på Hald internasjonale senter i Mandal skoleåret 2019-2020

Chester har meldt seg til å gå et år på Hald internasjonale senter i Mandal skoleåret 2019-2020. Chester er 25 år og har en bachelor i kinesisk litteratur fra universitetet i Hongkong

Hald Internasjonale Senter

Bak Ching Chan Chester, Connect Hald Elev 2019-20

Jeg møter han en kveld etter arbeidstida hans. Han jobber for tida i Standard Chartered Bank i den mest sentrale delen av Hongkong-øya. Dette var en jobb han ble tilbudt, for som han sier, de har for lite folk, og det er lett å få jobb i bank. Jeg ble faktisk spurt om jeg ville ha den. Men han ser ikke for seg at han har noen framtid i bankvesenet.

Chester forteller: Jeg hørte om denne utvekslingen i kirka mi i Chai Wan, og jeg tenkte at dette absolutt kunne være noe for meg. Dette kunne være en forandring i livet mitt, for jeg er usikker på hvor veien min skal gå videre, og jeg ber om at Gud vil lede meg til en oppgave som blir min vei. Jeg har ennå ikke funnet den. Å bruke dette året til å lære andre mennesker og en annen kultur å kjenne, er spennende. Jeg vet at jeg må være frivillig i kirken her i ett år når jeg kommer tilbake, men det ser jeg på som helt naturlig. Jeg trodde mange ville melde seg da de opplyste om dette i kirka, men så var det bare meg.

Dette synes han er rart, for det er et kjempegodt tilbud som er få forunt.

Chester er vokst opp i en kristen familie. Begge foreldrene er aktive kirkemedlemmer, faren er forretningsmann og moren sosialarbeider. Han har ei yngre søster som utdanner seg til sykepleier. De er glade for at han får denne muligheten til et år i Norge. Faren hans har vært i Norge og er svært begeistret for at sønnen får den muligheten.

Ennå vet ikke Chester så mye om landet han skal bo i, annet enn at han kommer dit i begynnelsen av august, at han er to måneder på Hald og så blir han utplassert et eller annet sted i Norge. Det er spennende, og kanskje litt skummelt. Alt vil være så forskjellig fra millionbyen Hongkong.

Jeg forteller om den store forskjellen mellom vinter og sommer, om det som for en Hongkong-beboer må fortone seg som mørketid og snø. Men han synes det bare er spennende. Han blir likevel litt mer betenkt når jeg forteller om at et norsk kosthold kan romme tre brødmåltider og kan ha bare ett varmt måltid hver dag. Vi finner fort ut at det finnes kinesiske restauranter i Mandal. I tillegg er det mulig at Halds kantine har et litt annet opplegg, så mange utenlandske studenter som er der. Uansett, Chester er klar til å ta det som kommer. Vinterklær har han nok av, for han har vært i Nord-Kina, på grensa til Mongolia, og der var det svært kaldt. Når jeg forteller at det er svært varmt inni norske hus, blir han lettet.

Og nå håper han at han får tilsent mer informasjon snart, slik at han kan forberede seg på et år i Norge. Og jeg tenker at alle som er på Hald i året som kommer, er heldige som får Chester med seg i flokken.

 

Marit Rundberg, Frivillig medarbeider i NMS.

Marit jobber mye med informasjonsoppdrag om NMS sitt arbeid i Kina.

 

 

Les innlegget →

– Her finner jeg styrke og glede

De møttes på taket av en stor boligblokk for flyktninger der mennesker fra Norge hadde startet skole og barneklubb for dem. Nå møtes de igjen, tre kvinner, født på begynnelsen av 70-tallet av flyktningeforeldre fra Kina.

NMS så det store behovet for skolegang for disse barna, og startet en skole på taket av en av de store blokkene som Hongkong bygget for flyktningene. Her var det også barneforening, et godt sted å være for stressede flyktningbarn.

Gode minner
Tre av disse jentene var født på 1970-tallet og gikk på NMS sin takskole i Hongkong samtidig. To av dem gikk også i en barneforening drevet av to NMS-misjonærer og konen til presten i den NMS-oppstartede Mong Yan-kirken. Dette glemte de tre aldri. Noe ble sådd, noe kan høstes.

Mistet kontakten
De tre flyktningjentene het Angela, Angel og Clara. Angela og Angel gikk i samme klasse, Clara gikk året før. Blokkene som myndighetene hadde oppført når flyktningestrømmen fra Kina stod på som verst, også kalt H-blokkene, skulle i 1982 rives og erstattes med mer moderne bygninger. Da flyttet Angels familie langt bort. Angel mistet kontakten med både menigheten i Mong Yan-kirken og kristendommen. Men da hun møtte han som skulle bli mannen hennes, viste det seg at hans mor var blitt kristen gjennom NMS sitt menighetsarbeid på taket av en H-blokk i Hongkong. Og da denne svigermoren som 90-åring lå for døden, ba hun sin sønn og svigerdatter om å dra tilbake til Mong Yan og takke kirken for at hun gjennom dem hadde fått motta det glade budskap om Jesus! Dette var i år 2000.

Ny kontakt
Angel og mannen gjorde som svigermoren ønsket, og slik kom hun i kontakt med sine gamle venninner fra takskolen igjen. Til tross for at Angel nå bor helt ved grensen til Kina, kommer hun den lange veien med toget til Mong Yan for å delta på gudstjeneste på søndager. Angel fant igjen det kristne fellesskapet hun hadde hatt da hun var liten, og nå har hun latt seg døpe. Det lyser av hele Angel når hun forteller om dette.
Angela har vært med i denne menigheten hele tiden fra hun var liten jente. Hele hennes familie er blitt kristne på grunn av det arbeidet som ble gjort på taket til den gamle H-blokken, og i menigheten.

Fra hodet til hjertet
– Både min mor, far og tre søstre er blitt kristne, forteller Angela. Hun sier selv at gjennom de siste årene nå har hun også opplevd en fornyelse av sitt eget kristenliv. Fra å bare se hvilken stor synder hun var, har hun nå fått se hva det vil si å være frelst fra synden. Hun føler at før satt kristendommen mer i hodet, nå har den også kommet til hjertet.
– Dette har gitt meg mer frimodighet, sier Angela, og fortsetter: – Med større frimodighet kom også ønsket om å dele det gode budskapet med flere.

Malingsslitt moské
Hun har vært på flere korttidsmisjonær-reiser til både Thailand, Kambodsja og Japan. I Sør-Thailand, helt på grensen til Malaysia, kom hennes gruppe korttidsmisjonærer til en muslimsk landsby. De lurte på hvordan de skulle få kontakt med innbyggerne, for det virket ikke enkelt. Men de så at moskeen i landsbyen var veldig malingsslitt, så de spurte om de kunne få male den. Dette falt i svært god jord hos innbyggerne, og slik fikk Angela og de andre kontakt med folk der. De fikk fortalt hvorfor de var kommet dit og hva det glade budskapet innebærer.
– Vi var vel litt som Paulus på Aeropagos. Vi så at innbyggerne hadde en gudstro, og så brukte vi dette til å vitne om vår Gud.

Kirken var der i vår nød
Både Clara og Angela har fortsatt den forferdelige hendelsen i 1985 i minnet, da hele landsbyen deres brant opp. Det var et sterkt vitnesbyrd for dem at Mong Yan-kirken åpnet opp porten for alle som ville bo der.
– Det er dette vi forbinder med NMS og lederne av Mong Yan, de var der for oss både i sorg og glede. De var der i vår nød, de hjalp oss når vi trengte det. Derfor er denne kirken blitt som mitt hjem, sier Angela. – Her finner jeg fellesskap, styrke og glede i mitt liv. Uten alt dette hadde jeg vært fattig.
——————————————–
Dette var tredje og siste del av fortellingen om tre flyktningjenter i Hongkong som gjennom NMS sitt arbeid både fikk skolegang, fritidsaktivitet og del i det glade budskap.   

Klikk her for 1. del av historien

Klikk her for 2. del av historien

Les innlegget →

Mistet alt de eide (2. del)

Angelas familie mistet alt de eide i den store brannen som utslettet en hel blikkskurlandsby i utkanten av Hongkong i 1985. De som bodde i landsbyen var flyktninger fra Kina.

Bildetekst: Angel Lam, Clara Lee og Angela Wong i Sai Kung, Hongkong november 2018.

Det kom flyktninger fra Kina til Hongkong gjennom hele 1950-tallet, da mange fryktet for hvordan det skulle gå med dem om de ble boende i Kina med Mao ved rattet. Det kom enda flere i de nærmeste ti-årene, og Hongkong prøvde å komme dem i møte ved å bygge blokker med enkle ettroms-leiligheter som skulle huse flest mulig. Disse blokkene var bygget i en H-form, og ble derfor kalt H-blokkene. Men det tok sin tid å bygge ferdig nok blokker, og mange flyktninger valgte da å bo i en av blikkskur-landsbyene som hadde grodd opp i utkanten av byen. Her var det også mulig å ha husdyr og dyrke grønnsaker til eget hushold. Det var det mange som ønsket. Noen klarte også å starte enkle familieforetak, som for eksempel produksjon av rottingmøbler, tøyfarging av stoffer til klesproduksjon eller produksjon av kyllinger.

Barneforening
Det var mens Angela bodde i blikkskurlandsbyen Tai Hang Tung, «Den store, østre kloakk», at både hun og venninnene, Angel og Clara, opplevde den store brannen i 1985. Gjennom barneårene gikk de på NMS sin «takskole», et skoletilbud for flyktningbarn. Den ble kalt takskole fordi undervisningen skjedde på taket av en H-blokk. Clara gikk ett år over Angela og Angel. Angela og Angel gikk også i en barneforening som NMS drev, først på samme sted som skolen, men etter hvert i Mong Yan-kirken. Kirken stod ferdig i 1970. Her ble de kjent med fru Tsu, som var kona til presten, og med misjonærene fra Norge. Det var Anne Grete Colbjørnsen og Tone Warhuus.

Kirken hjalp da landsbyen ble ødelagt av brann
– Alle disse tre damene var så vennlige, så snille og gode mot oss! Vi fikk komme i barneforening i kirken hver lørdag. Her fikk vi delta på aktiviteter, vi fikk høre bibelfortellinger og ha det veldig trivelig i lag. Det var en positiv og god opplevelse å få være med i barneforeningen, forteller de. Et godt avbrekk i en ellers ensformig hverdag i flyktning-landsbyen.
Da blikkskurlandsbyen i 1985 ble utradert av brann, stilte Mong Yan-kirken opp. Den åpnet porten og gav tak over hodet til alle som ønsket det!
– Vi fikk bo i kirken helt til vi ble tildelt et nytt bosted av regjeringen; omtrent en måneds tid. Jeg husker særlig at fru Tsu også lot noen bo i leiligheten til pastoren i 4. etasje. De gjorde alt de kunne for å være til hjelp i en svært vanskelig situasjon for oss som hadde opplevd brannen. De var der når vi i vår nød trengte dem som mest. Og det har satt spor i meg, forteller Angela.

Trykk her og les første del av historien

Tredje og siste del av historien om de tre flyktningjentene fra Kina kommer her på Kina-bloggen i neste uke. 

Les innlegget →

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp