Foto: Jone Unlayao Slettebø-Knudsen Last ned

Når man selv blir utlending

Minstemann har lagt seg for kvelden, og vi voksne skal snart i gang med lekser i Japansk språk. Det er når jeg stirrer ned på skolemateriell i uforståelige tegn og symboler at tankene kan forville seg inn i mørke kriker og kroker. Hva i all verden er det jeg har begitt meg ut på? Og vil dette noen gang bli noe jeg får et positivt forhold til? For det å få oppleve å være totalt analfabet i voksen alder, det gjør noe med en. Man blir ydmyk i møte med verden rundt. Man blir litt liten og sårbar.

Sist oppdatert 03.05.2025

Berly Kristina Unlayao Slettebø-Knudsen

Nå har jeg selv valgt å sette meg i en posisjon hvor jeg verken kan lese eller skrive. Jeg kan ikke snakke språket, eller forstå det andre sier til meg. Plutselig er jeg helt avhengig av andres hjelp. Og for meg har dette vært en mye større utfordring enn hva jeg først så for meg. Det er tungt å ikke kunne «være en voksen» uten et eksternt støtteapparat rundt. Jeg kan ikke ta telefonen når barnehagen til sønnen min ringer, og forstå det som blir sagt i den andre enden. Jeg kan ikke ringe sykehuset eller legen hans selv. Jeg kan ikke skrive en melding til noen i menigheten og be dem over på kaffe. Og om jeg hadde fått det til så kunne jeg ikke ha hatt neon særlig samtale med dem over den kaffen.

Parallelt med dette får jeg oppleve et ganske unikt og stort privilegium. Jeg får lære å kjenne til verdenen rundt meg, og får et ordforråd å beskrive den med samtidig og sammen med sønnen vår. Han som ikke har hatt noe språk, lærer seg ord og fraser jeg kan gripe fatt i.

Om enn ubehagelig, så tenker jeg nok det jeg kjenner på nå er en sunn «reality check», eller virkelighetsorientering som det heter på godt norsk. Det er utrolig tungt å være utlendig. Å komme utenifra systemet. Å ikke forstå samfunnets selvfølgeligheter. Jeg har fått mye større respekt og forståelse for dem som kommer utenifra og velger å bosette seg i Norge. For om vi kan føle at vi stanger mot Japansk byråkrati, så er nok ikke Norge og det norske systemet det enkleste å forholde seg til heller.
Og så forstår jeg veldig godt de som kjenner at de aller helst ønsker å gi opp på integreringsprosjektet. Ta seg en jobb hvor man slipper å forholde seg til et nytt språk og alle utfordringene det bærer med seg. For det er til tider mer behagelig å kjenne seg klok for seg selv i sitt eget hode, enn å vise seg uforståelig og sårbar til dem rundt.

Min bror pleier å si at det som er verdt mest her i livet, som regel ikke er det enkleste. Jeg tror det er mye visdom i det.

Før jeg selv går i gang med kveldens språkstudier vil jeg takke dere der hjemme som er med oss både i tanker og bønn. Det gjør hele forskjellen å vite at vi ikke står alene i alt, men at vi har dere med oss i det vi gjør.

Med hilsener i fra Japan
– Berly