Guds veier er uransakelige

Håkon Tørring er volontør for NMS i Japan.

Det var en mann som ringte fra Amami Ohshima, ei øy mellom Kyushu og Okinawa. Han fortalte at han hadde gått i kirka her for over 40 år siden. Da var det en norsk misjonær som var prest, og han lurte på om det fremdeles var misjonær her. Han hadde nemlig kommet i kontakt med et norsk ektepar der nede, i forbindelse med en bønneaksjon for Japan. Stor var overraskelsen da han fikk høre at akkurat nå var det en seniorvoluntør her og at det sannsynligvis var den samme som hadde vært prest da han gikk her.

Jeg dro kjensel på navnet hans og ringte ham opp. Det ble en ganske beveget samtale. I dag er han prest i en uavhengig kirke på Amami Ohshima. Han har skrevet noe av sin livshistorie, som jeg gjengir her:

————–

Jeg heter Noritake Imae og ble døpt i Mukonoso lutherske kirke 6. april 1980. 1. oktober samme år ble jeg ansatt som lærer i grunnskolen i Kurume i Fukuoka fylke.

27. november 1985 var jeg passasjer i en bil som frontkolliderte med en bil som kom i over 100 km i timen, kjørt av en ung, beruset mann.

Jeg ble alvorlig skadet og kom først til bevissthet på sykehuset en måned senere, i januar 1986. Prestekona i kirka hvor jeg gikk besøkte meg mens jeg var bevisstløs. Hun fortalte at jeg hadde skrevet noe med hånda, så hun ga meg penn i hånda og papir. Da hadde jeg skrevet «Jesus er oppstanden» fortalte hun.

Jeg hadde fått et hardt slag i hodet, og CT-bildet av hodet mitt var helt svart. Tidligere minner var helt borte. Barna fra klassen min kom på sykebesøk, men jeg husket ikke navnet på noen av dem. Legen sa også at det ville være umulig for meg å fortsette som lærer.

En måned etter at jeg kom til bevissthet igjen, ble jeg skrevet ut fra sykehuset og skulle fortsette behandling hjemmefra. Etter et par måneder tok jeg en ny CT på sykehuset. Mens jeg ventet på svar på prøven, hørte jeg legene rope høyt: «I all verden! Hva er dette!» De viste meg CT-bildet og sa: «Bare se. Her er det ikke noe galt!» Det forrige CT-bildet hadde vært helt svart, men det nye var helt klar, uten svarte flekker. Jeg var helt frisk. Hukommelsen kom også tilbake. Jeg takket Herren!

Jeg ble gradvis bedre, og en dag jeg gikk nedover gaten, hørte jeg plutselig Guds stemme som sa: «Be!» Jeg så meg omkring og svarte: «Jeg kan ikke be her hvor det er så mye folk og biler». Men enda sterkere hørte jeg «Be!» Jeg sa jeg skulle be når jeg kom hjem og skyndte meg så fort jeg kunne. Mens jeg var på vei, steg det en bønn opp fra bunnen av hjertet mitt, men jeg prøvde å holde igjen til jeg kom i hus. Jeg husker ikke hva jeg ba, men opplevde at det var en pastors bønn.

Jeg lurte på hvorfor jeg ba en pastors bønn? En uke senere svarte Herren meg da jeg leste Luk 1,45: «Salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne skal gå i oppfyllelse.» Dette ble et direkte svar til meg og tanken om at jeg en dag skulle bli pastor begynte å modne i meg.

Jeg møtte kona mi ved at vi ble introdusert for hverandre av pastorene i våre respektive menigheter. Den andre gangen vi møttes sa jeg til henne: «Jeg er lærer, men en dag skal jeg bli pastor. Er det greit for deg?» Etter å ha tenkt seg om, sa hun: «Ja, hvis det er Guds vilje!» Og et halvt år senere, i 1989 giftet vi oss.

Våren 1996 startet jeg med teologisk utdannelse. I løpet av de ti årene som var gått siden Gud befalte meg å be, hadde jeg ikke hørt Guds stemme på den måten. Men min kone spurte meg flere ganger om jeg ikke snart skulle overgi meg og forberede meg til prestetjenesten. Så fikk jeg oppleve at Guds time var i 1996.

I dag takker jeg Herren av hele mitt hjerte.