Sterkt møte mellom ungdommer
Gruppen ble ledet av Henriette Marie Saga som kom for tredje gang til Kamashi; hun er fortsatt forelsket i stedet.
– En av de tingene jeg kommer til å huske best er fra førstehjelpskurset vi hadde for ungdommene. Alle var spente og synes det var veldig morsomt da vi skulle demonstrere hvordan en skulle sjekke at en person var bevisstløs. Vi bommet litt på formuleringen vår da vi spurte vår «bevisstløse» frivillige – «are you alive?» og alle begynte å le da svaret kom «yes». Å ha vært en del av dette har vært en gave. En stor mulighet for meg og en glede. Så mye humor, så mye glede og kjærlighet, så mye frustrasjon, sinne og en del tårer. For en slik tur er ikke bare gøy, det gir oss et nytt syn på urettferdighet. Det gir oss en forståelse på hvor viktig det er, ikke bare for dem, men også for oss å kunne dele det vi har.
Karina Kang Smørdal var student ved Hald Internasjonal Senter i 2015/16, hvor hun møtte to studenter fra Etiopia. Helt siden den tiden har hun hatt et stort ønske om å reise til Etiopia.
– Mine forventninger til turen var å få oppleve en ny og spennende kultur. Jeg hadde aldri vært i et afrikansk land før og har på forhånd hørt en del om den «typiske afrikanske kulturen», om en varm kultur med glade og smilende mennesker.
Det som møtte meg og teamet var nettopp en varm og inkluderende kultur. Folkene vi møtte var interesserte, vennlige og gode lyttere. Det å se eldre menn som gikk og leide i gatene var noe av det som gjorde stort inntrykk på meg. Denne handlingen forteller mye om den etiopiske kulturen. Det sier mye om inkludering, og som «utlending» føler man seg lett velkommen.
I Etiopia var det mange sterke inntrykk. Sammen med den varme kulturen fikk vi se og oppleve de ekstremt enkle forholdene som mange i Etiopia lever under. Å leke med underernærte barn uten sko og hullete klær var både givende og trist.
Vi fikk være med og besøke en kvinneklinikk, og hadde med oss babyklær strikket av folk i Norge. Det å se hvor pengestøtte og klær som blir sendt fra Norge ender opp var svært givende. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk denne muligheten til å se NMS sitt arbeid i levende live, noe som virkelig gir et større innblikk enn bare gjennom bilder. Etiopia må rett og slett bare oppleves!
Hanna Enerhaug er medisinstudent. Hun forteller:
– Jeg hadde aldri vært i Afrika før, så jeg slet veldig med å vite hva jeg skulle forvente. Jeg var forberedt på å leve med en standard lavere enn den jeg var vant til. I tillegg forventet jeg å bli utfordret i tankegang og i levemåte. Utfordret ble jeg, og standarden var enda lavere enn det jeg hadde sett for meg, men det gjorde opplevelsen desto større.
Hvis jeg skal fortelle om mitt største inntrykk må det være den dagen vi fikk besøke en WEWEP-gruppe [kvinneprogrammet]. Vårt lille team på fem tok plass i en kirke. Litt etter litt kom kvinner fra landsbyen og satt seg ned i benkeradene bak oss. Alderen deres varierte ganske mye, men det lot ikke til å prege dem, det var som om de alle sammen hadde vært venninner hele livet. De smilte og lo, men var likevel ganske stille. Det var akkurat som om de holdt på noen hemmeligheter som bare de innad i gruppen kjente til. Mens de satt bak oss fikk vi høre om prosjektet deres, og hvordan de sammen litt etter litt klarte å skaffe egen inntekt uavhengig av ektemenn og sønner. De var så stolte, så vakre, og jeg tror av hele mitt hjerte at jeg aldri kommer til å glemme de timene vi tilbragte i den kirken. Det var så langt fra min virkelighet, men det ble likevel så nært. Vi fikk høre om prosjektet deres, og hvordan de hadde kommet dit de var. Da vi omsider skulle bevege oss ut og videre på reisen vår, stilte de seg uoppfordret opp i et kor og sang for oss. Stemmene fylte hele rommet. Det var ikke noen fancy inndeling med sopraner, alter eller tenorer. De sang kun unisont, men likevel var det helt ekstraordinært og ulikt noe jeg noen gang har hørt. De sang som om Gud selv sto rett foran dem. Med full hals og totalt hengivne. Jeg er så takknemlig for den opplevelsen jeg fikk i Etiopia, og reiser gjerne tilbake.
Susanne Fernandez Henriksen har også gått på Hald Internasjonal senter:
– Jeg dro på turen med et åpent sinn, og tenkte at ting ikke nødvendigvis ble som det opprinnelig var planlagt. Jeg håpet på at vi skulle møte mange nye og interessante mennesker på veien og at vi forhåpentligvis kunne dra hjem med en bedre forståelse om den etiopiske kulturen og om hva NMS bidrar med i dette unike landet. Det som gjorde mest inntrykk på meg var hvordan man kan samles fra ulike etniske grupper og land og fortsatt kunne forstå hverandre. En dag jeg satt ute på benken med notatboken min, kom det noen nysgjerrige barn vi hadde hilst på før. De synes alt vi gjorde var annerledes og nytt. Selv om vi var nysgjerrige på hverandre, tenkte jeg at det kom til å bli vanskelig å lære mer om dem uten at vi fant noen som kunne oversette. De kunne lite engelsk og jeg kunne bare noen få ord på det lokale språket. Jeg hadde derimot en liten ordliste fra vår tidligere leksjon om Etiopia. Jeg prøvde meg frem med ordene jeg fant og barna syntes det var moro. De spurte meg spørsmål, og ettersom jeg ikke forsto hva de mente prøvde vi å finne nye måter å kommunisere på. Plutselig åpnet vi en samtale mellom oss hvor vi kunne lære mer om hverandre gjennom kroppsbevegelse, miming, lyd og tegning. Det var helt fantastisk å vitne hvordan vi som kom fra forskjellige deler av verden kunne kommunisere uten at vi kunne samme språk. Barna var åpne og villig til å komme på nye ider for å prøve å få meg til å forstå hva de fortalte. Jeg synes disse øyeblikkene var helt fantastiske og jeg vil aldri glemme det.
Daniel Kydland er teologistudent.
– Før eg reiste til Etiopia hadde eg ikkje mykje kjennskap til arbeidet til NMS, men eg visste om at det var ein organisasjon der misjon står sentralt. Før me reiste til Etiopia hadde eg gjort meg opp nokon tankar om kva eg forventa. Eg tenkte at det ville væra mykje sterke inntrykk gjennom relasjonsbygging på tvers av kultur og språk, eg forventa ein god del arbeid og eg forventa å bli inspirert av møte med etiopiere og måten dei lever livet på.
Det som gjorde sterkast inntrykk på meg var å bli kjent med dei som bur i Kamashi, som er der sommerleiren me deltok på fant sted. På tross av at me ikkje forstod kvarandre uten hjelp fra tolk, gjorde relasjonane sterkt inntrykk. Fattigdommen dei lever i opplevdes også nær og det gjorde inntrykk. Turen til Etiopia inspirerte og utfordra meg. Det å reise med Uteam er definitivt noko eg vil oppfordra til.
Tekst og foto: Team Etiopia, redigert av Sonja Küspert