Snart er det jul!

Denne uka møttes de frivillige i menigheten i Saku til et møte for å diskutere menighetens arbeid. Slike møter har vi fem ganger i året. Denne gangen var den forestående julen selvsagt ett av temaene. For eksempel: Hvor vi skal få juletre fra i år? Vi måtte erkjenne at juletrær så å si ikke vokser på trær, og siden ingen har tilbudt juletre heller i år, får vi begynne å spørre.

Juletreet får sin framtredende plass i kirka fra 1. advent til helligetrekongersdag. Slik er tradisjonen her. Det blir fint. Men så spørs det om det blir noen stjerne i toppen av treet i år. Det har vært litt ymse. Det vanligste er faktisk IKKE å ha stjerne i toppen av treet. Sannsynligvis på grunn av den femtakkete stjerna var et symbol på kommunismen.

Apropos kommunisttiden: Helt fra slutten av 1940-tallet og fram til glasnost og perestrojka i 1987, var det forbudt å bruke ordet jul. Julen var rett og slett offisielt avskaffet. Dette for å „imøtekomme arbeidsfolkets ønske“, som det offisielt ble sagt da nyordningen kom i stand. Juledagene ble arbeidsdager – og i stedet ble det lagt inn noen røde dager i forbindelse med nyttårsaften. Til og med julenissen (jõuluvana) ble forbudt, og erstattet av nyttårsnissen (näärivana). Så hører det med til historien at veldig mange var ulydige mot juleforbudet. Kanskje var det en onkel som hadde bursdag „omtrent på denne tida“, og så passet det godt å komme sammen med familien en av juledagene. Mange våget seg til og med i kirka julaften. For selv om det ellers ble overvåket hvem som gikk til Guds hus, var det på større steder så mange mennesker julaften at mange tok sjansen på å gå likevel.

Familietradisjoner

Jula er veldig familie- og tradisjonspreget i Estland, sånn sett ikke helt ulikt Norge. Én forskjell er at det er mange, særlig yngre, som overhodet ikke kjenner til juleevangeliet. Likevel: Sammenliknet med en vanlig søndag, er det mange flere som finner veien til kirka denne dagen.

På julaften er som regel kun den nærmeste familien sammen – med foreldre, barn og eventuelt deres partnere. Så er det dessverre mange også som sitter alene den dagen, selv om noen er flinke til å inkludere enslige. Mange har et lite juletre, men ofte mindre og enklere enn man er vant med i Norge. Det kunne ikke falle inn noen, selv ikke kristne, å gå rundt juletreet og synge julesanger!

Under treet ligger det kanskje fem-ti julepakker, sjelden så mye mer. Det er den nærmeste familien som gir til hverandre, og gavene er relativt enkle. Noen gir utover det, men det er kommet først de siste årene. Mange går til slektsgravene akkurat på julaften, og gjør det fint der. Flere ser på TV i jula, siden det da sendes mange gode filmer.

På julaftens-menyen i de estiske hjem står det som regel følgende: Svinestek, poteter, surkål, blodpølser og saus, og i tillegg til syltede agurker og gresskar osv. Det finnes en del veganere og vegetarianere, og de finner selvfølgelig andre alternativer. Til dessert er det gjerne is med hermetisert frukt.

På første eller andre juledag er det ganske vanlig at storfamilien treffes. Mange som har flyttet til Tallinn eller området rundt Tallinn, reiser ut på landet, ofte sørover i Estland, der kanskje besteforeldrene og noen tanter og onkler bor. Da gjelder det å kjøre pent: Det kan være like vanskelige kjøreforhold i Estland som i Norge i romjulstida.

Nytt fra Saku

Utover det å finne et dugelig juletre, er julevandring for barnehagebarna et aktuelt tema her i Saku. Vi hadde det for første gang i fjor (Ave var sjefsorganisator), og det kom hele 270 barn og barnehagelærere for å delta, fordelt på to dager. I år prøver vi igjen, og plassene ble fylt opp veldig fort. I tillegg har vi en ekstraforestilling for beboere på «Katikodu» – et hjem for unge mennesker med særskilte behov i nærheten av Saku. Og menigheten blir invitert på St. Thomasdagen, den 21. desember. På julaften har vi to gudstjenester, og i tillegg er det gudstjenester 1. og 2. juledag. Erfaringen viser at det kommer mange nye folk til kirka nettopp juledagene.

Vi har en aktiv høst bak oss, med mye aktivitet og stort sett godt med folk, særlig på gudstjenestene og i barnekirka. Et stort prosjekt knyttet til kirkebygget, var å legge belegningsstein på hele plassen rundt kirka. Det er blitt gjort. Barne- og ungdomsrommene er i ferd med å bli møblert (men dette tar tid!). Vi har fått på plass det stasjonære lydanlegget i kirkesalen.

Disse to siste temaene med god støtte fra NMS. Og bak disse igjen står menigheter i Norge, enkeltmennesker, NMS Gjenbruk osv …

Vi har fortsatt en del som gjenstår å gjøre i kirkebygget, men er samtidig veldig takknemlige over alt som allerede er på plass.

I høst har vi en middels stor konfirmantgruppe på åtte personer – fra 17 til 50 år. Av de større arrangementene i Saku kirke i det siste, kan jeg nevne en misjonskonferanse i starten av november. Dette var faktisk et samarbeid mellom Saku menighet og et nasjonalt, NMS-støttet prosjekt som har som mål å gjøre de lutherske menighetene mer misjonale. Det var om lag 65 kirkelige representanter fra hele Estland til stede.