Sang til hundretusen
Bare på søndagen var det 32 000 korsangere og 58 000 publikummere på festivalområdet i Tallinn – til tross for delvis høljregn. Den første estiske nasjonale sangfestivalen fant sted så tidlig som i 1869. Den gang var Estland under den russiske tsaren, og samtidig sterkt preget av en såkalt baltisk-tysk overklasse (adel). De fleste sangene var da også av tysk opprinnelse, men et par estiske komponister var det. Siden ble de flere og mer estiskkomponert sang, og sangfestivalene spilte en stor rolle i den nasjonale oppvåkningen på 1800-tallet.
I 1910 ble sangfestivalen flyttet fra Tartu til Tallinn, og etter at Estland for første gang ble en selvstendig nasjon i 1918, ble det fiksert at sangfestivalen skulle arrangeres hvert femte år. Også i kommunisttiden ble det arrangert sangfestivaler, men med den forskjell at nasjonalpatriotiske og religiøse sanger var forbudt. Nå var sangene gjerne om «de store ledere» i Sovjetunionen og om naturen.

I 1960 var den store festivalplassen i bydelen Lasnamäe i Tallinn ferdig, og det gav muligheter både for flere sangere og flere tilskuere. Opptil 34 000 sangere kan få plass på scenen! Da festivalen dette året skulle avsluttes, nektet de 30 000 sangerne å forlate scenen. Uten dirigent begynte de – og tilskuerne – å synge det som skulle bli Estlands uoffisielle nasjonalsang – «Mu isamaa on minu arm». Det var strengt forbudt, men hvem klarer vel å stoppe 30 000 sangere som har fått med seg tilskuerne – en fjerdedel av den estiske befolkningen – på sangen? Ingen. Og sangen ble for sikkerhets skyld sunget flere ganger. Siden ble dette en tradisjon ved avslutningene på sangfestivalen, og en god grunn til å stille opp på for de hundrevis av kor. I år var de 990 av dem. Fortsatt i dag avsluttes festivalen med «Mu Isamaa on minu arm». https://kultuur.err.ee/1609739379/vaata-uuesti-mu-isamaa-on-minu-arm-uhendkoori-esituses

I dag er sangfestivalen blitt til sang- og dansefestivalen. Torsdag og fredag første helg i juli hvert femte år er det dansefest på Kalev stadion. Lørdagen starter med et langt og festlig tog a’ la norsk 17. mai gjennom Tallinns gater. Slike tog er sjeldne i Estland, og noe du bare får se i forbindelse med sangfestivalen: Nasjonaldagene (det er to av dem!) feires nemlig på en helt annen og mer militær måte. Sangerne og lederne deres går opp fra frihetsplassen i gamlebyen til sangfestivalplassen i et tog som varer i opptil sju timer, og så er det sangfestival-konsert resten av lørdagen, samt søndagen.

Det er ikke bare-bare å få lov til å synge på sangfestivalen. Korene må prøvesynge, og kor utenlands må sende en video for å bli vurdert. Dette for å forsikre seg om at kvaliteten er som den skal. 10-åringen vår, Paul, synger i et skolekor som ble kvalifisert til å være med, og det var selvfølgelig stor stas for mor og far å høre og se på…skjønt å se hvem av de 6000 barna på scenen som var vårt, var umulig. De som så på TV-overføringen hadde det sånn sett lettere – og de slapp dessuten å bli våte! Det skal nemlig ikke legges skjul på at årets sangfestival ble en våt opplevelse, ikke minst for publikum (scenen er delvis under tak).
Likevel: Det er spesielt, vakkert og rørende å være med på denne folkefesten, selv i regn. Det minner en om at Estlands andre frigjøring kalles nettopp «den syngende revolusjon». Som en parallell til den bibelske historien om Jerikos murer som falt for trompeter, spilte sangen en helt sentral rolle da friheten kom tilbake helt uten vold i 1991. Kanskje noe å tenke på i disse tider, og i alle fall en grunn til å synge…for eksempel dette tredje verset av Estlands nasjonalsang:
Su üle Jumal valvaku,
mu armas isamaa!
Ta olgu sinu kaitseja
ja võtku rohkest õnnista,
mis iial ette võtad sa,
mu kallis isamaa!
Eller på norsk:
Måtte Gud våke over deg,
mitt kjære fedreland!
Måtte Han være din beskytter
og velsigne deg rikelig,
hva enn du tar deg til,
mitt kjære fedreland!