Bli med i talent-dansen
Use your talents – Deltakerne presenterer sine planer
Av Annely Neame, prest (og leder av prosjektet Mission112 red. anm.)
Hva er ditt første eller beste minne om å føle deg virkelig i live – når ingenting manglet, ingenting var ødelagt? Hvordan vil du beskrive dette øyeblikket? Hva gjorde det minneverdig? Hvem var til stede? Hva ble sagt, om noe? Hvordan har denne opplevelsen formet hvem du er i dag? Og hva vil du se etter når du bestemmer deg for hvor du skal investere ressursene dine?
Disse kraftfulle spørsmålene ble stilt til deltakerne på smaksprøven på Use Your Talents i Tallinn, Estland. Tolv personer var samlet, og kom fra Saaremaa, Tallinn og til og med fra England og Finland. Blant dem var en biskop, et medlem av konsistoriet (tilsvarer kirkerådet i Norge, red. anm.), en professor i misjonsteologi, en anglikansk prest, en dekan, en luthersk prest, et team på fire fra samme menighet, et nyopprettet team fra konsistoriet og et tilfeldig – en blanding av mennesker med ulik bakgrunn som sannsynligvis ikke ville samarbeide i fremtiden.
Vi hadde satt av tre timer til samlingen, men før vi stupte inn i arbeidet, nøt vi en nydelig borsjtsjsuppe, tilberedt av et lite cateringfirma fra en landsby i nærheten av Saku. Det var et utvalg av kjøttfri og «kjøttfull» suppe, og restene ble sendt hjem i gjenbrukbare glasskrukker – til stor glede for alle, siden det betydde ett måltid mindre å lage mat den kvelden.
Vi begynte med en 40-minutters bibeløkt for å gå fra vår deilige lunsj til arbeidsmodus. Å se positivt på det vi har var en ny opplevelse for de fleste deltakerne. Noen fant det i utgangspunktet forenklet, til og med naivt. Professoren i misjonsteologi, en pensjonert pastor, spurte: «Når skal du fortelle oss hva vi skal gjøre og hvordan vi skal gjøre det?» Det var en utfordring å få fart i starten, men jeg innså at det ikke var noe å tape og mye å vinne. Så jeg smilte, og vi fortsatte. Vi utforsket skillet mellom åndelige gaver, Den Hellige Ånds gave og de gode gavene fra vår Far. Gradvis slappet professoren av.
Et vendepunkt kom da jeg delte min erfaring fra Medan, Indonesia, i november i fjor. Deltakerne begynte å mimre om sine egne meningsfulle erfaringer og gjenkjenne deres interne verdisystemer for å definere en «god opplevelse.» Likevel lurte de fortsatt på: Hvor fører denne prosessen? Skal vi bestemme et prosjekt? Men vi har ingen ressurser, ingen makt til å ta beslutninger! En generell følelse av bekymring ble værende.
«Hva har du i hendene? Hvem la det der? Hva vil du gjøre med det? Hva skjer hvis du tør å dele det du har?» Det var på tide å «tømme lommene våre» og legge alt på bordet. Til å begynne med var det vanskelig å gjenkjenne enkle, hverdagslige velsignelser som eiendeler, men snart vokste listen: en bil, et førerkort, flytende russisk og finsk, bakeferdigheter, en menighet, en fantastisk pastor, interesse for mennesker, markedsføringsevner, ledererfaring, en kjærlighet til kaffe, en biskop av EELC, et medlem av det estiske kirkerådet – det estiske kirkerådet fortsatte.
Små, fargerike post-it lapper dekket det store bordet i det middelalderske konsistoriets møterom. Hvert av de tre teamene organiserte deretter sine eiendeler på store A1-ark, og søkte etter potensielle prosjekter. Med begrenset tid oppfordret jeg hver gruppe til å identifisere ett prosjekt. Menighetsteamet fra Kuressaare kalte sitt prosjekt «Looking for Lost Sheep». Kirkerådets team arbeidet med et forslag til det estiske kirkerådet om å prioritere MISSION for alle kirker i Estland. Teamet fra Lateom så for seg en familiekafé.
Entusiasmen til Kuressaare-teamet, ivrige etter å få kontakt igjen med de som hadde kommet bort fra kirken, overvant selv den opprinnelig skeptiske professoren i missiologi. Han strålte av stolthet og utbrøt: «Dette er det jeg har ventet på! Jeg visste det! Slik vil ting vokse og endre seg for våre kirker! Se på dem – ønsker å nå folk og skape fellesskap! Det er virkelig fantastisk!» Han delte denne begeistringen med alle, selv mens han arbeidet med teamet fra Kirkerådets forslag. Bemerkelsesverdig nok presenterte han nettopp det forslaget på et møte to dager senere.
Kuressaare-teamet måtte bryte sin ambisiøse visjon ned i håndterbare trinn. Å lage en praktisk arbeidsplan viste seg å være nøkkelen til å transformere det som virket som en naiv tilnærming til en handlingsdyktig strategi. Siden workshopen vår bare varte i tre timer, hadde vi ikke tid til å fullføre arbeidsplanene, men jeg beroliget Saaremaa-teamet. De vil bli med i MISSION112 Learning Community med Agenda1, hvor de vil fortsette å utvikle planen sin sammen. Det virker som et så lite skifte – å fokusere på det vi har i stedet for det vi mangler. Hva har du i hånden? Bruk det!
Use Your Talents – hva har du i hånden?
Annely forklarer deltakerne hva de skal gjøre