Nøklemakten overgitt

Undertegnede (Magne Mølster) har ledet menighetsarbeidet i Saku i 12 år. De første åtte årene var jeg offisielt kapellan (og NMS-misjonær), mens prosten var den formelle lederen. De siste fire årene har jeg båret sokneprest-tittelen. Nå fortsetter misjonstjenesten i Estland på nye felter for min del, men arbeidet i Saku består!

Allerede fra starten av har NMS vært klare på at de er med på menighetsplanting i Saku med mål om at arbeidet en dag skal bli selvgående og selvfinansiert. At undertegnede skal over i andre misjonsoppgaver i Estland har vært planlagt lenge. NMS fortsetter likevel å støtte arbeidet i Saku i hvert fall i tre år til: Kona Ave (Mølster) fortsetter som misjonær med barne- og familiearbeid og annet arbeid. NMS er dessuten med på å støtte den nye sokneprestens lønnsmidler i den samme treårsperioden, med mål om at menigheten skal klare lønnsmidlene til prest helt selv fra og med 2028.

Hvem er Ariel Süvari?
Ariel Süvari (47) hadde sine første gudstjenester i Saku i 2022. Våren 2023 ble han innsatt som kapellan i menigheten i en kvart stilling. Ariel er gift med Liina (48), og har tre barn: Simone (18), Kristofer (16) og Eliisabet (8). I tiden som kapellan har Ariel gått inn i arbeidet med gudstjenester, konfirmanter, styrearbeid osv. ved siden av Magne, og har også for eksempel ledet en bibellesningsgruppe i menigheten. Samtidig har han jobbet 75 prosent som sjelesørger på et omsorgssenter. Fra og med februar blir det motsatt: Han har 75 prosents stilling som prest og 25 prosents stilling som sjelesørger på omsorgssenteret.
– Jeg går med ydmykhet og ærefrykt inn i de nye oppgavene, sier den nyslåtte soknepresten. – Det at arbeidet i Saku bedehus, der tolv mennesker stiftet menighet i 2013, har blitt til en menighet med 265 medlemmer som har et av Øst-Europas mest unike kirkebygg – og at dette har skjedd i et land med så lunken tro som Estland – er et mirakel. Jeg håper at jeg er verdig til å fortsette dette arbeidet, sier Ariel Süvari.

Hva tenker Magne?
Mange har spurt undertegnede om hva jeg tenker om at jeg nå skal slutte som sokneprest i Saku. Det er også de som spør om jeg slutter frivillig, eller om jeg skal tilbake til Norge.
Det er blandede følelser, men akkurat nå er jeg mest lettet. Jeg har en veldig tøff arbeidsperiode bak meg, og har oftere enn før tenkt at det er utfordrende å kombinere sognepreststillingen med familielivet. Når menigheten vokser, vokser også arbeidsmengden – selv om mye av arbeidet gjøres av frivillige. Her hører det med til historien at vi har barn på 13, 9, 7 og 1,5 år. De trenger at jeg er mer til stede, ikke minst i helgene. Jeg er glad for at Ariel skal overta. Han og familien hans har vært med i menighetslivet et par år allerede. Ariel har vist at han ønsker å videreføre arbeidet i samme ånd, selv om det sikkert blir noen endringer.
Så jeg slutter ganske frivillig, og kommer til å være en frivillig ressurs for Ariel og menigheten framover. Som NMS-misjonær skal jeg videre inn et halvt år i Mustamäe menighet som vikar for sokneprest Tiina Klement, som skal ha permisjon. Det blir litt «tilbake til start», for nettopp i Mustamäe var jeg mye de par første tjenesteårene i Estland. Men også der har jo mye forandret seg, det er nytt bygg og nye folk.

For å spare arbeidsressurser og få en frisøndag i måneden kommer Ariel i Saku og jeg i Mustamäe til å vikariere for hverandre av og til. Det passer jo bra at gudstjenestene starter klokka 11 i Saku og 15 i Mustamäe.
Jeg fortsetter som før som kontaktperson for norske menigheter som har spørsmål angående Estland.
Fra og med 1. september er planen at jeg (som NMS-misjonær og prest) skal gå inn i et nasjonalt prosjekt for å aktivisere unge voksne i den estiske lutherske kirka. De konkrete tiltak kommer jeg tilbake til, men det er bra jeg ikke skal gjøre dette alene! Det er også lansert ønske om at jeg skal undervise om „misjon i estisk kontekst“ på det teologiske fakultetet i Tallinn.