Tilbake til nms.no Estlandblogg
Meny

Magnes preken på Lærernes Misjonsforbunds generalforsamling

Foto: Magne Mølster Last ned
Magne deltok på Lærernes Misjonsforbunds 120-årsjubileum og sommermøte på Rønningen folkehøgskole 11.-14. august 2022. Siden arbeidet i Saku ble berørt i Magnes preike på søndagens gudstjeneste, tar vi den med her på bloggen
Del Facebook Twitter E-post

Det står skrevet i 1. Mosebok i det 33. kapitlet:
1 Da Jakob så opp, fikk han øye på Esau, som kom med fire hundre mann. Da fordelte han barna mellom Lea, Rakel og de to trellkvinnene. 2 Han stilte trellkvinnene og barna deres forrest, så Lea og hennes barn bakenfor og Rakel med Josef bakerst. 3 Selv gikk han foran dem og bøyde seg sju ganger til jorden, inntil han kom bort til sin bror. 4 Men Esau sprang imot ham og slo armene om ham, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Og de gråt. 5 Da Esau så opp, fikk han øye på kvinnene og barna og sa: «Hvem er det du har med deg der?» Jakob svarte: «Det er de barna som Gud i nåde har gitt din tjener.» 6 Så kom trellkvinnene fram med barna sine og bøyde seg til jorden. 7 Lea kom også fram med sine barn og bøyde seg. Til slutt gikk Josef og Rakel fram og bøyde seg til jorden.
8 Esau spurte: «Hva ville du med hele den flokken jeg møtte?» «Jeg ville vinne velvilje hos deg, min herre,» svarte han. 9 Da sa Esau: «Jeg har nok, bror. Behold du det som er ditt!» 10 «Nei, kjære deg,» svarte Jakob, «har jeg vunnet velvilje hos deg, så ta imot min gave! For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt; så vennlig var du mot meg. 11 Ta nå imot den gaven jeg har sendt deg! For Gud har vært nådig mot meg, og jeg har alt det jeg trenger.» Så nødde Jakob ham til han tok imot gaven. (1 Mos 33,1-11)

PREIKE:
Vi hørte fortellingen om Jakob som møter Esau, en historie som i sin dramatikk, skjønnhet og mening på mange måter er en gammeltestamentlig parallell til Jesu liknelse om den bortkomne sønnen: Jakob er som den bortkomne sønnen som kommer hjem, Esau er som faren som kommer synderen i møte, omfavner ham, kysser ham og tilgir.

Veien fram til forsoning kan være kronglete, og det er den i alle fall her. Tvillingbrødrene Jakob og Esau har vært i strid hverandre helt siden de var i mors liv; de er to rake motsetninger. Det er kanskje noe med jevnaldrende brødre?

Det topper seg da Jakob med god hjelp av moren Rebekka lurer faren Isak til å gi førstefødsels-velsignelsen som tilhører Esau til seg selv. Esau blir illsint, og vil hevne seg med å drepe tvillingbroren sin. På den tiden var det sannsynligvis helt akseptabelt i en slik situasjon.

Selv om en arving primært skal være i landet, flykter Jakob. Det hele regisseres av moren, Rebekka, som ber han dra til hennes bror Laban i Harran. Under flykten minnes kanskje Jakob Esaus fortvilte bønn til faren: «Velsign meg også, far!»

Jakob kommer fram til Harran. Det viser seg fort at Jakob ikke er den eneste der i slekta som driver med lurerier: Laban er minst av samme kaliber! Likevel blir Jakob der i bortimot 20 år, før han til slutt – på Herrens bud – flykter fra Laban – tilbake mot Kaanan. Konene og barna flykter med ham.

Laban tar riktignok opp forfølgelsen, men Gud kommer til Laban i en drøm og sier til ham: «Vokt deg for å si noe til Jakob, godt eller ondt!» Og slik blir det: Når Laban når Jakob igjen, lager de sammen en røys av steiner, ei «steinrøys nedi bakken». Der holder de måltid sammen – og blir forsonet. Hendelsen kan forresten leses som ett av flere gammeltestamentlige forbilder på nattverdsmåltidet, måltidet der du og jeg får del i den store forsoningen.

Jakob og Laban skilles som venner, og Jakobs flokk går videre. Det nærmer seg et møte med tvillingbroren. Tusen av tanker går rundt i Jakobs hode. Hva tenker Esau nå? Hater han ham like mye som før – etter alle disse årene? Eller kanskje likevel ikke?

Jakob sender ut sendebud foran seg. De kan fortelle at de møtte Esau – og nå er han på vei imot dem med 400 mann! 400! Jakob blir grepet av redsel og angst. Han deler folket sitt i to, og vender seg til Gud i bønn: «Du min far Abrahams Gud, du min far Isaks Gud» ber han. «Berg meg fra min bror Esaus hånd! Jeg er redd for ham. Han kan komme og slå i hjel meg og mine; både mor og barn.»

Jakob sender flokker med dyr foran seg, gaver til broren, som blir ført fram foran dem av slavene. Han ber slavene ydmykt si at flokken tilhører Esaus tjener, ham selv, Jakob. Det er en gave til Esau, herren hans! Jakob gjør alt for å blidgjøre tvillingbroren.

Den natta tilbringer Jakob alene, og han kjemper med Gud. Det vil si: Han kjemper med en mann som nærmest er en Guds inkarnasjonen før inkarnasjonen i Jesus Kristus. Det underlige med denne kampen er ikke bare at den er en kamp mellom en mann og Gud, men også at mannen ikke gir seg, men krever den annens velsignelse.

Jakob kjemper med Gud – og vinner til slutt velsignelsen han ber om. Og nå, etter denne slåsskampen, troskampen, bønnekampen, eller hva det når var, møter vi en fornyet Jakob – med en fornyet tro.

Han får dessuten et nytt navn: «Du skal ikke lenger hete Jakob» (navnet kan både bety narre og å holde i hælen): «Israel skal være navnet ditt, for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.» Navnet Israel betyr nemlig «Gud kjemper» eller her: «Den som kjemper med Gud».

Jakob er som fornyet. Han ser seg som avhengig av Gud på en ny måte, og er ikke nettopp det en side ved troen – å se sin avhengighet av Gud?

Når Jakob nå igjen gjør seg klar til å møte Esau, har han ikke samme frykt som dagen i forveien. Han går nå ikke lenger sist, men selv foran hele flokken sin, og han møter broren som den første. Han bøyer seg sju ganger i til jorda for å uttrykke sin underdanighet og ydmykhet. Så ser han opp – og oppdager Gud selv i tvillingbrorens blikk. Esau omfavner ham, kysser ham. Og de gråter.

Jakobs tro er fornyet, han er forsonet, og derfor er det første han gjør når han kommer til byen Sikem i Kanaan, å bygge et alter hvor han kan bringe fram sine ofre til Gud.

Alteret kaller han «El-Elohe-Israel» – «Israels Gud er Gud». Nå taler ikke Jakob lenger kun om sin bestefar Abrahams Gud eller sin far Isaks Gud: Nå er det for første gang snakk om Israels Gud, altså Jakobs Gud. Kanskje et vitnesbyrd om at Gud har blitt personlig for ham, en hjertesak, et forhold mellom to personer – Gud og hans tjener Jakob, Israel. Min Gud!

Hva sier fortellingen oss Jakob og Esau ellers om liv og tjeneste?

For det første fikk vi høre om den forberedende kampen i bønn før «livets slag», som er så viktig. Personlige bønner er viktig, men også det at andre har kjempet og kjemper i bønn for oss. Forbønn. Jeg ser det i tjeneste som misjonær i Estland. I Saku, der jeg bor, møttes to bønnegrupper jevnlig i mange år, og det startet lenge før NMS ble involvert i menighetsplanting der. De eldre møttes i hjemmene, og ba frimodig om menighetsdannelse, kirkebygg, barn og ungdommer, prest og organist. Da de var på sitt aller ivrigste, møtte de nesten hver dag for å be og lese Bibelen sammen.

De fleste i denne generasjonen har gått hjem til Gud nå, men fruktene av deres bønner og bønnekamper nyter vi – så vidt jeg kan forstå – fortsatt. Det kan vi merke, som går inn i gjerninger som er lagt ferdige for oss.

For det andre: Et sant møte med Gud åpner opp for ydmykheten.
Én sa det sånn: Jeg er ydmyk, jeg! Det er ingen i hele verden som er så ydmyk som meg! Men han var selvsagt ikke særlig ydmyk… Det hadde kanskje gått dårlig om Jakob hadde gått fram mot broren med løftet hode og minnet om sannheten: «Du solgte jo en gang førstefødselsretten din for et måltid mat! Husker du ikke!» Men fordi Jakob er fylt av ydmykhet, anger og kjærlighet, lykkes gjenforeningen.

For det tredje: Av og til trenger vi en troskamp eller prøvelse for å styrke og rense vår tro.
For å se vår avhengighet av Gud. Prøvelser og lidelser er aldri behagelige. Men om vi blir trofaste som Job også i prøvelser og tvil, vil vi – når vi ser oss tilbake en gang – se at Gud var der. Jesus var ved min side, eller bar meg!

Og for det fjerde: Jakob sendte et offer framfor seg, for at det skulle ende med en forsoning. Noen ganger kan du eller jeg være gaven som Gud sender med sin forsoning og fred: Det kan være mennesker som er blitt såret og sveket i livet, som er fulle av bitterhet over at ting ble som det ble. «Dere er Kristi brev» sier apostel Paulus (2 Kor 3,3). Vi er sendt i forsoningens tjeneste med verdens beste gave: Troen på Jesus Kristus.

Like før sommerferien kom det en ettermiddag inn en ung mann i kirka vår i Saku. Jeg forstod snart at det var ham jeg hadde sett sitte i en bil utenfor kirka tidligere på dagen. Nå var han ordentlig fra seg. Ja, rasende rett og slett. Da han skjønte at jeg hadde tid til å høre på ham, fortalte han om hvordan han var i samfunnstjeneste i stedet for fengselsstraff. Og nå var han satt av kommunegartneren til å luke en bestemt type ugress på det store grøntområdet nær kirka, for øvrig kommunens eiendom hvor det en vakker dag skal komme park.

Dette lukearbeidet var totalt meningsløst, mente han. Kunne han ikke bare fått en kantklipper, og klippe ned hele tomta? «Den hjernedøde kommunegartneren har funnet på dette bare for å plage meg,» mente han. Og han lurte nå på om han ikke heller skulle gi opp hele greia og ta fengselsstraffen i stedet. Øynene var helt røde av opphisselse.

Så sa han noe interessant, som sier noe om sekulariseringen i Estland: «Dette er første gang jeg er i en kirke,» Og så lurte han på om jeg kunne gjøre noe for å hjelpe ham; fortelle ham hva han burde gjøre, for eksempel?

Jeg kom ikke på noe bedre enn å be for ham. Det var greit, sa han, selv om han ikke helt visste hva det var. Så vi gikk fram til alteret, jeg tente de to hvite lysene som står der, og spurte om jeg kunne få legge hånda på skulderen hans. Det kunne jeg. Og så ba jeg med ham – om Guds fred i hjertet; om styrke til arbeidet, og om visdom og ydmykhet i samtalene med kommunegartneren.

Den unge mannen ble tydelig rørt, takket, og gikk ut igjen. Og siden styremøtet i menigheten skulle starte like etterpå, glemte jeg møtet vårt for en stund. Men tre timer seinere, godt utpå kvelden, da jeg skulle hjem, så jeg at bilen hans fortsatt stod på parkeringsplassen. Der satt han igjen i bilen, men i motsetning til tidligere var det nå fullt av store, svarte, fylte plastposer i en haug ved siden av.

«Jeg ble helt ferdig!» sa han stolt. «Med hele plassen?» spurte jeg, genuint imponert. «Ja!» Og så la han til: «Det var utrolig det du gjorde der.»
«Gjorde hva?» spurte jeg? «Du…eller kanskje det var det bygget som gjorde det, la han til, litt usikker. «Jeg tror det var Gud som gjorde det», sa jeg. «Nei, enten var det du, eller så var det bygget,» mente gutten. «Gud bruker mennesker», svarte jeg.

Selvfølgelig var det Gud som gjorde det. Den unge mannen hadde fått erfare Guds fred, den samme freden som forsonet Jakob og Esau.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som det var i begynnelsen så nå og alltid og i all evighet. Amen.

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp