En spent tid

Som noen kanskje har fått med seg, har Baltikum, og deriblant Estland, for tiden mørkerødt koronanivå. Idag er gjennomsnittlig smitte per 100 000 innbyggere de siste 14 dager så høyt som 1125. Dette til tross for at uvaksinerte (og de som hadde korona for mer enn et halvt år siden) er utelukket fra store deler av samfunnslivet, og flere steder mister de jobbene sine.. Nå innfører regjeringen ytterligere tiltak mot denne gruppen for nærmest å tvinge flere til vaksinasjon (per i dag er drøyt 58 prosent av den estiske befolkningen vaksinert, barn medberegnet i dette tallet). Både vaksinerte og uvaksinerte blir syke, men alvorlig sykdom og død rammer spesielt uvaksinerte i risikogruppene. Det er for øyeblikket et sterkt press på sykehusene.

For meg, som følger med på nyheter fra Norge, slår det meg hvor forskjellig vaksinasjonsprosessen har vært i Norge og Estland. I Norge er folks tillit til stat og helsesektor stor, og folk regner for det meste med at de kan stole på informasjonen de får. I Estland er tilliten til statssystemet langt lavere, noe som sikkert har en forhistorie i kommunisttiden. Når da i tillegg de store mediekanalene har forbigått i stillhet det meste som har med bivirkninger å gjøre, og hadde egne annonser for å få folk til å vaksinere seg, mister en del tilliten til informasjonen de får høre. Det lukter propaganda og tvang, som igjen føder motstand. Det er i hvert fall min analyse

Men korona er ikke det eneste samtaleemnet om dagen. Det er rekordhøye strømpriser, som gjør en økonomisk anstrengt hverdag særdeles vanskelig for noen. Og oppe i dette har vi akkurat hatt lokalvalg. Valget gikk som vanlig fredelig og fint for seg, men ble mye preget av nasjonale spørsmål (som korona og strømpriser), og av at det for første gang var tillatt med politisk reklame på radio og TV. For min del hadde jeg gleden av å være førstegangsvelger i Estland. 🙂

Oppe i dette timelige er kirkene åpne og aktive. Det estiske kirkerådet klarte på underfullt vis å få til en avtale med regjeringen i august om at man ikke trenger koronapass for å gå på gudstjenester, kveldsbønn osv. i kirka. Slike pass trenger man veldig mange andre steder (f.eks. kino, kaféer, treningssenter, svømmehaller, kulturarrangementer, muséer osv.). Kirkegjengerne må da passe på å bruke maske eller visir, og kirkerommet ikke fullere enn 50 prosent. For vår menighets del prøver vi nå å fokusere på det vi kan gjøre, for Jesus sa jo «Kom til meg, alle dere…». Vi har for eksempel lovsangskvelder, gudstjenester, barnekirke og babysang. Oppe i en vanskelig tid trenger folk likevel troen og fellesskapet.

Ettåringen Veslemøy Heintz Grydeland ankom i midten av september, og har så langt kommet flott inn i arbeidet. Hun deltar i menighetsarbeidet både i Mustamäe og Saku menigheter, særlig innen barne- og ungdomsarbeid. Dessuten er hun hver torsdag på plass i bruktbutikken Magda Misjonipood (misjonsbutikken til Mustamäe menighet). Vi er veldig takknemlige for at hun har kommet, og glade for at barna våre har én til å snakke norsk med i Estland – i tillegg til meg selv. For det blir dessverre ikke så mange personlige møter med familie og venner i Norge i disse koronatider… På bildet er Veslemøy sammen med Tiina Klement, presten i Mustamäe.

For et par uker siden arrangerte Saku menighet tur til Sør-Estland.. En del estiske lutherske menigheter er med på et prosjekt der man ved loddtrekning trekker en annen menighet som «forbønnsmenighet» for ett år. Vi «vant» dette året Halliste menighet, og nå fikk vi besøkt dem. I tillegg besøkte vi et par andre kirker i området, mens den aller siste «attraksjonen» var ute i naturen. Blant de reisende var det mange enslige pensjonister og uføretrygdede – og de var veldig fornøyde.

De siste par ukene har flere nye mennesker oppsøkt kirka vår. Flere har kommet for å tenne lys. Noen av dem har ønsket å minne sine døde. Så gjenstår det å se om dette er en ny trend eller ikke. I alle fall setter slike møter med mennesker spor, og gir mening inn i en spenningsfylt og spent hverdag her i Estland!