Tilbake til nms.no Estlandblogg
Meny

Misjon i Estland lar seg ikke stoppe

Foto: Magne Mølster Last ned
I går var jeg på misjonærmøte i Tallinn. Misjonærene innenfor EELK (den estiske evangelisk-lutherske kirke) er stort sett utsendt fra finske misjonsorganisasjoner, og antallet er synkende. Men om lag ti stykker er det, og vi møtes i regi av misjonssenteret to ganger i året.
Del Facebook Twitter E-post

Gårsdagens møte ble startet med andakt og en omvisning i Tallinn domkirke. Deretter hadde vi møte med Ringo Ringvee fra avdelingen for religionssaker i det estiske innenriksdepartementet. Han fortalte fra sitt ståsted om esteres forhold til tro og religion.
Et par ting bet jeg meg fast i. For det første at estere som bor i byene gjennomsnittlig har større tilhørighet til trossamfunn enn de som bor på landet. Dette er annerledes i forhold til mange andre land, som Norge. Og det andre var at den gjennomsnittlige kirkegjengeren i Estland er over gjennomsnittet høyt utdannet, i motsetning til hva mange folk tror. Man lærte jo i kommunisttiden at religiøse rett og slett var litt dumme.

Vi fikk også møte erkebiskop Urmas Viilma. Han vektla betydningen til utenlandsmisjonærenes innsats i Estland («vi hadde ikke klart oss uten»), og drøftet blant annet forskjellene på den lutherske kirka og de fleste andre kirkesamfunn i Estland: Hvis pinsevennene finner ut at et sted er for fraflyttet, kommunesenteret er et annet sted, så selger de bare møterommene sine og finner seg et nytt tilholdssted. Den lutherske kirka er den tradisjonelle folkekirka i Estland, som er knyttet til klassiske, ofte gamle kirkebygg. Disse kirkebyggene gir en del muligheter, men også noen begrensninger. Ikke minst er det en utfordring for mange estiske menigheter hvis kirka er gammel, men ikke «gammel nok». Da er det i utgangspunktet menigheten selv som må ta ansvar for alt vedlikehold. Noen menigheter bruker nesten hele budsjettet på vedlikehold av kirkebygget og strøm, og da er det gjerne ikke penger igjen til å lønne prest eller andre ansatte.

Det siste programpunktet var også det lengste: Misjonærene fortalte om arbeidet sitt – om gleder og om vanskeligheter. Utfordringene i forhold til korona fikk selvfølgelig noe av plassen, men ingen av misjonærene har vært forhindret fra å arbeide, selv om noe av arbeidet har funnet andre former.

For min del har den siste tiden vært travel nok. Menighetsarbeidet går i nesten vante former, til tross for korona. Jeg får si: Så langt. Dette kan veldig fort snu seg. Men av en eller annen grunn – kanskje fordi esterne er kulturelt sett flinke til å holde avstand, ikke veldig sosiale, gode på IT og hjemmekontor (og håndhygiene?), har gode koronadetektiver, er Estland blant de beste land i Europa i forhold til korona. Dette til tross for at det store flertallet ikke bærer maske, selv ikke på kjøpesentre, og landet så vidt meg bekjent er blant de mest liberale i forhold til koronarestriksjoner.

Vi har gudstjenester som vanlig, med den forskjellen at barna på barnekirka ikke kommer ned på slutten av gudstjenesten, og at vi bare får lov å fylle rommet 50 prosent. Det er det vanskeligste, for vi vet aldri hvem som kommer.

Dessuten bruker jeg maske under nattverdsliturgien. Det er kun én som har reagert negativt på dette, men han får nattverd til slutt – uten maske. Vi er meg bekjent ingen lutherske menigheter som har blitt stengt på grunn av korona så langt.

Hjernetrim for eldre-gruppa har tatt «koronaferie» – ellers holder vi det gående med barne- og ungdomsarbeid, samt kor og bibelskole.

Mye av arbeidstiden min går på temaer knyttet til Saku kirkebygg. Det gjelder alt i fra ting knyttet til byggeprosessen og interiør, til økonomi og markedsføring i forhold til givere. Hvis korona ikke setter en stopper for det, kan vi trolig feire jul i den nye kirka. Den kommer ikke til å være ferdig, men hovedetasjen likevel ferdig nok! 🙂

På søndag var det en familie i kirka vår (altså bedehuset, på gudstjeneste og i barnekirka) for første gang. På mandag hadde det kommet overføringer til støtte for kirkebygget i Saku fra hele familien deres – til sammen 10 000 kroner! 🙂 Samme dag hadde vi fått overføring fra venner i Finland som har gitt 100 000 kroner i rentefritt lån til kirkebyggingen for at vi skal få ferdig så mye som mulig (f.eks. kjøkken) før jul. Når det er mye å gjøre, varmer slike nyheter ekstra godt.

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp