Ingen sure for usyret brød
For esterne betyr påske vanligvis hjemmepåske, siden det bare er én ekstra fridag (langfredag). Dessuten er det ikke noe påskefjell å snakke om her heller. Det store Eggefjellet er høyest i Estland med sine 318 meter! I år var det likevel hjemmepåske på en ny måte, også for de kristne. For nå kunne vi ikke engang møtes i kirka.
Mest spesiell i vår menighet i Saku var skjærtorsdag, kvelden hvor vi minnes Jesu siste måltid. Lederen for styret i menigheten, Kristiina Seppel, får rett som det er noen gode idéer. Gode idéer kan ofte være arbeidskrevende for presten (altså meg), men heldigvis er hun flink til selv å ta ansvar selv eller involvere flere. Så jeg har bare godt å si om disse idéene.
I alle fall: Vi snakket om hva vi skulle gjøre på skjærtorsdag. «Hjemmenattverd» slik det har vært praktisert i enkelte menigheter både i Estland og Norge denne påsken, er ikke noe biskoppelig godkjent alternativ i den estiske lutherske kirken. Så hva gjør man på en dag som mer enn noen annen dag i kirkeåret understreker fellesskapet? Vi pleier jo til og med å ha en åpen fellesskapskveld etter gudstjenesten denne spesielle kvelden.
– Jeg kan bake brød som vi kan dele ut til alle husstandene i menigheten, sa Kristiina. – Wow, må du tenke så stort, tenkte jeg. Usyret brød, da? spurte jeg. På Jesu tid kaltes jo påskefesten De usyrede brøds høytid, og Jesus delte selv brødet med disiplene den første skjærtorsdag. For kristne symboliserer det usyrede brød forresten Kristus som var uten synd, og som gis til oss syndere.
Og sånn ble det. Dvs. vi begrenset oss til de av medlemmene som bor i Saku kommune, men vi gav i tillegg brød til noen husstander i Saku som er aktive hos oss, men medlemmer andre steder. I tillegg sendte jeg ut forespørsel til medlemmene om noen ønsket nattverd hjem.
Skjærtorsdag startet vi med innvielse av nattverdselementene – brød og vin, samt velsignelse av de innpakkede brødene (i den estiske lutherske kirka, EELK, er det velsignelsesliturgier for nær sagt alt mulig. Trolig er det påvirkning fra den ortodokse kirke. Jeg har tidligere velsignet alt fra leiligheter til hus, forlovelser til grønnsaker (i forbindelse med høsttakkefesten), skidager til skog – og liturgiene kan lett tilpasses nye formål).
Så startet ferden – med ansiktsmaske – rundt om til postkasser, dører og oppganger. Til sammen delte jeg/vi ut usyret brød til 60 husstander, og nattverd til 13 stykker. Og tre barn ble velsignet. Sammen med det usyrede brødet var det et kort skriv som fortalte om skjærtorsdagens betydning; om Jesus som «Livets Brød» – og en oppfordring til hele menigheten om å dele brødet den samme kvelden, som et fellesskapsmåltid selv om vi er skilt fysisk. «Håpet vårt er at ved å spise dette brødet skjærtorsdag kveld, kan vi kjenne kjærlighetens fellesskap med de andre menighetsmedlemmene og med Kristus i én tro.»
Ingen ble sure for det usyrede brødet. Tvert imot – det var en mengde hyggelige meldinger og mailer å lese igjennom etterpå. Til og med fra en familie som vi ikke har hørt ifra på tre-fire år. Det var så hyggelig å lese at det nesten er leit å tenke på at dette neppe blir en tradisjon. For neste år går jeg ut ifra at vi igjen kan feire skjærtorsdagsgudstjeneste og ha fellesskapskveld som normalt?
