Vi bar vårt kors med glede

Vi hadde invitert til kransefest for den nye kirka i Saku. Det vil si at takbjelkene alt er på plass – en milepæl på veien mot ferdig kirkebygg. Foreløpig fortsetter vi bygginga fram til 1. desember – da skal huset være tett for vær og vind. Derfra kommer videre progresjon an på hvordan det går med pengeinnsamlinga .

Først takket vi byggearbeiderne for en virkelig flott jobb så langt. Prosjektlederen vår, Ardon Kaerma, fikk æren av å hente ned kransen fra kirketaket. Personlig var jeg litt skuffet over at han brukte lift istedet for å klatre opp og hente den, men ellers var det en stilig seanse.

Men dette var mer enn en kransefest. Vi skulle også velsigne korset, og feste det til kirketårnet. Altså en slags «kors-festelse», kanskje? Erkebiskopen i den estiske lutherske kirka (EELK), Urmas Viilma, er personlig medlem i kirkebyggstiftelsen, og han hadde tatt turen til Saku for å være med. Det er særdeles sjelden at det bygges nye kirker i Estland, og for hans del var det første gang han var med på noe tilsvarende.

Førde kyrkjekor var på besøk hos oss denne helga. Det passet bra på mange måter. På fredagen  hadde de først konsert på Saku dagsenter, så en infotime med meg i det gamle bedehuset. Deretter var det lunsj, før de satte sitt eget preg på velsignelses-seremonien i den nye kirka, Saku St. Thomas kirke. De oppfattet det slik at de var med på en historisk begivenhet, og gledet seg med god grunn veldig over det.

Etter erkebiskopens tale og velsignelsen av korset, bar vi korset ut. Derfra ble det heist i kran helt opp til kirkas høyeste punkt, øverst i tårnet. Deretter ble lederen for kirkebyggstiftelsen Juhan Talpsepp og en bygningsarbeider heist opp i en løftekran. På veien opp kom det en regnskur som varte i ett minutt. Like etterpå, mens korset ble festet i toppen av tårnet, skjedde det: Som om ikke korset er et tydelig nok tegn på forsoningen mellom Gud og mennesker, lot Gud regnbuen vise seg også.