Biskoppelig konfirmert
Både Kati, Priit og Elar har gått på en egen, nasjonal konfirmasjonsskole for dem med spesielle behov. Skjønt, nå sa jeg det på en måte som jeg synes er fin og riktig. Skal man tolke det estiske navnet som brukes om denne gruppen direkte til norsk, blir det «konfirmasjonsskole for dem med manglende intellekt».
Alle tre bor på et hjem – «Katikodu» for (relativt) unge støttetrengende mennesker. Beboerne er fra hele Estland. Hjemmet ligger i Vilivere, i nabokommunen Kohila, men rett over kommunegrensa til Saku. Fra før av har vi sju medlemmer herfra – med disse er det til sammen ti. Det utgjør omlag ni prosent av «medlemsmassen» vår. Sammen med andre vi har med spesielle behov, snakker vi til sammen om en betydelig andel av menigheten. Jeg skulle ønske vi kunne få til mere for disse enn det vi gjør i dag fra menighetens side, selv om to personer som jobber på nasjonalt nivå for denne gruppa er innom Katikodu en gang i måneden.
Men vi gjør i hvert fall noe, i tillegg til at de inviteres til arrangementer som er for alle. Det neste er at vi har invitert beboerne på Katikodu spesielt til vår familiegudstjeneste den første advent, og håper å få treffe de tre nykonfirmerte og mange andre fra Katikodu da. De har en egen minibuss på hjemmet, så de kan komme seg litt rundt. I forkant tenkte jeg å stikke innom en tur, så vi kanskje kan øve inn en sang eller en liten dramatisering som de kan bidra med på gudstjenesten. Ett av medlemmene våre på Katikodu, Raivo, er aktiv både med sang og gitar.
I forbindelse med konfirmasjonskursene på nasjonalt nivå, får jeg i etterkant tilsendt papirene til våre nye medlemmer. Dette er selvfølgelig konfidensiell informasjon. Men det jeg på generelt grunnlag kan si, er at den typiske beboer på Katikodu har et handikapp, de trenger støtte, og har mye glede i seg. De tas godt vare på. Men det er trist å se at i kanskje 90 prosent av tilfellene finnes det ingen informasjon om deres mor eller far. De er gjerne født på 70- eller 80-tallet, da det fortsatt var kommunistisk styre, og handikappede «ikke fantes» eller i hvert fall var helt usynliggjort. Jeg kjenner at dette er et tema som gjør meg opprørt og som jeg har lyst til å forske litt nærmere på, men det får bli en annen gang.
I alle fall: Hjertelig velkommen til menigheten vår, kjære Kati, Priit og Elar!
PS: På bildet under ser dere i tillegg til våre tre nye medlemmer også Kristi og Vaido, som var vår menighets representanter og gratulanter på konfirmasjonsgudstjenesten i domkirka. Selv fikk jeg dessverre ikke vært til stede, siden det var samtidig som vår egen gudstjeneste i Saku.
