Og med det var pandemien over i England!

Og reaksjonene har selvsagt ikke latt vente på seg.

Noen tror Boris kom med disse bestemmelsene for å ta bort fokus fra den såkalte «partygate»- etterforskningen, som ser på om Boris og ansatte ved statsministerens kontor brøt reglene med sine fester disse siste to årene mens befolkningen for øvrig fikk klar beskjed om å holde seg hjemme og ikke møte noen utenom sin egen husstand. Ved å annonsere at nå er vi ferdige med covid, vil Boris at folk skal sitte igjen med et inntrykk av at han har fått oss igjennom denne krisen, heller enn å være sinte for hvordan han og andre tok seg til rette under pandemien på bekostning av resten av landet. Mener noen. Det blir også snakket om hva dette vil bety for de mest sårbare; de med underliggende sykdommer og de eldre. Når det ikke lenger er et krav om å isolere seg dersom en får covid, og det blir slutt med teststasjoner og gratis hjemmetester, føler mange at dette kan gå hardt utover de som allerede er spesielt utsatt for å få alvorlig sykdom av covid. Det at denne gruppen skal bli tilbudt en andre oppfriskningsdose i løpet av våren, synes for dem ikke å være tilstrekkelig.

Det hjelper heller ikke at de ulike landene som utgjør Storbritannia (England, Wales, Skottland og Nord- Irland) har, og har hatt, sine egne regler for hvordan de håndterer pandemien, hvor Wales og Skottland fortsatt holder litt igjen før de slipper opp alle restriksjonene. For oss har dette vært noe vi alltid har måttet ta stilling til, da vi bor bare en 10 minutts kjøretur unna Skottland, samt en av våre kollegaer bor der. Det å sjonglere engelske og skotske regler har ikke alltid vært like enkelt.

 Men nå virker det som folk begynner å gå videre. Det er få masker å se, butikkene begynner å pakke vekk antibacen, og livet ser ut til å vende tilbake til normalen. På samme tid er det som var normalt ikke lenger normalt. Etter å ha holdt avstand, brukt masker, holdt oss hjemme ved sykdom og brukt antibac; er vi klare for å gå tilbake til slik det var før? Er vi klare for håndtrykk, for store sammenkomster, for forkjølelser og influensa, for å trykke på heisknapper og blåse ut bursdagskakelys? Det som var normalt før synes nå alt annet enn.

Gjennom alt dette har ungdommene våre vært enormt tilpasningsdyktige. Sammen med dem har vi brukt antibac, masker og avstand, vi begrenset kontakt og gruppestørrelser, vi sluttet å spille spill og dele ut mat, og vi gjorde også gruppene våre online eller utendørs. Det at de nå trives med å være sammen og bare henge er tydelig. Forhåpentligvis kan vi heretter, med avslutning av restriksjonene, fortsette arbeidet og bygge videre «der vi slapp» uten flere forstyrrelser.