Nytt år med nye muligheter

Kalenderen sier 2019, vi er halvvegs inn i januar, og vi har allerede rukket å ha alle ettåringene samlet for infield i London.

Bildet viser noen av ettåringene, sammen med misjonær Leah, i gang med kortspillet "Exploding kittens".

Her er ettåringene med Leah igang med en runde «Exploding kittens».

NMS sitt ettåringsprogram, ucrew, sender unge voksne ut til tjeneste både til og fra land nms samarbeider med. I år er ettåringene sendt til fem land i Europa, og de er sendt fra Norge, Estland, Frankrike, England og Brasil. I forkant av at de reiser ut har de to uker sammen på Hald i Mandal, hvor de får undervisning, får snakket om forventninger og hva som vil møte dem, og får bli kjent med hverandre. I løpet av året er det to til slike «storsamlinger»; en som nå har vært i januar, og en i slutten av året i juni.

 

Bildet viser ettåringen Aleksandra i gang med å åpne sin "secret Santa"- gave.

Estland- ettåring Aleksandra i gang med å åpne sin «secret Santa»- gave.

Bildet viser tre ettåringer som til vanlig er i Estland, Frankrike og England.

Ettåringene Ingvild, i Estland, Silje, i Frankrike, og Justine, i England.

Bildet viser ettåring Hanna med et spillkort som ligner til forveksling på ettåring Rodlofo som sitter sammen med henne.

Ettåring Hanna har funnet et kort i spillet som ligner til forveksling på ettåring Rodolfo.

Da vi møttes i London etter nyttår hadde vi ikke sett flere av ettåringene siden vi dro hver til vårt land i september, og det var veldig fint å møte alle igjen, høre historier fra liv og tjeneste, og bli oppmuntret av deres mestringer og bragder. De har alle lært mye, selv om de «bare» har vært ute i 4 måneder, og de har alle vokst og utviklet seg siden de dro i september. Nå venter 7 måneder til før de returnerer hjem, og det er spennende å høre historier fra tidligere ettåringer om hvordan dette året er med og former dem, preger dem og utvikler dem som mennesker, ledere og ikke minst disipler lenge etter at ettåringsåret deres er omme.

Bildet viser mesteparten av ettåringsgjengen på undergrounden i London.

 

Dersom du eller noen du kjenner tenker det kunne vært spennende å tjene i et annet land et år; ta kontakt med leder for ucrew, Kristian Mjølsneset, eller søk her. Fristen for å søke om å bli ucrew skoleåret 19/20 er 1. mars.

Les innlegget →

Julekalenderen

Det er blitt desember, julepynten er oppe i byen, og dagene telles ned. I år hjelper vi ungdommene våre å korte ned ventetiden med vår egen julekalender.

I de ulike ungdomsgruppene vi er involvert i har vi ungdommer som vi har blitt bedre kjent med, som trofast møter opp, og som viser interesse for det vi gjør. Vi tenkte derved at vi ville lage vår egen julekalender nettopp for disse ungdommene, hvor vi kunne investere litt ekstra i dem, oppmuntre dem og utfordre dem.

Kalenderen inneholder ulike kategorier; vi har noen YouTube- klipp som forteller om julens budskap og julens verdier (deriblant denne, som har bragt fram tårene hos flere av oss), vi har sitater fra kjendiser som uttrykker sin tro, vi har sitater fra sanger, vi har personlige oppmuntringer til hver av dem, vi har utfordringer til å hjelpe dem å uttrykke generøsitet, og, ikke minst, vi har juleevangeliet. Samtidig har vi en chat gående med dem hvor vi reflekterer og utfordrer dem om dagens «luke».

Til nå har vi fått overveldende positive tilbakemeldinger fra ungdommene, og gode, og reflekterte svar på spørsmålene vi har stilt dem i chatten. De synes også å sette veldig stor pris på de personlige oppmuntringene de har fått, som viser at det ikke tar så mye for å bety noe for disse ungdommene.

Måtte Immanuel; han som er Gud Med Oss, bli synlig for ungdommene våre denne advent!

 

 

 

Tekst: Solgunn P. Smith

Les innlegget →

Møt Jenny

"Når dere søker meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg." (Jeremia 29: 13- 14)

Jenny er en av disse livlige, positive jentene som alle liker å være med. Hun er det naturlige samlingspunkt, har alltid en god kommentar eller sassy uttrykk å komme med, og er generelt en veldig likendes person!

Jeg møtte Jenny første gang på skolelaget på ungdomsskolen hvor hun går, og det er alltid fint når vi får se henne der. Trass i hvor livlig, morsom og hyggelig Jenny er å være sammen med, har hun ikke så mye tiltro til seg selv som person. Jeg sa til henne en gang at jeg -og oss andre på skolelaget- liker henne veldig godt, hvorpå hun spurte «Hvorfor det? Hvorfor liker folk meg? Jeg forstår det ikke.»

En tirsdag på skolelaget la jeg merke til at det ene håndleddet til Jenny var bandasjert. Da jeg spurte henne om dette fortalte hun at håndleddet ikke føltes helt bra, og at hun bandasjerte det opp når hun gadd det. Hun sa hun hadde vært til legen med det, men han syntes ikke å vite hva som var galt. Jeg spurte Jenny om det var greit for henne at vi ba for henne og håndleddet hennes, og det sa hun ja til. For hver gang jeg treffer henne spør jeg om det er skjedd noen forandring, men så langt er det liten forskjell og det gjør fortsatt vondt.

På skolelaget stiller vi noen ganger ungdommene «de store spørsmålene» for å få dem til å starte å tenke og reflektere, og Jenny er en av dem som er interessert i å diskutere og finne svar. Hun fortalte en gang at en lærer hadde fortalt henne at vi fødes og vi dør, og det som skjer i mellom har ingen betydning; har ingen innvirkning på noen, og utgjør ingen forskjell i historien. Jenny syntes å ikke være helt enig i dette, men hadde ikke helt funnet fram til sin sannhet på dette spørsmålet. Men som den åpne, nysgjerrige og søkende personen hun er fortalte hun meg at hun har gått til «spirituell veiledning», hvor veilederen har gitt henne generelle påstander som Jenny føler har «truffet» i hennes livssituasjon og som hun dermed tillegger vekt.

Jenny er en av disse ungdommene som tenker, funderer og søker svar. Mange av de andre ungdommene vi møter har kanskje ikke alltid språk til å artikulere det, eller har kanskje ikke innsikten til å være klar over det, men de søker også definitivt alle etter noe. De søker etter noe større, noe å orientere seg etter, noe som gir mening, og de søker det hos de som roper høyest med sine svar; sosiale medier, medium og spirituelle veiledere, i popularitet, bekreftelse og aksept av de jevngamle. Vi tror at svaret de søker finnes kun hos Gud, og vi håper og ber om at våre samtaler med ungdommene, vår omtanke og gjestfrihet, vår tålmodighet og tilgjengelighet vil lede dem til det eneste svaret på det de søker; han som er Svaret.

Bli gjerne med og be for ungdommene, og spesielt for Jenny, for håndleddet hennes, og for hennes søken etter svar.

 

 

Tekst: Solgunn P. Smith

Les innlegget →

Hannas blikk på ungdomsarbeid

«Vil du skrive en bloggpost for meg, om likheter og ulikheter i ungdomsarbeidet i Estland og England?», spurte jeg Hanna, vår nye Carlisle Network Youth Church- ettåring. «Klart!», svarte Hanna.

Her er hva hun skriver:

Bildet viser ettåringen Hanna Maria Salong, fra Estland.

Ettåring Hanna Maria Salong, fra Estland.

Estland, landet jeg kommer fra, har et veldig annerledes syn på kirke enn i England. I England, som navnet Church of England sier, er kirka en nasjonal kirke som går hånd i hånd med landet og har til og med sine representanter i parlamentet. I tillegg er Dronningen overhodet i kirka. Kirka i England har ikke vært undertrykt eller holdt tilbake av de som styrer landet, som er en veldig annerledes situasjon til Estland hvor det ikke finnes en nasjonal kirke. Der har kirka også kun vært fri i litt over 20 år i etterkant av CCCR.

Men hva betyr det for ungdomsarbeidet? Etter å ha vært i England i nesten en måned og arbeidet med ungdommer har jeg oppdaget noen likheter og forskjeller.

Den første store likheten mellom landene er tendensen til at de unge generelt ikke tilhører eller går i kirka. Om de først går, så er det en frikirke eller baptistkirke heller enn en mer tradisjonell kirke (som den anglikanske eller lutherske) de hører til. Ungdommene i dag har så mange ting å fylle sin fritid med at kirka ikke en gang kommer med på lista over valgmuligheter. En annen likhet mellom England og Estland er tendensen til å se på kristendommen som kun en «regel- religion», hvorpå begge kulturer heller synes å foretrekke bevegelser som New age. Selv om ungdommene i England har religion som en del av undervisningen i skolen, og det er litt mer vanlig her enn i Estland at familier har tilknytning til kirka, mangler stadigvekk de unge i kirka. Trangen til og lengselen etter sannhet og kjærlighet er likefremt fortsatt tilstede i begge land, spesielt blant de unge, som stiller de riktige spørsmålene, men som samtidig har så mange ulike svar å velge mellom på disse spørsmålene.

Bildet viser ettåring Hanna i aksjon på drop in-en i St Mikes kirka i Carlisle, England.

Her er Hanna i aksjon på drop in-en i St Mike´s kirka.

Den største forskjellen i ungdomsarbeid mellom England og Estland synes jeg er måten ungdomsarbeidet blir gjort på, selv om jeg selvsagt ikke er med i alt ungdomsarbeid som blir drevet i Carlisle by, og bare kan uttale meg om det arbeidet jeg selv har sett. I Estland har vi ingen ungdomsmøter eller eventer uten en bibeltime eller undervisning fra Bibelen, med en dyp teologisk forståelse i bunn. Her i England synes arbeidet heller å være mest konsentrert rundt det å bygge relasjoner og lage et fundament for senere bibelstudier, siden de unge som kommer til kirka har hatt så lite kontakt med den tidligere. I Estland er det ikke vanlig å «gå ut» fra kirka, men her i England går Network Youth Church og andre slike «fresh expressions» ut fra sine tradisjonelle former og går og gjør kirke hvor de unge er. For eksempel ved å dele ut kakao i parken bare for å bygge relasjoner. I Estland er de fleste som kommer til ungdomsmøter allerede kristne; her i England er de fleste ungdommene som dukker opp hver uke fortsatt et sted «i mellom».

Utgangspunktet for det evangeliske arbeidet i de to landene synes å være veldig annerledes, men ikke ventet synes det at samfunnets relasjon til kirka i begge land bringer fram både ulike og like vanskeligheter. Arbeid i et samfunn hvor kirka er et fremmed fenomen for de fleste består mer av å introdusere troen og kirka, mens i et samfunn hvor folk flest har førstehåndskjennskap til kirka, består arbeidet mer i å bryte stereotypene og fordommene folk har for den.

 

Oversatt til norsk av Solgunn P. Smith

Les innlegget →

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp