Tilbake til nms.no Englandblogg
Meny
Foto: Kristian Mjølsneset Last ned

Adventskalenderen

Det er desember, det er advent, og det er selvfølgelig tid for vår egen adventskalender igjen!

Bildet viser pakking av adventskalenderen.

Pakking av kalenderene.

For litt over to år siden begynte vi å snakke om advent, og hvordan vi hadde lyst til å bruke denne tida til å gå enda mer inn i julens budskap med kjerneungdommene våre. Det er jo vanligvis en tid hvor et større fokus på Jesus og julens budskap er mer naturlig og akseptert rundt oss. Vi begynte å komme med ideer om hvordan vi kunne gjøre dette, og fant ut at vi ville lage en kalender for ungdommene våre hvor de ville få noe konkret og håndfast hver dag, mens hovedpoenget med kalenderen ville være i samtale og diskusjoner på vår Instagram-konto om «dagens luke».

Med dette kom også ideen om å bruke ulike virkemidler for å snakke om jul, Jesus og tro, og vi fant fram til en rytme hvor ungdommene ville få se sitater fra kristne kjendiser, utsnitt fra sangtekster med lenker til YouTube hvor de kunne se hele sangen, ulike utfordringer, YouTube-klipp som handlet om ulike aspekter ved jul, egne kort med personlige oppmuntringer spesielt til dem, samt puslespillbiter som samlet ville fortelle hele juleevangeliet. Selvfølgelig var det også sjokolade med i kalenderen.

Bildet viser hva som er i luka for 1. juledag; en nøkkelring og en puslespill- bit med Joh 3.16

Innholdet til 1. juledag

Dette første året delte vi ut adventskalendere til ca. 20 utvalgte ungdommer; våre kjerneungdommer, som trofast var involvert i ulike grupper vi hadde. Vi brukte nok mer blekk i printeren vår på kontoret enn vi hadde gjort gjennom hele året for å printe ut de ulike kortene for hver dag, og vår stakkar ettåring Hanna brukte uendelig mange timer på å pakke inn disse sammen med små sjokoladebiter. Selv om det var mye arbeid å få til var ungdommene våre veldig takknemlige for kalenderen, selv om det ikke ble så mye samtaler på Instagram som vi hadde håpet. Det alle likevel hadde lagt spesielt merke til, var kortene de fikk med personlige beskjeder fra oss lederne kun til dem, og det var fint å vite at vi kunne være med og oppmuntre dem på denne enkle, men betydningsfulle måten. Bildet viser kortene med personlige meldinger til ungdommene.

Året etter bestemte vi oss for at vi måtte gjøre kalenderen igjen, men ulike grunner gjorde at vi ikke fikk gjennomarbeidet den godt nok i tide til desember. De personlige hilsenene fortsatte vi likevel med, og som året før var det disse som igjen ble best mottatt.

I annerledesåret 2020 hadde vi lært fra årene før, og hadde i alle fall satt av nok tid til å planlegge, lage og pakke kalenderne da vi startet å snakke om den allerede i september. På et tidspunkt nevnte vi også kalenderen og hva vi hadde gjort tidligere for våre kollegaer i Network Youth Church (NYC), og siden vi dette året ikke har kunnet gjennomføre mange av de aktivitetene vi vanligvis ville gjort, spesielt arrangementer av større art, begynte vi å snakke om kanskje vi kunne gjøre mer ut av kalendrene. Vi bestemte at for at vi skulle kunne gjøre det, var det viktig at vi ikke bare delte ut kalenderen til våre kjerneungdommer, men også benyttet anledningen til å gi den ut til de som var mer sporadisk innom i gruppene våre.

Bildet viser en tekst fra en kollega som forteller hvordan hun har pakket kalendere.

En av våre kollegaer hadde ikke tenkt over hvor mye arbeid det ville være å pakke kalendere til 50 ungdommer..

Vi fikk med oss fire andre NYCer i tillegg til oss til å dele ut kalendere, og fra å være en gruppe på rundt 20 ungdommer som har fått NYC- kalenderen de siste to årene, har den dette året blitt delt ut til rundt 250 ulike ungdommer i fem ulike prostier. For oss i Carlisle er dette ungdommer som vi ser når vi er ut i parken, ungdommer vi treffer på skolelaget, ungdommer som kommer på drop in-klubben vi gjør sammen med en kirke i byen, og ungdommer med kristen bakgrunn som kommer på en økumenisk ungdomsklubb vi er med og driver. Felles for dem alle er at de gjennom desember har fått åpne en «luke» i kalenderen som har fortalt dem mer om hvem Jesus er i form av sitater, Youtube-klipp, sangtekster, videosnutter og, selvsagt, juleevangeliet. Vi har selvfølgelig også tatt med de personlige kortene, hvor de en gang i uka får en egen oppmuntring skrevet for hånd direkte til dem fra en av lederne sine. Dette er igjen noe de nevner spesielt og setter enormt stor pris på. Selv om vi ikke har fått helt til enda hvordan vi kan få til samtalene på Instagram om «dagens luke», vet vi at kalenderne har blitt tatt godt imot.

Her er noen tilbakemeldinger vi har fått via de andre prostiene:

 

“Thank you so much for the Advent present for Jack. 

It is such a lovely idea and you have put so much effort into it. 

Jack loved number one and was talking about Chris Pratt being a Christian and the quote the envelope contained. It has been quite thought provoking for him 

Thank you again.” 

  

“I just wanted to pass on the joy of my daughter coming home from school today after passing on her chocolate (advent calendar one) to a friend (she had recently stopped speaking to her). My daughter overcame her personal fear of approaching this girl as she was stood amongst other people and passed it on. She is really pleased with herself. I just wanted to pass on the difference the bags have made so far.”   

Les innlegget →

Lockdown nr. 2...

Vi lever i unormale tider. Denne verdensvide pandemien har satt oss i en situasjon ingen av oss har opplevd eller navigert tidligere. Hvordan best håndtere situasjonen for å både beskytte menneskeliv og den økonomiske situasjonen i de ulike landene har blitt grundig debattert, og det å se tilbake og peke på ting som i alle fall ikke har fungert synes å være enkelt.

Situasjonen i England

Her i England har pandemien rammet hardt. Det er pr dags dato over 53 000 mennesker som har dødd av Covid, og nye smittetilfeller er over 19 000 pr dag. Myndighetene blir presset fra alle sider, av de som mener det ikke blir tatt nok hensyn til å redde menneskeliv, og de som mener det ikke blir tatt nok hensyn til å redde folks levebrød. Det å stenge ned landet har blitt diskutert for og imot, og nå når vi er inne i den andre lockdownen blir det diskutert om den ikke skulle funnet sted tidligere, hvor lenge den egentlig bør vare, og om en kunne gjort noe annet heller enn å ty til lockdown.

Permisjonsordningen som ble satt opp i mars da landet først gikk inn i lockdown var ment å bare vare ut oktober, men er nå blitt forlenget til mars. Likevel rammer oppsigelsene og konkursene hardt, og det blir stilt spørsmålstegn om hvem som til syvende og sist må betale for alle disse «redningspakkene» som myndighetene kommer med. Kommer skatten til å øke betraktelig til neste år, for eksempel?

Samtidig som alt dette skjer er det også forhandlinger om Brexit. Blir det en avtale med EU, og hvordan vil den i tilfelle se ut, for landet og for enkeltpersoner? Vil vi fortsatt få tak i alle varene vi har nå? Vil varene bli dyrere? Og hvordan vil forholdet til Europa bli seende ut fra januar?

Med andre ord; vi lever i usikre tider og mer skal det bli..

 

Viktigheten av ungdomsarbeid

Med all usikkerheten er det nærmest umulig å planlegge fram i tid, siden vi nesten ikke vet hva som vil skje fra uke til uke. Siden den første lockdownen hadde slik en negativ innvirkning på unges mentale helse, da for eksempel de aller fleste barn og unge ikke var på skolen på 6 måneder, ble det bestemt at ungdomsarbeid var et så viktig arbeid at det ble unntatt fra de strengeste restriksjonene som ble satt for resten av landet. Derfor kunne vi starte opp grupper igjen for opptil 15 ungdommer, selv om befolkningen for øvrig ikke fikk møte med flere enn 5. På denne måten fikk vi så smått begynne å ta opp kontakten med ungdommene våre igjen, ansikt til ansikt (med avstand). Men så ble denne nye lockdownen annonsert, og hva vi nå kan gjøre sammen med ungdommene våre ble igjen redusert.

 

Bildet viser en tom gate i Carlisle.Håp i en krevende tid

Å bringe håp i en tid hvor det er så mye usikkerhet er ikke enkelt. Å formidle håp til ungdommer som kanskje ikke kjenner på håp, eller som ikke ser mye håp for framtida, er en utfordring. Når alt er så uforutsigbart og vanskelig for tiden føles det ofte mer riktig å møte folk» der de er» i motgangen, mismotet og håpløsheten, heller enn å snakke om et håp som kan føles abstrakt og som at vi bagatelliserer hva de står i. Det å la folk få dele også det som er vondt og vanskelig synes å være spesielt viktig akkurat nå. Her om dagen hadde vi en lang samtale med moren til to av ungdommene våre, som fortalte om en venninne som akkurat hadde gått bort. Det syntes å være viktig for denne mora å dele hva hun stod i, uten at vi nødvendigvis gjorde så mye mer enn å lytte.

Men kanskje nettopp det også er med på å bringe håp. Å være til stede. Å ta imot det folk bringer. La dem få komme med hele seg; det gode og det vanskelige. Uansett hvilke restriksjoner og regler som måtte komme med denne pandemien, er det noe vi alltid kan gjøre uansett.

Lytte.

Bringe Håp.

Les innlegget →

Vår første utsendte ettåring!

Helt siden NMS startet å sende ettåringer til Cumbria for mer enn 10 år siden, og oppstarten av bispedømmets eget ettåringsprogram IX12 som vi nå er med og driver, har ønsket vært å ikke bare motta ettåringer, men også sende ut egne ettåringer fra England. I år har dette blitt mulig med Gareth, fra Carlisle, som vi har sendt ut som ettåring. Les om hans opplevelser etter fire uker på plass i Estland.

Møt Gareth!

Hei, jeg heter Gareth, og jeg kommer fra Storbritannia! Før England ble nedstengt på grunn av pandemien var jeg med som frivillig i Network Youth Church i Carlisle hvor jeg kommer fra, sammen med ettåringene der. Dette arbeidet inkluderte å gjøre en ungdomsklubb i en lokal park sammen med ettåringene, og klubben gav oss mange muligheter til å nå lenger ut til ungdommene i området over en kopp kakao, en samtale eller fotballsparking. Jeg likte veldig godt dette å arbeide med ungdommer samt å møte og bygge relasjoner med folk fra hele verden; de siste to årene har Carlisle hatt Ucrew- ettåringer fra Frankrike, Estland, Norge og Taiwan. I løpet av denne tiden ble også muligheten gitt for meg til å bli en del av Ucrew og være ettåring selv – England har ikke sent ut ettåringer tidligere, så jeg var oppglødd og beæret over muligheten til å være en del av dette programmet.

 

Førsteinntrykket av Estland

Etter to kansellerte flygninger (pga koronapandemien) kom jeg meg endelig til Tartu i Estland, hvor jeg skal tilbringe dette neste året som ettåring. Den første uka tilbrakte jeg i karantene i min nye leilighet, men etter to negative COVID- 19 tester fikk jeg avslutte karantenen og begynne å utforske byen. Nå har jeg vært her i fire uker, så jeg har startet å møte lederne og ungdommene som jeg skal arbeide med, og har startet arbeidet mitt som ettåring.

Bildet viser britiske ettåring Gareth på plass i Tartu, Estland.Jeg har også tilbrakt noe tid med å utforske Tartu som turist. Det største universitetet i Estland ligger i Tartu, så det er et veldig pulserende sted, fylt med kultur og massevis av studenter. Ofte når jeg går igjennom byen er det et eller annet event som finner sted; nå sist var det Tartu maraton. Sentrum av byen er full av parker og grøntområder hvor jeg liker å gå tur og slappe av med en kaffe og en bok- jeg ser fram til å utforske flere steder gjennom dette året.

 

Et innholdsrikt ettåringsår ligger foran

Dette året vil jeg arbeide i en blanding av kirker, skoler og kristne organisasjoner for å fortelle unge mennesker om Jesus. Heldigvis har Estland relativt få tilfeller av koronaviruset, så kirkene og møtene kan foregå som vanlig, med noen avstands- tiltak på plass. Så langt har ungdommene her vært veldig imøtekommende; sist helg hadde en av kirkene sin årlige ungdomsweekend, som var en fantastisk mulighet til å møte ungdommer og ledere fra hele Estland. Temaet for weekenden var «Hvor er du?», og vi lekte mange leker, spiste, og hadde lovsang, bibelundervisning og seminarer. Det har vært veldig oppmuntrende å tilbringe tid sammen med dem og se hvordan de verdsetter fellesskapet sammen og det å bygge hverandre opp.

I løpet av året vil jeg hjelpe med bibelgrupper, ungdomseventer, gudstjenester og flust av andre aktiviteter. Det er interessant å se likhetene og forskjellene mellom kirkene i England og Estland, men det er oppløftende å vite at vi alle tjener og tilber den samme Gud.

Jeg er spent på nye gleder og utfordringer for året som ligger foran!

 

 

(Oversatt til norsk: S. Smith )

Les innlegget →

Sommeren er på hell...

Da var sommerferien også over her i England og det er tid for å gå tilbake til "normalen"; skjønt hva er "hverdagsliv" og hva er egentlig «fritid» nå hvor for eksempel skolene har vært stengt for de aller fleste elevene siden slutten av mars?

Før skolene startet opp igjen i sist uke var det mye praktisk som måtte på plass og fortsatt flere spørsmål som var ubesvart, som gjorde at det var mange følelser i sving blant både elever, foresatte, ansatte og andre. Men nå skulle elevene tilbake på skolen, ifølge myndighetene.

Utfordringer

Vi har lagt bak oss en rar vår og sommer. Selv om pandemien har satt sitt spor i Norge, vet vi at Norge er et av de landene som har klart seg, og kommer til å klare seg, relativt bra gjennom denne krisen. Her i England er det annerledes. Dugnadsånden vi kjenner så godt til hjemme er ikke like sterkt til stede her. Ønsket om å samarbeide til det beste for fellesskapet er ikke så sterkt, og tillitten til myndighetene er heller ikke like stor. Gjennom pandemien har det heller ikke hjulpet at det synes for «folk flest» at det finnes noen regler for eliten, og andre regler for alle andre, noe som kom ettertrykkelig til uttrykk i saken med Cummings.

Forskjellsbehandling

Da nedstengingen startet tilbake i mars var det stort fokus på NHS, det engelske helsevesenet, og den enorme innsatsen de har gjort og gjør gjennom denne pandemien. De ble stemplet som helter, og i de første ti ukene av nedstengingen var folk ute utenfor husene sine hver torsdag kveld for å klappe for dem, og for andre såkalte «key workers». Selv om det har blitt tydelig for alle dette siste halvåret hvem som er «heltene» i samfunnet, har det likevel ikke resultert i bedre støtteordninger og mer penger for dem. Pandemien har også tydeliggjort hvor vanskelig mange familier har for å få endene til å møtes, selv med fast inntekt, og som ikke får den nødvendige støtten som de trenger. Det måtte for eksempel en kjendis til i form av fotballspilleren Marcus Rashford, som selv har vokst opp i fattigdom, for å få myndighetene til å fortsette å tilby gratis matkuponger gjennom sommerferien til elever som er avhengig av denne typen hjelp for å ha nok å spise. Det har også vært kaos den siste måneden rundt setting av eksamenskarakterer for avgangselever som pga pandemien ikke fikk tatt eksamen, hvor det viste seg at elever fra privatskoler ble gitt bedre karakterer enn elever fra offentlige skoler i mer vanskeligstilte strøk,

Som vi ser har landet mye å ta tak i; ikke minst pandemien, og selv om myndighetene kommer opp med noen konkrete tiltak her og der for å hjelpe situasjonen, er landet likevel i en vanskelig situasjon.

Bildet viser Kristian Tjemland som griller på stranden.

Familien Tjemsland nytter ferien til å dra på stranden.

Uvant ferie

For NMS Team- England har pandemien ført til at vi for første gang har tilbrakt hele sommeren i England i motsetning til å dra hjem til USA/ Norge, noe som i stedet har ført til flere dagsturer i Lake District, til stranden og til parker. Heldige er vi som har slik flott natur rett i nærheten, og vi har også vært heldige siden vi har egne hager vi har kunnet benytte i nedstengingen, slik at vi ikke har vært totalt isolert innenfor fire vegger. For de britene som har valgt å bruke noe av ferien i utlandet, har det ikke vært lett å forholde seg til de skiftende karantenereglene, som brått ble endret fra én dag til den neste. Det at England, Skottland, Wales og nord- Irland opererer med ulike regler for håndteringen av pandemien og nå ift. karanteneregler for innreise, gjør det heller ikke enkelt å forholde seg til.

Kritisk for kirken

For oss som er fast basert her i Carlisle merker vi ikke nødvendigvis selv på kroppen alle utfordringene landet står ovenfor, men vi ser, hører og opplever hvor utfordrende ting kan være til tider. Det at kirkene har vært stengt til helt nylig har for eksempel gjort at den finansielle situasjonen er kritisk, og vi hører snakk om kirker som må stenge. Med situasjonen som den er, og spesielt så usikker som den var i vår, bestemte vi oss for at vi ikke skulle ha ettåringer dette året, for første gang. Det kommer til å bli et stort savn å ikke ha ettåringer, og det gjør også at vi må tenke litt annerledes om arbeidet vi gjør, men det var den beste løsningen for dette året.

Bildet viser hjørnet av parken hvor vi vanligvis møter ungdom på veg hjem fra skolen på mandager.

Klar for å se om det er noen ungdommer å se på vår vante plass mandag ettermiddag.

Vanskelig å holde kontakten

For ungdomsarbeidet vårt, hvor det meste består av relasjonsarbeid og arbeid ansikt til ansikt med de som «detter innom» på skolelaget eller i parken den dagen, har det vært vanskelig å vite at vi i nedstengingen av landet har mistet kontakten med 90% av ungdommene våre. Dette er ungdommer som vi har sett regelmessig uke etter uke, men som vi ikke har hatt mulighet til å være i kontakt med disse siste 5- 6 månedene siden vi ikke har noen kontaktinfo til deres foresatte (her i England må all kontakt foregå med foresattes tillatelse). Med hjelp av påbud fra myndighetene, retningslinjer fra National Youth Agency og støtte fra bispedømmet begynner vi så smått å finne utav hvordan vi kan starte opp arbeidet igjen, men helt hvordan og når vi for eksempel kan samles innendørs har vi ikke helt klart for oss enda.

Hva fremtiden vil bringe for kirken i Cumbria er ennå uvisst.

Les innlegget →
Flere blogginnlegg

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp