Spørsmålet kom fra han som er min nærmeste leder i Carlisle bispedømme. Han ble med oss på oppstartskurset med ettåringene i august, og spurte i etterkant når jeg ville være tilbake på plass i England.

For det skal i alle fall ikke stå på vilje!

NMS- skiltet var oppe på kontoret vi delte i England.

Etter over 10 år i Carlisle bispedømme har NMS nå et langt samarbeid med bispedømmet å se tilbake på. Her har vi vært med og bygget ungdomsmenigheter, her har vi drevet bispedømmets ettåringsarbeid og her har vi fått impulser, kunnskap og lærdom vi har kunnet dele videre. Med partnere i Norge så vel som resten av Europa og verden. Fresh Expressions og Messy Church er eksempler på ting vi har fått god erfaring med etter hvert, og disse erfaringene har vi delt med glede.

Noen av ettåringene våre i 2018/2019.

Og vi skulle gjerne fortsatt med dette! Men av flere grunner, bla Brexit, vil vi nå få en periode uten våre folk «på bakken» i England. Uten at dette på noe vis gjenspeiler verken vårt eller Carlisle bispedømme sitt ønske om å være tilstede her. Noen praktiske og administrative ting må likevel være på plass før vi igjen kan sende misjonærer og ettåringer til England. Men om alt går etter planen, vil de være her til neste skoleår.

Inntil da står svaret fra min engelske leder ubesvart..

Hva enn man måtte mene politisk om Brexit, så er det ingen tvil at denne beslutningen har medført noen utfordringer for NMS sitt samarbeid med Carlisle bispedømme i Nord-England.

Som et resultat av Brexit, må nå alle som vil oppholde seg mer enn seks måneder i Storbritannia ha visum. Og hovedsamarbeidet mellom NMS og Carlisle bispedømme er jo nettopp å sende ungdom på utveksling gjennom Ucrew og utsendelse av NMS-misjonærer.

På grunn av covid-19 kunne NMS ikke sende Ucrew-ungdom på utveksling til England i 2020. Men som om ikke det var nok, trådde Brexit i kraft 31.desember 2020. Dermed har vi ikke kunnet sende nye ungdommer til Carlisle, selv om covid-restriksjonene har opphørt. Grunnen til dette er at Brexit nå krever at alle som vil oppholde seg i Storbritannina mer enn seks måneder må ha visum. Dette gjelder både for Ucrew-ungdom som er utstasjonert ti måneder, og rekruttering av nye NMS-misjonærer.

Veien til å oppnå slike visum er ikke helt enkel. Dette fordi mottakerorganisasjonen må bli godkjent som en slags visumsgarantist. Og for å bli en slik garantist, må organisasjonen søke om å bli godkjent som holder av et såkalt visum-sponsorship. Dette er en kostbar og tidkrevende prosess som krever en del administrasjonsforberedelse.

Men utfordringene stopper ikke der. For Ucrew-ungdom og nye misjonærer vil nemlig kreve to forskjellige typer visum, og dermed må mottakerorganisasjonen bli godkjent for to ulike visum-sponsorships. Ifølge Carlisle bispedømme sine juridiske rådgivere, vil det ikke være mulig å søke om to visum-sponsorships på en og samme gang. Da vil man garantert få avslag på begge. Bispedømmet må derfor velge å bli visum-sponsor for enten arbeidsvisum til nye misjonærer, eller visum-sponsor for visum til utveksling.

I og med at familien Tjemsland har avsluttet sin tjeneste i Carlisle etter 11 år og flyttet tilbake til Norge nå i sommer, så ønsker bispedømmet å prioritere visum-sponsorship for arbeidsvisum, slik at vi kan starte rekrutteringsprosessen for nye misjonærer til England allerede på nyåret, med sikte på oppstart av ny tjeneste i august 2023.

Men hva da med Ucrew-utvekslingen, som også utgjør en stor del av samarbeidet mellom NMS og Carlisle bispedømmet? NMS er i dialog med bispedømmet for å finne andre løsninger på hvordan vi kan fortsette Ucrew-utvekslingen, uten at bispedømmet i første omgang innehar visum-sponsorship for utveksling. En mulig løsning vi ser på er å inngå et trekantsamarbeid med en tredjepart som allerede har et slikt visum-sponsorship for utveksling av ungdom. Målet er at en slik avtale skal kunne sikre at vi også skal kunne gjenoppta Ucrew-utvekslingen fra og med august 2023.

Det er fortsatt en del løse tråder og administrasjon som gjenstår før vi får alle avtalene i boks, så vær med å be for at disse praktiske rammebetingelsene skal finne en snarlig løsning, slik at NMS og Carlisle bispedømme kan fortsette vårt fruktbare samarbeid med å sende både nye misjonærer og ungdommer til Carlisle til vår felles berikelse.

Fylket Cumbria er i areal det tredje største i England. Det har likevel det 2. laveste innbyggertallet av fylkene med «kun» 500 000 innbyggere. Med sin flotte natur, «høye» fjell og store innsjøer er det derfor god plass til både innbyggere, de 16 millioner besøkende som kommer hvert år, og alle sauene.

Kristendom er den rådene religionen i fylket, men kirken har likevel et problem. I 2010 ble det gjort en undersøkelse i bispedømmet over hvor mange ungdommer kirken var i kontakt med, én gang i måneden eller mer. Tallet var nedslående: bare 235 ungdommer totalt for hele bispedømmet. Om ikke noe ble gjort fort, ville kirken snart dø ut.

Våre NYC- kollegaer

Med dette så Network Youth Church (NYC) dagens lys. Siden ungdommene i England nå er både 4.- og 5.- generasjons kirkefremmede, er terskelen så høy og kulturforskjellen så stor at å ta ungdommer inn i et gudstjenestefellesskap ikke vil fungere. I stedet må kirken gå «ut» der ungdommene er, lære deres kultur og kontekst å kjenne, for sammen å utforske hva tro og kirke ser ut som i deres sammenheng. Disse nettverks- ungdomskirkene ble derfor opprettet med ungdom utenfor kirken i mente; ungdom som kirken ikke hadde fått kontakt med, som ikke kjente noen som ville invitere dem inn til kirken, eller som ikke selv naturlig ville komme til noe kirken arrangerte. Målet med NYC er ikke å gjøre ungdom om til «ordentlige» kirkemedlemmer eller å få dem til å komme på søndagsgudstjenester; målet er heller å skape noe, skape et fellesskap, skape kirke der hvor de er, sammen med dem. Kontekstualisering, inn i deres virkelighet.

Og dette har Carlisle bispedømme gjort de siste 12 årene. Møtt ungdommene der de er. Knyttet kontakt og bygget relasjoner med dem. Delt evangeliet inn i deres kontekst, inn i deres livssituasjon. Og tallet på ungdom kirken i bispedømmet har kontakt med har steget fra 235 ungdom i 2010 til rundt 2000 i 2019. Håpet er å til slutt ha en NYC i alle de 11 prostiene i bispedømmet, og per nå finnes det en i 9 av de 11.

Dette er mye av grunnen til at NMS nå er her. Vi vil lære av hvordan den anglikanske kirken svarer på utfordringen om sekularisering og kirkens synlige nedgang som faktor inn i menneskers liv, for å se om denne lærdommen kan brukes inn i den samme utfordringen i Norge. Selv om konfirmasjon fortsatt står ganske sterkt i Den norske kirke, har DnK fortsatt utfordringer i det å «holde» på ungdommene. Å lære av NYC og kanskje ta noen grep som er blitt gjort her i England synes derfor nyttig. Inn i dette har vi også invitert Ucrew; NMS sine ettåringer. Helt fra starten av har ettåringene utsendt til Cumbria blitt med i NYC, og det de får med seg herfra i form av ulike måter å tenke om og være kirke på har de så tatt med seg hjem og inn i sine respektive kirkesammenhenger. Det å se at ikke alt arbeid trenger å finne sted inne i en kirkebygning, og å se at det å ha en samtale over en kopp kakao i parken er en like viktig måte å være kirke på her i Cumbria som en søndagsgudstjeneste, har vært øyeåpnende for flere av dem.

På samme måte som vi kontekstualiserer kirke for ungdommene våre, kontekstualiserer de ulike NYCene også ut fra hvor i fylket vi er basert hen. Ungdomsarbeidet ser for eksempel annerledes ut her i Carlisle by enn det gjør midt i fylket hvor det nesten bare finnes natur og sauer. Dette gjør at det er mye kreativ tenking i forhold til hvor det er mest hensiktsmessig å bruke tiden, hvordan best mulig benytte seg av de frivillige, og hvem det kan være lurt å samarbeide med. Dette gjør også at vi hører historier fra våre kollegaer om hvordan de benytter mulighetene som ligger i å være tilgjengelig på ungdomsskolene, om hvordan de utforsker og bruker sosiale medier, YouTube og gaming, hvordan de investerer i frivillige som gjør at arbeidet blir mer bærekraftig, og hvordan de bruker naturen som en måte å bygge relasjoner og snakke om tro.

Selv om vi ikke samarbeider daglig med de andre NYCene, gjør vi allikevel ulike prosjekter og begivenheter sammen, som for eksempel Adventskalenderen og Ablaze. Ablaze er en større samling, ofte en aktivitetsdag, vi arrangerer én gang i året spesielt med tanke på ungdommer som bare sjelden har vært innom NYC, for å gjøre dem bedre kjent med oss og hva vi gjør. Vi pleier å arrangere vår Ablaze sammen med Solway- prosti i vest og Brampton- prosti i nord, og de andre NYCene gjør på samme måte sine Ablazer hvor de samarbeider med sine nabo- NYCer.

Selv om vi ikke møtes så ofte, og selv om våre NYCer ikke ser like ut, er målet vårt likevel det samme: Å nå ut til ungdom. Bli kjent med dem. Være nær dem. Tale inn i livene deres. Bygge kirke sammen med dem, og hjelpe dem å ta ansvar for denne kirken vi bygger. En kirke som på ingen måte ser ut som det en søndagsgudstjeneste gjør; hverken i form eller uttrykk, men som likevel er kirken disse ungdommene hører hjemme i. Som kollega Ruth i Ulverston skrev så fint etter en ungdomsweekend de arrangerte for sine ungdommer nå i vinter:

After 2 years of covid, this weekend we went on the Furness Network Youth Church weekend away. What a privilege.

This is church.

It may not look like the expected Sunday morning, but this is church.

I don’t know many church’s that are filled with so much love as I saw this weekend.

This is church.

We loved, we built relationships, we cared deeply for one another. We are family.

This is church.

People of all ages came together in the presence of God to learn, to worship and to be.

This is church.

We ate together, we laughed together, we explored and struggled and supported together.

This is church.

God was among us and working in us.

This is church.

I could go on.

We’re excited to see what God is going to do next and to watch our church grow.

Dette er kirke. Dette er kirken våre kirkefremmede ungdommer kjenner til.

Dette er Network Youth Church.

Det kan i alle fall se slik ut, med tanke på statsminister Boris Johnson sin bestemmelse om å stoppe de siste covid- restriksjonene 24. februar. Nå er det slutt på testing, ikke mer isolasjon for de som er smittet, ikke mer avstand og masker, og ikke mer regler for gruppestørrelser eller hvem som kan møtes når og hvor. Nå skal vi leve videre med covid, heller enn å prøve å forebygge videre smitte.

Og reaksjonene har selvsagt ikke latt vente på seg.

Noen tror Boris kom med disse bestemmelsene for å ta bort fokus fra den såkalte «partygate»- etterforskningen, som ser på om Boris og ansatte ved statsministerens kontor brøt reglene med sine fester disse siste to årene mens befolkningen for øvrig fikk klar beskjed om å holde seg hjemme og ikke møte noen utenom sin egen husstand. Ved å annonsere at nå er vi ferdige med covid, vil Boris at folk skal sitte igjen med et inntrykk av at han har fått oss igjennom denne krisen, heller enn å være sinte for hvordan han og andre tok seg til rette under pandemien på bekostning av resten av landet. Mener noen. Det blir også snakket om hva dette vil bety for de mest sårbare; de med underliggende sykdommer og de eldre. Når det ikke lenger er et krav om å isolere seg dersom en får covid, og det blir slutt med teststasjoner og gratis hjemmetester, føler mange at dette kan gå hardt utover de som allerede er spesielt utsatt for å få alvorlig sykdom av covid. Det at denne gruppen skal bli tilbudt en andre oppfriskningsdose i løpet av våren, synes for dem ikke å være tilstrekkelig.

Det hjelper heller ikke at de ulike landene som utgjør Storbritannia (England, Wales, Skottland og Nord- Irland) har, og har hatt, sine egne regler for hvordan de håndterer pandemien, hvor Wales og Skottland fortsatt holder litt igjen før de slipper opp alle restriksjonene. For oss har dette vært noe vi alltid har måttet ta stilling til, da vi bor bare en 10 minutts kjøretur unna Skottland, samt en av våre kollegaer bor der. Det å sjonglere engelske og skotske regler har ikke alltid vært like enkelt.

 Men nå virker det som folk begynner å gå videre. Det er få masker å se, butikkene begynner å pakke vekk antibacen, og livet ser ut til å vende tilbake til normalen. På samme tid er det som var normalt ikke lenger normalt. Etter å ha holdt avstand, brukt masker, holdt oss hjemme ved sykdom og brukt antibac; er vi klare for å gå tilbake til slik det var før? Er vi klare for håndtrykk, for store sammenkomster, for forkjølelser og influensa, for å trykke på heisknapper og blåse ut bursdagskakelys? Det som var normalt før synes nå alt annet enn.

Gjennom alt dette har ungdommene våre vært enormt tilpasningsdyktige. Sammen med dem har vi brukt antibac, masker og avstand, vi begrenset kontakt og gruppestørrelser, vi sluttet å spille spill og dele ut mat, og vi gjorde også gruppene våre online eller utendørs. Det at de nå trives med å være sammen og bare henge er tydelig. Forhåpentligvis kan vi heretter, med avslutning av restriksjonene, fortsette arbeidet og bygge videre «der vi slapp» uten flere forstyrrelser.