Tilbake til nms.no Englandblogg
Meny
Foto: Kristian Mjølsneset Last ned

Å møte ungdommene der de er

De siste snart 2 årene har vært annerledes. På alle ulike måter. I ungdomsarbeidet vårt har vi gått fra å møte hundrevis av ungdommer hver uke, til å ikke se noen da vi måtte i lockdown. Nå arbeider vi med å bygge opp igjen det vi hadde før pandemien, men spørsmålet er; skal vi bare plukke opp igjen det vi hadde før? Vil vi gjøre akkurat det samme og møte ungdommene på samme måte nå som vi gjorde før? Eller er dette en god anledning til å gjøre endringer, i takt med at ungdommenes behov også har endret seg?

Bildet viser Brampton NYC- leder, Ruth Hutchinson

Ruth Hutchinson

Vi har en god kollega i Ruth, som arbeider i naboprostiet vårt Brampton. Hun blir lønnet via et prosjekt knyttet til NMS, og er en verdifull ressurs inn i Network Youth Church- teamet. Gjennom disse siste to årene har hun gjort seg mange tanker og refleksjoner om hvordan vi kan gjøre arbeidet vårt tryggest mulig når det kommer til covid, men også hvordan hun på best mulig måte kan opprettholde kontakten og bygge videre på relasjonene hun allerede hadde skapt med ungdommene i sitt prosti. Med det i mente prøvde hun ut ulike metoder og virkemidler; alt fra postkort med en hilsen og små grublerier til besøk i døra (med avstand), til detached- arbeid og utendørs leker (hun lærte seg blant annet reglene for Kubb i denne tiden, og fant en god måte å spille det på uten at de ulike pinnene ble tatt på av flere personer). Alt for å være til stede for ungdommene sine, som på denne måten fikk se at arbeidet fortsatt var i gang selv om det måtte gjøres litt annerledes, og som også fikk se at Ruth var der dersom de trengte det..

Bildet viser et par malerier ungdommene har laget på klubben.

Et par av maleriene ungdommene laget.

En av de tingene hun syntes fungerte best, spesielt når reglene var på sitt strengeste, var en ny-oppstartet kunst- og håndarbeidsklubb. Hun så at noen av ungdommene ikke var så opptatt av leker og aktiviteter; ungdommer som kanskje var mer tilfreds med å være hjemme enn «hengende» ute. For disse var det perfekt med en rolig klubb hvor de kunne komme og lage en liten ting, samtidig som de samtalte rundt et tema eller bare generelt om livet. Da vi måtte inn i lockdown igjen flyttet Ruth klubben over på Zoom, og sendte aktivitetspakker hjem til ungdommene slik at de likevel kunne sitte sammen og lage det samme selv om de ikke var fysisk sammen.

Hva Ruth oppdaget med denne gruppa var at praten ofte gikk lettere når ungdommene var opptatt med noe de kunne fokusere på, heller enn å måtte kikke hverandre inn i øynene hele tiden mens de snakket. Det gjorde at det kunne føles tryggere å snakke om dypere eller mer vanskelige temaer, siden de for det meste kikket ned på det de laget heller enn på de andres reaksjoner på det som ble sagt. På denne måten ble dette et fint sted for samtale, samtidig som det var både rolig og avslappende.

Å kjenne ungdommene vi møter og hvordan vi på best mulig måte kan imøtekomme dem og knytte kontakt med dem er en stadig utfordring i ungdomsarbeid. Ingen ungdommer er like! Derfor er det inspirerende å høre historier fra våre kollegaer som prøver ut nye måter å bygge relasjoner med nye grupper av ungdommer.

Les innlegget →

Fra student til barne- og ungdomsarbeider

Sarah er en vi kjenner godt. Hun flyttet til byen som student i 2016, og ble tidlig involvert i ungdomsarbeidet i den nye kirka si i byen. Her ble hun kjent med Carlisle NYC, hvorpå hun også ble med som frivillig i arbeidet vi gjør. Og siden har hun vært her.

Sarah er en av dem som alltid er på tilbudssiden. Hun er positiv og engasjert, og har en enorm evne til å komme i kontakt med ungdommene. De relaterer til henne, stoler på henne og deler med henne. Hver gang vi nevner at Sarah kommer til noe av arbeidet vi gjør, vet vi at ungdommene kommer til å dukke opp. For å se henne. Og vi prøver å ikke ta det for personlig, at de ikke nødvendigvis gjør det samme for oss. Det er dog ikke foruten grunn at vi sier #EverybodyLovesSarah (#AlleElskerSarah )! Bildet viser Sarah.

Da Sarah nærmet seg slutten av studiet sitt, var hun usikker på hva hun skulle gjøre videre. Presten i kirka hennes tok kontakt og spurte om hun ikke kunne tenke seg å være ettåring hos dem, via ettåringsarbeidet vi er med og driver, siden hun allerede kjente kirka og arbeidet. De hadde tidligere hatt god erfaring med å ha en ettåring, og ville gjerne beholde Sarah hos seg litt til. Det ville Sarah gjerne, og skoleåret 2019/ 2020 var hun dermed ettåring via oss, plassert i St Mikes kirka.

For Sarah var dette et godt år. Hun bodde i et kollektiv sammen med 3 av de andre ettåringene våre i byen, og de fire hadde en god og tett relasjon hvor de fikk dele både middager og liv sammen. Samtidig arbeidet hun daglig sammen med den daværende barne- og ungdomsarbeideren i St Mikes, og hun fikk lære mye av henne; både faglig og trosmessig. De to var et kjempeteam, og da vi måtte sende de andre ettåringene hjem grunnet pandemien, fikk St Mikes fortsatt hjelp av Sarah til å gjøre mye av arbeidet deres som nå for det meste var flyttet på nett.

I vår bestemte den daværende barne- og ungdomsarbeideren i St Mikes seg for å slutte i jobben, og det naturlige valget for hennes arvtager var Sarah. Men var hun klar for å ta over? Og ville hun ha lyst til å starte i en jobb hvor hun ville arbeide med barn og ungdom, når utdannelsen hennes er innen fotografi og media?

Bildet viser Sarah som har rigget klart til ungdoms drop-in. Etter å ha tenkt og bedt over det, vurdert alle mulighetene og ikke minst den økonomiske siden, søkte Sarah på jobben og fikk den. Fra august av har hun vært ansatt som St Mikes nye barne- og ungdomsarbeider. Ikke bare trives hun i jobben, hun er også veldig flink i rollen sin! Noe vi visste hun ville være. Og ungdommene hennes elsker henne.

Det har vært spennende å følge Sarah disse siste 4-5 årene. Gjennom oppturer og nedturer har vi vært der sammen med henne; heiet på henne, støttet henne, investert i henne og vært imponert over henne. Hun var nervøs før hun begynte i jobben om hun ville være god nok, men vi forsikret henne om at de kvalitetene hun allerede har er ikke noe som kan læres. Det blir spennende å se hvor mye både hun og ungdommene hun investerer i vil vokse på dette.

#AlleElskerSarah

 

Les innlegget →

Misjonsfeltet skolen

Vi har tidligere fortalt om skolelagene vi er med og driver sammen med NISCU, skolelagsorganisasjonen her nord i England. Sammen med dem har vi vært inne på to ulike ungdomsskoler i byen og møtt ungdommene i storefri for leker, kortspill, drøser og samtaler om de store temaene. Og kjeks. Det er viktig at vi alltid har med oss kjeks.

For oss har det vært veldig fint å få være inne på skolene da så godt som alle ungdommene er å finne der. Samtidig har det gitt oss en ekstra anledning til å se «våre» ungdommer i løpet av uka, og en mulighet til å bygge relasjoner med nye. På den ene skolen hadde vi akkurat fått lov til å begynne å gjøre såkalt «detached»- arbeid i kantina, mens på den andre skolen hadde vi en trofast gjeng som kom hver eneste uke. Og så kom pandemien.

Gjennom det siste 1,5 året har vi tilbudt ulike former for hjelp og støtte til begge skolene, og vi gjorde også skolelag over Zoom en periode. Skolene har likevel måtte ta sine forhåndsregler, og eksterne besøkende har ikke hatt anledning til å komme inn. Noe vi har forstått veldig godt. Med dette nye skoleåret visste vi derfor ikke hvor lang tid det ville ta før vi kunne komme tilbake igjen.

Bildet viser kollega Ruth på skolelaget.Rett før skoleåret startet fikk vi derimot en gladnyhet fra «kapellanen» på den ene skolen- vi var velkommen tilbake igjen, og han hadde fått et mye bedre sted vi kunne være! Tidligere har vi hatt skolelag på et lite grupperom bak i biblioteket, men nå hadde han fått sin egen avdeling å holde til. Her har han et rom som benyttes som kapell hvor ungdommene kan komme inn, sitte i stillhet og skrive ned bønneemner. Ved siden av har han også et annet rom hvor saccosekker og sofa innbyr ungdommene til å komme inn og henge, drøse, og få et avbrekk før lunsjpausen er over.

Når vi nå har fått et bedre sted å være er det lettere for ungdommene å komme tilBildet viser skiltet inn til det nye området kapellanen på skolen har ansvar for. skolelaget, noe som betød at vi hadde over 50 ungdommer innom på sist samling! Hvor vi tidligere hadde som regel bare en 10 stykker, var det flott å se så mange -både nye og gamle- stikke innom oss igjen. Det blir spennende å følge arbeidet her utover, for å se om flere ungdommer kan føle seg hjemme her framover.

 

 

Les innlegget →

En gang ettåring- alltid ettåring!

Vi har opp igjennom årene hatt over hundre ettåringer basert i Cumbria i et år, for å tjene og lære mer om hva det vil si å være og gjøre kirke i en annen kontekst enn deres egen. Her reflekterer vår tidligere ettåring Hanna om innvirkningen året har; ikke bare når det står på, men også i etterkant.

Ettåringsprogrammene Ucrew og IX12* er noe som varer ett år- en ettåring flytter til et nytt land eller til et nytt sted i sitt eget hjemland. Ettåringsprogrammet lar dem erfare det å leve i et nytt fellesskap, og ved endt år kan en bare pakke sakene sine, reflektere over året og flytte hjem igjen. Men ofte ser ettåringene at året ikke slutter når de flyr hjem igjen.

 

Etter jeg var ferdig med mitt ettårings-år, ble jeg Ucrew koordinatoren i Estland. Det var et naturlig neste steg å hjelpe ettåringene som skulle reise ut, og støtte de som kom til Estland. Gjennom relasjoner og nære kontakter som ble formet i mitt ettårings-år er jeg fortsatt i kontakt med min placement, og møter mange folk. Så, mitt ettårings-år fortsatte ved å hjelpe ettåringsprogrammet lokalt, og ved å vedlikeholde relasjonene som ble formet i mitt ettårings-år. Og for å være helt ærlig, var det godt å ikke måtte si farvel!

 

I mitt ettårings-år var det mange tidligere ettåringer som besøkte sine placements, og som møtte folk de ble kjent med i deres år her. For bare noen dager siden hadde jeg en drøs med en annen ettåring hvor vi oppdaterte hverandre på hva som hadde skjedd, og hun sa fortsatt mottar eposter fra folkene hun pleide å jobbe sammen med. En av dem hadde til og med en avsatt dag hver måned hvor hun ba for henne.

 

Ettårings-år fortsetter ofte. Og heldigvis fortsatte de også gjennom covid, ved hjelp av teknologien. Noen kommer gjerne aldri tilbake igjen på besøk, og relasjonene deres kan falme, men mange ettåringer holder kontakten, kommer stadig på besøk, og blir fortsatt bedt for og tenkt på når de er hjemme igjen. Ett år synes ikke å være så lang tid, men det er nok til å knytte deg til et sted og til folk rundt deg som du blir så godt kjent med. I dette ser vi hvordan året bygger Jesus legeme, og knytter sammen kristne fra alle land og nasjoner.

Bildet viser tidligere ettåring Hanna Maria.

Hanna Maria Palliser

 

 

*Carlisle bispedømme sitt ettåringsprogram heter IX12

 

(Oversatt til norsk; S. Smith)

Les innlegget →
Flere blogginnlegg

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp