Ablaze North

Bildet viser ettåring Anna sammen med noen av jentene våre som var med på Ablaze North

Ettåring Anna sammen med noen av jentene våre

Heihei!! Mitt namn er Anna, og eg er eittåring her i Carlisle. Eg har fått æra av å bruka eit år på å jobba med ungdom gjennom Carlisle Network Youth Church, og ein av dei tinga eg har vært med på å gjere er Ablaze north. Ablaze er eit opplegg der  me ynskjer å samle ungdommar i Cumbria. Og Ablaze North, som Carlisle og Solway NYC arrangerte, er dermed for ungdommar nord i Cumbria.

Bildet viser to av jentene fra Solway NYC på Ablaze.

To av Solway NYC- jentene

 

Ablaze north dagen gjekk føre seg slik: Me starta dagen utanfor Stanwix park, ein aktivtitespark i Silloth. Når så alle ungdommane som var meldt på var på plass gjekk byrja dei to første aktivitetane som var symjing og bowling. I løpet av denne tida  var det og servert lunsj. Etter den første delen av dagen var omme, byrja den meir intense delen, nemleg ein sporlek. Alle ungdommane blei delt inn i grupper på 5-6 stk, med ein teamledar kvar. Fokuset for sporleken var å få så mykje poeng som mogeleg på den tida dei hadde, ved å utføre ulike poster spreidd rundt i Silloth. Dagen blei runda av med ein liten kreativ framføring frå kvar av laga. Og til slutt vart det vinnande laget annonsert, og dei fekk alle ein premie for innsatsen.

Bildet viser Anna sammen med laget hennes, hvor hun måler spagettitårnet de har laget.

Anna sjekker hvor høyt spagettitårnet til laget hennes har blitt.

Den beste delen av Ablaze north for meg var to ting. Nr 1 var å sjå korleis arrangementet som eg hadde vore med på å laga gå frå å berre være ein ide rundt eit kafé-bord til å bi realisert. Nr 2 var når dagen var omme, og eg spurte nokre av ungdommane som venta på å bli plukka opp om dei hadde hatt det kjekk dag, og dei svara ja. Det varma hjarta mitt, og gjorde dagen min mykje betre.

 

 

Tekst: Anna Fauskanger Pedersen

Les innlegget →

Når mulighetene byr seg selv

Noen ganger i menighetsarbeid er det vanskelig å vite hvor en skal begynne eller hva som er best å sette i gang med for de ulike målgruppene. Og noen ganger faller mulighetene bare ned i fanget på en.

Drop in- klubben vi er med på i Stanwix på fredager er en slik mulighet. For noen år siden så Ben, som var den daværende ungdomsarbeideren i St Mike`s kirka i Stanwix, at det etter skoletid var en stor gjeng ungdommer som trasket hjem fra skolen på stien mellom kirka og menighetshuset. Ungdommene kom, bokstavelig talt, til dørstokken av kirka, uten at han på noen måte hadde jobbet for det. Og det var en mulighet han benyttet seg av. Sammen med noen frivillige fra menigheten åpnet han dørene inn til menighetshuset hver fredag, for en drop in- ungdomsklubb for ungdommene på veg hjem fra skolen. Her fikk de et sted å henge noen timer, her fikk de litt mat, og her fikk de samtale med gode voksne som brydde seg og hadde tid for dem, Bildet viser informasjon om drop in- klubben i St Mike`s kirka i Carlisle

 

6 år senere og drop in-en eksisterer ennå. Ennå går ungdommene forbi kirka og menighetshuset på veg hjem fra skolen, og ennå åpner kirka dørene til menighetshuset hver fredag. Fra 2015 av ble også vi i Carlisle Network Youth Church (Carlisle NYC) involvert i drop in-en, og siden da har vi vært med hver fredag og bygget relasjoner med ungdommene, investert i dem og gjort disipler. Nå har vi rundt 50 ungdommer registrert for drop in-en, med et gjennomsnitt på rundt 20 ungdommer som kommer hver fredag. Når vi vet at det i 2010 var under 300 ungdommer i hele fylket som var innom en kirke en gang eller mer pr måned, utgjør dette en ganske stor prosentvis vekst. Og dette er bare én av de tingene hvor vi og de ulike NYCene i fylket er involvert og møter ungdommer. Men vi er ikke i mål enda.

 

Så hva gjør vi på drop in-en?

Bildet viser noen av jentene ved drop in-en i St Mike`s kirka i Carlisle, godt i gang med å lage vennskapsarmbånd.

Noen av jentene på drop in-en, i gang med å lage vennskapsarmbånd.

Vi spiser kjeks og nudler, vi spiller spill og snakker, vi hører hvordan dagen har vært for ungdommene og hvilke planer de har for helga, og vi lager armbånd og deler troen vår med ungdommene. Blant annet. Dette skoleåret har det kommet en stor jentegjeng fra year 7 som vi har fått god kontakt med, og det skal bli spennende å se hva som vil komme utav denne relasjonen over de neste årene.

Ettåring Anna laget en kort videosnutt fra arbeidet vårt, deriblant drop in-en, før jul, og her kan du høre en av jentene fortelle litt om hva hun liker med den.

 

 

Tekst: Solgunn P. Smith

Les innlegget →

Ucrew- hvor misjon blir mer enn bare lysbilder

NMS har et ettåringsprogram, kalt ucrew, hvor unge voksne får erfare misjon på nært hold gjennom 10 måneder «ute i felten». Men hva innebærer det egentlig å være en ucrewer?

Det hele starter for dem med to uker forberedelseskurs på Hald. Her får ettåringene undervisning og praktisk informasjon, og de får også tilbrakt mye tid sammen som gruppe for å bli kjent. Neste stopp for dem er et land i Europa, så det er godt å kjenne de en skal reise og leve sammen med de neste 10 månedene litt før det.

Bildet viser 4 av Englands ettåringene samt Estland- ettåringen 17/18 i en stor gruppeklem.

f.v. Kristin, Katarina, Anna, Ingvild og Daphne.

Her i England pleier vi å ha mellom 6- 12 ettåringer hvert år. Noen av disse blir rekruttert direkte fra England, noen fra land som Brasil, USA og Canada, mens majoriteten er ucrewere rekruttert gjennom nms. I år har vi 7 ucrewere i England, spredt rundt i Cumbria fylke og Carlisle bispedømme. 2 av ettåringene bor og arbeider i Carlisle by, mens resten er lenger sør; 2 i Ulverston, ei i Grange-over-Sands, ei i Barrow-in-Furness, og en i Burton og Holme.

I England er ettåringene mest involvert i barne- og ungdomsarbeid på de stedene og i de menighetene der de bor og arbeider. For noen av disse menighetene ville det ikke være mulig å tilby barne- og ungdomsarbeid uten ettåringene, så bare ved å være tilstede gjør ettåringene en uvurderlig innsats. De er med og driver søndagsskoler, ungdomsklubber, smågrupper, jente- og guttegrupper, åpen barnehage og ulike typer tweensarbeid, og de er med på skolelag og såkalte «assemblies» på barne- og ungdomsskoler. I tillegg blir de oppfordret til å bruke sine egne talenter og gaver, noe som resulterer i blant annet musikkarbeid, sport og samtalegrupper.

I tillegg til arbeidet ettåringene gjør på sine ulike arbeidssteder, samler vi dem også jevnlig for «training days» og retreater. Her får vi brukt tid sammen, vi får fokusert på hvorfor vi er her, vi får undervisning og vi bygger fellesskap over måltider. Siden vi i det daglige ikke ser så mye til hverandre, er det godt på disse dagene og retreatene å få bruke mye tid sammen.

Bildet viser 4 av ucrewerne til England 17/18, hvor de to guttene lener seg på jentene

f.v. Isak, Tone Charlotte, Mattias, Katarina.

Ettåringene bringer alle med seg sine erfaringer og sin forståelse om det å være kirke og det å «gjøre» kirke fra sine egne hjemsteder, og selv om det på papiret kan se ut som vi gjør det samme her som de er vant til hjemmefra, er situasjonen som regel veldig annerledes.  Få av dem ville nok klassifisert arbeidet de kjenner til hjemme som «misjonsarbeid», men her i England, hvor barna og ungdommene vi treffer på er kanskje 4. eller 5.- generasjons kirkefremmede, handler det meste av det vi gjør om å nå de «unådde». Erfaringen de får som ettåringer, ved å være misjonær i en kultur ikke så ulik deres egen, gjør at de kanskje får en annen forståelse av hva misjonsarbeid er, og de kan igjen ta med seg hva de ser fungerer her tilbake til sine hjemsteder. Målet for ucrew er ikke nødvendigvis at alle ettåringene skal gå inn i fulltidstjeneste som misjonærer etterpå, men dersom de når året er omme kan føle seg bedre rustet til å være «misjonærer» hvor de er, på sine skoler, arbeidsplasser og i sine nabolag, og føler seg komfortable til å bruke sine evner og gaver til å gjøre det, har de fått med seg mye.

 

Vær gjerne med og be for ettåringene; at Gud skal få arbeide i dem og gjennom dem dette året. Og for tiden som kommer etterpå; at de skal få fortsette å følge og tjene Gud på ulikt vis.

Bildet viser to av England ettåringene 17/18 ute i England, som lener seg mot hverandre

f.v. Mattias, Daphne.

Dersom du vil følge med på hva ettåringene driver med i det daglige, kan du følge deres blogger her.

 

Det er fortsatt ikke for sent å søke om å bli ettåring skoleåret 2018/ 2019! Kanskje er det deg som skal bo i England neste år, og dele historier fra feltet, med eller uten lysbilder?

Søknadspapirer finner du her.

 

 

 

Tekst: Solgunn P. Smith

Les innlegget →

«Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om?»

Dette skriver Paulus. Og jeg har lyst å legge til; «Hvordan kan vi fortelle slik at de forstår?»

Denne uka var første gang jeg fikk være med på skolelaget på Morton skolen. Skolelagene her i Cumbria blir ledet av NISCU; Northern Intern Schools Christian Union, hvor de er inne på skolene med sine ansatte og gjør skolelag. Sammen med NISCU- arbeideren får vi lov til å være med, noe som er en fantastisk mulighet da alle ungdommene vi ønsker å komme i kontakt med er å finne på skolene.

På skolelaget denne gangen ville NISCU-lederen gå igjennom de 10 bud med elevene, og kom til «Du skal hedre din far og din mor» før hun ble avbrutt. «Hvordan kan jeg hedre en far eller mor som ikke fortjener det?», spurte de. «Hvordan kan jeg hedre en far jeg ikke kjenner?»

Disse ungdommene bærer alle med seg sine erfaringer, sine historier. Det ingen av oss visste var at denne NISCU- lederen også hadde sin historie å fortelle. En historie om en heller trøblete oppvekst med dop, vold og politirazziaer. Og da hun fortalte historien sin merket vi hvordan stemningen skiftet i rommet. Ungdommene ble stille, de slukte hvert et ord, og de kunne relatere til henne på en helt annen måte når de forstod at hun var som dem; hun kom fra samme bakgrunn som dem.

Her om dagen leste vi som team fra Romerne 10;

Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner?

og vi snakket om hvordan vi kan forkynne for ungdommene på en slik måte at det er relevant for dem og deres liv. Hva som er «de gode nyhetene» for de ungdommene vi møter, og hvordan vi på en best mulig måte kan formidle det til dem. En av disse måtene er historier. Å fortelle historier vi kjenner, men enda mer å dele av våre egne, har ofte en større effekt enn vi tror. Da jeg arbeidet med konfirmanter i Den norske kirke slo det meg hvert år hvor rolig det ble og hvor godt de fulgte med, konfirmantene, når en av mine kolleger delte sin historie om en bror som ble kreftsyk og så døde. Historiene gjør noe med oss; de levde erfaringene taler til oss på en måte som lite annet gjør. Kanskje det var derfor Jesus så ofte brukte historier i sin undervisning?

Opplevelsen på skolelaget tror jeg ble en liten aha-opplevelse for oss alle. Dersom vi kan finne – og bruke – de riktige historiene, som taler inn i livene til ungdommene vi møter, tror jeg vi har kommet et langt stykke på vei. Historier og erfaringer som de forstår, som de kan relatere til. Historier fra våre liv, med sine oppturer og nedturer. Historier som forkynner om en Jesus vi kjenner, men som de ikke har hørt om og som de ikke har et forhold til.

Tekst: Solgunn P. Smith

Les innlegget →

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp