Tilbake til nms.no Englandblogg
Meny
Foto: Kristian Mjølsneset Last ned

Misjonsfeltet skolen

Vi har tidligere fortalt om skolelagene vi er med og driver sammen med NISCU, skolelagsorganisasjonen her nord i England. Sammen med dem har vi vært inne på to ulike ungdomsskoler i byen og møtt ungdommene i storefri for leker, kortspill, drøser og samtaler om de store temaene. Og kjeks. Det er viktig at vi alltid har med oss kjeks.

For oss har det vært veldig fint å få være inne på skolene da så godt som alle ungdommene er å finne der. Samtidig har det gitt oss en ekstra anledning til å se «våre» ungdommer i løpet av uka, og en mulighet til å bygge relasjoner med nye. På den ene skolen hadde vi akkurat fått lov til å begynne å gjøre såkalt «detached»- arbeid i kantina, mens på den andre skolen hadde vi en trofast gjeng som kom hver eneste uke. Og så kom pandemien.

Gjennom det siste 1,5 året har vi tilbudt ulike former for hjelp og støtte til begge skolene, og vi gjorde også skolelag over Zoom en periode. Skolene har likevel måtte ta sine forhåndsregler, og eksterne besøkende har ikke hatt anledning til å komme inn. Noe vi har forstått veldig godt. Med dette nye skoleåret visste vi derfor ikke hvor lang tid det ville ta før vi kunne komme tilbake igjen.

Bildet viser kollega Ruth på skolelaget.Rett før skoleåret startet fikk vi derimot en gladnyhet fra «kapellanen» på den ene skolen- vi var velkommen tilbake igjen, og han hadde fått et mye bedre sted vi kunne være! Tidligere har vi hatt skolelag på et lite grupperom bak i biblioteket, men nå hadde han fått sin egen avdeling å holde til. Her har han et rom som benyttes som kapell hvor ungdommene kan komme inn, sitte i stillhet og skrive ned bønneemner. Ved siden av har han også et annet rom hvor saccosekker og sofa innbyr ungdommene til å komme inn og henge, drøse, og få et avbrekk før lunsjpausen er over.

Når vi nå har fått et bedre sted å være er det lettere for ungdommene å komme tilBildet viser skiltet inn til det nye området kapellanen på skolen har ansvar for. skolelaget, noe som betød at vi hadde over 50 ungdommer innom på sist samling! Hvor vi tidligere hadde som regel bare en 10 stykker, var det flott å se så mange -både nye og gamle- stikke innom oss igjen. Det blir spennende å følge arbeidet her utover, for å se om flere ungdommer kan føle seg hjemme her framover.

 

 

Les innlegget →

En gang ettåring- alltid ettåring!

Vi har opp igjennom årene hatt over hundre ettåringer basert i Cumbria i et år, for å tjene og lære mer om hva det vil si å være og gjøre kirke i en annen kontekst enn deres egen. Her reflekterer vår tidligere ettåring Hanna om innvirkningen året har; ikke bare når det står på, men også i etterkant.

Ettåringsprogrammene Ucrew og IX12* er noe som varer ett år- en ettåring flytter til et nytt land eller til et nytt sted i sitt eget hjemland. Ettåringsprogrammet lar dem erfare det å leve i et nytt fellesskap, og ved endt år kan en bare pakke sakene sine, reflektere over året og flytte hjem igjen. Men ofte ser ettåringene at året ikke slutter når de flyr hjem igjen.

 

Etter jeg var ferdig med mitt ettårings-år, ble jeg Ucrew koordinatoren i Estland. Det var et naturlig neste steg å hjelpe ettåringene som skulle reise ut, og støtte de som kom til Estland. Gjennom relasjoner og nære kontakter som ble formet i mitt ettårings-år er jeg fortsatt i kontakt med min placement, og møter mange folk. Så, mitt ettårings-år fortsatte ved å hjelpe ettåringsprogrammet lokalt, og ved å vedlikeholde relasjonene som ble formet i mitt ettårings-år. Og for å være helt ærlig, var det godt å ikke måtte si farvel!

 

I mitt ettårings-år var det mange tidligere ettåringer som besøkte sine placements, og som møtte folk de ble kjent med i deres år her. For bare noen dager siden hadde jeg en drøs med en annen ettåring hvor vi oppdaterte hverandre på hva som hadde skjedd, og hun sa fortsatt mottar eposter fra folkene hun pleide å jobbe sammen med. En av dem hadde til og med en avsatt dag hver måned hvor hun ba for henne.

 

Ettårings-år fortsetter ofte. Og heldigvis fortsatte de også gjennom covid, ved hjelp av teknologien. Noen kommer gjerne aldri tilbake igjen på besøk, og relasjonene deres kan falme, men mange ettåringer holder kontakten, kommer stadig på besøk, og blir fortsatt bedt for og tenkt på når de er hjemme igjen. Ett år synes ikke å være så lang tid, men det er nok til å knytte deg til et sted og til folk rundt deg som du blir så godt kjent med. I dette ser vi hvordan året bygger Jesus legeme, og knytter sammen kristne fra alle land og nasjoner.

Bildet viser tidligere ettåring Hanna Maria.

Hanna Maria Palliser

 

 

*Carlisle bispedømme sitt ettåringsprogram heter IX12

 

(Oversatt til norsk; S. Smith)

Les innlegget →

Våre tidligere ettåringer; hvor er de nå?

Etter over ti år med ettåringer i England har vi møtt, investert i og blitt inspirert av over hundre fantastiske unge voksne. Unge voksne som selvisk har brukt et år av livet sitt til å tjene kirka i Cumbria, og som har tatt med seg det de har lært her hjem igjen. Ettåringer fra hele verden, slik som Daphne, som nå deler videre av det de selv fikk som ettåringer.

Fortell litt om hvem du er?

Jeg er Daphne Hwang fra Taiwan. Dette er navnet mitt på tradisjonell kinesisk: 黃子珞

Jeg liker å se filmer, lese bøker, spille piano, synge, og være ute og nyte solskinnet. Nå har jeg også en kanin som kjæledyr, og jeg har begynt med planter på balkongen min.

Bildet viser tidligere ettåring Daphne. som spiller piano

 

Hvordan endte du opp som ettåring?

Dette er et program i den lutherske kirke i Taiwan. I 2013 møtte jeg en jente som var i programmet, og hennes erfaring med å være ettåring oppmuntret meg slik at jeg bestemte meg for å søke, jeg også. Jeg begynte å be for tiden og muligheten til å dra. For meg syntes 2017 å være den beste tiden da det var rett etter jeg ville være uteksaminert fra universitetet, men før jeg begynte å jobbe. Men så ble det avlyst. Jeg ble lei meg og tenkte jeg måtte slutte å drømme om å dra til Storbritannia.

En dag da jeg spilte piano og lovpriste Gud fikk jeg en epost fra pastoren min som sa at nå er tiden inne til å søke! Jeg gråt og følte en takknemlighet til Gud som fortsatt husket drømmen min, og som var villig til å la den gå i oppfyllelse!

Dette er min lille historie om hvorfor jeg ville bli ettåring. Men flere historier skjedde da jeg startet prosessen med å søke om visum for å kunne dra. Disse er også utrolige, og jeg er så sikker på at Gud jobbet. Hvis ikke hadde jeg kanskje bare fortsatt å være i Taiwan.

 

Hvor og når var du ettåring, og hva gjorde du?

Jeg var ettåring i Grace kirka i Barrow fra september 2017 til juli 2018. Jeg ledet musikken og gjorde barnearbeid. I uka var jeg med i en gruppe som hjelper mødre å bli bedre kjent med Jesus. Jeg var der for å leke med barna.

Jeg elsket tiden min med alle folka, og jeg elsket å forberede meg til barnearbeidet. Når du skal lære barn om bibelen må du arbeide hardt ikke bare for å forstå bibelen, men også gjøre det forståelig og enkelt for å lære barn.

Her er en lenke til Grace kirka.

Bildet viser tidligere ettåring Daphne.

 

Når du ser tilbake, er det noe som utmerker seg spesielt?

For å være helt ærlig var det aller meste det året uventet, utfordrende og rart. Og jeg vet jeg også er rar. Hah! Det mest utfordrende var å tilpasse seg maten, været, språket og kulturen. Så jeg måtte alltid Google eller spørre folk hvorfor de gjorde det de gjorde. Jeg likte å observere ulikhetene og prøve å omfavne denne nye verdenen.

 

Hva er den ene, store tingen du lærte gjennom ditt ettåringsår?

Det er lettere å kjenne deg selv dypere når du er alene. Jeg hadde mye tid alene det året, og jeg liker å være for meg selv med Gud. Gjennom det året lærte jeg at Gud har kontroll på alt. Selv om jeg visste dette konseptet før, visste jeg ikke egentlig før jeg hadde opplevd hans karakter.

Jeg visste ikke at jeg hadde liten tro før jeg oppdaget at jeg alltid bekymret meg for ting. Jeg bekymret meg for livet i Storbritannia, familien, vennskap, kommende jobber, osv. Det meste av tiden følte jeg at alt jeg egentlig kan gjøre er å be og stole på Gud. Han viste meg at han bryr seg om meg og at han vil alltid være med meg. Fra jeg lærte dette har det vært lettere å stole på han og ta tilflukt i han.

Jeg lærte også mye om tjeneste. Ikke bære lærdom om hvordan tjeneste fungerer, men også hvordan det føles å være i et annet land. Jeg var så takknemlig for kjærlighet og aksept av mange folk. Når jeg nå er sammen med misjonærer i Taiwan vet jeg hva de trenger og hvordan hjelpe dem til å passe inn i kulturen vi er i. For meg, å vite hvordan jeg kan passe på disse folkene gir meg stor glede.

Bildet viser tidligere ettåring Daphne.

 

Hva gjør du nå?

Nå arbeider jeg som rådgiver på en videregående skole. Rådgiver betyr at jeg lærer elevene om alle mulige ting de trenger å lære om hvordan leve. Som hvordan forvalte tid og penger, hva er følelser og hvordan uttrykker man dem, hvordan ha en god relasjon til andre, hvilken skole som vil være et godt valg for dem i framtiden osv.

I kirka leder jeg ungdoms lovsangsteamet. Jeg nyter enhver sjanse til å synge og spille piano for Gud. Og jeg leder også en studentgruppe med ektemannen min. Vår visjon er å gjøre dem til Jesu disipler!

 

Ville du anbefalt andre å være ettåring?

Ja, jeg vil definitivt anbefale det for andre. Det er en flott mulighet for folk til å reflektere over troen sin. Å være et sted som er ukjent for oss hjelper oss til å dykke dypere ned i hjertene våre. Det er lettere å føle Guds nærvær når vi føler oss ensomme eller svake. Så om folk vil oppleve hans kjærlighet og nåde vil jeg anbefale dem å være ettåring.

 

 

Oversatt til norsk: S. Smith

Les innlegget →

Gleden i å samarbeide

Mye har vært annerledes, og mye har måttet endres på kort varsel dette siste året. Samlinger vi har planlagt har ikke kunnet funnet sted, og andre samlinger har vi måttet gjøre annerledes. I mars i fjor hadde vi planlagt å ha en ungdomsweekend sammen med 5 andre lokale menigheter, men som må mye annet måtte vi avlyse denne. Hvordan kunne vi likevel arbeide sammen for ungdommene våre selv om vi ikke kunne møtes fysisk?

Bildet viser Kristian på Alpha storsamlingen. Noe av det vi i Carlisle Network Youth Church har snakket om i det siste, er å tilby noe for ungdommene våre hvor de kan gå litt «dypere» med Gud. Med så mange av ungdommene våre fra kirkefremmede familier visste vi at dette ikke ville være noe for alle, men vi ville allikevel se på muligheten for å gi et tilbud til dem som var interessert. Da vi luftet dette for våre kollegaer i de andre menighetene vi har samarbeidet med, ble vi fort enige om at vi ville kjøre et felles Alphakurs over Zoom for ungdommene som ville være med.

Flere av ungdommene våre var interessert da vi snakket om Alpha med dem, og spesielt oppløftende var det at to av ungdommene våre som kanskje har minst kirkebakgrunn var interessert. Det endte likevel med at de ikke ble med, men med over 30 ungdommer totalt ble det fint allikevel. I gruppa hadde vi også med en fra Newcastle (ca. 1,5 time unna) og en annen fra Kendal (én time unna), noe som viser det positive ved å gjøre ting over nettet; det betyr ikke så mye hvor du blir med fra!

Bildet viser ungdomslederne Esther og Tori.

Ikke noe problem å samarbeide, når vi har så mange bra ledere å samarbeide med!
Her Esther og Tori.

Etter de første seks samlingene tok vi pause over påske, før vi startet opp igjen med de resterende seks samlingene. Disse handler mer konkret om det å være en disippel, så vi gav ungdommene muligheten til å stoppe etter de første seks dersom de syntes det ble for mye. Vi hadde likevel rundt 20 ungdommer som var med oss på de siste samlingene også.

Bildet viser ungdomsleder Ruth på Alpha storsamlingen.

Ungdomsleder Ruth er fornøyd.

Siden hele Alphakurset var over nett, og mange av ungdommene våre- og vi selv for den saks skyld- ikke hadde møtt hverandre fysisk, bestemte vi oss for å ha en siste samling fysisk. Sammen ble vi rundt 20 ungdommer pluss ledere på en stor plen hvor vi hadde litt leker, snacks og drøs. Det var fint for oss å endelig samle gjengen, men det syntes å være kjekt for ungdommene også å endelig få være sammen.

Nå drøfter vi hva vi skal gjøre videre med denne gruppa, og har allerede diskutert om vi skal fortsette med sosiale samlinger som den vi gjorde, eller om vi skal gjøre en slags bokklubb over Zoom. At vi vil fortsette å arbeide sammen med de andre menighetene, og la ungdommene våre få bli kjent med hverandre, vet vi i alle fall at vi vil gjøre.

Les innlegget →
Flere blogginnlegg

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp