Når Gud arbeider i det stille

«Og så blir jeg mobbet når jeg sier jeg er en kristen.» Ettåring Sarah og jeg så på hverandre, og begge tenkte «Hva?! Emma* kaller seg en kristen?!»

Når vi tenker på Storbritannia, tenker vi kanskje at det, som resten av Europa, er kristent. Landet har en lang historie hvor kristendommen har spilt en viktig rolle, og kristendommen kom til og med til Norge via England! Dronningen er fortsatt overhodet av kirken, og hennes personlige tro skinner tydelig igjennom i hennes årlige 1. juledagstale.

Hvorfor driver vi da og fortsatt gjør «misjon» i England?

Samtidig har kristendommen hatt en markant nedgang i dette landet det siste århundret, mye takket være verdenskrigene og alt det vonde det britiske folket opplevde igjennom dem. Hvordan kunne det finnes en Gud når det var så mye vondt i verden?, var et spørsmål mange stilte seg.

I en undersøkelse gjort i 2018 kalte halvdelen av Storbritannias befolkning seg ateister, og ungdommene vi møter på er 4. eller til og med 5. generasjons kirkefremmede. De har ingen i sin familie som er kristne, de kjenner ingen jevngamle som er kristne, de har ingen som ber for dem med navn, og de går aldri i en kirke.

Da kan vi spørre oss selv om landet faktisk er nådd med evangeliet, når den oppvoksende generasjon aldri egentlig har fått tatt stilling til det?

Og det er derfor det fortsatt er rom for misjonsarbeid i England. Vi arbeider nesten bare med kirkefremmed ungdom gjennom eget arbeid, i samarbeid med andre kirker, sammen med skolelag og annet. Og dette arbeidet tar tid. Når vi ikke har en «normal» kirke å rekruttere barn og unge, ei heller frivillige fra, må alt starte fra bunnen av. Vår strategi er dermed å arbeide relasjonelt; å bli kjent med ungdommer, møte dem der de er (både geografisk, men også i forhold til tro), og litt etter litt som vi blir bedre kjent å introdusere dem for Jesus. Forhåpentligvis på en måte som de forstår, og som gjør at de ser hvordan han kan være relevant inn i deres eget liv.  Arbeidet vi gjør er en del av en større, strategisk satsing av bispedømmet, der ulike måter å være og gjøre kirke på etableres. Dette kalles Fresh Expressions, og Network Youth Church (NYC) som vi arbeider innenfor, er den største av disse nye, fresh expressions- kirkene. Og strategien virker; i en fersk undersøkelse gjort av Church Army ser vi nå at av de som går i en kirke i Carlisle bispedømme, går 1 av 4 i en Fresh Expressions- kirke.

Tilbake til Emma. Hun har kommet trofast til drop in- klubben vi er med og driver i en lokal kirke de siste to årene. Klubben ble startet for slike som henne, som går forbi kirka på veg hjem fra skolen, og drop in-en blir dermed et stopp på vegen for litt mat og en prat hver fredag før de går hjem. Helt fra starten har Emma og et par av hennes venner kommet stort sett hver gang; alltid interessert i å bruke tid med oss og prate med oss. Vi bestemte oss derfor for å invitere dem til å gjøre «ledertreningslabyrinten» sammen etter drop in-en; et ledertrening- og disippeltreningsopplegg utviklet av alle NYC- lederne hvor ungdommene som er med blir utfordret på det å være en leder og lære mer om hvordan Jesus ledet. Denne labyrinten har vi gjort sammen med Emma og de andre i et år nå.I utgangspunktet stilles det ingen krav om at de som gjør labyrinten må være kristne, men heller at de er åpne for å lære og bli utfordret på hva de selv tenker og tror. Det var her også Emma startet; åpen om å snakke om tro, men ikke en kristen enda. Men så nylig ut av det blå en fredag mens vi gjorde labyrinten utbrøt hun «Jeg blir mobbet når jeg sier jeg er en kristen.».

Siden arbeidet vi gjør er så relasjonelt og vi bygger relasjoner med så mange ungdommer på samme tid, er det ikke alltid vi får med oss de små endringene som skjer i enkeltungdommene vi arbeider med. Derfor hadde vi ikke fått med oss det som hadde skjedd i det skjulte i Emma, hvordan Jesus har arbeidet i henne. Men det gir oss håp om at det foregår mer under overflaten enn hva ungdommene viser oss, og at selv 4. og 5.- generasjons kirkefremmede ungdommer ikke er utenfor Jesu rekkevidde.

«Han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.» (Fil 1:6)

 

*Emma er et fiktivt navn for å beskytte personvernet

Les innlegget →

Disse mine minste

For et par måneder siden ble vi i Carlisle Network Youth Church (NYC) invitert til å bli med på et møte initiert av et nabolag i bydelen Raffles hvor vi gjør en del arbeid. På møtet var representanter fra dette nabolaget, samt kommunen og politi. Og oss.

Det som hadde skjedd var at en gjeng ungdommer hadde startet å henge i dette nabolaget på kveldene, og «terrorisert» det, som de sa. De forsøplet, sparket ball på bygninger og biler, yppet seg og slang med leppa. Noe de som bodde i dette nabolaget ikke syntes var greit. Hensikten med å kalle inn til dette møtet var derfor å gjøre de ulike instansene klar over situasjonen, og prøve å finne en løsning på problemet. Helst ville disse naboene at gjengen ble flyttet vekk fra deres strøk, og hva som skjedde med dem etter det syntes de ikke å bry seg noe mer om.

Mange utfordringer

Ungdommene i denne byen har mange utfordringer de støter på. I tillegg til krav og press fra skole, sosiale medier, familie og venner, må de også håndtere utfordringer som fattigdom, rus og kriminalitet. I tillegg kommer utfordringen med foreldre som ikke stiller opp, det være seg av grunner som brutte familierelasjoner, rusproblemer, fengselsstraffer eller annet. Som igjen gjør at mange ungdommer må ta vare på sine småsøsken i tillegg til å passe seg selv. Spesielt i bydelen Raffles synes dette ofte å være tilfelle, at mange foreldre har nok med seg selv.

«Problem» som må løses eller enkeltmennesker?

Dette er utfordringer som også gjelder for denne gjengen i nabolaget. De som bor i nabolaget som blir «terrorisert» ser bare ungdommer som henger og skaper trøbbel, men ikke hvorfor de er der og hvorfor de oppfører seg slik de gjør? Det er en del av et større bilde. Dette er ikke ondsinnede ungdommer som alt håp er ute for, men heller ungdommer som ikke får mye oppfølging hjemmefra, som kjeder seg, som ikke har mange steder å bare være, og som oppsøker spenning i form av å egle på seg naboer eller få tilsnakk av politiet. Ungdommer lik alle andre som ønsker å bli sett og lyttet til, men som kanskje ikke har blitt lært hvordan eller at det er forskjell på positiv og negativ oppmerksomhet. Ungdommer som fort kan falle utenfor dersom de kun blir sett på som et «problem» som må løses heller enn som de enkeltpersonene de er. Ungdommer hvis oppførsel og holdning er en del av et langt større bilde enn bare et forsøplet nabolag.

Nettopp ungdommer vi er her for.

Helt fra NMS begynte å sende misjonærer og ettåringer til Cumbria rundt 2010 har målet vært å bygge relasjoner, først og fremst med kirkefremmede ungdommer, for å bli kjent med dem, møte dem der de er, dele evangeliet med dem og bygge ungdomsmenigheter sammen med dem. Da bispedømmet gjorde en undersøkelse i 2010 om hvor mange ungdommer som var involvert i en lokal menighet én gang eller mer pr måned, var svaret nedslående. Bare 235 ungdom i hele bispedømmet av en totalbefolking på 500 000 hadde kirken kontakt med. Etter å ha satset strategisk på ungdom og ungdomsarbeid gjennom opprettelsen av Network Youth Church i ti av bispedømmets elleve prostier (den 11. er undervegs), ser vi nå i 2019 at tallet begynner å nærme seg 2000 ungdommer i bispedømmet som er involvert i lokalt menighetsarbeid hver måned. Flesteparten av disse ville aldri satt sin fot i en kirke om ikke kirken hadde kommet til dem.

Derfor er vi her.

Vi er her for de snille, skoleflinke, som tar ansvar, som stiller opp og som er til å stole på. Og vi er her for de som skaper trøbbel, som ruser seg, som gjør hærverk, og som tror Jesus kun er et banneord. Og for alle imellom.

Vi er kirka som er «der ute» hvor ungdommene er.

Les innlegget →

Hannas blikk på ungdomsarbeid, del 2

Når jeg kikker på kalenderen min ser jeg at det er akkurat én måned igjen til jeg fullfører året mitt som Ucrew- ettåring i Carlisle. Dette året har flydd av gårde og det har lært meg så mye, så jeg vil ta med meg mer enn kun bagasje hjem herfra.

 

Før jeg ankom England hadde jeg en forestilling om hva livet mitt her ville se ut som og hva utfordringene mine ville være. Dette var langt fra virkeligheten. Hva jeg nå ser av min egen erfaring og fra de andre ettåringene sine, er at når en gir et år til Gud, og virkelig ser etter Hans vilje og hjerte, så vil Han begynne å gjøre sitt arbeid i deg, og det er ikke alltid komfortabelt.

 

Gud har lært meg så mye dette året gjennom mennesker og situasjoner. Jeg har alltid tenkt at min tro og tillit til Gud var sterk, og jeg var tilfreds med det. Men jeg lærte fort at mye av troen min kom fra støtten fra folk rundt meg. Denne ukjente situasjonen og tapet av støtteapparatet likt det jeg hadde hjemme lærte meg om hvordan stole på Gud. Tilliten jeg hadde til Han i Estland, hvor familien min og vennene mine alltid var til stede, er så annerledes fra hvordan den er nå, når den eneste som føles nær og som du alltid kan gå til er Gud. Det er selvfølgelig mange som støtter rundt deg, men det tar tid å bygge opp relasjoner og tillit.

 

Jeg kommer fra en tradisjonell kirke og metodene brukt til ungdomsarbeid er mye i den samme kategorien. Men her i England har jeg lært mer om andre måter å gjøre Guds rikes arbeid på. Church of England er del av en bevegelse som kalles «Fresh Expressions», hvor det tradisjonelle synet på kirke blir utfordret. I mitt arbeid gjennom Carlisle Network Youth Church betyr det at i stedet for å vente på at ungdommene skal komme til oss, så går vi ut. Dette betyr for eksempel at på tirsdagskveldene går vi ut i en park, deler ut kakaoer, samtaler med barna og ungdommene, og spiller av og til fotball. Dette arbeidet gjør at vi møter ungdom som aldri ville satt sin fot i en kirke. Ofte betyr det at i stedet for å bare lage en bibeltime eller planlegge en lovsangkveld, gir du ungdommene av din tid og din oppmerksomhet, som bygger veldig sterke relasjoner og tillit. Som igjen gjør at ungdommene spør deg om håpet i ditt liv. I løpet av året har jeg møtt ungdommer og liv som har gjort min verden så mye større. Noen ganger er dette historier som knuser hjertet ditt, eller det er historier som løfter deg opp. Du ser ungdommer som endrer seg og som lærer om Jesus ved bare å være tilstede og bli vist betingelsesløs kjærlighet. I starten av året ble vi fortalt at vi er her for å legge en ny stein til veggen dette arbeidet er, og at arbeidet ikke nødvendigvis viser frukter med en gang. Jeg har vært veldig heldig som har fått se litt frukt, som folk som arbeider med disse ungdommene har bygget over flere år. Og alt starter med et «Hei! Hvordan har du det?» til en ungdom på en sykkel i parken.

 

Gjennom dette året har veska mi med kunnskap definitivt blitt større. Først og fremst teoretisk kunnskap. Jeg har bøker som snakker om teorien bak denne typen ungdomsarbeid, og dette har gitt meg en mulighet til å få innsyn i hvordan det hele startet og hvorfor ting gjøres som de gjør. Når en bare ser en liten del av arbeidet, synes det kanskje verdiløst og nytteløst, og det er lett å dømme.  Men når en går dypere og gjør dette måned etter måned, får en se fruktene og hvordan det virkelig har en innvirkning på livene til ungdommene. I tillegg til dette har kunnskapen jeg har lært dette året kommet fra mine kolleger og folk jeg har møtt. Det har vært så mange flotte mennesker rundt meg dette året, og måten deres til å leve ut troen på har vært til eksempel. Tålmodigheten, kjærligheten og varmen de har for ungdommene og hengivenheten de har gjennom alt det vanskelige er så oppmuntrende, og taler sterkt om den ekte freden og gleden som leder deres hjerter og tanker.

 

Dette året har vært en velsignelse, og selv om arbeidsfeltet til de to landene er veldig forskjellig, er det mange ting jeg kunne tenke meg å sette ut i live i Estland. Da jeg først startet ettåringsåret mitt, så jeg ikke for meg hvor mye jeg ville komme til å like dette arbeidet og hvor mye kjærlighet jeg ville få for denne byen, menneskene rundt meg og ungdommene jeg ville arbeide med. Jeg vet at mitt kall er i Estland, men noen ganger føles tanken om å ikke komme tilbake neste år og fortsette arbeidet nesten umulig.

 

(Oversatt til norsk: S. Smith)

Les innlegget →

Passion play

For et år siden fikk vi en forespørsel om vi ville være med og arrangere et arrangement kalt Passion Play i sentrum av Carlisle i år, lørdag før palmesøndag. Arrangementet skulle være økumenisk og felleskirkelig med forestilling, stands og ulike steder hvor folk kunne engasjere seg og det var et ønske at det skulle være tilbud til voksne så vel som ungdom denne dagen, hvor vi skulle lede ungdomsdelen. Det var fint som Network Youth Church å bli anerkjent på denne måten, men vi tenkte at det kanskje ikke ville være så mange ungdommer ute en lørdag formiddag i påskeferien, og ville derfor gjerne gjøre ting på «vår» måte.

I ungdomsarbeidet vårt liker vi best når vi får være «ute» og møte ungdommene der de er, og derfor tok vi utgangspunkt i det når vi planla ungdomsopplegget for Passion Play. Vi la derfor mer vekt på å prøve og engasjere ungdommene vi ville treffe på heller enn å bruke mye ressurser på å lage til en mini ungdomsklubb, og fikk derfor laget til 100 gaveposer med innhold vi tenkte kunne appellere. I posen hadde vi en powerbank med inskripsjonen «life to the full», med henblikk på Jesu ord i Johannes 10: 10, så om ikke annet ville ungdommene i alle fall få med seg det budskapet hjem. For å få gaveposen måtte ungdommene i gjennom en slags «sporlek», og slik fikk vi utnyttet tiden vi fikk sammen med ungdommene før de stakk videre. Vi hadde også besøk av et UTeam fra Ålgård i Rogaland denne samme helga, og det var flott å ha hjelp også fra dem i sporleken.

Les innlegget →

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp