Tilbake til nms.no Englandblogg
Meny
Foto: Kristian Mjølsneset Last ned

Våre favoritter

"Du vet jo du er vår favoritt!" er noe vi sier ofte. Noen ganger for å tøyse med de som er til stede, men mest fordi vi faktisk mener det. Ungdommene våre er favoritter!

En frivillig leder i et ungdomsarbeid jeg var involvert i for en stund tilbake uttalte en gang at «Det er OK at vi har favoritter blant ungdommene, så lenge alle ungdommene føler at de er noen sin favoritt.» Dette er noe vi praktiserer mye i Carlisle Network Youth Church (NYC), litt uten å tenke over det. Vi har alle våre ungdommer vi liker å drøse med, tøyse med og henge med, og vi har alle våre favoritter vi husker på og bryr oss ekstra om. Og så er det naturligvis noen ungdommer som utmerker seg, som vi alle har som favoritt. En av disse er Ruth.*

Bildet er et illustrasjonsbilde som viser ungdom som spiller kort i parken.

I parken en tirsdagskveld.

Ruth og familien flyttet nord til Carlisle fra sørpå våren 2017. Flere av ungdommene i gata hvor de flyttet til var ungdommer som kom regelmessig på klubben vår i kirka i nabolaget, og slik ble Ruth og broren hennes også med. Siden har de trofast kommet på klubben, og så i parken da vi flyttet ut der. Uke etter uke. Broren til Ruth lot seg ikke stoppe selv da han brakk ankelen gjennom fotballspillingen i parken, og Ruth selv har vært så trofast at hun nå er en av våre unge ledere. Hettegenseren med logoen vår bærer hun med stolthet, og ikke bare i parken på tirsdagskveldene; også ellers har hun den på. Rett før påske var jeg forbi huset hennes med påskeegg til henne og broren, og da kom hun i NYC-genseren sin og fortalte at den brukte hun mye, også fordi den var «så god og varm!».

Familien til Ruth ville nok ikke kalt seg kristne, men vi har likevel fått et nært og godt forhold til henne og broren hennes. Også mora har vi blitt godt kjent med og har hatt gode samtaler med. Selv om Ruth selv kanskje ikke er med og deltar når vi for eksempel ber, er det hun som kjefter på de andre ungdommene om å være stille og vise respekt når vi gjør det. Hun er også den som gjentatte ganger har fortalt hvor takknemlig hun er for at hun har blitt kjent med oss og for at hun har fått bli en del av gruppa vår. Selv om hun kanskje ikke uttrykker med ord at hun er på vandring, tror vi absolutt at det skjer noe på innsiden av henne.

Bildet viser ledere og frivillige i Carlisle NYC.

Her er teamet i matchende NYC- tskjorter.

Hun er definitivt en favoritt, denne Ruth!

 

 

 

(*ikke hennes egentlige navn)

Les innlegget →

Skulle til England – endte i karantene i Skottland

NMS-misjonær Solgunn Philippine Smith må tilbringe de neste ti dagene på et hotellrom i Aberdeen. Spesielle karanteneregler i Skottland stanset returen til Carlisle for NMS-utsendingen.

– Da flyet landet i Aberdeen trodde jeg at jeg bare skulle sjekke inn på flyet som skulle ta meg videre til Carlisle. Men slik gikk det ikke. Jeg ble beordret til karantenehotellet, sier Solrunn, som smiler gjennom dataskjermen på tross av den noe ublide skjebnen. Hun sier at rommet er fint og alle folkene er hyggelige.

– Det nytter ikke å klage. Her må jeg bli i ti dager, så da må jeg gjøre det beste ut av situasjonen, sier hun.

Planlagt retur

Solgunn Philippine Smith er utsending for NMS til Carlisle i England. De første månedene etter at pandemien traff Europa, ble hun værende i England. Men siden reiserestriksjonene var lettere mot slutten av 2020, valgte hun å reise hjem på besøk til foreldrene på Hommersåk i Sandnes. Men så kom det nye innstramminger og dermed ble oppholdet i Norge mye lengre enn planlagt Mye av det arbeidet hun er involvert i i  kirken i Carlisle har hun utført via en datamaskin i Norge. Men i slutten av februar ble det klart at det kunne bli en åpning for retur til England. Det er få fly som går mellom Norge og England for tiden, men for Solgunn åpnet det seg en mulighet hvis hun valgte en rute som gikk fra Sola via Aberdeen i Skottland. Hun sjekket også at denne reiseruten ikke ville medføre karantene underveis, men der hadde hun altså fått gale opplysninger. Derfor må hun sitte innestengt på et hotellrom i påvente av at karanteneperioden er over.

– I England går vaksineringen raskere enn i Norge. Statsminister Boris Johnsen har sagt at alle voksne skal få tilbud om første vaksinedose innen slutten av juli. Det betyr at jeg vil få vaksinen raskere når jeg reiser tilbake til England enn hvis jeg hadde blitt i Norge, sier Solgunn.

Les innlegget →

Våre tidligere ettåringer; hvor er de nå?

Det er fortsatt lockdown i England. Mens vi venter på at det skal åpnes mer opp og vi kan starte arbeidet vårt igjen, nytter vi tiden til å hilse på noen tidligere ettåringer for å se hva de har gjort siden sist. Først ut; Tone Charlotte Sandvik, som var ettåring i Carlisle i 2017/ 2018.

Fortell litt om hvem du er?

Jeg heter Tone Charlotte Sandvik. Jeg bor i Kristiansand, og her jobber jeg som daglig leder i et lokalt bakeri. På fritiden synger jeg i kirkekor, og er mye sammen med mine tantebarn.

 

Hvordan endte du opp som ettåring?

Våren 2017 var jeg i ferd med å fullføre en bachelor i engelsk i Oslo da jeg prøvde å finne ut hva jeg skulle gjøre til høsten. Etter tre år med engelske studier var jeg veldig interessert i å reise til England for å oppleve kulturen og språket jeg hadde studert. Jeg kom frem til flere muligheter, men ingenting ledet frem til noe. Det var da jeg bestemte meg for å legge høsten og fremtiden i Guds hender. Jeg ba om at Han måtte vise meg veien, og lede meg på stien Han hadde laget for meg.

Koret jeg gikk i skulle synge på et møte en kveld, og der var det en gjestetaler fra Carlisle. Han snakket om et ettåringsprogram som var i Carlisle. Jeg kjente med en gang at her var det noe. Jeg kunne ikke tenke på annet enn at jeg måtte prøve å få snakket med gjestetaleren. Etter oppmuntring av ei venninne, som også hadde fått følelsen av dette var noe for meg, valgte jeg å gå frem etter møtet å ta kontakt med gjestetaleren. Han fortalte om ettåringsprogrammet, og at det var NMS som tilbød dette programmet. Jeg gjorde mer research da jeg kom hjem og sendte av gårde en søknad. Jeg fikk i retur at fristen var egentlig gått ut, men at de gjerne ville ha et intervju likevel. Etter kort tid fikk jeg vite at jeg fikk være ettåring.

 

Hvor og når var du ettåring, og hva gjorde du?

Sommeren 2017 fikk jeg beskjed om at jeg var blitt plassert som ettåring i Carlisle i England. Jeg skulle jobbe delvis som ungdomsarbeider i St. James Church i samarbeid med deres Children og Family Worker, og delvis i en kafé (Cornerstone) og bruktbutikk (op shop) drevet av kirken.

I kirken jobbet jeg med forskjellige barn- og ungdomsgrupper; boys club, ignite, belong, messy church (aktivitetsgudstjeneste) og søndagsskole.
I kaféen og bruktbutikken arbeidet jeg som en av de frivillige. Serverte kaffe, solgte bøker, klær, puslespill, ting og tang.

 

Når du ser tilbake, er det noe som utmerker seg spesielt? 

I arbeidet med barn og unge var safeguarding noe som var nytt for meg. Med tanke på sikkerhet for barna så kunne man blant annet ikke ta noen bilder på arrangementer med barn, man kunne ikke være noe fysisk med barna (typisk gi en klem, være fysiske i leker eller spill). Dette var noe som kunne være vanskelig å huske på, spesielt i begynnelsen da dette er så ulikt i Norge. Jeg husker spesielt en situasjon på boys club (gutter fra 5-10 år) der en av guttene slo seg da de spilte fotball. En kollega av meg gikk bort til han for å sjekke om det gikk bra. Min naturlige reaksjon ville være å hjelpe han opp eller holde en hånd på skulderen for å vise omsorg. Min kollega derimot spurte om det gikk bra, spurte om hvor på foten det var vondt og sto på en måte bare å så på han. Dette er noe som er så forskjellig fra hvordan vi gjør det i Norge at det var vanskelig i begynnelsen, men det var noe jeg så viktigheten av i løpet av året. Tilbake i Norge synes jeg at safeguarding er noe vi kunne vært bedre på i Norge.

Jeg jobber i dag på et bakeriutsalg, og jeg har tatt med meg mye av det jeg lærte på Cornerstone om medmenneskelighet og kundeservice. Cornerstone er kafé der det kommer mange ulike mennesker i forskjellige livssituasjoner. Jeg lærte mye om det å møte mennesker der de er og lese situasjoner. Spesielt det siste året har jeg hatt mange samtaler med kunder som kommer innom for å lufte hodet etter lange dager med hjemmekontor. Jeg har hatt et fokus på at jeg alltid skal smile, si god helg og prøve å se kundene som er innom for å forhåpentligvis gjøre dagen litt lysere.

 

Hva er den ene, store tingen du lærte gjennom ditt ettåringsår?

Før jeg reiste til Carlisle satte jeg meg et mål for året. Jeg skulle ta alle utfordringene jeg møtte. Dette målet førte til at jeg måtte ut av komfortsonen gjentatte ganger. Allerede i løpet av første måned fikk jeg en utfordring om å være gjestetaler på et møte med kvinneforeningen tilknyttet St. James. Og dette var bare starten – i løpet av året talte jeg på flere arrangementer som Light Party og Candle Light Service. Flere ganger kunne jeg kjenne at jeg angret på målet jeg hadde satt meg, men samtidig lærte jeg enormt mye av det.

Jeg har i ettertid tatt utfordringer som jeg ikke hadde turt tidligere. Jeg har vært reiseleder for NMS der jeg tok ansvar for kurs og reisen. Jeg har på nye arbeidsplasser tatt ansvar og har lettere gjort oppgaver som har vært krevende tidligere.

 

Ville du anbefalt andre å være ettåring?

Jeg trivdes kjempegodt i Carlisle og jeg har ingen tvil over at Gud sendte meg til NMS og til England. Det å legge fremtiden sin i Herrens hender kan være skummelt, men om man stoler på Guds veiledning skjer fantastiske ting.

Om man kommer rett fra videregående eller er ferdig med utdannelsen så er året som ettåring i NMS et år man aldri glemmer. Man lærer mye om seg selv, om selvstendighet og bedrer forholdet til Gud i løpet av et slikt år. Teamet fra NMS er, ifølge meg, flinke til å plassere ettåringene på steder som passer dem. De ser styrkene og mulighetene til ettåringene, og er flinke til å følge opp i løpet av året.  Jeg anbefaler på det sterkest å være ettåring.

Les innlegget →

Lockdown nr. 3...

Det er blitt et nytt år. 2020 har vært et vanskelig år for veldig mange, og selv om vi sier «Nytt år, nye muligheter», har ikke 2021 gitt oss den starten så mange hadde håpet på.

I England har det hele tiden vært kritikk av hvordan pandemien har blitt håndtert. Først var det for lite tiltak, så var det for mange. Så ble det løsnet opp for seint, og så ble det strammet inn for lite. Så ble det lovet at julen skulle gå for seg forholdsvis normalt, med familiekohorter på inntil tre familier som kunne treffes over fem dager, uavhengig av hvor de bodde. Men så, over natten, ble dette endret til en maksgrense på antall personer, og kun for juledag. Og ikke i de stedene smitten var verst; her var det bare lov å være sammen med de i egen husstand.

Med denne såkalte britiske versjonen av viruset har smitten skutt i været. Her hvor smittetallene og tallet på antall døde var ille før, har det nå blitt helt utrolig. Sykehusene er på maks kapasitet og vel så det, og selv om vaksinasjonen av de eldre og i sårbare grupper har kommet godt i gang, går det ikke fort nok. Med situasjonen så kritisk og uhåndterlig som den var, ble det innført en ny lockdown nå etter nyttår. Hvor lenge denne lockdownen faktisk vil vare er det vanskelig å si noe om nå, men alle har selvfølgelig sine meninger – for strengere tiltak og imot.

For vår del fortsetter arbeidet vårt som det har gjort de siste 10 mnd.; online. Vi har ikke egne ettåringer dette skoleåret, men følger opp vår britiske ettåring sendt ut til Estland. Selv håper vi at vi skal kunne ha ettåringer igjen neste skoleår, men pandemien, den finansielle situasjonen og virkningene av Brexit gjør at mye fortsatt er usikkert.

Ungdomsarbeidet vårt går «som normalt», over Instagram, Zoom og YouTube, og selv om det er bra å kunne ha disse virkemidlene, blir det på ingen måte det samme som å møtes «i virkeligheten». Det begynner også å minke på kreativiteten vår til innlegg i de ulike kanalene etter nå ha gjort dette i nesten et år, men vi har noen gode prosjekter på trappene vi er spente på. Det ene er et Alphakurs, i samarbeid med flere andre ungdomsgrupper i byen. Det andre er et Faste- prosjekt i samarbeid med de andre NYC- lederne, hvor vi skal dele ut aktivitetspakker til ungdommene våre som vil være en slags kalender eller nedtelling til påske.

Bildet viser en jente.

 

Som nevnt tidligere har vi gjennom pandemien og restriksjonene mistet kontakten med veldig mange av de ungdommene vi hadde kontakt med. Fra å se og bygge relasjoner med rundt 200 ulike ungdommer hver måned, ser vi nå kanskje bare 50 ungdommer hver måned, selv om flere selvfølgelig kanskje ser oss i våre ulike kanaler. Hvordan situasjonen er til de vi har mistet kontakten med er noe vi tenker mye på og bekymrer oss over. Flere av de som arbeider med barn og unge til daglig har lenge prøvd å ta til orde for situasjonen. Hvordan har egentlig disse barna og unge det, når de nå har mistet tilgangen til det meste av sitt støtteapparat? Hvordan vil de ha det når pandemien tar slutt og ting blir mer og mer «normalt».? Hvordan vil deres utdanning ha blitt påvirket? Deres sosiale evner? Og, ikke minst, deres mentale helse?

En nylig undersøkelse gjort av Princes trust viser at 56% av alle 16 – 25 åringer føler på angst alltid eller ofte, og mer enn ¼ sier at de har følt de ikke har mestret livet siden starten av pandemien. 68% svarer også at de føler de går glipp av det å være ung. Bekymringene med pandemien kommer selvfølgelig i tillegg til bekymringene de følte på allerede, knyttet til fremtidsutsikter, økonomi, arbeidsløshet og miljøkrisen.

Det store spørsmålet er hvordan denne generasjonen vil ha det etter denne krisen? Og hvordan skal vi kunne hjelpe dem?

Les innlegget →
Flere blogginnlegg

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp