Tilbake til nms.no Englandblogg
Meny
Foto: Kristian Mjølsneset Last ned

Inn i det ukjente

Ettåringene våre har nå vært hjemme i to måneder. Selv om året deres ble kortere enn planen var, har de fortsatt opplevd mye, lært mye og vokst mye. Her er ettåring Maria- Kristiina fra Estland sine tanker om tiden hennes i England.

21. august 2019
Livet er flott.

Livet er godt.

Jeg hadde en flott sommer, tjente på mange leirer og så nydelige frukter.

Jeg følte meg klar og oppglødd for å starte denne nye reisen utenlands.

Et år i England… hæ?!

Hvor fantastisk er ikke det?!

Veldig, syns jeg.

 

Jeg hadde så mange sommerfugler i magen den dagen.

Livet var vidunderlig.

 

Men de fortalte meg ikke at det kom til å bli tøft. At sommerfuglene fort ville forsvinne.

De fortalte meg ikke at det ikke ville være fantastisk lenge.

De fortalte meg ikke at dagene ikke ville være nydelige og varme lenger, slik som de var i sommer.

At det ville regne.

At vinden ville blåse.

At det ville være utslitende til tider.

 

Men jeg dro.

Jeg opplevde alt, og det formet meg.

Det modnet meg.

Det gjorde at jeg vokste.

 

Hadde jeg dratt, hadde jeg visst jeg ville møte kaos?

Jeg vet ikke.

Men jeg er glad jeg ikke visste.

Jeg er glad jeg dro.

 

Jeg sa ja til et crazy eventyr, og nå når jeg ser tilbake er jeg glad at jeg gjorde det.

Jeg husker den solfylte maidagen da jeg fikk tilbudet om muligheten til å tjene i England i 11 måneder.

Jeg husker min begeistring og forventning over å bo i utlandet så lenge.

Jeg tenkte det ville være en god mulighet til å gå ut av komfortsonen og gjøre ting jeg aldri hadde gjort før, til og med bo i en by jeg aldri hadde hørt om; det vil si, dersom du ikke teller med at Carlisle blir nevnt i Garfield 2, som for øvrig har ingenting med byen Carlisle å gjøre.

Men, ja.

Jeg hadde så rett. Det var slik en unik mulighet for dette; gå og leve utenfor komfortsonen og gjøre ting jeg aldri hadde gjort før.

Servere drikke til folk i en kafe som kirka eiger, prøve å styre samtalen over på Gud og hvor god han er.

Bruke tid sammen med småunger og mødrene deres på onsdagsmorgener, håpe å fortelle dem om Gud.

Søndag etter søndag være på søndagsskolen med ungdommene, i håp om at de en dag vil bli oppglødd med tanke på Gud.

Og selv om det føltes ubehagelig til tider, som voksesmerter ofte er, lærte jeg så mye gjennom denne prosessen.

 

Først og fremst lærte jeg at det ikke er nødvendig å ha et perfekt liv for å tjene Gud.

Det er i orden om det er noen – eller mange – ting du ikke vet enda og du ikke har funnet utav enda.

Du har lov til å være «under arbeid» og et kunststykke på samme tid.

Jeg lærte at så lenge holdningen din handler om å tjene, så er det alt som betyr noe.

Det var mange ganger i tiden min i England jeg følte at jeg ikke hadde mye å gi. Noen øyeblikk følte jeg til og med at jeg ikke hadde noe å gi. Jeg følte meg sliten og tom. Men det vakre var at så fort jeg satte foten utenfor døra mi, kunne jeg ikke annet enn å smile og bli fylt opp. Men det skjedde ikke av seg selv; det krevde at jeg overgav mitt liv og min slitenhet til Gud i bønn, og be han om å fylle meg. Det krevde at jeg måtte si, «Gud, dersom du ikke fyller meg, har jeg ingenting å gi.»

Dag etter dag, måned etter måned så jeg dette skje foran øynene mine; han bar meg i gjennom og gav meg styrke når jeg ikke hadde det selv.

Jeg så Gud bruke meg på måter som overrasker meg til denne dag. Når jeg følte meg som et eneste stort rot, fylte han meg opp slik at når jeg var med andre, kunne jeg dele av den gleden han gav meg. Hans glede, ikke min egen.

Hvordan kan jeg understreke dette nok? Det er i orden å gå inn i det ukjente, i viten om at Gud er der rett bak deg – og foran deg og ved siden av deg – til å gå veien sammen med deg. At han er der når jeg føler jeg faller, klar til å løfte meg opp igjen.

Det var mange flotte øyeblikk i England. Mange vanskelige også, men det er bare en del av prosessen. Det er bare en del av livet.

 

 

(Oversatt til norsk: S. Smith)

Les innlegget →

Den nye normalen

Covid-19 har de siste månedene påvirket hvordan hele verden ser ut. For oss her i England er vi nå fire uker inn i «lockdown», som etter hvert har fått oss inn i en annerledes rytme.

Det startet med at arrangementer og reiser som var planlagt fra mars og utover ble avlyst, og vi som hadde en veldig travel vår foran oss fikk plutselig litt mindre på programmet. Så ble ettåringene våre kalt hjem, og i stedet for å se dem regelmessig har vi nå i stedet tydd til Zoom hvor vi har hatt tre debrifing- samlinger sammen med alle Ucrewerne. Ikke lenge etter ble England stengt helt ned, og samlinger, grupper og aktiviteter med flere enn to personer ble stoppet. Skoler og kirker ble stengt, «henging» i parker var ikke lov, og alle ble oppfordret til å arbeide hjemmefra. For oss betydde det at ungdomsgruppene vi hadde på nettopp skoler, kirker og parker ikke lenger kunne finne sted, så da måtte vi finne på andre ting. Heldigvis hadde vi allerede en etablert Instagram-konto som vi har fortsatt å bruke, og vi har også eksperimentert med ulike andre plattformer, som ungdomsgruppe over Zoom, vlog på YouTube og chatting på Slack. Noen kollegaer av oss i Network Youth Church sør i bispedømmet har også startet opp sin egen podkast!

Bildet viser kahooten sammen med ungdommene våre

Ukens tema var «kjærlighet», så da måtte selvsagt Kahooten reflektere det.

Og selv om vi ikke kan møtes fysisk for tiden, hindrer det oss ikke i å leke litt! «Henteleken» er for eksempel en god, gammel slager som fønker over nett for både ungdommer og ettåringer. Kahoot har vi også gjort noen ganger, og vinnerinstinktet er like sterkt selv om vi ikke fysisk spiller i det samme rommet.

Livet for øvrig går, om ikke sin vante gang, så i alle fall videre. Som nevnt er alle aktiviteter og grupper avlyst, folk blir bedt om å holde seg hjemme, og det er bare lov å bevege seg ut fra hjemmet for enten fysisk aktivitet, handle mat, eller gå på jobb for de som ikke kan arbeide hjemmefra. Butikkene har endret sine åpningstider, og starter dagen med å prioritere de eldre og de som arbeider i helsevesenet. Bildet viser hvordan vi står i kø utenfor butikken før vi får handle.For resten av oss betyr en handletur at en må stå i kø utenfor butikken, og nye slippes inn når andre forlater lokalet. Det er også klistret opp piler på gulvet for hvilken retning en skal gå, og klistret opp tometers- avstander.

Vanligvis pleier jeg å møte med studenter, ettåringer og unge voksne på puben på fredagskveldene, noe vi nå har flyttet over til Zoom, og det er litt morsomt at vi begynner å slippe opp for samtaleemner nå når ingen av oss har noe særlig ytre stimuli.

Hvordan verden vil se ut når pandemien er over er vanskelig å si, men mens vi er i denne fasen mellom det gamle og det nye, er det oppløftende å se kreativiteten blomstre, komfortsoner bli strukket og nye ting testet ut. Hvem vet; kanskje noen av de erfaringene vi skaffer oss nå vil være akkurat hva vi trenger for å fortsette å dele troen, bekjempe urettferdighet og utrydde fattigdom?

Les innlegget →

Da det sluttet for tidlig..

Vi har hatt ettåringer her i Cumbria i ti år nå; de fleste gjennom nms sitt ettåringsprogram Ucrew. Ettåringer som bringer med seg sine erfaringer, talenter og kunnskap, og, ikke minst, sin ungdommelige iver.

Så også i år. Vi har vært velsignet med 5 flotte unge damer som ettåringer, som hver for seg har beriket sine placements med sine gaver, sine vitnesbyrd, sitt tjenersinn og sin glede. Og så, denne siste uka, var det plutselig slutt.

Ettåringene våre har blitt kalt hjem til sine respektive hjemland, i tråd med nasjonale retningslinjer. Og selv om det er riktig å sende dem hjem, betyr ikke det at det ikke på samme tid er vanskelig.

Vi kommer til å savne klemmene, latteren som sitter så løst og de festlige misforståelsene som oppstår når det skal snakkes et andre- eller tredje språk! Vi vil savne engasjementet, villigheten til å være med og bidra, og omtanken for de rundt. Og vi vil savne hvordan de har inspirert oss andre til å enda mer søke Gud og tjene vår neste.

Bildet viser ettåringene i England 2019/2020.

Ettåringene våre.
Bak f.v: Lisa Marie Bredland, Sophie Zahl, Maria- Kristiina Luik.
Foran f.v: Sarah Nixon, Chao Yun Tiao.

Farvel for nå, kjære ettåringer! Dere vil bli dypt savnet! Men husk; #OnceAnInternAlwaysAnIntern !

Les innlegget →

Sophies observasjoner

Sophie er Ucrew-ettåring i Whitehaven, vest i Cumbria fylke dette skoleåret. Her er noen av hennes observasjoner om Whitehaven.

Kirkene i Whitehaven

Bildet viser St James kirke i Whitehaven

St James kirka, Whitehaven

Whitehaven er en liten by med ca. 23 000 mennesker. I Whitehaven er det flere ulike kirkesamfunn. Disse kirkene har alle ulike synsvinkler på kristendommen. Selv om det har ulike synsvinkler, så samarbeider kirkene med hverandre gjennom flere ulike prosjekter. En grunn til at kirkene klarer det er kanskje at de alle møtes hver onsdag morgen til felles frokost. Ved å spise frokost sammen skaper de en fellesskapsfølelse som bidrar til at kirkesamfunnene samarbeider bedre. Her er kirkene som deltar:

–          Whitehaven United reformed Church

–          Saint Peter`s Parish Church Kells

–          St James’ s Church

–          Hensingham Methodist Church

–          St John´s Church

–          The Salvation Army

 

Et av prosjektene Whitehaven United Reformed Church, The Salvation Army og St James’s Church samarbeider om er Food Share. Dette prosjektet går ut på at vi deler ut poser med forskjellige matvarer til folk som trenger hjelp. Hver uke er den gjennomsnittlige antall mennesker som kommer rundt 20. Det pleier som regel å være flere på slutten av måneden. Matutdelingen er i Reformed Church, men det er St James`s Church som betaler for dette prosjektet. Denne oppgaven skal nå bli gitt til The Salvation Army.

 

Historie og geografi

Whitehaven ligger på vestkysten av Cumbria nær Lake District. Byen har en befolkning på ca. 23 000 mennesker. Byen vokste etter at det ble startet drift av kullgruver fra 1700 tallet og handel med de amerikanske koloniene fra 1800 tallet. Flere av de eldre i byen har hatt ektefeller som har jobbet i kullindustrien i Whitehaven, men de siste årene har det ikke vært noe drift i kullgruvene. Dette vil endre seg, siden Storbritannias regjering i november 2019 ga grønt lys for at gruvedriften kan starte opp igjen. Det vil gi flere arbeidsplasser i dette området. Den største industrien i området nå er Sellafield Nuclear Power Station som er en stor arbeidsplasser i dette lokal samfunnet. Om man klarer å etablere flere arbeidsplasser i dette området vil det føre til at flere bosetter seg i Whitehaven. Det ville bety mye for denne byen.  Grunnen til at det er viktig å få flere arbeidsplasser i Whitehaven er at gruppen som er over 65år er større enn gruppen fra 0 – 15år. Det betyr at det er en overvekt av eldre i befolkningen i Whitehaven.

Menigheten St James`s Church i Whitehaven består av tre området, Bransty, Hillcrest og Harbour. Disse tre områdene er spredt utover et stort område, og de har ingen direkte møteplass mellom hverandre. Dette betyr at det er vanskelig å komme i kontakt med folkene som bor i disse områdene. Disse tre områdene er heller ikke de områdene med størst sosiale problemer i Whitehaven, men det jeg fant ut var at det var et høyt antall voldelige og seksuelle forbrytelser som skjedde her. Dette var noe som jeg ble svært overasket over. Det er viktig for kirken å lese og undersøke hvordan tilstanden er i det området kirken ligger. Det vil føre til at de som arbeider og er aktive i kirken lettere kan forstå hvordan mennesker har det og møte deres behov. Det kan også føre til at de lettere kan avdekke om noen blir utsatt for vold, psykisk eller fysiske overgrep eller noe kriminelt. Her en noen punkter for hva de må se etter hos mennesker de kommer i kontakt med. Det kan også være en kombinasjon av dem:

·         Angst, frykt, tristhet og skam

·         Søvnforstyrrelser

·         Konsentrasjons- og hukommelsesvansker

·         Økt irritasjon og sinne

·         Bagatellisering av hendelsen og å føle tvil om hva som egentlig skjedde

·         Utagering

·         Isolasjon

·         Ensomhet, følelse av å være helt alene

 

Kirkedeltagelse

I St James`s er det 175 mennesker som står på The Church Electoral Roll. Dette er en liste over mennesker som har rett til å delta og stemme under det årlige kirkemøtet for menighetskirkerådet. Det er ikke obligatorisk for medlemmene å delta. De som står på denne listen blir oppfordret av kirken til å ha en regelmessig økonomisk forpliktelse til kirken. Grunnen til at kirken ber om økonomisk støtte er at Church of England krever inn en årlig sum hvert år. Hvis menigheten ikke betaler denne summen mottar ikke St. James støtte fra sentralstyret for driftskostnadene. Dette er noe St. James sliter med. Derfor har Church of England forslått å dele denne kostnaden med en av de andre kirkene i Whitehaven. Under ser du en tabell som viser hvor mange som gir støtte til St James`s. Det er totalt 82 mennesker som gir støtte til kirken regelmessig. Men det er også 38 mennesker som ikke gir noe økonomisk støtte til kirken. Det kan ha ulike årsaker til at ikke alle har anledning til å gi økonomisk støtte til kirken. En gang i måneden går kirken hjem til 19 mennesker og gir dem nattverd, disse menneskene er eldre som ikke klarer å gå ut av huset. Kirken krever ikke noe økonomisk støtte fra personer som mottar denne diakonale hjelpen.

St James`s Church har vært i Whitehaven i mer enn 200 hundre år. Tidligere hadde kirken to kirkebygninger. Etter at den ene brant ned, så ble restene av bygningen gjort om til en kafe. De fleste som jobber i kaféen er frivillige arbeidere. Kaféen er ikke en stor bedrift som går med store overskudd, men kirken er mer opptatt av at det skal være et sted hvor folk kan sitte og snakke. De mener også at de trenger ikke å føle seg presset til å kjøpe noe i kaféen. En gang i uken blir det holdt en liten gudstjeneste her. Gjennomsnittlig er det ca. 11 personer som møter opp. Det er tilsammen ca. 4 gudstjenester i uken på forskjellige plasser, med 2 gudstjenester på søndag. Jeg har regnet ut at 70 % av deltagerne er over 65 år, hvis ikke kirken klarer å knytte til seg flere medlemmer vil det bety at kirken vil antallet medlemmer bli mye mindre om ikke så lenge. Derfor prøver kirken å finne nye måter å få flere yngre mennesker til å komme til kirken. Vi opplever at dette ikke er noe lett, fordi kirken ikke har klart å etablere noen direkte møteplasser for menneskene som bor i området

Tiltak for å øke oppslutningen om kirken

Både foran og bak kirken ligger det to skoler, Junior School og Infant School. Leseren og presten har hver sin skole som de besøker flere ganger i måneden. Ved å gjøre dette får kirken kontakt med barna noe som vi opplever som svært positivt, men kirken trenger også å få kontakt med foreldrene til disse barna. Presten har derfor startet en liten gratiskafe for foreldrene hvor de kan droppe innen etter at de har levert barna på skolen. I løpet av de siste ukene har vi prøvd å få foreldrene til å komme innom kafeen, men det har ikke vært så mange av foreldrene som har utnyttet denne muligheten. Dette er en veldig godt forsøk, men jeg tror at de trenger å gjøre dette bedre kjent. Kanskje kunne vi kunne spørre rektorene på skolene om å informere foreldre om dette tilbudet? Når du gir bare enn lapp til barna som de skal ta med hjem, så forsvinner de fort bort. Det kan også være at mange av foreldrene jobber, og da skal de som regel komme seg til jobben etter å ha levere barna på skolen. Kirken ønsker også å styrke bruken av sosiale medier til å spre informasjon om tilbudene i kirken.

Det er mange utfordringer for kirken i Whitehaven, og det er viktig at kirken bruker sine ressurser på en måte som både kommer lokalmiljøet og medlemmene i kirken tilgode.

 

Les innlegget →
Flere blogginnlegg

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp