Hannas blikk på ungdomsarbeid

«Vil du skrive en bloggpost for meg, om likheter og ulikheter i ungdomsarbeidet i Estland og England?», spurte jeg Hanna, vår nye Carlisle Network Youth Church- ettåring. «Klart!», svarte Hanna.

Her er hva hun skriver:

Bildet viser ettåringen Hanna Maria Salong, fra Estland.

Ettåring Hanna Maria Salong, fra Estland.

Estland, landet jeg kommer fra, har et veldig annerledes syn på kirke enn i England. I England, som navnet Church of England sier, er kirka en nasjonal kirke som går hånd i hånd med landet og har til og med sine representanter i parlamentet. I tillegg er Dronningen overhodet i kirka. Kirka i England har ikke vært undertrykt eller holdt tilbake av de som styrer landet, som er en veldig annerledes situasjon til Estland hvor det ikke finnes en nasjonal kirke. Der har kirka også kun vært fri i litt over 20 år i etterkant av CCCR.

Men hva betyr det for ungdomsarbeidet? Etter å ha vært i England i nesten en måned og arbeidet med ungdommer har jeg oppdaget noen likheter og forskjeller.

Den første store likheten mellom landene er tendensen til at de unge generelt ikke tilhører eller går i kirka. Om de først går, så er det en frikirke eller baptistkirke heller enn en mer tradisjonell kirke (som den Anglikanske eller Lutherske) de hører til. Ungdommene i dag har så mange ting å fylle sin fritid med at kirka ikke en gang kommer med på lista over valgmuligheter. En annen likhet mellom England og Estland er tendensen til å se på kristendommen som kun en «regel- religion», hvorpå begge kulturer heller synes å foretrekke bevegelser som New age. Selv om ungdommene i England har religion som en del av undervisningen i skolen, og det er litt mer vanlig her enn i Estland at familier har tilknytning til kirka, mangler stadigvekk de unge i kirka. Trangen til og lengselen etter Sannhet og Kjærlighet er likefremt fortsatt tilstede i begge land, spesielt blant de unge, som stiller de riktige spørsmålene, men som samtidig har så mange ulike svar å velge mellom på disse spørsmålene.

Bildet viser ettåring Hanna i aksjon på drop in-en i St Mikes kirka i Carlisle, England.

Her er Hanna i aksjon på drop in-en i St Mike´s kirka.

Den største forskjellen i ungdomsarbeid mellom England og Estland synes jeg er måten ungdomsarbeidet blir gjort på, selv om jeg selvsagt ikke er med i alt ungdomsarbeid som blir drevet i Carlisle by, og bare kan uttale meg om det arbeidet jeg selv har sett. I Estland har vi ingen ungdomsmøter eller eventer uten en bibeltime eller undervisning fra Bibelen, med en dyp teologisk forståelse i bunn. Her i England synes arbeidet heller å være mest konsentrert rundt det å bygge relasjoner og lage et fundament for senere bibelstudier, siden de unge som kommer til kirka har hatt så lite kontakt med den tidligere. I Estland er det ikke vanlig å «gå ut» fra kirka, men her i England går Network Youth Church og andre slike «fresh expressions» ut fra sine tradisjonelle former og går og gjør kirke hvor de unge er. For eksempel ved å dele ut kakaoer i parken bare for å bygge relasjoner. I Estland er de fleste som kommer til ungdomsmøter allerede kristne; her i England er de fleste ungdommene som dukker opp hver uke fortsatt et sted «i mellom».

Utgangspunktet for det evangeliske arbeidet i de to landene synes å være veldig annerledes, men ikke ventet synes det at samfunnets relasjon til kirka i begge land bringer fram både ulike og like vanskeligheter. Arbeid i et samfunn hvor kirka er et fremmed fenomen for de fleste består mer av å introdusere troen og kirka, mens i et samfunn hvor folk flest har førstehåndskjennskap til kirka, består arbeidet mer i å bryte stereotypene og fordommene folk har for den.

 

Tekst: Hanna Maria Salong,

oversatt til norsk av Solgunn P. Smith

Les innlegget →

Sommeren vi dro til Norge

Det er ikke hver dag en blir invitert på besøk tilbake til sitt eget land, men i sommer fikk både jeg og tre britiske tenåringsjenter oppleve Hedmark for første gang.

Stange menighet i Hedmark er en menighet som har en såkalt misjonsavtale med nms, hvor de støtter arbeidet vi gjør her i England spesielt. For å lære mer om arbeidet vårt, for å bli litt bedre kjent, og for å bygge relasjoner oss imellom tok de høsten 2017 kontakt og spurte om vi ville komme på besøk sommeren 2018. For oss var det spennende å få en slik invitasjon; vi får ofte besøk av ulike menigheter og grupper fra Norge som ønsker å se hvordan vi gjør arbeidet vårt her i England (ofte i form av uteam), men får ikke like ofte mulighet til å dra «andre vegen».

Så kom spørsmålet om hvem vi skulle invitere med oss. Utgangspunktet vårt var å ta med noen litt eldre, modne ungdommer, som er ledere eller har ansvar på ulike måter i arbeidet vårt, men foreløpig har vi ikke så mange av disse, og i alle fall ikke fra samme ungdomsgruppe. Vi endte dermed opp med å invitere med oss tre jenter fra tre ulike grupper vi er involvert i i byen, som ikke kjente hverandre fra før. Ved å gjøre det på denne måten hadde vi en tanke om at det kanskje i etterkant vil være lettere å samle disse tre gruppene til en fellessamling eller event når disse tre da kjenner hverandre. Tidligere har det vist seg vanskelig å samle ulike ungdomsgrupper på ett sted fordi ungdommene stort sett holder seg i sin bydel/ område og er ikke så interessert i å dra noe sted, i alle fall ikke dersom de ikke kjenner noen fra de andre gruppene, men nå når vi har tre jenter som kjenner hverandre har vi et annet utgangspunkt.

Bildet viser de britiske jentene sammen med ettåring Anna i Frognerparken i Oslo.

Her er jentene sammen med Anna i Frognerparken, Oslo.

Turen over til Norge ble stille, men da vi var framme og jentene møtte igjen fjorårets ettåring, Anna, gikk det bedre. I løpet av turen ble vi kjent med både menighetsråd, ansatte og frivillige i Stange, og de vartet opp for oss, viste oss rundt og inkluderte oss. Vi var på sightseeing i Oslo, Stange og Hamar, fikk reist med Skibladner på Mjøsa, prøvde Escape Room, var på gudstjeneste i Stange kirke og klatret opp i klokketårnet, fikk smakt på «norsk» taco, kjøttkaker og brunost (ikke i samme måltid!), ble skremt av isbjørnene i kjelleren på Løiten lys, og var på grilling sammen med Stange menighetsråd. Størst var det nok likevel for jentene å få være med på konfirmantleiren Stange menighet, i samarbeid med nabomenighetene, arrangerte.

Bildet viser de britiske jentene sammen med noen norske ungdommer, på Skibladner på Mjøsa.

Her er jentene sammen med noen av deres nye, norske venner på Skibladner på Mjøsa. Det fløytes når vi kjører under broa..

Å få bli kjent med norske ungdommer som var med som ledere på leiren var nok et desidert høydepunkt. Når jeg hører jentene si de fortsatt har kontakt med ungdommene fra Norge, nesten daglig, via sosiale medier, betyr det at vi lykkes med det vi satte oss som mål for turen; å skape relasjoner oss imellom.

 

Selv om vi er på ulike steder og arbeidet vi driver kan se forskjellig ut, har vi alltid noe å lære av hverandre. Denne gangen fikk vi lære av Stange, og kanskje de lærte noe tilbake også. Og så gleder jentene seg til Stange kommer på gjenvisitt!

Bildet viser de britiske jentene sammen med Stange menighetsråd.

Her er jentene sammen med den flotte gjengen fra Stange menighetsråd.

 

Tekst: Solgunn P. Smith

 

Les innlegget →

Time to say goodbye...

Og der var skoleåret så godt som over, og ettåringene våre er allerede hjemme igjen eller drar de neste dagene.

Det har vært fantastisk å få følge disse modige, sprudlende, livgivende, kreative, lidenskapelige disiplene dette året, og jeg har stor tro på at de vil alle endre verden, der de er. Bildet viser to av ettåringene 2017/18 som sammen former et hjerte.

Dette året har vært med og formet dem og preget dem, både på godt og vondt, og jeg tror de har fått mye nyttig erfaring med seg til bruk senere. Selv har vi her i England satt umåtelig stor pris på å ha hatt et så flott kull av ettåringer hos oss, og de etterlater alle et tomrom etter seg. Men som vi sier; «Once an intern, always an intern!», og disse ettåringene kommer definitivt alltid til å være «våre»!

Til vi sees igjen! <3

Bildet viser alle ettåringene 2017/18 ikledd seler, klar for å gå gjennom tree top trek- en som del av exit retreaten vi hadde i begynnelsen av juli.

Her har vi fått på oss seler, klar for tree top trek, som del av exit retreaten vi hadde i begynnelsen av juli sammen med alle ucrewerne.

Bildet viser 4 ettåringer 2017/18 på exit retreaten i begynnelsen av juli.

Ettåringene Katarina, Tone Charlotte, Anna og Erika.

Bildet viser to ettåringer sammen i en hengekøye, på exit retreten i juli.

Kristin og Daphne har blitt veldig gode venner dette året.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tekst: Solgunn P. Smith

Les innlegget →

Dagen vi tok fri

Vi er så heldige å få bo i Cumbria i England, hvor landskapet er som tatt rett ut av en Postmann Pat- episode (bokstavelig talt, siden forfatter John Cunliffe fant inspirasjon for historiene sine da han bodde i Kendal i Cumbria.). Her finnes «rullende» åser, og her finnes sauer- masse sauer!; noen sier så mange som 6 sauer pr 1 person! Her finnes også Lake distrikt, som er Englands største nasjonalpark og en del av Verdens naturarv. Bildet viser Rachel i forgrunnen av Lake distrikt i Cumbria.

I Lake distrikt er Scafell pike, som med sine 978m er distriktets høyeste fjell, og Wastwater, som er den dypeste innsjøen. Undersøkelser som er gjort viser at 15,8 millioner besøker Lake distrikt hvert år, og det er et yndet sted for turgåere i alle «shapes and forms».

Og vi har fått sett en del av Cumbria og Lake distrikt på våre turer på kryss og tvers i fylket for å møte med ettåringene, møte med de andre Network Youth Church- lederne, feire 17. mai osv. Men det var noe som stod aller høyest på lista over ting jeg ville se, helt siden jeg hørte om det i fjor sommer. Noe som folk lo litt av da jeg fortalte det, men som jeg likefremt ville få med meg. Noe som hørtes litt for rart ut til å være sant, og dermed fikk meg til å ville se det enda mer. Noe ettåringene Anna og Tone Charlotte, og tidligere ettåring Rachel også ville være med og se (skjønt Rachel hadde vært der før som barn).

Vi snakker om blyantmuseet i Keswick.

Bildet viser ettåringer foran inngangen til blyantmuseet i Keswick.

Her er ettåringene Tone Charlotte og Anna, og tidligere ettåring Rachel klar for å utforske blyantmuseet!

Det finnes et eget museum. For blyanter. Et museum som viser historien om hvordan blyanter i det hele ble til, som forklarer produksjonen av blyanter fra sin spede begynnelse til i dag, og som forteller om blyantene som ble laget under andre verdenskrig med skjulte kart inni dem. Museet kan også skilte med en av verdens største fargeblyanter, som er nesten 8m lang. Selvfølgelig måtte vi dra for å se dette!

Bildet viser ettåringene Anna og Tone Charlotte sammen med tidligere ettåring, Rachel, og misjonær Solgunn sammen med en av verdens største fargeblyanter på blyantmuseet i Keswick.

Sammen med en av verdens største fargeblyanter.

 

 

Ja, Lake distrikt er flott, men kan det stå seg mot blyantene i Keswick?!

 

 

Tekst: Solgunn P. Smith

 

Les innlegget →

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp