Tilbake til nms.no Englandblogg
Meny
Foto: Kristian Mjølsneset Last ned

Vår første utsendte ettåring!

Helt siden NMS startet å sende ettåringer til Cumbria for mer enn 10 år siden, og oppstarten av bispedømmets eget ettåringsprogram IX12 som vi nå er med og driver, har ønsket vært å ikke bare motta ettåringer, men også sende ut egne ettåringer fra England. I år har dette blitt mulig med Gareth, fra Carlisle, som vi har sendt ut som ettåring. Les om hans opplevelser etter fire uker på plass i Estland.

Møt Gareth!

Hei, jeg heter Gareth, og jeg kommer fra Storbritannia! Før England ble nedstengt på grunn av pandemien var jeg med som frivillig i Network Youth Church i Carlisle hvor jeg kommer fra, sammen med ettåringene der. Dette arbeidet inkluderte å gjøre en ungdomsklubb i en lokal park sammen med ettåringene, og klubben gav oss mange muligheter til å nå lenger ut til ungdommene i området over en kopp kakao, en samtale eller fotballsparking. Jeg likte veldig godt dette å arbeide med ungdommer samt å møte og bygge relasjoner med folk fra hele verden; de siste to årene har Carlisle hatt Ucrew- ettåringer fra Frankrike, Estland, Norge og Taiwan. I løpet av denne tiden ble også muligheten gitt for meg til å bli en del av Ucrew og være ettåring selv – England har ikke sent ut ettåringer tidligere, så jeg var oppglødd og beæret over muligheten til å være en del av dette programmet.

 

Førsteinntrykket av Estland

Etter to kansellerte flygninger (pga koronapandemien) kom jeg meg endelig til Tartu i Estland, hvor jeg skal tilbringe dette neste året som ettåring. Den første uka tilbrakte jeg i karantene i min nye leilighet, men etter to negative COVID- 19 tester fikk jeg avslutte karantenen og begynne å utforske byen. Nå har jeg vært her i fire uker, så jeg har startet å møte lederne og ungdommene som jeg skal arbeide med, og har startet arbeidet mitt som ettåring.

Bildet viser britiske ettåring Gareth på plass i Tartu, Estland.Jeg har også tilbrakt noe tid med å utforske Tartu som turist. Det største universitetet i Estland ligger i Tartu, så det er et veldig pulserende sted, fylt med kultur og massevis av studenter. Ofte når jeg går igjennom byen er det et eller annet event som finner sted; nå sist var det Tartu maraton. Sentrum av byen er full av parker og grøntområder hvor jeg liker å gå tur og slappe av med en kaffe og en bok- jeg ser fram til å utforske flere steder gjennom dette året.

 

Et innholdsrikt ettåringsår ligger foran

Dette året vil jeg arbeide i en blanding av kirker, skoler og kristne organisasjoner for å fortelle unge mennesker om Jesus. Heldigvis har Estland relativt få tilfeller av koronaviruset, så kirkene og møtene kan foregå som vanlig, med noen avstands- tiltak på plass. Så langt har ungdommene her vært veldig imøtekommende; sist helg hadde en av kirkene sin årlige ungdomsweekend, som var en fantastisk mulighet til å møte ungdommer og ledere fra hele Estland. Temaet for weekenden var «Hvor er du?», og vi lekte mange leker, spiste, og hadde lovsang, bibelundervisning og seminarer. Det har vært veldig oppmuntrende å tilbringe tid sammen med dem og se hvordan de verdsetter fellesskapet sammen og det å bygge hverandre opp.

I løpet av året vil jeg hjelpe med bibelgrupper, ungdomseventer, gudstjenester og flust av andre aktiviteter. Det er interessant å se likhetene og forskjellene mellom kirkene i England og Estland, men det er oppløftende å vite at vi alle tjener og tilber den samme Gud.

Jeg er spent på nye gleder og utfordringer for året som ligger foran!

 

 

(Oversatt til norsk: S. Smith )

Les innlegget →

Sommeren er på hell...

Da var sommerferien også over her i England og det er tid for å gå tilbake til "normalen"; skjønt hva er "hverdagsliv" og hva er egentlig «fritid» nå hvor for eksempel skolene har vært stengt for de aller fleste elevene siden slutten av mars?

Før skolene startet opp igjen i sist uke var det mye praktisk som måtte på plass og fortsatt flere spørsmål som var ubesvart, som gjorde at det var mange følelser i sving blant både elever, foresatte, ansatte og andre. Men nå skulle elevene tilbake på skolen, ifølge myndighetene.

Utfordringer

Vi har lagt bak oss en rar vår og sommer. Selv om pandemien har satt sitt spor i Norge, vet vi at Norge er et av de landene som har klart seg, og kommer til å klare seg, relativt bra gjennom denne krisen. Her i England er det annerledes. Dugnadsånden vi kjenner så godt til hjemme er ikke like sterkt til stede her. Ønsket om å samarbeide til det beste for fellesskapet er ikke så sterkt, og tillitten til myndighetene er heller ikke like stor. Gjennom pandemien har det heller ikke hjulpet at det synes for «folk flest» at det finnes noen regler for eliten, og andre regler for alle andre, noe som kom ettertrykkelig til uttrykk i saken med Cummings.

Forskjellsbehandling

Da nedstengingen startet tilbake i mars var det stort fokus på NHS, det engelske helsevesenet, og den enorme innsatsen de har gjort og gjør gjennom denne pandemien. De ble stemplet som helter, og i de første ti ukene av nedstengingen var folk ute utenfor husene sine hver torsdag kveld for å klappe for dem, og for andre såkalte «key workers». Selv om det har blitt tydelig for alle dette siste halvåret hvem som er «heltene» i samfunnet, har det likevel ikke resultert i bedre støtteordninger og mer penger for dem. Pandemien har også tydeliggjort hvor vanskelig mange familier har for å få endene til å møtes, selv med fast inntekt, og som ikke får den nødvendige støtten som de trenger. Det måtte for eksempel en kjendis til i form av fotballspilleren Marcus Rashford, som selv har vokst opp i fattigdom, for å få myndighetene til å fortsette å tilby gratis matkuponger gjennom sommerferien til elever som er avhengig av denne typen hjelp for å ha nok å spise. Det har også vært kaos den siste måneden rundt setting av eksamenskarakterer for avgangselever som pga pandemien ikke fikk tatt eksamen, hvor det viste seg at elever fra privatskoler ble gitt bedre karakterer enn elever fra offentlige skoler i mer vanskeligstilte strøk,

Som vi ser har landet mye å ta tak i; ikke minst pandemien, og selv om myndighetene kommer opp med noen konkrete tiltak her og der for å hjelpe situasjonen, er landet likevel i en vanskelig situasjon.

Bildet viser Kristian Tjemland som griller på stranden.

Familien Tjemsland nytter ferien til å dra på stranden.

Uvant ferie

For NMS Team- England har pandemien ført til at vi for første gang har tilbrakt hele sommeren i England i motsetning til å dra hjem til USA/ Norge, noe som i stedet har ført til flere dagsturer i Lake District, til stranden og til parker. Heldige er vi som har slik flott natur rett i nærheten, og vi har også vært heldige siden vi har egne hager vi har kunnet benytte i nedstengingen, slik at vi ikke har vært totalt isolert innenfor fire vegger. For de britene som har valgt å bruke noe av ferien i utlandet, har det ikke vært lett å forholde seg til de skiftende karantenereglene, som brått ble endret fra én dag til den neste. Det at England, Skottland, Wales og nord- Irland opererer med ulike regler for håndteringen av pandemien og nå ift. karanteneregler for innreise, gjør det heller ikke enkelt å forholde seg til.

Kritisk for kirken

For oss som er fast basert her i Carlisle merker vi ikke nødvendigvis selv på kroppen alle utfordringene landet står ovenfor, men vi ser, hører og opplever hvor utfordrende ting kan være til tider. Det at kirkene har vært stengt til helt nylig har for eksempel gjort at den finansielle situasjonen er kritisk, og vi hører snakk om kirker som må stenge. Med situasjonen som den er, og spesielt så usikker som den var i vår, bestemte vi oss for at vi ikke skulle ha ettåringer dette året, for første gang. Det kommer til å bli et stort savn å ikke ha ettåringer, og det gjør også at vi må tenke litt annerledes om arbeidet vi gjør, men det var den beste løsningen for dette året.

Bildet viser hjørnet av parken hvor vi vanligvis møter ungdom på veg hjem fra skolen på mandager.

Klar for å se om det er noen ungdommer å se på vår vante plass mandag ettermiddag.

Vanskelig å holde kontakten

For ungdomsarbeidet vårt, hvor det meste består av relasjonsarbeid og arbeid ansikt til ansikt med de som «detter innom» på skolelaget eller i parken den dagen, har det vært vanskelig å vite at vi i nedstengingen av landet har mistet kontakten med 90% av ungdommene våre. Dette er ungdommer som vi har sett regelmessig uke etter uke, men som vi ikke har hatt mulighet til å være i kontakt med disse siste 5- 6 månedene siden vi ikke har noen kontaktinfo til deres foresatte (her i England må all kontakt foregå med foresattes tillatelse). Med hjelp av påbud fra myndighetene, retningslinjer fra National Youth Agency og støtte fra bispedømmet begynner vi så smått å finne utav hvordan vi kan starte opp arbeidet igjen, men helt hvordan og når vi for eksempel kan samles innendørs har vi ikke helt klart for oss enda.

Hva fremtiden vil bringe for kirken i Cumbria er ennå uvisst.

Les innlegget →

The big Ablaze quiz night!

Network Youth Church (NYC) har alltid handlet om å bygge relasjoner med ungdom som andre kirker ikke har kontakt med. Ved hjelp av disse relasjonene hjelper vi ungdommer til tro og støtter dem til et liv som etterfølgere av Jesus.

Av elleve prostier i bispedømmet finnes det nå NYC i ti, og selv om uttrykk og kontekst kan se vidt forskjellig ut fra NYC til NYC er det noen ting vi alle gjør. Én av de tingene er Ablaze.

Vi har sett at det er utfordrende å arrangere større eventer i bispedømmet som er rettet mot alle ungdommene NYC i sin helhet har kontakt med. Dette kan ha flere grunner, men det at det er så store avstander mellom prostiene og at kulturen med å holde seg i sitt område er så sterkt innebygd i befolkningen, hjelper ikke. Og selv om vi alltid har noen trofaste ungdommer som blir med på alt uansett, er det utfordrende å få med dem som kun er innom gruppene våre nå og da på en event som vil finne sted et helt annet sted i bispedømmet. En av måtene vi har prøvd å løse dette på er å da i stedet heller fokusere på flere mindre eventer. Disse er kalt Ablaze, og oftest blir de arrangert av to eller flere nabo-prosti NYCer i fellesskap.

For oss i Carlisle NYC har vi hatt to Ablazer sammen med våre nabo-prostier; den første gjorde vi sammen med Solway NYC, og den andre gjorde vi i november i fjor sammen med både Solway og Brampton- NYC. Lederne for Solway og Brampton- NYC er kollegaer vi samarbeider godt med, så vi hadde allerede lagt planer om en ny Ablaze sammen i september på et leirsted hvor vi skulle gjøre ulike aktiviteter som tromming, luftgeværskyting, fotball, sporlek, grilling og selvfølgelig vannkrig. Men som så mye annet dette året har vi måttet utsette Ablazen. For at det likevel ikke skulle gå to år før vi fikk samles igjen, begynte vi å se på alternativer for hva vi kunne gjøre som også var koronasikkert. Vi endte med en stor felles quiz over Zoom!

For å gjøre quizen mer spennende og interaktiv, bestemte vi oss for å ha ulike runder med spørsmål, terningkasting, «løp og hent» og Pictionary, og vi viste også et par videoklipp der ungdommene måtte gjette hva som ville skje i klippet der vi pauset det. Vi hadde også en runde hvor hvert lag måtte finne den mest uvanlige, skinnende gjenstanden de hadde. Med disse ulike aktivitetene ville vi sikre oss at alle ungdommene kunne føle de hadde noe å bidra med; selv de som ikke nødvendigvis følte de var sterke på kunnskapsspørsmål. Vi sendte også ut en pakke til hver enkelt i forkant med ting de trengte til quizen, i tillegg til en sjokolade og et par milkshake-sugerør, som falt i god jord.

På tross av veldig mange «safeguarding»-tiltak vi må ta hensyn til her i England (som for eksempel at all kommunikasjon må foregå via foresatte, ungdommene helst ikke bør sitte på soverommene sine når de er pålogget med oss, vi må ha minst to ledere pr. gruppe, og chattefunksjonen må deaktiveres), fikk vi til slutt ordnet til hvordan vi skulle gjøre alt det praktiske. Vi endte opp med over 50 påmeldte ungdommer, i tillegg til 16 ledere representert fra alle de tre NYCene. Vi hadde også fått med oss biskop Emma til å holde en kort andakt, og hun oppmuntret oss til å tenke på hvem vi er i fellesskap med og brukte eksempelet med gjess som flyr i plog til å oppmuntre oss til å være med og «dra» for de som kanskje i perioder sliter litt mer. Bildet viser en tweet fra biskop Emma hvor hun sier det var flott å være med på Ablaze.

Med en slik stor «produksjon» som dette, med nærmere 70 personer logget inn i det samme Zoom- møtet samtidig, hvor vi også brukte powerpointer, viste videoklipp og hadde smågrupper, var det mange ting som kunne gått galt. Vi var litt presset for tid, og det tok litt mer tid i starten å få alle ungdommene fordelt i de ulike gruppene enn vi hadde tenkt, men da det var gjort gikk resten som planlagt. Tilbakemeldingene i etterkant fra ungdommer og foresatte, er at ungdommene har kost seg og vil gjerne være med på noe lignende igjen. Noen av lederne våre uttalte også at det var «godt å gjøre «normalt» ungdomsarbeid igjen».

Dersom pandemien gjør at det å møtes fysisk i større grupper må vente en stund til, vet vi at vi i alle fall har et godt alternativ for hvordan vi fortsatt kan være sammen, bygge relasjoner, snakke om tro og ha det gøy.

Les innlegget →

Inn i det ukjente

Ettåringene våre har nå vært hjemme i to måneder. Selv om året deres ble kortere enn planen var, har de fortsatt opplevd mye, lært mye og vokst mye. Her er ettåring Maria- Kristiina fra Estland sine tanker om tiden hennes i England.

21. august 2019
Livet er flott.

Livet er godt.

Jeg hadde en flott sommer, tjente på mange leirer og så nydelige frukter.

Jeg følte meg klar og oppglødd for å starte denne nye reisen utenlands.

Et år i England… hæ?!

Hvor fantastisk er ikke det?!

Veldig, syns jeg.

 

Jeg hadde så mange sommerfugler i magen den dagen.

Livet var vidunderlig.

 

Men de fortalte meg ikke at det kom til å bli tøft. At sommerfuglene fort ville forsvinne.

De fortalte meg ikke at det ikke ville være fantastisk lenge.

De fortalte meg ikke at dagene ikke ville være nydelige og varme lenger, slik som de var i sommer.

At det ville regne.

At vinden ville blåse.

At det ville være utslitende til tider.

 

Men jeg dro.

Jeg opplevde alt, og det formet meg.

Det modnet meg.

Det gjorde at jeg vokste.

 

Hadde jeg dratt, hadde jeg visst jeg ville møte kaos?

Jeg vet ikke.

Men jeg er glad jeg ikke visste.

Jeg er glad jeg dro.

 

Jeg sa ja til et crazy eventyr, og nå når jeg ser tilbake er jeg glad at jeg gjorde det.

Jeg husker den solfylte maidagen da jeg fikk tilbudet om muligheten til å tjene i England i 11 måneder.

Jeg husker min begeistring og forventning over å bo i utlandet så lenge.

Jeg tenkte det ville være en god mulighet til å gå ut av komfortsonen og gjøre ting jeg aldri hadde gjort før, til og med bo i en by jeg aldri hadde hørt om; det vil si, dersom du ikke teller med at Carlisle blir nevnt i Garfield 2, som for øvrig har ingenting med byen Carlisle å gjøre.

Men, ja.

Jeg hadde så rett. Det var slik en unik mulighet for dette; gå og leve utenfor komfortsonen og gjøre ting jeg aldri hadde gjort før.

Servere drikke til folk i en kafe som kirka eiger, prøve å styre samtalen over på Gud og hvor god han er.

Bruke tid sammen med småunger og mødrene deres på onsdagsmorgener, håpe å fortelle dem om Gud.

Søndag etter søndag være på søndagsskolen med ungdommene, i håp om at de en dag vil bli oppglødd med tanke på Gud.

Og selv om det føltes ubehagelig til tider, som voksesmerter ofte er, lærte jeg så mye gjennom denne prosessen.

 

Først og fremst lærte jeg at det ikke er nødvendig å ha et perfekt liv for å tjene Gud.

Det er i orden om det er noen – eller mange – ting du ikke vet enda og du ikke har funnet utav enda.

Du har lov til å være «under arbeid» og et kunststykke på samme tid.

Jeg lærte at så lenge holdningen din handler om å tjene, så er det alt som betyr noe.

Det var mange ganger i tiden min i England jeg følte at jeg ikke hadde mye å gi. Noen øyeblikk følte jeg til og med at jeg ikke hadde noe å gi. Jeg følte meg sliten og tom. Men det vakre var at så fort jeg satte foten utenfor døra mi, kunne jeg ikke annet enn å smile og bli fylt opp. Men det skjedde ikke av seg selv; det krevde at jeg overgav mitt liv og min slitenhet til Gud i bønn, og be han om å fylle meg. Det krevde at jeg måtte si, «Gud, dersom du ikke fyller meg, har jeg ingenting å gi.»

Dag etter dag, måned etter måned så jeg dette skje foran øynene mine; han bar meg i gjennom og gav meg styrke når jeg ikke hadde det selv.

Jeg så Gud bruke meg på måter som overrasker meg til denne dag. Når jeg følte meg som et eneste stort rot, fylte han meg opp slik at når jeg var med andre, kunne jeg dele av den gleden han gav meg. Hans glede, ikke min egen.

Hvordan kan jeg understreke dette nok? Det er i orden å gå inn i det ukjente, i viten om at Gud er der rett bak deg – og foran deg og ved siden av deg – til å gå veien sammen med deg. At han er der når jeg føler jeg faller, klar til å løfte meg opp igjen.

Det var mange flotte øyeblikk i England. Mange vanskelige også, men det er bare en del av prosessen. Det er bare en del av livet.

 

 

(Oversatt til norsk: S. Smith)

Les innlegget →
Flere blogginnlegg

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp