Time to say goodbye...

Og der var skoleåret så godt som over, og ettåringene våre er allerede hjemme igjen eller drar de neste dagene.

Det har vært fantastisk å få følge disse modige, sprudlende, livgivende, kreative, lidenskapelige disiplene dette året, og jeg har stor tro på at de vil alle endre verden, der de er. Bildet viser to av ettåringene 2017/18 som sammen former et hjerte.

Dette året har vært med og formet dem og preget dem, både på godt og vondt, og jeg tror de har fått mye nyttig erfaring med seg til bruk senere. Selv har vi her i England satt umåtelig stor pris på å ha hatt et så flott kull av ettåringer hos oss, og de etterlater alle et tomrom etter seg. Men som vi sier; «Once an intern, always an intern!», og disse ettåringene kommer definitivt alltid til å være «våre»!

Til vi sees igjen! <3

Bildet viser alle ettåringene 2017/18 ikledd seler, klar for å gå gjennom tree top trek- en som del av exit retreaten vi hadde i begynnelsen av juli.

Her har vi fått på oss seler, klar for tree top trek, som del av exit retreaten vi hadde i begynnelsen av juli sammen med alle ucrewerne.

Bildet viser 4 ettåringer 2017/18 på exit retreaten i begynnelsen av juli.

Ettåringene Katarina, Tone Charlotte, Anna og Erika.

Bildet viser to ettåringer sammen i en hengekøye, på exit retreten i juli.

Kristin og Daphne har blitt veldig gode venner dette året.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tekst: Solgunn P. Smith

Les innlegget →

Dagen vi tok fri

Vi er så heldige å få bo i Cumbria i England, hvor landskapet er som tatt rett ut av en Postmann Pat- episode (bokstavelig talt, siden forfatter John Cunliffe fant inspirasjon for historiene sine da han bodde i Kendal i Cumbria.). Her finnes «rullende» åser, og her finnes sauer- masse sauer!; noen sier så mange som 6 sauer pr 1 person! Her finnes også Lake distrikt, som er Englands største nasjonalpark og en del av Verdens naturarv. Bildet viser Rachel i forgrunnen av Lake distrikt i Cumbria.

I Lake distrikt er Scafell pike, som med sine 978m er distriktets høyeste fjell, og Wastwater, som er den dypeste innsjøen. Undersøkelser som er gjort viser at 15,8 millioner besøker Lake distrikt hvert år, og det er et yndet sted for turgåere i alle «shapes and forms».

Og vi har fått sett en del av Cumbria og Lake distrikt på våre turer på kryss og tvers i fylket for å møte med ettåringene, møte med de andre Network Youth Church- lederne, feire 17. mai osv. Men det var noe som stod aller høyest på lista over ting jeg ville se, helt siden jeg hørte om det i fjor sommer. Noe som folk lo litt av da jeg fortalte det, men som jeg likefremt ville få med meg. Noe som hørtes litt for rart ut til å være sant, og dermed fikk meg til å ville se det enda mer. Noe ettåringene Anna og Tone Charlotte, og tidligere ettåring Rachel også ville være med og se (skjønt Rachel hadde vært der før som barn).

Vi snakker om blyantmuseet i Keswick.

Bildet viser ettåringer foran inngangen til blyantmuseet i Keswick.

Her er ettåringene Tone Charlotte og Anna, og tidligere ettåring Rachel klar for å utforske blyantmuseet!

Det finnes et eget museum. For blyanter. Et museum som viser historien om hvordan blyanter i det hele ble til, som forklarer produksjonen av blyanter fra sin spede begynnelse til i dag, og som forteller om blyantene som ble laget under andre verdenskrig med skjulte kart inni dem. Museet kan også skilte med en av verdens største fargeblyanter, som er nesten 8m lang. Selvfølgelig måtte vi dra for å se dette!

Bildet viser ettåringene Anna og Tone Charlotte sammen med tidligere ettåring, Rachel, og misjonær Solgunn sammen med en av verdens største fargeblyanter på blyantmuseet i Keswick.

Sammen med en av verdens største fargeblyanter.

 

 

Ja, Lake distrikt er flott, men kan det stå seg mot blyantene i Keswick?!

 

 

Tekst: Solgunn P. Smith

 

Les innlegget →

Kirka i parken

For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem. (Matt 18:20)

Her i Carlisle arbeider vi på ulike steder i byen, og er involvert i ulike typer arbeid; alene eller sammen med andre kirker. I bydelen Stanwix er vi sammen med ungdomsarbeideren i St Mikes kirka og driver drop in for ungdommene der hver fredag. I Denton Holme er vi sammen med menighetsarbeideren i St James kirka og har ungdomsklubb hver mandag kveld. På Trinity skolen er vi med på skolelag hver mandag, og er også inne og har assemblies for alle klassene nå og da; det samme på Morton skolen hvor vi er med på skolelag hver tirsdag. I tillegg er vi med og driver økumenisk barne- og ungdomsarbeid hver måned mer rettet mot kristne barn og ungdom i byen.

I bydelen Raffles pleide vi å drive vår egen ungdomsklubb hver tirsdag, men bestemte oss i høst for å endre dette til en ungdomsklubb for «kjernen» av Raffles- ungdommene hver søndag, og heller være ute i parken på tirsdagene.

Bildet viser benken hvor vi møtes med ungdommene i parken på tirsdager.Kirka i parken; benken «vår» hvor vi møtes og deler ut kakao, har blitt sitt eget lille høydepunkt, selv om vi hver tirsdag ofte ender opp med å være både kalde og våte. Her kommer det hver uke minst 15 ungdommer, med en trofast gjeng på 6- 10 stykker, som ofte står og venter på oss når vi gjør oss klar. Når de ser oss på skolen spør de oss om «club is on?», de roper etter oss når de ser oss i gata «Is club on today?» (hvorpå jeg ofte må si at «Nei, i dag er det […], vi er i parken på tirsdager»).

I kirka i parken forteller de oss om livene sine; om skolen, om vennskap, om hjemmesituasjonen og om drømmene for framtida, og vi får noen små muligheter til å fortelle dem om noe større, om Én som er større og som bryr seg om dem og deres drømmer. Noen har med seg sine småsøsken, som for vår del legger fundamentet for arbeidet vi vil drive for dem når de blir ungdommer, og andre har med seg sine kjæledyr for å vise oss og de andre ungdommene. Det er flest hunder som har fått blitt med, men sist uke fikk vi se slangen som en av ungdommene har. Det skal sies at ikke alle av oss var like begeistret over å ha en slange til stede, men her, i kirka i parken, er vi sammen om å forme hvordan kirka vår skal se ut. Bildet viser en av ungdommene vi møter i Carlisle med sin kjæledegge- slange

At vi ender kvelden med en tur rundt nabolaget, som vi i utgangspunktet hadde tenkt skulle være en mulighet for oss til å se om det var andre ungdommer rundt i gatene, viser seg å være park- ungdommene våre sitt høydepunkt i kvelden. En sjanse for dem til å rusle rundt kvartalet med noen voksne som ser dem, lytter til dem, tøyser med dem, og som de kan se opp til, konkret og mentalt. Dette er kirka disse ungdommene kjenner til. Dette er kirka de er med og lager, oss og dem sammen. Her er Jesus tilstede midt i mellom oss. Dette er kirka i parken.

 

 

Tekst: Solgunn P. Smith

Les innlegget →

Ikke si nei til nye utfordringer

Hallo! Jeg heter Tone Charlotte, og er en av ettåringene plassert i Carlisle i Cumbria.
Da jeg satt på flyet på vei til Carlisle var jeg usikker på hva jeg hadde i vente. Nå har vi ikke mange måneder igjen, og jeg har opplevd og lært masse.

Bildet viser ettåring Tone Charlotte på jobb på Cornerstone; kafeen som St James kirka, som hun jobber i, driver i Carlisle.

Her er Tone Charlotte på jobb på Cornerstone; kafeen som St James kirka driver i Carlisle.

Selv om jeg ikke visste hva som ventet meg i England, hadde jeg et mål for året. Jeg skulle ikke si nei til de utfordringer jeg kom til å møte. Dette målet har ført til at jeg har måtte gå ut av komfortsonen opptil flere ganger. Allerede i løpet av første måneden fikk jeg utfordringen om å være gjestetaler på et møte med kvinneforeningen som tilknyttes kirken jeg jobber i. Jeg måtte stå ved mitt løfte til meg selv og tok utfordringen. Jeg tenkte at å teste min evne som gjestetaler hos et publikum av søte eldre damer var et perfekt sted å begynne.  Det må ha gått nokså bra ettersom jeg i disse dager var gjestetaler igjen og denne gangen sang jeg for dem i tillegg.

Neste utfordring kom da vi hadde en alternativ halloween fest for barna – noe vi kalte Light Party. Vi skulle kle oss ut som superhelter denne kvelden og jeg kledde meg ut som Jesus. Jeg ble igjen spurt om jeg kunne snakke foran barna og foreldrene. Det virker kanskje ikke som en veldig utfordring å ha en kort appell, men jeg har aldri vært glad i å snakke foran folk. Å synge foran folk er ikke så skummelt, men å snakke er verre for meg.

Bildet viser ettåring Tone Charlotte som formidler til barna på St James kirka sin holiday club i februar.

Tone Charlotte i aksjon på St James Holiday Club i februar.

Den største utfordringen kom i desember. Jeg ble spurt om å være en av to gjestetalere på en kveldsgudstjeneste. Jeg ble fortalt at dette var en gudstjeneste som var veldig populær og som pleide å ha full kirke. Her må jeg være ærlig å si at jeg angret litt på løftet jeg hadde gitt meg selv. For å gjøre det litt mindre skummelt spurte jeg om jeg kunne synge også. Jeg kunne derfor snakke litt mindre og heller inkludere en sang. Jeg har hatt flere små «talks» i løpet av året og jeg merker hvordan det blir lettere for hver gang.

Ved å ha lovet meg selv å ta de utfordringer som kom min vei, har jeg lært ekstremt mye.  Jeg tar utfordringer lettere enn før, og min innstilling til å snakke foran folk har endret seg. Jeg tenker at ettersom jeg klarer å holde lengre taler foran folk på engelsk, skal jeg nok klare å ta lignende utfordringer på norsk hjemme i Norge.

 

Tekst: Tone Charlotte Madland Sandvik

Les innlegget →

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp