Kirka i parken

For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem. (Matt 18:20)

Her i Carlisle arbeider vi på ulike steder i byen, og er involvert i ulike typer arbeid; alene eller sammen med andre kirker. I bydelen Stanwix er vi sammen med ungdomsarbeideren i St Mikes kirka og driver drop in for ungdommene der hver fredag. I Denton Holme er vi sammen med menighetsarbeideren i St James kirka og har ungdomsklubb hver mandag kveld. På Trinity skolen er vi med på skolelag hver mandag, og er også inne og har assemblies for alle klassene nå og da; det samme på Morton skolen hvor vi er med på skolelag hver tirsdag. I tillegg er vi med og driver økumenisk barne- og ungdomsarbeid hver måned mer rettet mot kristne barn og ungdom i byen.

I bydelen Raffles pleide vi å drive vår egen ungdomsklubb hver tirsdag, men bestemte oss i høst for å endre dette til en ungdomsklubb for «kjernen» av Raffles- ungdommene hver søndag, og heller være ute i parken på tirsdagene.

Bildet viser benken hvor vi møtes med ungdommene i parken på tirsdager.Kirka i parken; benken «vår» hvor vi møtes og deler ut kakao, har blitt sitt eget lille høydepunkt, selv om vi hver tirsdag ofte ender opp med å være både kalde og våte. Her kommer det hver uke minst 15 ungdommer, med en trofast gjeng på 6- 10 stykker, som ofte står og venter på oss når vi gjør oss klar. Når de ser oss på skolen spør de oss om «club is on?», de roper etter oss når de ser oss i gata «Is club on today?» (hvorpå jeg ofte må si at «Nei, i dag er det […], vi er i parken på tirsdager»).

I kirka i parken forteller de oss om livene sine; om skolen, om vennskap, om hjemmesituasjonen og om drømmene for framtida, og vi får noen små muligheter til å fortelle dem om noe større, om Én som er større og som bryr seg om dem og deres drømmer. Noen har med seg sine småsøsken, som for vår del legger fundamentet for arbeidet vi vil drive for dem når de blir ungdommer, og andre har med seg sine kjæledyr for å vise oss og de andre ungdommene. Det er flest hunder som har fått blitt med, men sist uke fikk vi se slangen som en av ungdommene har. Det skal sies at ikke alle av oss var like begeistret over å ha en slange til stede, men her, i kirka i parken, er vi sammen om å forme hvordan kirka vår skal se ut. Bildet viser en av ungdommene vi møter i Carlisle med sin kjæledegge- slange

At vi ender kvelden med en tur rundt nabolaget, som vi i utgangspunktet hadde tenkt skulle være en mulighet for oss til å se om det var andre ungdommer rundt i gatene, viser seg å være park- ungdommene våre sitt høydepunkt i kvelden. En sjanse for dem til å rusle rundt kvartalet med noen voksne som ser dem, lytter til dem, tøyser med dem, og som de kan se opp til, konkret og mentalt. Dette er kirka disse ungdommene kjenner til. Dette er kirka de er med og lager, oss og dem sammen. Her er Jesus tilstede midt i mellom oss. Dette er kirka i parken.

 

 

Tekst: Solgunn P. Smith

Les innlegget →

Ikke si nei til nye utfordringer

Hallo! Jeg heter Tone Charlotte, og er en av ettåringene plassert i Carlisle i Cumbria.
Da jeg satt på flyet på vei til Carlisle var jeg usikker på hva jeg hadde i vente. Nå har vi ikke mange måneder igjen, og jeg har opplevd og lært masse.

Bildet viser ettåring Tone Charlotte på jobb på Cornerstone; kafeen som St James kirka, som hun jobber i, driver i Carlisle.

Her er Tone Charlotte på jobb på Cornerstone; kafeen som St James kirka driver i Carlisle.

Selv om jeg ikke visste hva som ventet meg i England, hadde jeg et mål for året. Jeg skulle ikke si nei til de utfordringer jeg kom til å møte. Dette målet har ført til at jeg har måtte gå ut av komfortsonen opptil flere ganger. Allerede i løpet av første måneden fikk jeg utfordringen om å være gjestetaler på et møte med kvinneforeningen som tilknyttes kirken jeg jobber i. Jeg måtte stå ved mitt løfte til meg selv og tok utfordringen. Jeg tenkte at å teste min evne som gjestetaler hos et publikum av søte eldre damer var et perfekt sted å begynne.  Det må ha gått nokså bra ettersom jeg i disse dager var gjestetaler igjen og denne gangen sang jeg for dem i tillegg.

Neste utfordring kom da vi hadde en alternativ halloween fest for barna – noe vi kalte Light Party. Vi skulle kle oss ut som superhelter denne kvelden og jeg kledde meg ut som Jesus. Jeg ble igjen spurt om jeg kunne snakke foran barna og foreldrene. Det virker kanskje ikke som en veldig utfordring å ha en kort appell, men jeg har aldri vært glad i å snakke foran folk. Å synge foran folk er ikke så skummelt, men å snakke er verre for meg.

Bildet viser ettåring Tone Charlotte som formidler til barna på St James kirka sin holiday club i februar.

Tone Charlotte i aksjon på St James Holiday Club i februar.

Den største utfordringen kom i desember. Jeg ble spurt om å være en av to gjestetalere på en kveldsgudstjeneste. Jeg ble fortalt at dette var en gudstjeneste som var veldig populær og som pleide å ha full kirke. Her må jeg være ærlig å si at jeg angret litt på løftet jeg hadde gitt meg selv. For å gjøre det litt mindre skummelt spurte jeg om jeg kunne synge også. Jeg kunne derfor snakke litt mindre og heller inkludere en sang. Jeg har hatt flere små «talks» i løpet av året og jeg merker hvordan det blir lettere for hver gang.

Ved å ha lovet meg selv å ta de utfordringer som kom min vei, har jeg lært ekstremt mye.  Jeg tar utfordringer lettere enn før, og min innstilling til å snakke foran folk har endret seg. Jeg tenker at ettersom jeg klarer å holde lengre taler foran folk på engelsk, skal jeg nok klare å ta lignende utfordringer på norsk hjemme i Norge.

 

Tekst: Tone Charlotte Madland Sandvik

Les innlegget →

Ablaze North

Bildet viser ettåring Anna sammen med noen av jentene våre som var med på Ablaze North

Ettåring Anna sammen med noen av jentene våre

Heihei!! Mitt namn er Anna, og eg er eittåring her i Carlisle. Eg har fått æra av å bruka eit år på å jobba med ungdom gjennom Carlisle Network Youth Church, og ein av dei tinga eg har vært med på å gjere er Ablaze north. Ablaze er eit opplegg der  me ynskjer å samle ungdommar i Cumbria. Og Ablaze North, som Carlisle og Solway NYC arrangerte, er dermed for ungdommar nord i Cumbria.

Bildet viser to av jentene fra Solway NYC på Ablaze.

To av Solway NYC- jentene

 

Ablaze north dagen gjekk føre seg slik: Me starta dagen utanfor Stanwix park, ein aktivtitespark i Silloth. Når så alle ungdommane som var meldt på var på plass gjekk byrja dei to første aktivitetane som var symjing og bowling. I løpet av denne tida  var det og servert lunsj. Etter den første delen av dagen var omme, byrja den meir intense delen, nemleg ein sporlek. Alle ungdommane blei delt inn i grupper på 5-6 stk, med ein teamledar kvar. Fokuset for sporleken var å få så mykje poeng som mogeleg på den tida dei hadde, ved å utføre ulike poster spreidd rundt i Silloth. Dagen blei runda av med ein liten kreativ framføring frå kvar av laga. Og til slutt vart det vinnande laget annonsert, og dei fekk alle ein premie for innsatsen.

Bildet viser Anna sammen med laget hennes, hvor hun måler spagettitårnet de har laget.

Anna sjekker hvor høyt spagettitårnet til laget hennes har blitt.

Den beste delen av Ablaze north for meg var to ting. Nr 1 var å sjå korleis arrangementet som eg hadde vore med på å laga gå frå å berre være ein ide rundt eit kafé-bord til å bi realisert. Nr 2 var når dagen var omme, og eg spurte nokre av ungdommane som venta på å bli plukka opp om dei hadde hatt det kjekk dag, og dei svara ja. Det varma hjarta mitt, og gjorde dagen min mykje betre.

 

 

Tekst: Anna Fauskanger Pedersen

Les innlegget →

Når mulighetene byr seg selv

Noen ganger i menighetsarbeid er det vanskelig å vite hvor en skal begynne eller hva som er best å sette i gang med for de ulike målgruppene. Og noen ganger faller mulighetene bare ned i fanget på en.

Drop in- klubben vi er med på i Stanwix på fredager er en slik mulighet. For noen år siden så Ben, som var den daværende ungdomsarbeideren i St Mike`s kirka i Stanwix, at det etter skoletid var en stor gjeng ungdommer som trasket hjem fra skolen på stien mellom kirka og menighetshuset. Ungdommene kom, bokstavelig talt, til dørstokken av kirka, uten at han på noen måte hadde jobbet for det. Og det var en mulighet han benyttet seg av. Sammen med noen frivillige fra menigheten åpnet han dørene inn til menighetshuset hver fredag, for en drop in- ungdomsklubb for ungdommene på veg hjem fra skolen. Her fikk de et sted å henge noen timer, her fikk de litt mat, og her fikk de samtale med gode voksne som brydde seg og hadde tid for dem, Bildet viser informasjon om drop in- klubben i St Mike`s kirka i Carlisle

 

6 år senere og drop in-en eksisterer ennå. Ennå går ungdommene forbi kirka og menighetshuset på veg hjem fra skolen, og ennå åpner kirka dørene til menighetshuset hver fredag. Fra 2015 av ble også vi i Carlisle Network Youth Church (Carlisle NYC) involvert i drop in-en, og siden da har vi vært med hver fredag og bygget relasjoner med ungdommene, investert i dem og gjort disipler. Nå har vi rundt 50 ungdommer registrert for drop in-en, med et gjennomsnitt på rundt 20 ungdommer som kommer hver fredag. Når vi vet at det i 2010 var under 300 ungdommer i hele fylket som var innom en kirke en gang eller mer pr måned, utgjør dette en ganske stor prosentvis vekst. Og dette er bare én av de tingene hvor vi og de ulike NYCene i fylket er involvert og møter ungdommer. Men vi er ikke i mål enda.

 

Så hva gjør vi på drop in-en?

Bildet viser noen av jentene ved drop in-en i St Mike`s kirka i Carlisle, godt i gang med å lage vennskapsarmbånd.

Noen av jentene på drop in-en, i gang med å lage vennskapsarmbånd.

Vi spiser kjeks og nudler, vi spiller spill og snakker, vi hører hvordan dagen har vært for ungdommene og hvilke planer de har for helga, og vi lager armbånd og deler troen vår med ungdommene. Blant annet. Dette skoleåret har det kommet en stor jentegjeng fra year 7 som vi har fått god kontakt med, og det skal bli spennende å se hva som vil komme utav denne relasjonen over de neste årene.

Ettåring Anna laget en kort videosnutt fra arbeidet vårt, deriblant drop in-en, før jul, og her kan du høre en av jentene fortelle litt om hva hun liker med den.

 

 

Tekst: Solgunn P. Smith

Les innlegget →

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp