Tiden går

Både jeg og partneren min,  merket allerede etter første uken at Gassere ikke er like vant til å se på klokka som vi er. Det startet med at vi skulle på vår første kor øvelse, og hadde blitt fortalt at den startet klokken. 6. Derfor møtte vi begge opp ved kirken klokka 6, og forventet kanskje å vertfall se noen andre som hadde møtt opp.  Istedenfor var vi de eneste der og ventet i en hel time til vi møtte en pensjonert prest ved kirken. han kjente til koret, så vi lurte på hvorfor vi var de eneste som hadde møtt opp. han svarte med å forklare at Gassere ikke er så gode til å se på klokka, men de ser heler på sola, og tenker at når det begynner å bli mørkt er det på tide å dra til kor. den dagen ble det ikke mørkt før rundt sju,og vi kunne begynne å se folk komme. foruten  er andre aspekter med arbeidet vårt også ganske fleksibelt når det kommer til tid, noe som gir meg en følelse av at det er mer vårt ansvar og eget initiativ til å møte opp, Istedenfor at det ligger på noen andre, bare dette gir meg en større glede på arbeidsplassene, fordi det gir en større følelse av frivillighet

Dette har jeg klart å tatt læring ut av. Jeg kjenner hvor utrolig deilig det er å kunne bare nyte akkurat det stedet man er, uten å hele tiden tenke på at jeg må være alle andre steder, noe som jeg har følt litt på før i Norge.