Arbeidet i brasilianske kirker

Brasil er et rimelig stort land som har mye å by på. Landet er mest kjent for den sørlige delen med syden-lignende klima og turistbyene. Det er også i den sørlige delen av landet at alle tidligere Connect-studenter for NMS har hatt sin praksis. Slik er det ikke i år. Jeg og min teammate, Sine Mydland, er har blitt sendt nordøst, til byene Juazeiro do Norte og Crato, for vår praksis, og her er det mye spennende som skjer.

Utveksling

Grunnen til at vi er sendt til Brasil er fordi vi går på Hald Internasjonale Senter, som er en skole som driver med utveksling mellom flere land. Skolen er eid av tre organisasjoner, deriblant NMS. NMS sitt program her heter Connect og en av praksisplassene deres er Brasil, der jeg er. NMS har en samarbeidsorganisasjon her som heter Movimento Encontrão (ME). ME arbeider mye med misjon, kirkeplanting og utdanning innen teologi, et arbeid NMS er med på å støtte.

Få lutherske menigheter

I nordøst, godt inn i landet der det ikke er noen biologisk gode grunner til å bygge byer, er det jeg er nå. Området er preget av sterk katolisisme. I følge pastor Romilto ser flere katolikker her på helgenen padre Cicero som mer viktig enn Jesus, og tilber ham som om han er en Gud. Det er få lutherske menigheter, men en kan i hvert fall finne tre menigheter spredt i de to forskjellige byene, og det er disse menighetene jeg nå er en del av. Hver menighet har en pastor hver, og disse tre mennene er utsendinger fra ME.

Selvstendighet

Arbeidet til misjonærene, eller pastorene som de blir kalt av de lokale, minner mye om jobben til en vanlig prest i Norge. Med en mye mer fleksibel arbeidstid går dagene i å planlegge prekener, ha samtaler med dem som trenger det og arrangere bibelgrupper og gudstjenester. Målet for disse pastorene, som alle kommer fra Sør-Brasil, er ikke å bli værende her, men å klare og skape lutherske menigheter som klarer å stå på egne bein uten støtte fra ME.

Varierte dager

I og med at det er tre menigheter og to nordmenn, har vi blitt splittet i arbeidet vi gjør her. Jeg hjelper i stort sett til i menigheten som er i bydelen Muriti, mens Sine hjelper til i menigheten som ligger i Crato. I tillegg reiser vi begge til menigheten i Juazeiro do Norte annenhver helg og er der. I Muriti har de bibelgruppe med ungdommer. Der er jeg med og hjelper til hvis det trengs, og de har gudstjenester der jeg er bassist. På grunn av vår ankomst til menigheten er det startet engelskundervisning i kirken, noe som jeg og Sine får lov til å lede. Engelsk-kunnskapene her er veldig lave, men folk er interesserte i å lære.

For og av dem

Pastorene her prøver å få menighetene til å stå på egne bein, men kulturen gjør at det ikke er veldig enkelt. For at kirken skal klare seg selv, må medlemmene i kirken være aktive til å bidra, noe som ikke skjer. Livsstilen her er veldig avslappet, og det kommer fram i aktiviteten i kirken. Når pastorene spør folk om de kommer til gudstjenesten, kan de forvente svar som «jeg vet ikke om jeg er frisk da» eller «må se om jeg er i live, kanskje jeg dør før den tid». Gustavo, en av pastorene, fortalte at han og de to andre pastorene som har vært her i tre år elsker og lever for kirken, men det gjør ikke menigheten enda. Menigheten må finne ut at kirken er både for dem og av dem.

Les innlegget →

Den intellektuelle misjonsmarka

Kor er Gud når du har god jobb, flott bil og fancy hus?

Professor Martin Weingaertner. Foto: Helene Reite Uglem

I Curitiba i Brasil veks det fram eit fellesskap for dei urbane og intellektuelle som aldri har sett sin fot i ei kyrkje før.

Sekulær by

Det bur omtrent 2,5 millionar i Curitiba. Både byen og utdanningsnivået veks raskt. Her er det tett mellom skinande CV-ar og bilar, men lengre mellom kyrkjene. Treng dei Gud?

– Mange kjem til kyrkja når ein opplever sjukdom og kriser. Men kor er dei med heilt vanlege liv? Dei har ikkje kyrkja klart å nå, seier Martin Weingaertner som er involvert i kyrkjeplantinga i Den lutherske kyrkja i Brasil.

– Det er dei høgast utdanna som er mest sekulariserte. Folk som aldri før har sett sin fot i ei kyrkje. Dei er det mange av her. Også dei treng Jesus.

 

Daglegvare

Det starta i mai då ein pastor og eit team på 16 personar byrja å invitere folk til temasamlingar på eit konferanserom. Aktuelle og livsnære ting stod på agendaen, og det slo an. 60 personar kom på den første samlinga.

– Kvar samling har eit tema. Noko aktuelt som opptek folk. Så syng vi. Gjerne kjende songar med ein bodskap som passar til tema. Så er det undervisning og samtale. Barna og ungdommane har eige opplegg. Så et vi saman til slutt, fortel Martin om Vivenda. Samlingane har blitt oppkalla etter ein butikk. Det skal vere ein stad som gir påfyll til kvardagen.

– Å plante kyrkje er litt som å starte ein blomsterbutikk. Korleis får ein folk til å komme tilbake og bli fast kunde? Det er lov å tenke litt lurt.

 

Dei vanskelege orda

– Rettferdiggjort. Heilaggjering. Synd.

Sjølv om du har ei høg utdanning i juss, medisin eller arkitektur, er det ikkje sikkert du veit kva desse orda betyr, seier Martin.

Dei prøver å unngå dei «kristne» orda.

– Når folk som ikkje er kristne spør kva eg jobbar med, prøver eg å bruke ord dei kjenner. Paulus brukte forskjellig språk overfor romarane og korintarane. Slik må vi også tilpasse oss, seier Weingaertner som jobbar ved FATEV, eit teologisk institutt i Curitiba der ein utdannar prestar og trener dei i å plante kyrkjer.

– Visjonen vår er å vere tru mot Bibelen, samstundes som vi tilpassar oss kulturen vi lever i. Vi må snakke eit språk folk forstår. Det har gitt oss noko å bryne oss på, og det trur eg er bra.

 

Samansett gjeng

Plante-teamet er fargerikt: Ein rappar, ein arkitekt, professorar, ingeniørar, teologar og næringslivsfolk fekk først eit halvt år med opplæring i kyrkjeplanting.

– Dei lever i ulike verder, men utfyller kvarandre. Alle har eit vanleg arbeidsliv, men har også ein fot i kyrkja, seier han.

Dei som møter opp er minst like forskjellige.

– Mange er foreldre frå 35 år og oppover. Dei har ulike jobbar og livssituasjonar. Nokre kjem ofte, andre meir sporadisk.

Vi er ingen fast gjeng endå. Men barna knyter seg fort til kvarandre, og det

er gjerne dei som får med seg foreldra tilbake.

 

Kvardagslege tema

– Det er ingen liturgi og svært flat struktur. Her står ikkje pastoren i fokus. Mange har eit anstrengt forhold til kyrkja og forma. Difor prøver vi å tilpasse oss og ha ein stil dei kan slappe av i, fortel professoren.

Her skal det vere uformelt og avslappa. Det er lov å stille dei vanskelege spørsmåla.

– Men vi er tydelege på kva vi er. Kvart møte blir avslutta med bøn, seier Martin.

Teamet bestemmer tema ut frå kva

som rører seg i deltakarane og i samfunnet elles.

– Dersom det er val, kan vi snakke om det. Korrupsjon, helse, fotball og evolusjon har stått på timeplanen. Vi har vore gjennom mykje. Å kople Bibelen til dei livsnære tinga er ei god utfordring.

 

Smågrupper i heimane

Dei har også danna smågrupper i stovene til leiarane.

– Her er det tid til å gå litt djupare inn på personlege ting, legg han til.

Og folk er opne. Sjølv om dei kanskje ikkje vil forplikte seg til å komme til konferanserommet kvar søndag, er mange av dei søkande.

– Folk er opne når dei ikkje kjenner seg pressa til det. Dei ønskjer respekt for sine livssyn.  At ingen fordømmer tankar som er annleis. Vi møter mange brente barn som har eit anstrengt forhold til kyrkja.

– Kva håpar du dette prosjektet blir

til slutt?

– Eg håpar på vekst. At folk blir verande, og tør å engasjere seg. Draumen er at vi vil trenge meir plass. Planen er å kome i gang med eit disippelkurs for dei som vil noko meir. Så håper eg det med tida vert fleire slike fellesskap i den store byen.

Artikkelen er hentet fra MT Misjonstidende 6/18.

Ønsker du å lese mer i Misjonstidende, finner du alle utgavene på nett. Du kan også få MT gratis i postkassen. 

 

Les innlegget →

De uten kirke

Airton Palm gir oss et lite prosjektglimt fra arbeidet i Vivendas, det nye prosjektet NMS støtter i Curitiba.

Airton forteller om et annerledes år. Arbeidet med målgruppen «de uten kirke» har endret hans vanlige rutiner og gitt gleder og utfordringer. Fra oppstarten har det vært en gruppe av mennesker som har stått sammen om prosjektet. Han beskriver det som et stort familiefellesskap.

Fokus i prosjektet er på de ikke-religiøse og man har samtaler om ulike aktuelle tema og utfordringer og om åndelighet. I Kristus blir vi motivert til kristne holdninger og gjenopprettelse av menneskelig verdighet.

Noen i arbeidsgruppa har flyttet fra Curitiba og andre har i stedet begynt å gå i en etablert kirke. De som fremdeles er med viser en imponerende forpliktelse. Airton er veldig takknemlig til Gud overfor disse.

Disse seks månedene har en erfart at de som kommer ønsker å samtale, mer enn høre. Noen har vært innom en kirke før, men flertallet har ikke den erfaringen. Felles for dem alle er at en «vanlig» kirke ikke har noen appell.

Utfordringen er å få de som kommer til å bli med fast. Det er gledelig at noen har blitt med i smågrupper.

– For noen uker siden sa en person som ikke har blitt med fast til oss at vi ikke måtte gi henne opp, sier Airton.  – Det viser oss godt hva oppgaven vår er. Vi har mange samtaler, besøk, ulike kontaktpunkter med mange mennesker.

Airton Palm hilser med Salme 37,5:

Legg din vei i Herrens hånd!

Stol på ham, så griper han inn.

 

Les innlegget →

Fra Brasil til Hald Internasjonale Senter

Historie min med NMS begynte da jeg var på Fatev i 2011 (FATEV er det teologisk universitet som NMS støtter i Curitiba-Brasil).

Daiana Carla Luiz Gilde

Jeg var på et misjonsprosjekt i Nord Brasil som gjorde at jeg ønsket og følte meg kalt til å jobbe som misjonær. Før dette hadde jeg studert administrasjon på et annet universitet, så jeg visste på forhånd hvordan studentlivet i Brasil fungerte: Arbeid om dagen og studier på kveld, pluss at ingen bryr seg om du klarer å «finne din plass.» Men da jeg kom til Fatev ble jeg veldig positivt overrasket! De som møtte meg der var like mye som en familie, som de var lærere på et universitet. De støttet hverandre og hadde et kjempe sterkt fellesskap, veldig forskjellig fra tradisjonelle universiteter jeg har vært på før. For meg betyr det at de bygger broer mellom hva de lærte videre om Jesus, og hva de praktiserer. Dette gjorde meg veldig fornøyd, og jeg følte meg veldig velsignet der og ikke minst så gjorde de meg  tryggere på mitt kall. Tiden på Fatev var en tid med vekst og læring. Først og fremst fordi vi har lærere som var gode eksempler for oss, og som vi hadde muligheten til å bli disippelgjort av. Jeg kan si at jeg opplevde Guds kjærlighet gjennom de menneskene jeg møtte der!

Det var igjennom Fatev at jeg også fikk høre om NMS sitt utvekslingsprogram Connect. I 2012 reiste jeg opp til Norge og hadde praksisplass på Karmøy i Avaldsnes menighet. Gjennom Connect fikk jeg ikke bare mulighet til å reise til et annet land, men fikk også økt min kunnskap om kultur, verden og andre perspektiv. Ett år av en annen verden, som de pleier å sier på Hald, og det var det! Helt Fantastisk! I dag jobber jeg som programarbeider på Connect linjen ved Hald Internasjonale Senter. Jeg er veldig takknemlig til Fatev og NMS for det jeg har fått opplevd disse årene.

Daiana Carla Luiz Gilde – Programarbeider Connect

Les innlegget →

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp