Teglsteinens pris

Tykk, grå røyk stiger oppover mot den lyserosa himmelen idet sola går ned utenfor byen Raiwind i Pakistan. Selv om den kolossale pipa på ovnen spyr ut karbongasser, er klaskene idet hud møter leire byttet ut med taktfaste rop fra en forsamling: Halleluja, pris Herren!

Det er møte under teltduken, og familiene sitter godt trykket sammen. De tilhører de 1,37 prosentene som utgjør Pakistans kristne befolkning og lever avskjermet fra resten av samfunnet.

MØTE: Det er trangt om plassen når det inviteres til kveldsmøte for teglsteinssamfunnet. Foto: Maria Indrøy Risanger

En historie om moderne slaveri

20 000 såkalte teglsteinssamfunn huser til sammen oppimot fire millioner arbeidere fanget i en evigvarende gjeldssirkel, noe som gjør historien om teglsteinsarbeiderne i Pakistan til en historie om moderne slaveri.

Teglstein er et grunnleggende bygge-materiale i Pakistan, og svært etterspurt. Arbeidet er manuelt og ensformig. Leiren knas for hånd, stikkes ut i rektangulære former og tørkes i sola, før teglsteinene stables i ovner og brennes på høy varme. Anleggene eies av en enkelt person, og arbeiderne bor i umiddelbar nærhet. En ovn dekkes av 40-50 familier, noe som gir et daglig utbytte på 40-50 000 teglsteiner. Her er man født til to ting: Å kna leire og å betale farens gjeld.

– Teglsteinsindustrien er rent tvangsarbeid, sier Eiga Kenny, direktør for menneskerettighetsorganisasjonen Centre for Legal Aid Assistance and Settlement (CLAAS).

Siden oppstarten i 1992 har de engasjert seg for arbeidernes rettigheter. I dag er de tett på fem ulike teglsteinsverk og gjennomfører månedlige besøk. De ser et gjennomgående mønster som begynner med at familiens overhode tar opp et lån hos teglsteinsverkets eier. Låntakeren bindes til arbeidsgiveren og plikter å jobbe til lånet innfris. Kontraktene er ofte uskrevne, sterkt partiske til fordel for utlåneren og nærmest ukjente for låntakeren.

NESTE GENERASJON: De er ikke gamle, men har allerede lang erfaring med å forme leire til teglstein. Foto: Maria Indrøy Risanger

– De er fanget i et arbeid de ikke kommer seg unna, sier Kenny.

– Gjelden øker i takt med familiens behov. Det kommer til et punkt hvor arbeidsgiveren har full kontroll, og arbeideren nektes grunnleggende frihet. Som regel har hele familien oppgaver på anlegget for å prøve å nedbetale lånet. Ikke sjelden må barna overta gjelden når familiens overhode dør.

Isolerte samfunn

CLAAS tilbyr gratis juridisk bistand og støtte ved ulovlig frihetsberøvelse. De har gått rettens vei for å utfordre gjeldspraksisen og be om løslatelse av tvangsarbeidere som holdes mot sin vilje. Selv om man har lykkes flere ganger, er det en lang vei å gå, særlig fordi arbeiderne bor på utlånerens jord og fordi systemet er innarbeidet i store deler av landet. Et viktig skritt på veien mot frihet er systematisk kunnskapsopplysning, for Kenny er tydelig på at familiene ikke bare utnyttes som gjeldsslaver:

– Teglsteinsovnene er plassert i fjerntliggende områder. Menneskene der er fullstendig isolert fra helsetjenester, utdanning og andre jobbmuligheter. De mangler rent drikkevann og gode sanitærforhold, samtidig som de ikke har tilgang på informasjon utenfra eller sosial beskyttelse. Det skaper et avhengighetsforhold til eierne, noe utlånerne igjen misbruker.

Etterlengtet helsehjelp

For CLAAS startet engasjementet på anlegget i Raiwind med å tilby medisinsk hjelp i 2004. Arbeidsforholdene er svært tøffe. Dagene er lange, gradestokken overstiger 30°C i sommermånedene, og det tunge fysiske arbeidet gir utfordringer for rygg og ledd allerede fra barnealder. Arbeiderne eksponeres ikke bare for ekstreme temperaturer, men også for en rekke skadelige gasser. Familiene både bor og arbeider i en sone med sterk luftforurensing, hvor støv og røyk forårsaker luftveisproblemer og lungesykdommer.

– Helsehjelp var etterlengtet og uhyre nødvendig. CLAAS bidrar med den behandling de kan på stedet eller tar oss med til sykehus, forteller Ismail. Mannen i 50-årene har et helt liv bak seg på anlegget, i underkant av halvparten sammen med CLAAS. Han har opplevd å stå uten mulighet til å forhandle om noe som helst som angår arbeidet hans, det være seg lønn, arbeidstid, frynsegoder eller sykepenger.

– CLAAS har vært en stor oppmuntring for oss på mange områder. Vi vet at når vi misbrukes på arbeidsplassen vår, er de alltid tilgjengelig. De har vist at vi kan komme til dem og at de støtter oss. Dette teamet går med oss.

Det er det ikke mange som gjør. Familiene på teglverket har en tendens til å komme fra religiøse minoriteter og lavkaster. Utsatt for sosial diskriminering er arbeidsmulighetene få, og dermed utgjør de Pakistans fattigste og minst utdannede befolkning.

– De mest utsatte, ekskluderte og stemmeløse, påpeker Kenny.

FAMILIE: Arbeiderne bor i et eget samfunn, isolert fra resten av Raiwind. Foto: Maria Indrøy Risanger

De identitetsløse

– Vi tror at Jesus kom for å sette oss fri fra alle former for trelldom. Han ga sitt liv for vår frelse, og derfor er det viktig for oss som en kristen organisasjon å jobbe for dem som har havnet i slaveri på grunn av fattigdom. Visjonen og oppdraget til CLAAS er å gjenopprette verdigheten til de mest sårbare iblant oss, og arbeiderne her er blant de mest bortgjemte i samfunnet vårt.

For i tillegg til tvangsarbeid og gjeldslaveri, gjør et annet moment seg gjeldende. Årevis med daglig arbeid med leire og brenning av teglstein polerer nemlig bort kroppens papillarlinjer. Disse linjene som danner unike mønstre på et menneskets fingre og føtter, og som forteller at bare du er du. For mennene på teglsteinsverket er de glatte fingertuppene en påminnelse om en identitet som ble mer og mer vasket ut, før den til slutt var borte.

Pakistanske borgere trenger et nasjonalt identitetskort for å få tilgang til en rekke tjenester og nødvendige dokumenter. Både for å få og for å fornye kortet hvert tiende år, må identiteten bekreftes med fingeravtrykk. Å bli sett på som identitetsløs uten mulighet til å bevise hvem man er, innskrenker enda flere muligheter i et samfunn hvor man allerede lever isolert.

Bevissthet om egne rettigheter

Kulmineringen av ulike faktorer gjør det vanskelig å bryte ut av en syklus som overdras fra en generasjon til den neste, så lenge man ikke får tilgang til riktige verktøy.

– Barna her er som alle andre barn. De har i utgangspunktet samme evner, men det handler om å gi dem et fundament å stå på og å gi dem de mulighetene og ressursene som er tatt fra dem, sier Kenny.

Bevisstgjøring om menneskerettigheter har alltid stått sentralt i CLAAS sitt arbeid på Raiwind-verket. Mange arbeidere er analfabeter, men CLAAS tilbyr ulike utdanningsprogram for både barn og voksne. I samarbeid med NMS holder de blant annet kurs om juridisk bevissthet. Her lærer arbeiderne hva de har krav på og hvilke menneskerettighetsbrudd de kan stå overfor, samt hvordan konfrontasjon ved brudd kan skje på fredelige premisser.

Flere kurs er spesielt rettet mot kvinnene. Med enda lavere status enn mennene får de lavere lønn og er mer utsatt for kroppskrenkelser. Rosemary, en ektefelle og mor som bidrar med teglsteinene, er glad for kursene.

– Jeg er enormt takknemlig for CLAAS som i så mange år har opprettholdt kontakten med oss og som fortsatt gir viktig kunnskap. Helt siden starten har vi sett en positiv omveltning i våre og våre barns liv.

Fra ingen til noen

Det vil ta tid å omforme den utnyttende teglsteinsindustrien, men Kenny gir seg ikke uten kamp.

– Vi skal fortsette å løfte familiene opp, i håp om en bedre framtid.

Møtet under teltduken er over. Kenny har tatt seg god tid til samtaler, men nå haster hun videre. Hun har fått nyss om at en arbeider må ha helsetilsyn og må vurdere tiltak.

Og kanskje er det likevel et lite steg mot det å ta friheten sin tilbake, for selv om myndighetene ser på deg som ingen, så ser CLAAS på deg som noen.