Sammen i gode og onde dager

GJØGLEREN: I boken «Så fort kan det snu» fra 2007, beskrives Dagfinn Enerly som «gjøgleren» av tidligere Fredrikstad-trener Knut Torbjørn Eggen. Som spiller var Enerly kjent for sitt gode humør og sine mange sprell på og utenfor banen. Foto: Erik Hagen, Fredrikstad Blad

Den 29. oktober 2005 varmer Fredrikstads kaptein Dagfinn Enerly opp sammen med resten av laget på Kristiansand stadion. Det er siste seriekamp for sesongen. Start er motstander. Dagfinn har de siste dagene hatt influensa og er langt unna toppform.

Han diskuterer med trener Knut Torbjørn Eggen, sønn av Rosenborgs mangeårige suksesstrener Nils Arne Eggen, om han i det hele tatt skal starte kampen. Faktisk har Fredrikstad en ekstra mann i oppvarming, i tilfelle Dagfinn ikke er i stand til å starte.

Men Fredrikstads kaptein med draktnummer åtte biter tennene sammen. Dette er den viktigste kampen på mange år, både for Fredrikstad og hjemmelaget Start.

For hjemmelaget Start kan, smått sensasjonelt, ta seriegull denne høstkvelden. Trener Tom Nordlie har tatt laget fra 1. divisjon året i forveien til toppen av eliteserien. Fredrikstad, derimot, kan rykke ned fra eliteserien til 1. divisjon – nest øverste nivå, dersom de taper.

Når dommer Per Ivar Staberg, foran rekordstore 16 563 tilskuere, blåser kampen i gang, vet ikke Dagfinn at han bare er fem minutter unna å få livet snudd opp ned.

Ble lam
Øyeblikket er kjent for de fleste. Drøyt fem minutter ut i kampen, på et Start-hjørnespark, får Dagfinn en lagkamerat over seg, knekker nakken og blir lam. I dag, 15 år senere, snakker han om alle tilfeldighetene som spilte inn den fatale oktoberkvelden i 2005.

– Det er så mange tilfeldigheter inne i bildet. Jeg pleide aldri være nede og forsvare eget mål når vi fikk hjørnespark mot oss. Dessuten var jeg syk og burde ikke spilt kampen. Men jeg bet tennene sammen. Dette var en stor kamp. Etterpå skulle jeg hjem til Mona og tvillingdøtrene våre Mia og Amanda for å feire toårsdagen deres, forteller han.

I stedet forlot han banen på båre, ble fraktet i hui og hast til sykehus og havnet i respirator. Siden fulgte en lang periode på sykehus og rehabiliterings– og opptreningssenteret Sunnaas utenfor Oslo. Hjemmet på Larkollen måtte bygges om for å tilrettelegges en hverdag i rullestol.

– Mona gjorde meg trygg
– Var du redd for å bli forlatt etter skaden?

– Kanskje et lite øyeblikk, men det gikk fort over. Jeg skjønte raskt at Mona og jentene ville gå veien sammen med meg. Vi sa en gang «i gode og onde dager», og de har vi fått oppleve. Men det er godt å vite at jeg slipper å gå den veien alene, sier han.

– Hva fikk deg til å skjønne at de ville gå veien sammen med deg?

– Jeg skjønte det i løpet av de første dagene. For det var Mona som gav meg trygghet. Ikke legene, sykepleierne og alle andre. Mona var nysgjerrig og spurte om alt som ble gjort på sykehuset. Da hun sa at dette skulle vi klare sammen, var det en stor trygghet for meg, sier han.

Ble sykepleier
Faktisk har Mona utdannet seg til sykepleier etter Dagfinns alvorlige skade. Før var drømmen å bli fotograf. I dag er det en hobby.

– Da Dagfinn lå på sykehus var jeg nysgjerrig på alt legene og sykepleierne gjorde. Jeg sto foran et veiskille med tanke på hva jeg skulle gjøre i livet. Så fikk jeg et innfall og søkte på sykepleierutdanningen, sier Mona.

– Jeg fikk svar om at jeg hadde kommet inn like etter at Dagfinn hadde kommet hjem etter skaden. Da hadde vi et hus som ikke var bygget om, og jentene var nesten tre år gamle. Men Dagfinn sa tydelig fra at dette var noe jeg burde gjøre. Vi ble enige om at jeg skulle prøve meg, så lenge det ikke gikk ut over Dagfinn eller jentene. Så gikk det veldig bra, og i 2009 fullførte jeg bachelorgraden min, legger hun til.

De første årene jobbet hun på sykehus, men siden 2012 har hun drevet egen bedrift hjemmefra.

Ungdomskjærester
Dagfinn og Mona Enerly møttes i ungdomsårene, da de begge spilte for Oslo-klubben Grei. Dagfinn var 20, Mona var 16.

– Jeg hadde lagt merke til Mona gjennom fotballskoler og lignende. Men det var først da jeg fikk en forespørsel om å bidra rundt damelaget vi ble skikkelig kjent, sier Dagfinn.

– Han var en veldig utadvendt type som alltid fant på sprell og ablegøyer. Alle visste hvem Enerly-brødrene var. De var liksom stjernene, uten at dét brydde meg. Det var fotballen som betydde noe for meg, minnes Mona og forteller at hun i starten ikke forsto at Dagfinn var interessert i henne.

– Det var hyggelig at Dagfinn ville hjelpe til med egentrening. Men det gikk en liten stund før jeg skjønte at han var interessert i meg. Han var supersjarmerende og snill. I dag har de egenskapene bare forsterket seg. Fortsatt finner han på ablegøyer og får folk rundt med seg, selv om han ikke har de samme forutsetningene som alle andre, sier hun.

– Mona er ungdomskjærligheten som aldri tar slutt, skyter Dagfinn inn.

Ber på sengen
Både under og etter fotballkarrieren, har Dagfinn vært kjent for sitt gode humør og mange sprell på og utenfor fotballbanen. Et kjent eksempel er fra 2003, da han som Rosenborg–spiller dempet en høy ball ved å dra ut drakten for å ta imot ballen hjemme på Lerkendal mot Stabæk.

Men på sykehuset etter ulykken på Kristiansand stadion høsten 2005, var stemningen langt fra like lystig. Etter fem uker i respirator hadde han bare 17 prosent lungekapasitet og var plaget av væske i lungene. Flere ganger fryktet han at han kom til å dø.

Etter skaden har han begynt å be på sengen før han lukker øynene. Han er sikker på at han har blitt hørt.

– Jeg hadde lenge kjent på en urolig følelse i magen. Så jeg begynte å be på sengen. Om det var til den ene eller til den andre, vet jeg ikke. Men jeg følte jeg fikk svar, sier han.

– Anser du deg selv som troende?

– Jeg tror det er mer mellom himmel og jord enn vi aner. Hvem jeg ber til – det vet jeg ikke. Men jeg er sikker på at jeg har blitt hørt.

Skal gå igjen
Helt siden livet brått og brutalt snudde for familien Enerly i 2005, har Dagfinn vært tydelig på at han en dag skal gå igjen. Nakkeskaden, som består av tre brudd i nakkevirvlene, i C2, C3 og C4, samt prolaps mellom de to siste, er en såkalt inkomplett skade – noe som betyr at ting kan skje.

Det store målet er at han en dag skal kunne gå igjen. Drømmen er å følge døtrene Mia og Amanda opp kirkegangen den dagen de gifter seg.

– Jeg trener hardt hver dag og har gjort mange framskritt siden jeg ble skadet. Men de bør ikke gifte seg i dag eller neste helg. Det går i et sabla tregt tempo og er en tålmodighetsprøve uten like. Men jeg har aldri mistet troen på at jeg en dag skal gå igjen. Jeg kan, for eksempel, stå alene oppreist i vann. Bare det er stor framgang, sier han og legger til at han sakte, men sikkert, har fått tilbake følelsen i beina.

Foredrag
I flere år har Dagfinn og Mona reist landet rundt og holdt foredrag hvor de deler historier og opplevelser fra eget liv. Ekteparet har vist for en hel nasjon viktigheten av å stå sammen i gode og onde dager og håper deres historie kan hjelpe andre i en vanskelig situasjon.

– Vi snakker om viktigheten av å bry seg om hverandre, hvordan man gjør det i forskjellige settinger, motivasjon og hvordan man kommer seg opp igjen, sier de.

– Selvsagt med litt humor innimellom, legger Dagfinn til.

– Hvordan er det å snakke om en så dramatisk hendelse som dette, Dagfinn? Er det vondt å stadig bli minnet på hendelsen?

– Det har blitt en så naturlig del av livet at jeg ikke har noen problemer om å snakke om det. Men jeg klarer ikke se bilder eller videoklipp av hendelsen. De gangene jeg har sett klippet, lukker jeg øynene idet det skjer. Jeg har sagt at den gangen jeg skal se hele klippet, er den dagen jeg står oppreist for egen maskin.