Frelst på Madagaskar, sendt til fulanifolket

De fleste kaller ham pappa. I Vest-Afrika er det regnet som høflig tiltale å si mamma og pappa til eldre mennesker. Med sitt varme hjerte, milde blikk og sin vennlige stemme har Thomas blitt som en far for unge kristne fulanier som ønsker samtale og råd. I fem år har han vært direktør for misjonsarbeidet som NMS støtter i Mali, utsendt fra Den evangelisk-lutherske kirken i Kamerun.

Magadji Thomas kunne lett ha havnet på helt andre veier. Som ungdom var han rett og slett ganske rebelsk. En lang periode var han mest opptatt av alkohol, tobakk og damer. Heldigvis viste det seg at Gud hadde helt andre planer for ham.

Prestesønn

Jeg ble født på sykehuset i Ngaoubela 21. juli 1962, forteller Thomas.

– Faren min var nyordinert prest i nabolandsbyen. Da jeg var fire år flyttet vi til Tagboum i Mbe kommune. Det var en ganske stor landsby, og min far hadde ansvar for mange prekensteder.

Presteboligen var ikke stor, og selv om familien etter hvert talte ni barn, sov alle barna på samme rom. Thomas er nummer seks i rekken og én av tre gutter.

– Det var et fint sted å vokse opp, synes Thomas.

– Vi var omgitt av frukttrær: Mango, appelsin, sitron, papaya og avokado. Lørdagene var vi ved elva for å vaske klær og benyttet sjansen til å bade og leke i vannet. Moren min sørget for at vi lærte alt av husarbeid, også vi guttene måtte trå til på kjøkkenet. Hun var en raus kvinne som alltid delte med alle. Det var en kjærlighetsskole. Jeg ble lært opp til gjestfrihet og til å ta imot mennesker.

Faren til Thomas likte å ta ham med seg når han besøkte andre landsbyer. De syklet eller gikk til fots og delte seng om nettene. Thomas fikk bære sekken med nattverdutstyret.

– Jeg fikk lov til å gjøre i stand til nattverd, og da pleide jeg å snike meg til å spise av nattverdsbrødene, smiler Thomas lurt.

– Ellers var jeg godt opplært i kristen tro, mye takket være evangelisten i landsbyen vår. Han pleide å samle oss barna i kirken hver eneste kveld. Da fortalte han bibelhistorier for oss. Og siden han var en veldig god forteller, elsket vi å høre på ham.

Juleglede

Julefeiringen var årets store høydepunkt i oppveksten til Thomas. Forberedelsene startet allerede i november. Da begynte innøvingen av nye julesanger i kirken.

– Etter hvert som vi hadde lært oss sangene begynte vi å «danse jul». Vi danset og sang julesanger på alle gårdsplassene i hele landsbyen. Og når vi hadde besøkt alle hus i vår egen landsby, gikk vi mange kilometer til fots til nabolandsbyer for å danse der også. Vi holdt på hver kveld fra slutten av november og helt fram til den siste uka før jul. Men vi måtte følge med på dagene, for de andre landsbyene danset også jul, så noen kvelder var det vår tur til å få besøk. Da måtte vi vente hjemme.

Den siste uka før jul var vi opptatt med å rengjøre og pynte kirka i landsbyen vår. Vi måtte også gjøre det fint hjemme og lage mye mat, for det var veldig mange som besøkte presten til jul. Til gudstjenesten første juledag kom alltid den muslimske landsbysjefen med følget sitt til kirka. Vi satte fram benker og matter under et stort tre utenfor kirka, og derfra fulgte de med på gudstjenesten. Etterpå bar vi fram mat. På samme måte deltok min far og de eldste i kirka på muslimenes feiringer.

På avveier

Thomas gikk ungdomsskole og videregående skole på Collège Protestante i Ngaoundéré. Da bodde han på internat. Han fikk raskt lederoppgaver både på internatet og på fotballaget. Allerede i sjette klasse ble han «romsjef», med ansvar for et internatrom med seks senger. På videregående ble han «gangsjef». Fra syvende klasse var han kaptein på fotballaget. Likevel havnet han ganske ettertrykkelig på avveier i denne tida.

– Jeg bodde på rom med noen gutter fra Sør-Kamerun som både røykte og drakk, og de fikk meg med seg. Jeg hadde en slags forestilling om at siden jeg var prestesønn trengte jeg ikke Jesus. Jeg tenkte at faren min ville få meg inn i himmelen uansett, forteller Thomas.

– Flere år senere, da jeg kom tilbake fra Madagaskar og hadde blitt frelst, tok misjonær Torbjørg Bohnhoff tak i meg og viste meg bønneboka si. «Jeg har bedt for deg», sa hun til meg. «Du begynte å vakle i troa da du gikk i tiende klasse». Jeg ble veldig overrasket over at hun visste det.

Til Madagaskar

Før Thomas var ferdig med videregående omkom faren hans i en trafikkulykke. Kirkepresidenten Songsaré overrasket Thomas med å si at nå som faren hans var død forventet han at Thomas begynte å studere teologi for å overta farens prestekall. Han hadde allerede hatt kontakt med Det lutherske verdensforbund i Genève for å skaffe ham et stipend.

– Men jeg visste at jeg ikke kunne bli prest, innrømmer Thomas.

– Det ville bli som å skitne til min fars minne. Også søsteren min har sagt i ettertid at hun mente jeg var uskikket til å bli prest. De ville dessuten heller at jeg skulle få et yrke der jeg fikk utbetalt lønn. Som prest hadde min far bare lønn tre-fire måneder i året.

Kirkepresident Songsaré ga seg likevel ikke. Han ville absolutt at Thomas skulle få en utdannelse gjennom kirken. Da Thomas nektet å studere teologi, fikk han velge mellom fem andre mulige utdannelser. Han valgte trykkerikunsten og trodde han skulle til Frankrike. Men fra Genève kom det kontrabeskjed: Det fikk bli Madagaskar. Det var Thomas godt fornøyd med, han så for seg at det var mange pene jenter der. Men Songsaré gjennomskuet ham og sa det rett ut: «Pass deg, hvis du lever et utsvevende liv på Madagaskar, får jeg vite det.»

Guds stemme i øret

På Madagaskar gikk Thomas i lære på kirkas trykkeri. Men om kveldene hang han med venner på barene og drakk rom. Så skjedde det noe skremmende. Jesus begynte å snakke til ham. Som en tydelig stemme i øret hans: «Jeg vil at min Ånd skal bo i deg». Den samme setningen ble gjentatt og gjentatt. I tre måneder.

– Det begynte gjerne i elleve-tida om kvelden, forteller Thomas.

– Jeg hadde en romkamerat på den tida, så jeg måtte gå ut på verandaen. Der diskuterte jeg med Jesus. Jeg ville ikke slutte å drikke og røyke eller gå ut med damer. Jeg tenkte at Jesus kunne vente til jeg ble gammel, men Han ga seg ikke. Det hjalp ikke å gå ut med gutta heller. Stemmen forstyrret meg der også. De andre merket at jeg var distrahert og trodde jeg hadde hjemlengsel. De spanderte mat og drikke på meg, men uansett hvor mye jeg drakk fikk jeg ikke stemmen til å tie. Og så plutselig en dag var stemmen borte igjen. Det rare var at når stemmen ble borte ble jeg enda reddere. Jeg fikk en sterk følelse av at jeg snart skulle dø, og hva ville da skje med meg? Det var som om Den hellige ånd viste meg en film om livet mitt, jeg ble helt overveldet av alt det gale jeg hadde gjort. Det kjentes som om jeg var begravet i kvikksand. I en hel uke gråt jeg hver kveld, mens jeg ba om tilgivelse. Så fikk jeg endelig en sterk følelse av fred, og jeg begynte å synge en gassisk salme for meg selv. Jeg hadde hørt denne salmen i kirka uten å forstå ordene, og først senere fikk jeg vite betydningen av det jeg sang: «Det er deg jeg har søkt så lenge.» Nå var jeg endelig funnet igjen.

Tenn ungdommen!

Thomas fikk et bilde av en fakkel, og opplevde at Gud ga ham et tydelig oppdrag når han snart skulle hjem til Kamerun: «Tenn ungdommen!» To ganger traff han den gassiske profet-kvinnen Nenilava som sa til ham: «Ikke vær redd! Jesus vil bruke deg!»

Da han kom hjem til Kamerun kunne alle se at han var helt forandret. Kusinen hans fikk ham med i en bibelgruppe hjemme hos misjonær Kirsten Øie. Han engasjerte seg i skolelagsbevegelsen. Ungdommer begynte å oppsøke ham, og han startet en ungdomsgruppe i sykehuskapellet. Snart var det sytti ungdommer på ungdomsmøtene der.

En ukjent sønn

Tilbake i Kamerun gjorde Thomas en uventet oppdagelse: Han var far! Før han dro fra Kamerun til Madagaskar hadde han vært sammen med en jente, og uten at han visste det var hun blitt gravid. Nå hadde han en sønn på to år. Moren til gutten mente at nå som Thomas var blitt så from, burde gutten bo hos ham.

– Jeg tenkte at hvis jeg har et barn så skal jeg ta ansvar for det, understreker Thomas.

– Da jeg fikk se Hosée var jeg heller ikke i tvil om at han var min. Så han flyttet inn hos meg, og min kusine Christine bodde med oss og hjalp meg å ta meg av ham. Jeg tok Hosée med til kirken og presenterte ham for menigheten. Folk visste hvordan jeg hadde levd før, så det var de norske misjonærene som var mest overrasket.

Madeleine

I november 1995 ble Thomas direktør på kirkas trykkeri, og allerede et par måneder senere var han så overarbeidet at han holdt på å bli syk. Han fastet og ba for å spørre Gud om råd. Og svaret kom: «Jeg har ansvar å gi deg, men du kan ikke klare det selv. Du må ha en kone!»

–  Jeg laget en liste over ti jenter og ba Gud om å vise meg om en av dem kunne passe, ler Thomas.

– Men det var som om Gud strøk alle navnene på lista. Jeg fortsatte å be, og kjente at en jente som het Madeleine fra studentlaget på universitetet stadig oftere kom i tankene mine. Jeg drøftet det med kameratene mine, og de ble ivrige: «Det er henne du skal ha», sa de til meg! Så opplevde jeg at en pastor kom til meg og sa at han hadde en beskjed til meg fra Gud, om hvem som skulle bli kona mi. Jeg ble helt kald av engstelse, for han hadde to adoptivdøtre hjemme, og jeg var sikker på at han skulle si at en av dem skulle være kona mi. Men det han sa var: Madeleine skal være kona di.

Thomas avtalte et møte med Madeleine, og noen uker senere var de offisielt et par. I desember 1997 ble de gift. Året etter kom sønnen Yuhanna. I 2004 ble datteren Edena født. Adoptivdatteren Faadi er også blitt en del av familien.

Kalt til fulanifolket

I 2002 ble Thomas oppsøkt av en pinsevenn med profetgave, med en klar melding: «Gud sier til meg at han skal flytte deg.» Ikke lenge etterpå møtte Thomas den nye kirkepresidenten, Nyiewe, på toget. Nyiewe var oppgitt over denne pinsevennen, fordi han hadde kommet med en profeti om kirken som Nyiewe ikke trodde på. Thomas svarte at den samme mannen hadde fortalt ham at han skulle bli flyttet. «Kanskje jeg må tro på denne profeten likevel, sa Nyiewe da, for vi har nettopp i dag hatt et ledermøte i kirken der vi bestemte at vi vil gjøre deg til direktør for radiostudioet Sawtu Linjiila.»

Thomas var ikke overbegeistret. Sawtu Linjiila er en del av kirkens evangeliseringsarbeid rettet mot fulanifolket. Men han bar egentlig nag til fulaniene. Fulaniene var folket som hadde brakt islam til regionen han hadde vokst opp i og tvunget folket hans til å konvertere. Han måtte spørre Gud: «Hvorfor vil du jeg skal gå til fulaniene?»  

– Svaret jeg fikk var at slik Jesus ble menneske, skulle jeg bli fulani for å bringe evangeliet til dem, forteller Thomas.

– Jeg måtte be Jesus om tilgivelse for at jeg ikke hadde elsket hans folk og be om å få kjærlighet til dem.

Fredsarbeid

Thomas har mange gode minner fra årene på Sawtu Linjiila. I tillegg til å lede radioarbeidet fikk han være med på å hjelpe flere kristne fulanier i gang med teologistudier.

– Jeg syntes det var viktig å gi dem tillit og oppmuntring og vise at jeg hadde tro på mulighetene deres, sier Thomas.

– Det er viktig at de kristne fulaniene selv deler troen videre!

– En annen episode fra Sawtu Linjiila som gjorde sterkt inntrykk på meg, var da en høytstående politimann fortalte meg at etter hans mening ville Nord-Kamerun vært overtatt av religiøse ekstremister for lenge siden hvis det ikke var for radio-programmene til Sawtu Linjiila. Han mente at programmene våre hadde bidratt sterkt til fred og stabilitet i regionen. Noen ganger har et arbeid mye større eller helt annen innflytelse enn man vet om!

Planer om mord

Som direktør på Sawtu Linjiila kom Thomas i kontakt med MICCAO, en paraplyorganisasjon som koordinerer misjonsarbeid rettet mot fulanifolket over hele Vest-Afrika. I 2009 ble han overtalt til å søke stillingen som generalsekretær for denne organisasjonen, og familien flyttet til Garoua, lenger nord i Kamerun. Arbeidet handlet om å følge opp kirker og misjonsorganisasjoner og oppmuntre til misjon blant fulanifolket. Et givende, men til dels også farlig arbeid.

– Allerede mens jeg var i Ngaoundéré begynte jeg å åpne hjemmet vårt for fulanier, forteller Thomas.

– Jeg delte gjerne både hus og mat og det jeg eide med dem. I Garoua kom det en ung fulani til meg. Jeg inviterte ham til å bo med oss. Han ble i to uker. Samme dag som vi egentlig hadde avtalt at jeg skulle ta ham med til rådhuset for å skaffe ham ID-kort, forsvant han. Han stjal med seg både datamaskinen min, telefonen og et kamera jeg hadde. Et år senere fikk jeg høre at den unge mannen ville komme tilbake og be om unnskyldning. Det viste seg at han egentlig hadde kommet for å drepe meg. Hele ti personer var blitt sendt til folk som evangeliserte for fulaniene for å drepe dem, og han var en av disse. Men siden jeg tok imot ham som en sønn klarte han ikke å drepe meg likevel, så han nøyde seg med å stjele fra meg. Da han senere forhørte seg om hvordan det var gått med de andre ni, viste det seg at de alle var blitt drept i en ulykke. Det hadde ført til at han vendte seg til Gud, og nå ville han komme og be meg om unnskyldning.

Beskyttelse

Som generalsekretær i MICCAO var Thomas ofte på reise. Gjerne med bil, i dagevis på dårlige veier, fra land til land over hele Vest-Afrika.

– En gang vi skulle fra Guinea til Gambia havarerte bilen tolv ganger, og vi måtte overnatte to netter på veien. Jeg kom fram til konferansen jeg skulle på akkurat i tide til å holde en hilsen på avslutningsmøtet, ler Thomas.

– En annen episode som gjorde sterkt inntrykk på meg, var på vei fra Benin mot Mali. Vi visste ikke hvor vi skulle overnatte og prøvde å spørre oss for. Til tross for at de vi snakket med frarådet det, bestemte vi oss for å kjøre til neste by sent om kvelden. Det var ingen måne, og jeg følte jeg aldri hadde opplevd en vei så bekmørk og skummel. Det var dessuten den type vei hvor du bare veksler mellom første og andre gir. Jeg brøt spontant ut i bønn med høy stemme. Så kom vi til en kontrollpost og så en bil som hadde blitt stoppet foran oss, de som satt i den var såret og det var masse blod. Vakten på kontrollposten ble svært mistenksom da han snakket med oss – for hvordan kunne det ha seg at vi var i god behold? «Bilen som kom rett foran dere har blitt angrepet av røvere, hvordan kan det ha seg at dere unnslapp, spurte han.» Han trodde faktisk det var vi som var røverne, helt til vi viste ham papirene våre og han skjønte at vi var i misjonstjeneste. «Det er jammen en stor Gud som har sendt dere på oppdrag, han våker over dere», sa han. Slik jeg ser det, må Gud ha jaget røverne foran oss, eller gjort oss usynlige for dem.

Misjonær i Mali

I 2020 hadde Thomas begynt å tenke at han kanskje skulle trappe litt ned. I stedet kom et nytt kall, som også denne gangen ble bekreftet fra flere hold. Blant annet fikk døtrene hans tydelige budskap fra Gud om at veien nå skulle gå videre til Mali. Familien var derfor godt forberedt da han ble ansatt som direktør for misjonsarbeidet i Mali, der NMS jobber sammen med Frikirken, kirka i Kamerun og en kirke i Nigeria. En av omkostningene ved å bli misjonær i Mali er at familien er delt på tvers av flere landegrenser. Døtrene studerer i Senegal. Madeleine, som endelig hadde fått drømmejobben ved universitetet i Ngaoundéré i Kamerun, arbeider der mesteparten av året. Bare Yuhanna som er i ferd med å avslutte sin mastergrad i IT, er for tiden sammen med Thomas i Mali.

Unge disipler

– Da jeg kom til Mali ba jeg om at Gud skulle vise meg hva jeg skulle gjøre og hvordan jeg skulle arbeide, forteller Thomas.

– «Gjør de unge til mine disipler», sa Gud til meg. «Vær nær dem, og bruk tid med dem!»

Slik er det blitt. Igjen flokker ungdommene seg rundt Thomas. Og arbeidet blant ungdommer og unge voksne er i god vekst. De kristne fulaniungdommene tar med seg venner på leirer og arrangementer og står uredde fram med sine vitnesbyrd.

– For meg har det blitt slik at jeg kjenner på en stor kjærlighet til fulanifolket, sier Thomas.

– Da jeg skulle på jobbintervju med tanke på denne stillingen i Mali, ba jeg søsteren min om å be for meg. Hun svarte at det ville hun ikke, for jeg tilhørte ikke henne lenger. «Jesus har tatt deg fra familien vår, for å gi deg til fulaniene», sa hun.

– Livet mitt har lært meg at vi er alltid i Guds hender, avslutter Thomas.

– Det er godt å være underlagt Guds vilje, slik at han kan bruke oss!

Stina M. Aa. Neergård, som har skrevet denne saken, var ettåring for NMS i Kamerun i 1993-1994 og ble kjent med Magadji Thomas mens han var ungdomsleder i sykehus-kapellet. Familien til Magadji og Stinas familie har hatt mye kontakt i årenes løp, og er fremdeles i dag nære venner. Slik henger det sammen at mange av bildene i denne saken er tatt av Stina og Ole Harald Neergård, som var misjonærer i Mali fra 2003-2011.