Misjonær i Norheimsund? Kanskje er det det jeg er?

– Jeg er litt usikker på hva som er den rette betegnelsen. Det er Gud som har kalt meg til å være her i denne menigheten. Jeg reiser der hvor Gud kaller meg, så kanskje er jeg misjonær, undrer 37-åringen.

Langtidsmisjonær?

Hvis vi skal holde oss til misjonærtittelen, vil nok Franckie kunne kalles for langtidsmisjonær. Han kom til Hardanger i 2019 og har altså vært her i sju år. Denne søndagen er han kirketjener i Vikøy kyrkje, som er en av de fem kirkene i Kvam kommune.

Franckie Andrianaivo er ikke den eneste gasseren i kirkestaben i Kvam. Mampion Andriamandimby er kateket i menighetene. Kanskje ikke helt overraskende, så er hun kona til Franckie.

– Det var gjennom kona mi at vi kom til Norge. Søstera til Mampion var elev på Hald Internasjonale Skole. Det førte til en sterk Norges-interesse i familien. Etter mye fram og tilbake, med opphold på Madagaskar, norske folkehøgskole, studier i Bergen og mye annet, endte vi altså her, smiler Franckie som har det travelt denne søndagen.

Når en nesten fullsatt kirke går til nattverd, er det en del ekstraarbeid for kirketjeneren. I tillegg er det utendørs kirkekaffe, noe som heller ikke skjer hver søndag. Men før han forlater kirkerommet, er han nøye på å sjekke at ingen uvedkommende er inne. Nattverdtstyret er så verdifullt at kirketjeneren er nøye med at ingen skal stikke av med det fordi han ikke passer på.

Utadvendt og innadvendt

«Misjonærekteparet» fra Madagaskar har altså begge kirkelige stillinger. Det er jo en kombinasjon som ikke er ukjent for norske misjonærer. I motsetning til det mest vanlige for norske par, er det Mampion som har den utadvendte stillingen. Som kateket er det mange i bygda som kjenner henne. Hun har ansvar for konfirmantundervisning og flere andre oppgaver innen trosopplæring. Derfor er hun et velkjent ansikt for både barn, ungdom og voksne.

– Jeg gjør mine oppgaver mer i det skjulte. De flest tenker ikke på det som kirketjeneren har gjort og gjør i en gudstjeneste og i kirkene gjennom uka. Men det er helt fint, jeg tjener Gud på denne måten, sier Franckie.

Misjonsgudstjeneste

Tilbake til gudstjenesten 28. juli. Vikøyr kirke er «gamlekirka» noen få kilometer utenfor Norheimsund. Det er bygget arbeidskirke i sentrum av bygda, men sommerstid er Vikøyr kirke i bruk til gudstjenester. Denne søndagen har menigheten besøk fra ukjente steder som Madagaskar, Etiopia – og Stavanger. Generalsekretærene Kotobesoa Besoa og Teshome Amenu fra henholdsvis Den gassisk-lutherske kirke på Madagaskar (FLM) på Madagaskar og Mekane Yesus-kirken i Etiopia har vært gjester på NMS Sommerfest & Generalforsamling. De to afrikanerne har følge av Arild Bakke, seksjonsleder for Øst-Afrika i NMS. De tre gjestene preget gudstjenesten med både tale, hilsninger og oversettelser. I overkant av 100 mennesker fylte nesten alle benkene i kirken.

– Hva er den største forskjellen mellom denne gudstjenesten og dem du feiret på Madagaskar?

– Det er antall folk. I vår målestokk er det ganske mange på dagens gudstjeneste, men når jeg sammenligner med det jeg kjenner fra Antsirabe, så er dette få. Der var det flere tusen som kom til gudstjenesten hver søndag. For at alle skulle få plass, ble det arrangert tre gudstjenester hver søndag.

– Slikt opplever vi ikke i Norge. Er det den eneste forskjellen?

– Nei, mye annet er forskjellig. På Madagaskar varte gudstjenesten minst to timer, ofte opp mot tre. Dessuten er gudstjenesten her mye strengere lagt opp. Vi har en nøyaktig liturgi som vi følger hver søndag. På Madagaskar er det mye friere.

Utsendinger

Den nye misjonserklæringen som generalforsamlingen i NMS behandlet i juni, åpner for at misjonærutsendelse ikke bare går fra Norge til andre land. Misjonserklæringen snakker om at Norge også kan ta imot misjonærer.

– Det med misjonærer fra andre land til Norge er jo en spennende tanke. Jeg ser på meg selv som en utsending. Kona mi og jeg tenker på at vi skal være i Guds plan med våre liv. Nå tror vi at Gud ønsker at vi skal være her i Norheimsund.

– Er det behagelig for dere som er fra Madagaskar å jobbe i kirkelige stillinger i Norge?

– Det handler ikke så mye om hva som er behagelig. Vi har fire barn, så livet er uansett travelt. Vi trives her, men er åpne for å flytte på oss. Hvis Guds plan er at vi skal reise til Kina, så gjør vi det. Men akkurat nå er jeg glad for at det er her vi er.

– Opplever du problemer med å være ansatt i en norsk kirke fordi du ikke er fra Norge?

– Nei, det har jeg ikke merket. Jeg opplever at jeg er ønsket i stillingen.

Fornøyd prest

Norunn Rød Markhus er prest i samme stab som det gassiske ekteparet. I tillegg til dem, har kirken også en organist fra Aserbajdsjan og en annen kirketjener fra Kongo. Selv har hun erfaring fra misjonærtjeneste i Kenya.

– Jeg har ikke noen negative erfaringer med at vi har ansatte fra så mange ulike land i våre menigheter. Jeg synes det er en styrke at ansatte med ulik etnisk bakgrunn kan være med og berike menighetslivet, sier hun.

Som en tilleggsopplysning, kan vi nevne at fire menigheter i Hardanger nettopp har inngått misjonsavtale med NMS. Det skulle vel ikke overraske noen av det landet som disse menighetene støtter, er Madagaskar.