«Det skjer ikke to flyulykker to dager på rappen»
24. kull 1957-1958 ved Misjonsskolen for kvinner. Bak fra venstre står: Eldrid Aamland, Aud Heimvik, Marit Lunde-Eilertsen, Aase Silvik, Marie Sandstad, Marte Bækkevold, Solveig Wiig. Sittende f.v.: Else Strand, Aud Bredeli, Martha Løtveit, Guri Syrstadeng
I flere år bodde tre mektige kvinnner i «Kroken» på misjonsstasjonen i Ngaoundéré: Else Strand, Aud Bredeli og Ellen Eliassen. «Kroken» ligger rett i leia til Collège og var en grei «stikk-innom-plass» på skolevegen. Else var min sjef, Aud kollega og min mentor på Collège og Ellen, hun administrerte oss og passa pengene våre.
(Meller var den folkelige betegnelsen på ugifte, kvinnelige misjonærer i Kamerun, red, merk.)
Else styrte skolene og lærerne, datidens prester når det gjaldt prestisje og anseelse. Hun ledet skolene med kløkt og mildhet og mestret forholdet mellom misjonær og nasjonal arbeider. Adamou Luc, hennes mangeårige assistent, sa engang: «I vårt arbeid må vi være to: Det er ting Melle Else kan gjøre og ikke jeg. Det er ting jeg kan gjøre, men ikke Else.»
«Det skjer ikke to flyulykker to dager på rappen»
Hun var også Misjonens ansikt utad. Ingen misjonærer kjente Yaoundé, hovedstaden, bedre enn henne. Alle i Det nasjonale skolestyret hadde respekt for «dama fra Ngaoundéré», styrets eneste kvinne. I Undervisningsdepartement rettet funksjonærene seg opp når hun kom. Det vanlige svaret på en audiens: «Dessverre ministeren er opptatt, kom igjen i morgen», svarte hun med å ta med matpakke på venteværelse, ventet og fikk foretrede.
Turene til Yaoundé ble mange. Etter et besøk skulle hun ta flyet tilbake til Ngaoundéré. Flyet forulykket, men neste dag var Else klar. «Er du ikke redd for å reise med fly allerede i dag?» spurte hotell-vertinnen. «Det skjer ikke to flyulykker to dager på rappen», var svaret. Else var en modig dame.
Innenriksministeren
Ellen, var vår kvinne i Ngaoundéré, NMS’ innenriksminister. Hun var kjent på alle kontor og kom sjelden hjem med uforrettet sak. Hun ordnet med pass, reise og passet på lønnskontoene våre. Hun sørget for innreise og utreise, visum og flybillett. Hun ordnet med skatt og trygdekasse. På flyplassen var hun uunnværlig. Ofte var det en kamp om plass på flyet. Ellen sto ved innsjekkingsdisken og passet på at ingen kappekledde stormenn fikk snike i køen. Men så var hun en trofast kunde. Det var ikke tale om å reise med et annet selskap enn Cameroon Airlines.
Hun passet pengene våre. «Kassen», et solid steinhus, var Ellens borg, og der var det orden i papirene. Lot overføringene fra Norge vente på seg, bladde Omais, en av byens kjøpmenn, opp det hun trengte i øyeblikket. Alle stolte på Ellen.
Ellen gikk, naturlig nok, i «sosietetsmenigheten» i byen, «Bethel». Der møtte hun sine bekjente fra sitt arbeid. Hun var engasjert i menighetslivet og trofast i bibelgruppa.
Ellen hadde sterke bånd til Kamerun. Etter at hun kom til Norge, arrangerte hun to turer til Kamerun med sin menighet i Bergen og inviterte «Bethelpresten» (nåværende biskop) til Norge.
Den store pedagogen
Aud Bredeli underviste på Collège. Hun var en stor pedagog og en aktiv lærer (se bildet nederst på siden). Hun underviste i tysk. Da elevene våre fortsatte på andre skoler, var tysklærerne redde dem fordi de snakket bedre språket enn dem. Skolens kor var hennes pasjon.
Lørdag etter skoletid, samlet hun alle elevene til sangøvelse. Koret sang på gudstjenesten søndag, og julekonserten til Collège ble en institusjon. Det er i stor grad hennes verk og er fremdeles en av årets store begivenheter i Ngaoundéré.
Mindre var ikke hennes omsorg for elevene. Hun veiledet og omsluttet dem både på skolen og i fritida, både faglig og åndelig. Søndag ettermiddag var hun på besøk i fengselet med en gruppe elever. Ved inngangen til fengselet samlet de seg til møte med sang og bibellesning.
Da mellene fikk egne leiligheter
Tida går, ting skjer. Mellene skulle få egne leiligheter. Det stemte ikke at « Mellene» skulle bo sammen og «Mannemella» (Erik S. Sandvik, artikkelforfatteren, red. merk.) ha eget hus. «Dupleksene» med passende enmanns-leiligheter ble bygd og jeg fikk Else og Ellen til naboer. Aud reiste tilbake til Norge. Det var greit å ha sjefen rett over gata. Else var vis og hadde gode råd å gi en fersk rektor, og en sovepille når livet på skolen blei for heftig. Det var greit å ha «pengemakta» så nær. Ellen gav grei beskjed, hadde gode råd og en hjelpende hånd.
Om morgenen, når Else startet opp sin Peugeot 504 for å gå på arbeid og Ellen sin Subaru for dagens bytur, overtok Djoda kommandoen, etter damenes utsagn, stasjonens beste kokk. Han hadde en DBS-sykkel. Djoda var trofast og laga smakfulle ting i grytene sine. Størst var det likevel, når Else kom fra Yaoundé med reker og andre godsaker som ikke var dagligdags i Ngaoundéré.
Norge
Så reiste de til Norge, den ene etter den andre. Else til Drammen, Ellen til Bergen og Aud til Trondheim.
Første stopp når jeg kom på Norgesopphold var Drammen. Samme stil der som i Ngaoundéré med et overdådig bord (laksesmørbrød, marsipankake og blåbærsyltetøy), en stilfull stue og fred. Et godt møte med Norge, for en velkomst!
Jeg var fem uker på Haukeland. Ellen inviterte til kirkebesøk og middag på Bryggen. Og hun fortalte med begeistring om sitt aktive liv i byen og kunne svare på alle viktige data fra Kamerun jeg ville vite mer om. I sin gule notatbok hadde hun alt nedskrevet.
På min Nord-Norge-tur i 2020 mellomlandet jeg på Værnes og var innom Aud på retreatheimen. Aud ville ha greie på alt som hadde skjedd på Collège Protestant siden hun reiste, og det var mye. Hun spurte, jeg svarte, kaffen blei kald og drosjen tuta, lefsa lå igjen, vår tilmålte tid var ute. Et «Gud velsigne deg» og «Jeg ber for deg hver dag» fulgte meg da jeg sprang nedover gangen.
En hjertelig velkomst i Drammen, omsorg i Bergen og velsignelsen i Trondheim. Gode kollegaer er gull verd.
Erik Sigurd Sandvik
