Japans stille vekst

Det er bare 0, 7 prosent kristne i Japan. Misjon kan være en tålmodighetsprøve. På Madagaskar kan det være køer utenfor kirken. Hvorfor skjer ikke det i Japan? Bjørg Sand tror det er noe med den japanske jorda. Noe av det som står i veien har dype røtter.

Langsom vekst
Da hun kom til Japan i 1968 var alt nytt og ukjent. Nå kjenner hun landet bedre enn sitt eget. Kanskje ikke så rart etter nesten 40 år som misjonær.
– Japan har blitt en stor del av meg. Det norske samfunnet jeg kom hjem til, var så annerledes enn det jeg forlot. Jeg føler fremdeles jeg kjenner Japan best, forteller Sand som besøker sitt andre hjemland to ganger i året.

Den første tiden jobbet hun i kirke og barnehage. Så ble hun prest i NMS sin samarbeidskirke, Kinki evangelisk-lutherske kirke (Kinki-kirken).
– Opplevde du at folk var åpne for misjon?
– Ja, absolutt. Arbeidet vokste, men langsomt. Det var en liten vekkelse, men man måtte se litt etter for å oppdage den, svarer Sand som tror det handlet om at hun turte å engasjere lekfolket.
– Jeg er pedagog i bunn og satset på opplæring. Lekfolket fikk mye ansvar og var med på å drive menigheten selv. Det skapte en positiv stemning. Nye ble godt mottatt, trivdes og fortsatte, sier hun.
Så kom det vanskeligere tider igjen. En ny prest så ikke viktigheten av å slippe lekfolket til. Han klarte ikke å fri seg fra den hierarkiske tankegangen som kan prege samfunnet. Menigheten som hadde bestått av 50 personer, var plutselig nede i 10.
– I Japan er ikke vekkelsen som i Afrika eller Kina, men jeg tror det er mulig å se en stille vekst. Men innstillingen til presten har mye å si. Man må slippe andre til. Det er nøkkelen.

Prest på stedet
– Det er prestemangel i Kinki-kirken nå. Mange menigheter har ingen stedegen arbeider. Det trengs om man skal se resultater. Det blir lite vekst av en tilreisende prest som holder en tale og går, tror Sand. Selv bodde hun i andre etasje i kirken sin. Stadig hørte hun trinn i våpenhuset i etasjen under. Der møtte hun mennesker som søkte kirken som et siste halmstrå i livet.
– Jeg gikk ned og pratet med dem. Det ble helt essensielt for arbeidet. Dette første steget inn i kirken, ble ofte ikke det siste for dem. Hit kunne de komme med problemene sine, og de ble møtt, sier hun.
Problemene var ofte psykiske utfordringer. Mennesker fra vanskelige familieforhold. Ungdom med skolevegring. Rusavhengige. Ensomme. Mennesker som hadde søkt hjelp via alle templer, religioner og psykiatere de kunne finne. Så gikk de kanskje tilfeldigvis forbi en kirke og tenkte: Hvorfor ikke?
– Vi ble dyktige på å ta oss av mennesker med psykiske lidelser. I kirken fant de et sted der de ble verdsatt og ikke bare sett på som kasus, sier Bjørg som levde i et samfunn fullt av skjulte problemer. På overflaten så alt vellykket ut. I våpenhuset fikk hun innblikk i det som skjulte seg bak fasaden.
– Jeg utdannet meg etter hvert som terapeut og opplevde at flere og flere med psykiske plager søkte tilflukt i kirken.

Bibelundervisning
– Vi tilbød bibelundervisning for kirkefremmede. Et slags alpha-kurs. Mange var veldig interesserte i det, forteller hun.
Hun gikk bredt ut med annonser og oppfordret medlemmene til å ta med venner, naboer og familie. Det fungerte.
– På slutten av kurset spurte vi alltid om noen ville ta imot Jesus. Mange trengte lang tid på å bestemme seg, men det var minst en dåp i året i denne perioden,
forteller hun.
– Jeg sier ikke at alle må gjøre det slik. Alle prester og misjonærer må finne metoder som funker for dem. Men jeg tror det alltid vil være behov for stedbundne prester. En prest som ikke er redd for å gi lekfolket ansvar.
– Hva med tilreisende misjonærer fra Norge?
– Ja, det er enormt viktig. Dagens kristne ungdommer brenner for Jesus, men tenker gjerne toppen tre år i misjon. Men to år går gjerne til språkskole. Da er det ikke mye igjen. Seks år kan virke som en evighet, men jeg tror det må til. Vi trenger å forkynne kallet på en
ny måte.

Fedredyrkelse
Mange misjonærer forteller at misjon i Japan er en tålmodighetsprøve.
– Jeg var ikke helt forberedt på at det skulle ta så lang tid å se frukter. Men jeg forstod etter hvert at misjon i Japan er stangfiske. Du må vinne en og en. Og det tar tid.
– Men hva er det egentlig med den japanske jorda? Hvorfor tar det lang tid å få noe til å gro?

Sand har flere teorier.
– Fedredyrkelse er et kjempeproblem. Foreldre kan nekte det eldste barnet å gå i kirken fordi de egentlig skal arve fedrealteret. De kan også nekte de yngre barna i frykt for å ikke få giftet dem bort. Hvem vil ha noen som nekter å delta i svigerfamiliens fedredyrkelse? Jeg har også sett kvinner bli fysisk hindret av sine menn i å gå til gudstjeneste, forteller Sand.

Men hva er egentlig fedredyrkelse?
Bjørg forklarer: – Det kommer fra shintoismen, den første religionen i Japan. En naturreligion som tror alt i naturen kan være guder. Buddhismen kom først på 600-tallet. Til å begynne med ville ikke shintoistene ha buddhismen, men etter hvert inngikk de en slags forlovelse. Men det fungerte ikke, så de skilte lag og fordelte noen oppgaver. Shintoismen tok barnevelsignelser og vielser. Alt som handlet om liv. Buddhismen fikk døden, og forfedredyrkelsen ble overført til dem, forklarer Sand.

Derfor har hver slekt et hovedalter som går i arv til eldste sønn. Om de ikke har sønner, er det datteren som overtar. Den hun gifter seg med, blir så adoptert inn i familien. Den nye sønnen overtar alteret.
– Det er nesten ingen som ikke har et alter. Og det er utenkelig å kvitte seg med det. De er så redde for hva slekta vil gjøre om de slutter, forteller Sand som i 20 år hadde undervist en 80-åring. Han ønsket så inderlig å bli kristen, men klarte ikke å kvitte seg med alteret.
– Og det er mange som ham. Det er religionsfrihet og ingen offisiell forfølgelse i Japan, men dette er likevel et stort hinder.

Grusom forfølgelse
Kristendommen ble først brakt til Japan av jesuitten Francisco Xavier i 1549. Den vokste raskt. Men de katolske misjonærene ble utvist i 1587, og kristne ble utsatt for en grusom forfølgelse inntil kristendommen ble forbudt i 1637. Forfølgelsen stoppet i 1873. Da ble plakatene om at «kristendom straffes med døden» fjernet. I 1876 ble dødsstraffen opphevet. I 1889 fikk kristne full religionsfrihet, og det ble åpent for misjon.
– Martyrenes blod er kirkens sæd, blir det sagt. Slik ble det ikke i Japan.

Kristendommen ble nemlig nesten utryddet etter de grusomme årene.

Mye handler om at Bibelen aldri ble oversatt. De katolske misjonærene som brakte kristendommen, lærte dem latinsk trosbekjennelse. Når den skulle videreføres til neste generasjon, ble det bare uforståelige lyder. Dette forteller noe om hvor viktig det er å få Bibelen på eget språk så fort som mulig, mener Sand som tror forfølgelsesårene ennå sitter i bakhodet til noen. Det er vanskelig å glemme.
– Noen kjenner på en frykt og tenker fremdeles at Vestens religion er farlig å befatte seg med.

Religionens dårlige rykte
Dommedagssekta Aum Shinrikyo stod bak en rekke angrep på 90-tallet. I 1995 brukte de gassen sarin til å ta livet av 15 personer i undergrunnen i Tokyo.
– Lederen fikk dødsstraff, men i ettertid har folk likevel blitt mer redde for religion. De så hva denne sekta gjorde med folk og ble skeptiske til religion, også kristendommen, sier Sand som kjente at misjonsarbeidet ble tyngre etter denne episoden.

Trenger misjonærer
NMS kom til Japan i 1951 og samarbeider med Kinki-kirken.
– NMS har vært 68 år i Japan. Det er lett å tenke at Kinki-kirken burde stå på egne bein nå. Men, når den enda ikke gjør det, kan vi ikke bare toe våre hender og gå videre, mener Sand.

For Japan trenger misjonærer. Både japanske og norske, mener hun. Og det trengs flere prester.
– I Kinki-kirken er det mest førstegenerasjons kristne. Mange blir kristne i høy alder og har ikke vokst opp med kristne lag og organisasjoner slik som oss. Vi, med vår tusenårige kristne historie, har noe å gi. I Norge overlater vi lett ansvar til lekfolk. For vi vet at Guds rike ikke står og faller på hva jeg som 15-åring måtte si av teologiske feil på en talerstol. Japanere er redde for å slippe dem til. Det er veldig synd. De trenger å se at alle kan bidra. Vi trenger å møte mennesker som har vokst opp uten å kjenne evangeliet. Vi har mye å lære av hverandre.

Ukjent evangelium
– Hvor mye vet japanere flest om Jesus?
– Lite eller ingenting. Jeg bodde i en blokk en periode. Der fikk jeg kontakt med en mor. Jeg introduserte henne for en serie som går gjennom bibelhistorier for barn. Da de hadde sett episoden der Jesus dør, ble hun svært opprørt: Hvorfor måtte det ende slik? Han som hadde gjort så mye godt? Slapp av, sa jeg. Det kommer en episode til. Mange japanere kjenner ikke historien, svarer Sand.

For i skolen lærer barna nesten ingenting om religion.
– De har ingen ballast. Så det er ikke så rart at folk dras mot sekter som lover åndelige opplevelser. Det høres da spennende ut?

Men selv om religion ikke er et fag i skolen, er det få land som har så mange religioner.
– Folk kan kalle seg ateister, men mikse sammen litt fra kristendom, en bit buddhisme og litt shintoisme. De døde begraves buddhistisk. Nyfødte velsignes i shinto-temp-ler, og det har blitt mer og mer populært med kristen vielse.

Nederlaget
– Japan tapte 2. verdenskrig. Og det kom som et sjokk. For japanere er opplært til å tro at de er guddommelige. Kunne de da tape en krig?
Den religiøse grunnvollen ramlet sammen. Først begynte folk å søke kirken. Så oppdaget de at de kunne innføre Vestens teknikk og kultur, uten samtidig å innføre vestlig religion.
– De fant da tilbake til shintoismen og buddhismen. Men noen gikk inn i en av de utallige nye religionene som vokste fram etter krigen. Kristendommen var ikke aktuell lenger.

Travelheten
Japanere jobber lange dager. Mange har nok med seg og sitt. Det gjør det vanskeligere å komme i kontakt med folk.
– Mange unge er for travle for kirken. Tiden spises opp av fritidsordninger, klubber og puggeskoler. Det finnes nesten ikke søndagsskoler lenger. Da er det heller ikke unge til å dra med seg nye. Det har blitt en forsterkende ond sirkel.

– Er det skamfullt å si at man er kristen?
– Man kan bli oppfattet som rar. Noen ganger uhøflig, fordi man ikke følger de vanlige skikkene. Mange unngår å fortelle kollegene sine at de er kristne, i frykt for å få spørsmål de ikke kan svare på. De er redde for å bli stilt til veggs. De er velutdannede. Da er det skamfullt å ikke vite.

Flere stangfiskere
– Hva bør man satse på i misjonsarbeidet for å vinne fram?
– Er det mange nok som fisker med stang, får man napp, tror Sand.
– Det viktigste er å lære kristne å vinne nye. Å engasjere lekfolk i personlig evangelisering er viktig. Ta dem med ut. La dem få oppleve det, legger hun til.

– Har du tro på framtiden?
– Ingenting av det vi ser skaper optimisme. Men jeg tror på en kjærlig og allmektig Gud. Han er glad i japanere, og jeg velger å være optimistisk. Håpet ligger ene og alene i troen på en kjærlig og allmektig Gud som kan sende nye arbeidere ut.
—————————————————————————————————————-
Misjonstidende 2-2019 har Japan som tema. Les hele bladet her: Misjonstidende nr 1-2019
Vil du abonnere og få bladet gratis i postkassen? Send en SMS med tekst «NMS MT» til 2490, eller en mail til infosenter@nms.no