Fra desperasjon til et liv i tjeneste

Jeg møter «Keriya» i kafeteriaen på Mekane Yesus-seminaret sammen med en av medstudentene hennes. Hun smiler varmt, men det er først når hun begynner å fortelle at jeg forstår at hennes historie inneholder mer enn jeg trenger for en blogg på 200 ord. Dette er fortellingen om et liv som kunne ha endt i mørke, men som i stedet ble snudd til et liv for misjon.

Oppvekst preget av tradisjon og forventninger

«Keriya Abdi» vokste opp i en liten by rundt 250 kilometer utenfor Addis Abeba i Etiopia, i et område der tro og tradisjon former hverdagen. Faren hennes, en respektert sheikh, var en viktig leder i det lokale, muslimske samfunnet. Som yngste barn i en stor familie var forventningene tydelige, særlig for døtre.

Da «Keriya» gikk i sjuendeklasse, forsøkte faren å arrangere ekteskap for henne, men «Keriya» klarte ikke å akseptere det. Stilt overfor en fremtid hun ikke så noe håp i, tok hun et dramatisk valg; hun flyktet.

Moren, som selv var bundet av de samme kulturelle rammene, hjalp henne i hemmelighet. En stund bodde «Keriya» hos en venninne, men hun bar på frykt, skam og en knugende følelse av å være en byrde.

– Jeg følte at livet mitt ødela for alle rundt meg. Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville leve mer, forteller hun.

En kirkeport – og et nytt kapittel

Den morgenen hun hadde bestemt seg for å ta sitt eget liv, gikk «Keriya» forbi Kale Hiwot-kirken i byen. Vaktmannen – en eldre mann – ropte på henne og inviterte henne inn. Hun ville ikke skuffe ham, så hun gikk inn.

Det som skjedde inne i kirken, forandret alt.

Lederen for møtet stoppet plutselig opp og leste Matteus 11,28:‍

«Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.»

Han fortsatte med å si:

«Det er en sjel her i dag som har unnsluppet døden. Be for denne personen.»

Han begynte å gå sakte nedover midtgangen og stoppet opp der «Keriya» satt. Han spurte:

– Du hadde en avtale med døden, ikke sant? spurte han.

– Jeg var sjokkert. Ingen kjente planene mine, men Gud visste, sier hun.

Måneder tidligere hadde «Keriya» ofte ertet og fornærmet en kristen jente i klassen. Nå, etter opplevelsen i kirken, ville hun lære mer. Jenta trodde ikke på hennes oppriktighet og ville ikke snakke med «Keriya», men en kristen lærer lyttet. Han ba for henne, og samme dag tok «Keriya» imot Kristus som sin frelser.

Han førte henne til en annen kirke, hvor menigheten bestemte seg for å leie et lite rom slik at hun kunne bo trygt.

Familiekonflikt – og en brennende tro

Nyheten om hennes omvendelse spredte seg raskt.

– Familien min ble enda hardere enn før, forteller hun.

Faren hennes skal ha sagt:

– Hun kommer med ild. Enten dreper jeg henne, eller så dreper jeg meg selv.

‍Flere ganger måtte «Keriya» flykte fra ham.

En av brødrene fulgte etter henne inn i kirken for å spionere – men der overrasket Gud dem.

– Den broren tok også imot Kristus. Senere gjorde også en annen bror det.

Faren forble rasende, men noe hadde begynt å skje i hjertet hans.

«Keriya» giftet seg i kirken og begynte å studere IT. Ektemannen støttet utdanningen hennes og hjalp henne med å fullføre 11. og 12. klasse. Etter hvert fikk de et barn sammen. Kirken så kallet hennes og sendte henne på et treårig bibel- og teologistudie. Da hun kom tilbake, ble hun ansatt som evangelist.

– Nådegaven min er evangelisering. Jeg går ut alene eller sammen med Gideon-gruppen. Jeg vil nå mennesker, sier hun.

Fra frykt til forsoning

Med tiden ble familien delt. Noen støttet henne, andre tok avstand. Likevel fortsatte lyset å trenge inn.

Moren tok imot Kristus i hemmelighet, ble døpt og døde senere med fred i hjertet. En nevø har også blitt troende. Til og med forholdet til faren har forandret seg.

– Jeg er hans yngste barn. Selv etter alt som skjedde, elsker jeg ham, sier hun varmt.

Hun deler historier om Musa (Moses), Daud (David) og Yosef(Josef) – skikkelser han kjenner fra Koranen – og samtaler som før var umulige, flyter nå naturlig.

– Han spør om jeg trenger noe. Han viser omsorg. Gud mykner hjertet hans.

En lidenskap for gatene – ikke scenen

I dag bor «Keriya» i en by der de fleste er muslimer – og der hennes hjerte brenner for å nå sine naboer.

– Jeg er bekymret for at kirken er for opptatt av å bygge nye bygg. Mange vil stå på talerstolen og forkynne, men få går ut for å møte nye mennesker, sier hun.

Hun kjenner kostnaden.

– Jeg har blitt slått i ansiktet fordi jeg forteller om Jesus, men folk trenger å høre, sier hun uten bitterhet.

I fjor, mens hun studerte på seminaret, vitnet hun for 286 mennesker, og 23 tok imot Kristus. Hun utfordret også noen av lærerne til å bli med.

– Jeg spurte: «Hvorfor går dere ikke ut og vitner? Med deres utdanning og status ville folk høre mer på dere enn på meg».

Da sa flere:

– Vi har ikke tid.

En lærer sa:

– Vi er redde for å gjøre det du gjør.

Hennes mål for 2026 er dristig – å nå 100 mennesker med evangeliet.

Utdanning som redskap for tjeneste

Selv om enkelte ønsket at hun skulle velge noe annet, valgte «Keriya» CMR-linjen (Christain Muslim Relationships) ved Mekane Yesus-seminaret fordi hun ønsker mer inngående trening i dette. CMR-programmet arbeider både for fredelig sameksistens og fellesskap med muslimer, og for å dele troen på Kristus på en respektfull måte.

– Jeg vil fortsette å studere og fullføre en mastergrad. Mange ser ned på kvinner – men utdanning kan hjelpe til å kompensere for det. Jeg vil være utrustet.

Hennes historie er ikke preget av letthet, men av mot. Ikke av bitterhet, men av nåde. Framfor alt er det historien om en ung kvinne som nektet å la mørket få siste ord.

– Jeg vil nå byen min for Jesus. Det er mitt kall. Det er min glede, sier «Keriya».