Fe og frender

På kumarkedet i Abidjan i Elfenbens-kysten rusler en hvit mann og kjenner seg hjemme. Det varer ikke lenge før han er gjenkjent og folk flokker seg rundt ham. Ikke fordi han er hvit, men fordi han snakker dyremarkedets eget morsmål: Fulani.

Støvet virvles opp når dyrekropper med lange horn dyttes vennlig i grupper hit og dit. En skvetten kalv kommer i fullt firsprang rundt et hjørne med gjetergutten heseblesende etter. Det er kyr og kyr og kyr så langt øyet kan se; røde, hvite og svarte. Gjetere, selgere og oppkjøpere sirkler rundt dyra, og alle håper på en god handel. Rundt Frode samler det seg en ivrig ring som gjerne vil slå av en prat med denne underlige mannen, som tross den hvite huden har greie på kyr, og til og med kan diskutere dem på fulani.

Paulus var «jøde for jøde og greker for greker». Etter 17 år som evangelistmisjonær blant fulani-folket, er Frode på mange vis blitt fulani. Og som en god fulani har han naturligvis en egen flokk med kyr, men hvor mange kan vi ikke få vite, for det er noe av det mest uhøflige det går an å spørre en fulani om.

EVANGELISTER: Frode og Yousoufou er på mange måter som Paulus og Silas. Sammen ønsker de å dele evangeliet med fulanifolket. Foto: Privat

Fikk ikke glansbilde

Det var slett ikke gitt at Frode skulle ende opp som evangelist, like lite som at han er blitt en kvegkjenner. Bestefedrene på begge sider var sjømenn. Han vokste opp på Austrheim nord for Bergen, i en folkekirkefamilie som gikk i kirka på julaften.

– Men det var jo en Vestlandsbygd, smiler Frode lunt.

– Så jeg gikk på søndagsskolen som de fleste andre på den tida.

Vi er kommet tilbake til NLM sitt gjestehus der Frode bor når han er i Abidjan. De siste årene har han blitt enda mer lik Jesus: Alltid på vandring og uten fast bosted.

Det mørkner raskt, slik det gjør i Afrika. Det tar bare en halv time fra solen går ned til det er stup mørkt. Fuglekvitteret erstattes av gresshoppespill. Frode forteller om oppveksten sin og brygger kvalitetskaffe på verandaen, en av de få «luksusvanene» det er mulig å ha selv om man lever et omflakkende liv.

– Vi fikk stjerne i kortet hver gang vi møtte opp på søndagsskolen, og når vi hadde nok stjerner, fikk vi et glansbilde. Dit kom jeg aldri. Ikke en eneste gang fikk jeg glansbilde, sier Frode med glimt i øyet, mens han fyller kaffe i krusene våre.

En Gud for de svake?

Som barn spilte Frode fotball og var glad i å lese bøker. Det gikk ikke like bra i skolemusikken. Siden jentene var raskt ute og kapret alle kornettene, endte han opp med å spille tuba. Karrieren som korpsmusiker var derfor over nesten før den hadde begynt. Det som derimot varte lenge, var en nagende grubling han ikke kunne bli kvitt:

– Jeg tenkte mye på historiene jeg hadde hørt om Jesus. Er det sant eller ikke? Jeg husker jeg tenkte at Gud er noe svake mennesker trenger for å tåle livet, som en slags krykke.

Da Frode skulle konfirmeres, fikk menigheten en ny prest: Jan Ulveseth hadde vært misjonær i Etiopia. Det skulle vise seg å få stor betydning.

– Han hadde noe ved seg som grep meg veldig, sier Frode og tenker tilbake:

– Vi hadde konfirmasjonsundervisning én time i uka på skolen. Det var ikke spesielt kreativt eller pedagogisk, som vi er så flinke til i dag. Men timene var fylt av noe jeg ikke hadde ord for. Nå ville jeg kanskje sagt ånd og nærvær. Det gjorde i hvert fall et voldsomt inntrykk på meg.

Opplevelsene i konfirmanttida gjorde at Frode gjerne ville begynne i det kristne ungdomskoret i bygda. Han ba til Gud: «Hvis du finnes, må du gi meg en grunn til å begynne i dette koret uten at det blir flaut.» Kort tid etterpå ble det plutselig veldig populært å begynne i koret, fordi de som gikk i koret fikk reise på leir. Flere av de andre fotballguttene begynte der, og til og med noen av de mest bråkete på skolen. Bønnesvaret var et faktum.

– Det var nok en krevende periode for mange av lederne. Men jeg tror det var flere enn meg det faktisk betydde noe for, sier Frode.

På videregående sluttet Frode på fotballen, begynte med volleyball, men fortsatte i koret. Takket være koret ble lengselen han bar på etter Gud holdt ved like. Fremdeles var han usikker på om han trodde på Gud og Jesus. Og fremdeles tenkte han at han trengte Gud fordi han var svak. Til alt overmål vokste det også fram en rar følelse av at han kanskje skulle bli misjonær.

To spørsmål til presten

– Jeg tenkte at hvis Jesus lever, så må jeg ta konsekvensen av det, forklarer Frode.

– Men hvordan i all verden kan man finne ut om Gud er virkelig? Det beste jeg kom på, var å spørre presten. Men det var jo kjempeflaut! Siden jeg ikke kom på noe bedre, tok jeg til slutt mot til meg og syklet ned på prestekontoret. Jeg stilte presten to spørsmål: «Det finnes mange religioner i verden. Hadde jeg bodd en annen plass ville jeg hørt til en annen religion. Hvorfor skal jeg tro at den kristne religionen er sann?» Og det andre: «Er ikke tro på Gud bare for sånne som deg og meg som er svake og ikke klarer oss selv?».

Presten svarte at så langt han visste, var den kristne troen den eneste religionen som ikke handlet om at mennesker skal klatre opp til Gud, men at Gud stiger ned til oss. Og at han ikke tenkte at behov for å tro handlet om svakhet, men om at Gud har skapt oss til fellesskap med seg. Som avslutning utfordret han Frode til å begynne å gå på gudstjenester.

Frode hadde ekstrajobb som avisbud og stod opp klokka seks hver morgen. Søndag var den eneste dagen han kunne sove. Men han hørte på presten og begynte å gå på gudstjenester. Oftest satt han for seg selv oppe på galleriet.

Et lys ble tent

Et par måneder senere skjedde det. Frode våknet en morgen og kjente at noe var nytt.

– Det var som et svakt lys som var tent i meg. Jeg hadde kommet på innsida av noe jeg før hadde vært på utsiden av. Siden den gangen har dette lyset aldri forlatt meg. De første dagene tenkte jeg at det kanskje kom til å forsvinne. Men det gjorde ikke det. I stedet ble følelsen av at jeg skal bli misjonær sterkere, og jeg bestemte meg for å begynne på Misjonshøgskolen med tanke på å reise ut som misjonær.

Til Mali

Etter videregående flyttet Frode til Stavanger og begynte på Misjonshøgskolen. Da han skulle ha praktikum, ble han sendt på en femukers tur til Mali.

Hjemme i Norge igjen ville han ha litt arbeidserfaring før han reiste ut. Det ble blant annet fire år som lærer på Hald internasjonale skole i Mandal og ett år med pedagogikk i Bergen. Så kjente han endelig at tida var inne.

Høsten 2008 var han på plass som misjonær i Douentza, 20 mil sør for Timbuktu. De første tre årene ble ganske rolige, deretter har han vært utsatt for mer enn nok dramatikk, i takt med at landet Mali har gått i oppløsning på de fleste vis.

– Fra 2012 kunne jeg ikke lenger bo i Douentza på grunn av faren for kidnapping, men måtte evakueres til Bamako. De to neste årene ble vi evakuert til Norge to ganger på grunn av urolighetene, forteller Frode.

– Samtidig var det noe befriende med at jeg måtte forlate Douentza. Det var som om jeg klarte å legge det i Guds hender og si til Gud at nå må du åpne dørene videre. Og det opplever jeg at han har gjort!

En brukket arm

Til tross for en stadig mer alvorlig sikkerhetssituasjon hadde Frode gode år i Mali fra 2015 til 2020. Gjennom en misjonærkollega fra Kamerun, kom han i kontakt med en fulani vi kan kalle «Yousoufou».

Det viste seg at Yousoufou også tidligere hadde hatt gode relasjoner til kristne. Men han hadde aldri tidligere møtt noen kristne som snakket fulani, og i hvert fall ikke fulanier som selv var kristne. Møtet med misjonærene, og etter hvert med kristne fulanier, gjorde inntrykk.

En dag ble Yousoufou påkjørt og brakk armen. Han var innlagt på sykehus en stund, men da han ble utskrevet, var armen fremdeles ikke bra. Utenfor den lille byen han bodde i finnes det en landsby med tradisjonelle leger som har spesialisert seg på å dra knekte bein på plass. Misjonærene byttet på å kjøre Yousoufou dit for at han skulle få behandling, for han var ikke i stand til å kjøre motorsykkelen sin selv. Det var sterkt for ham å oppleve at når han for en gangs skyld trengte hjelp, så var det de kristne som hjalp ham!

Armen ble bra igjen, selv om de tradisjonelle legene på et tidspunkt måtte knekke bruddet opp igjen etter at det var grodd helt feil.

– Jeg hadde jo hørt om fulanienes ekstreme selvbeherskelse, forteller Frode.

– Men dette var første gangen jeg fikk se det selv. Det foregikk helt uten smertestillende. Yousoufou satte seg på bakken. To stykker bak ham holdt fast i underarmen, en annen stod framme og vred beinet i riktig vinkel. Jeg hørte at det gnisset i bein, men han kom ikke med en lyd. Først i bilen tilbake spurte han meg «Du har ikke noen smertestillende tabletter med deg vel?».

På Jesu vei

Men likevel er det ikke denne samtalen som står igjen som den mest minneverdige. Noen uker senere var Frode og Yousoufou igjen på vei hjem fra behandling. Plutselig sier Yousoufou: «Du kjenner Moussa, ikke sant? Her om dagen spurte han meg om den hvite har fått meg til å gå inn på veien hans. Og da svarte jeg at nå har jeg gått inn på den veien.»

Yousoufou hadde begynt å tro på Jesus! Men det var ikke fordi Frode hadde sagt det.

«Det er ingen som har sagt til meg at jeg må bli kristen. Jeg har sett den veien selv, og jeg har sett at det er en god vei. Jeg har valgt det selv», pleier Yousoufou å forklare.

En rik tid

Yousoufou er en leder både i familien og i venneflokken. «Når jeg begynner å følge Jesu vei kan det hende at det er andre som vil følge meg. Så jeg ønsker at du skal komme til vår landsby og undervise evangeliet», sa han til Frode.

– Slik gikk det til at jeg startet med bibelundervisning i landsbyen familien hans bor i, forteller Frode.

– Fra den dagen begynte arbeidet å blomstre på en ny måte. Ikke lenge etter fikk vi høre om en annen kristen fulani langt inn i bushen et sted. Da startet vi en undervisningsgruppe der også. Så var det en som ville ha oss med til lillebroren sin, og det endte med at vi startet en tredje gruppe i en landsby som egentlig lå altfor langt unna. Yousoufou var med meg der jeg underviste. Han er analfabet, men han merker seg ting og forstår ting jeg ikke fanger opp. Vi pleide å starte med bibelundervisning og ha litt lese- og skriveopplæring på fulani til slutt. Plutselig en dag tok Yousoufou krittet fra meg og ga det til en i gruppa som het Amadou. «Nå kan du undervise», sa han til Amadou. Jeg kjente først at jeg ble litt fornærmet. Men da hadde han fanget opp at Amadou var den som var best til å lese og skrive i gruppa, og så ga han ham den oppgaven. Fra og med den dagen var det Amadou som ledet alfabetiseringsbiten, og jeg hjalp ham hvis han trengte det. Det var jo egentlig en mye bedre måte å gjøre det på!

Etter hvert ble Frode godt kjent med Amadou. Han har studert koranen og er vise-imam i sin landsby. Flere ganger har han hatt drømmer om Jesus. Da han fikk kommentarer om at han ikke burde følge kristen undervisning, rådførte han seg med koranlæreren sin. Det førte til at denne koranlæreren gjerne ville treffe Frode, og endte med at Frode startet en bibelundervisningsgruppe med flere koranlærere litt utenfor Bamako.

– Hele denne perioden var en fantastisk rik tid i arbeidet, smiler Frode.

– Men jeg ble også sliten, for jeg underviste fire-fem forskjellige steder hver uke og overnattet gjerne en natt på hvert sted.

POPULÆR: Ikke før er Frode ute av bilen før folk kommer strømmende for å hilse på ham.

Gjesten som ikke ville gå

Relasjonen med Yousoufou og hans familie betyr enormt mye for Frode. Etter hvert har han nærmest blitt adoptert inn i Yousoufous slekt. Men for en introvert nordmann var det litt krevende i starten. Rett etter at Yousoufou hadde sagt at han ville bli kristen, dro Frode på et hjemmeopphold i Norge. Da han kom tilbake til Mali, dukket Yousoufou uventet opp på døra.

– Jeg tenkte han skulle bli et par-tre dager, men han bare ble og ble i ukesvis. Da vi skulle starte opp igjen med bibelundervisning i landsbyen hans, tok jeg det for gitt at han skulle bli igjen der da undervisningen var over. Jeg gledet meg til å få noen dager alene. Men der fikk jeg en overraskelse, for da jeg hadde sagt farvel til alle, så sa han også farvel og satte seg inn i framsetet sammen med meg.

Frode skjønte at hvis han spurte Yousoufou hvor lenge han hadde tenkt å bli, ville det være det samme som å be ham dra, og at det ville være en sterk avvisning. Så han tok seg sammen og sa ingenting. Og etter hvert som månedene gikk, begynte han å trives med å ha Yousoufou der.

Et unikt vennskap

– Til slutt savnet jeg ham når han ikke var der, forteller Frode.

– For Yousoufou tror jeg det lange besøket handlet om at han ville observere meg. Levde jeg virkelig slik jeg lærte?

Et helt arbeidsår hadde Frode Yousoufou på sofaen mesteparten av tiden. Og deretter ble det omvendt. De tre neste årene bodde Frode mesteparten av tida i en liten landsby sammen med Yousoufous familie. Et par netter i uka sov han i Bamako for å kunne ha en kontordag med internett, og resten av tida var han hos Yousoufou eller på besøk hos andre fulanier som ville ha bibelundervisning.

– Vennskapet med Yousoufou og hans familie er det viktigste som har skjedd meg i Mali, sier Frode.

– Det åpnet døren inn i fulanikulturen for meg. Men det er ikke et instrumentelt vennskap som handler om å oppnå noe. For meg er det en gave med tanke på språk og kultur og til å trives. Jeg hadde ikke kunnet bli her så lenge hvis jeg ikke hadde den relasjonen.

Guinea og Elfenbenskysten

Da pandemien kom, ble idyllen brutt og Frode fikk et ufrivillig opphold i Norge som varte i halvannet år. Det som dessverre ikke stoppet med pandemien, var nasjonen Mali sin triste vei i utforbakke. Da Frode skulle reise ut igjen, skjønte både han og Yousoufou at de ikke kunne fortsette som før. Ryktene gikk om at terrorister og jihadister så etter dem. Å reise fra landsby til landsby, var ikke lenger forsvarlig.

Men kanskje kunne de fortsette med forkynnelse og undervisning i et naboland. Fulani-folket er et nomadefolk som finnes i alle land i Vest-Afrika, og mange vandrer fram og tilbake med dyreflokkene sine. Yousoufou har selv kuflokkene sine i Guinea. Kanskje de heller kunne etablere seg der?

FAMILIE: Frode har vært som et familiemedlem i Yousoufous familie i ti år. Her er han med Yousoufou og de to yngste barna hans. Foto: Stina M. Aa. Neergård.

Slik gikk det til at Frode tilbrakte mesteparten av 2022 og 2023 i Guinea, på jakt etter et egnet sted å slå seg ned med Yousoufou og hans familie og dyra deres. Det så lovende ut en stund. Et helt år bodde han sammen med Yousoufou, kona hans og de små barna hans i en by som heter Kankan. De ble kjent med mange fulanier fra mange ulike kanter av landet. Men selv om Guinea er roligere enn Mali, er det ofte konflikt mellom nomadiske fulanier og fastboende. For Frode har det vist seg vanskelig å få langtidsvisum.

I nabolandet Elfenbenskysten er det enda flere maliske fulanier og forhåpentligvis lettere for Frode å få visum. Den nye planen er å finne et godt sted å slå seg ned der.

En framtidsdrøm

Det er blitt natt rundt oss mens vi har snakket. Insekter stanger mot myggnettingen som er spikret stramt rundt hele verandaen. Regndråper har begynt å tromme på taket. Kaffekoppene er tomme. Praten har gått i over to timer. Men vi kan ikke slutte før vi også har sett litt framover. Hva er det Yousoufou og Frode ønsker seg i Elfenbenskysten?

– Drømmen vår er å bygge opp en slags retreatplass, sier Frode.

– Vi har reist mye rundt, men det er slitsomt i lengden. Kanskje det heller kan være slik at de vi underviser kommer til oss, for kortere eller lengre perioder. Yousoufou har fått noen «disipler» som ønsker å følge ham. Vi ønsker å etablere et sted der de kan komme, få undervisning og bli sendt ut igjen. Et sted der fulaniene skal kunne kjenne seg hjemme, der vi har dyr og aktiviteter, følger en kristen bønnerytme og har kristen undervisning. Og kanskje skal vi ikke bare gi bibelundervisning, men for eksempel også gi opplæring i god kudrift. Med kuraser som er krysset med europeiske kyr kan man få mye mer melk, og dermed langt høyere inntekter, uten at man har bruk for store beitearealer. Det vil kunne hjelpe mange.

– Det neste året blir veldig avgjørende for meg. For nå har vi lett i to år etter et godt sted å slå oss ned uten å finne det. Vi har fått mange nye kontakter. Hvis drømmen om en retreatplass, der vi kan følge opp fulanier som ønsker undervisning, blir til virkelighet, da har jeg veldig lyst til å fortsette her. Da blir jeg!

(Av sikkerhetshensyn har navn på Frodes fulanivenner blitt endret i denne teksten.)