Drømmer om et fredssenter for fulanifolket
UTSENDING: Frode Brügger Sætre, utsending blant fulanifolket, er stasjonert i Elfenbenskysten.
Vest-Afrika-misjonær Frode Brügger Sætre minner seg selv på at han må huske å være takknemlig. Det er så lett å fokusere på problemene og glemme alt vi har å takke for.
– Jeg har hatt god helse, det gjør at jeg kan trives og ha det bra. Jeg ser hvor mye det betyr når folk ikke har god helse, forteller han. Som misjonær i Afrika er det ingen selvfølge.
Sætre er utsending for NMS blant fulanifolket, som regnes som et seminomadisk folk med løse røtter over en stor del av Vest-Afrika. Det norske misjonsarbeidet blant fulanifolket i Mali har røtter tilbake til 1980-tallet med utgangspunkt i Kamerun.
Sætre reiste ut i 2008. Lenge arbeidet han i Mali, men en stadig forverret sikkerhetssituasjon i Mali har gjort at han har måttet flytte til Elfenbenskysten, der han nå har base nordvest i landet på en misjonsstasjon eid av Norsk Luthersk Misjonssamband.
Guds ledelse
NMS-utsendingen er takknemlig for at Gud har ledet ham til en del strategiske personer i regionen han arbeider i.
– Jeg føler at jeg kan hvile i de relasjonene. De gir energi og tapper ikke, forteller han og legger til at det er slike ting som gjør at han kan stå i rollen over tid, leve, bo og jobbe her. Han trekker særlig frem vennen «Seydou», en fulaner som har åpnet dører for evangeliet.
– Dersom du en gang i fremtiden ser tilbake på arbeidet du har vært en del av, hva håper du da å kunne være takknemlig for å ha oppnådd?
– Jeg ønsker at jeg sammen med «Seydou» eller flere andre kristne fulanere har bygd opp ett eller flere fredssentre for fulanifolket.
Han beskriver visjonen som en fulani-plass med mye dyr, for fulanerne liker dyr. Han ser for seg kyr, melk og te man kan drikke, matter på bakken der man kan ligge og slappe av. Her skal man kunne komme og kjenne seg velkommen enten for kortere eller lengre tid – med fokus på fellesskap.
– Det må være en tydelig fulaniplass, men også et sted hvor man møter kristen spiritualitet, forteller den hengivne misjonæren fra Austrheim, nord for Bergen, mens han forteller om hvordan stedet kan brukes til å spre evangeliet blant fulani-muslimer.
Bønnens plass
Han forteller om bruken av tidebønner som et virkemiddel for å nå muslimer.
– De er jo vant til liturgiske bønner til faste tider, noe som også har lange røtter i kristen tradisjon, lenge før islam.
Han drømmer om en plass preget av en kristen bønnerytme hvor fulanier kan få kristen undervisning eller yrkesopplæring. Han håper også å kunne sende evangelister ut fra senteret.
– Hvis vi får til noe sånt, da kommer jeg til å føle at livet mitt har hatt mening, sier Frode.
Han søker å leve etter Filipperne 2, vers 5-11, hvor Paulus skriver om å la Kristi sinnelag få være i oss. Jesus tok på seg en menneskeskikkelse og ble en tjener. Frode tenker at misjonsarbeidet begynner med å stige ned.
– Som misjonærer må vi gi avkall på vår egen kompetanse, sier han ettertenksomt.
For egen del har han opplevd dette særlig når det kommer til språk, ved å komme ulærd til en ny kultur.
Gjensidighet
– Man blir gjort til et lite barn. Og det er en litt smertefull prosess, en slags nedstigning, hvor man blir en ny person og må vokse opp i en ny sammenheng, sier han og legger til at fristelsen for misjonærer er at man ønsker rollen som den sterke og kompetente som skal gi noe til andre.
– Men dersom vi bare tar den rollen, tror jeg ikke vi klarer å få sunne relasjoner, sier han og understreker at de gode relasjonene er preget av gjensidighet.
Den norske misjonæren praktiserer dette ved å gi rom for at hans analfabetiske venner får lære ham om kyr, kultur og språk. Det har gitt resultater. Misjonstidendes utsendte fikk være med da en landsbysjef blant fulanifolket takket ja til å ha bibelundervisning.
Det var Frodes venn «Seydou» som rett frem spurte landsbysjefen om tillatelse. Frode var tilskuer til at døren åpnet seg for Guds rike i den enkle jordhytta.
