De ingen hjelper

Livet er enda hardere for unge kvinner mellom 18 og 28 år som ikke har noen ekteskapsutsikter i det hele tatt. De blir behandlet som om de straffes for ikke å bli ansett som «ekteskapsmateriale».

Begrensede ekteskapsmuligheter kan ha mange årsaker, blant annet oppfatninger om at en ung kvinne ikke oppfyller samfunnets skjønnhetsidealer. Hvis en ung egyptisk kvinne er mørkhudet, overvektig eller på noen måte blir sett på som «stygg», er sjansene hennes for å gifte seg ofte svært små. Gjennom mange år med arbeid med likestilling og trosfrihet i samarbeid med SAT‑7 – den arabiske verdens ledende kristne TV-kanalen – har vi møtt mange slike unge kvinner i Egypt og i den bredere arabiske regionen. De er de virkelig marginaliserte. Krysspresset mellom byrder knyttet til sosial klasse, utseende, utdanning og – viktigst av alt – kjønn gjør dem spesielt sårbare og setter dem nederst på rangstigen.

Kvinnene vi har møtt i arbeidet vårt blir ofte behandlet som ubetalt hushjelp, forventet å ta seg av søsken, eldre foreldre, nieser og nevøer. De blir ofte ikke hørt, har få rettigheter og ingen reell innflytelse over sine egne liv. I trosfellesskap – enten kirker eller moskeer – blir de ofte bedt om å stille opp som frivillige, å vaske, feie gulv og tørke støv av trebenker. Til gjengjeld forsøker mange av dem å behage religiøse ledere i håp om å finne en slags selvfølelse og anerkjennelse gjennom deres godkjenning. Kanskje får hun aldri gifte seg, men i det minste roser presten eller imamen henne og stoler på at hun rengjør, hjelper, passer barn og utfører endeløst, ubetalt rutinearbeid.

LES MER: Vil du være med på å bryte voldsspiralen?

Vi har møtt så mange av disse unge kvinnene, og ingen berører hjertet mitt dypere enn dem. Mange får ikke lov til å dra på ferie eller engang ta en kort tur med venner. Hvis de får lov til å jobbe, går store deler av lønnen til familien, slik at de sitter igjen med lite økonomisk selvstendighet eller valgfrihet.

Én av dem, Hania, fikk ikke lov til å delta på en workshop vi arrangerte. Moren insisterte på at hun først måtte få tillatelse fra broren sin for å kunne være med på en tur med teamet vårt. Han nektet. En annen modig ung kvinne, Mariam, fortalte oss at faren tok henne ut av skolen i niende klasse. Hun fikk ikke så gode karakterer, og han sa: «Hvorfor skulle vi bruke penger på utdanning for henne? Hun kan like gjerne være hjemme og hjelpe moren sin.» På grunn av de tykke brilleglassene og svake synet ble det nesten tatt for gitt at ingen ville ønske å gifte seg med henne.

Mariam og Hania, som mange andre i lignende situasjoner, fant et mål av håp og trygghet gjennom innholdet som ble produsert i SAT‑7s prosjekt for trosfrihet og likestilling. Filmene og videoene presenterte et annet verdensbilde – ett som bekreftet deres verdighet og ukrenkelige verdi. Disse kvinnene fortalte oss at de for første gang følte seg «sett og hørt, som om meningene deres betydde noe». Gjennom programmene våget de å tro at de kunne prøve, lære og vokse. To kvinner fullførte tre års kurs gjennom en psykologiorganisasjon som tilbød opplæring for lekfolk, og de var enormt stolte av diplomene de fikk. Noen har til og med begynt å drømme om å forlate landsbyene sine, skaffe seg arbeid og bygge nye fellesskap med likesinnede.

Jeg er dypt overbevist om at ugifte, dårlig utdannede og vanskeligstilte kvinner i rurale områder i den arabiske verden står helt nederst på den sosiale rangstigen. Det er de som aller mest trenger en hånd som rekker ut til dem. Dette er arbeidet vi ønsker å gjøre. Disse kvinnene er vår målgruppe, og det er dem vi rekker ut en hjelpende hånd til, gjennom film og media. Det finnes knapt noe mer meningsfylt enn å kjenne at noen tar tak i hånden vår tilbake – et tegn på at de ønsker hjelp til å komme seg opp fra gropen og i retning av et liv med verdighet og muligheter.