– Behovet for bistand er større enn noensinne

Det sier Øyvind Eggen, tidligere direktør for Kunnskapsbanken i Norad med over 20 års fartstid i bransjen. Eggen jobber i dag som frittstående konsulent og er redaktør for magasinet Artikulert. Han har tidligere jobbet for flere bistandsorganisasjoner og har også forsket på området.

Også Europa kutter

Som følge av Trump-administrasjonens bistandskutt ble nylig store deler av all bistand nærmest stanset over natten. Livsviktige programmer innenfor nødhjelp, mat, hiv og aids og menneskesmugling står nå i fare for å bli lagt ned. Hvor alvorlig er situasjonen?

– Når det gjelder statlig bistand, er vi uten tvil i den største krisen siden bistanden oppstod på rundt 1960-tallet. Oppmerksomheten har først og fremst vært rettet mot USAID, den føderale etaten som administrerer USAs utviklingshjelp. Men de fleste giverland i Europa kutter også i sine overføringer. Mange reduserer sitt samlede bistandsbudsjett delvis for å finansiere økte forsvarsutgifter. I tillegg går en mye større andel til Ukraina. Selv om det er forståelig, må vi kunne være ærlige nok til å si at det ikke er Ukraina som trenger bistanden mest, fastslår Øyvind Eggen overfor Misjonstidende.

Han mener at det er en skyhøy pris å betale. For hva skjer med de som har enda mer behov for bistand enn Ukraina? De som aldri kommer i media og som vi aldri hører stemmene til?

– Forskeres beregninger tyder på at cirka 100 flere mennesker vil dø per time som følge av kuttene i USAID alene. Jeg har selv forsøkt å gå gjennom historien og tror at de menneskelige konsekvensene av det som nå skjer har en pris større enn noen humanitær katastrofe etter spanskesyken, sier den erfarne bistandskonsulenten.

Privatfinansiert bistand

At statene reduserer i sine overføringer til bistand, gjør behovet for privatfinansiert bistand, altså bistand gjennom blant annet misjonsorganisasjonene, større enn noensinne.

– Ingenting i dagens situasjon gjør privat bistand mindre effektiv. Og det er heller ingenting som tyder på at den statlige støtten til norske bistandsorganisasjoner vil bli redusert. Dette er kvalifisert gjetning fra min side, men jeg er tett på den politiske utviklingen, og så langt ser jeg ingen grunn til å være bekymret for den norske offentlige støtten til norske bistandsorganisasjoner.

Eggen er rimelig trygg på at Stortinget vil at en del av bistanden skal gå til organisasjonene, men han påpeker at den norske bistandsforvaltningen, altså Norad, forstår «effektiv bistand» på en måte som gjør at det er lettest for de store bistandsorganisasjonene å innfri. Forvaltningsapparatet har, ifølge ham, i flere år snakket om at de små bistandsorganisasjonene gir mye bry og er langt mer usikre kort når det gjelder effektiv bistand.

Hva er effektiv bistand?

– Men det går også lett an å argumentere for at noen av de små bistandsorganisasjonene nettopp har ekstra muligheter til å gjøre en forskjell på grunn av sin sterke lokale forankring. Forståelsen av hva effektiv bistand er, er ulik. Men for øyeblikket går forvaltningens syn i de små organisasjonenes disfavør, sier Eggen.

Hans råd er å følge én av to strategier: Å tilpasse seg så godt man kan bistands-forvaltningens krav om rapportering og dokumentasjon – bli best i klassen. Eller argumentere for at det er kvalitative forskjeller på ulike former for bistand der de små kan ha et komparativt fortrinn som gjør at det ikke er hensiktsmessig å vurdere små og store etter samme målestokk. Helst bør man nok gjøre begge deler. Likevel kan det bli vanskelig. De små har strømningene mot seg.

Kynisk i krise

De amerikanske bistandskuttene har blitt lagt merke til. Aldri før har Eggen opplevd å bli oppsøkt av så mange som er så oppriktig bekymret.

– Jeg har fått bekreftet at folk bryr seg når de leser om de amerikanske bistandskuttene. Hvor lenge det varer, vet jeg ikke.

– Hvor er vi på vei, tror du?

– I en krise kan det være nyttig å være litt kynisk. For det første har det alltid vært udekkede behov i bistanden, alltid mennesker som dør fordi de ikke får hjelp. Rent kynisk sett kan vi derfor si at situasjonen ikke er ny. For det andre er det ingenting som endrer muligheten til å gi privat bistand via bistandsorganisasjonene – og bruke disse effektivt. Muligheten for hver av oss til å hjelpe er akkurat som før, og bistanden vil fortsette. Selv med de massive kuttene vi har sett nå, vil vi fortsatt være på et bistandsnivå som likner det som var i verden i årene etter årtusenskiftet.

Sammenbrudd?

Han påpeker at den mest dramatiske endringen som følge av bistandskuttene selvsagt skjer hos bistandens sluttbruker. Men det er også bekymringsfullt at det internasjonale statlige og multilaterale bistandssystemet kan bryte sammen.

– De fleste FN-organisasjonene har ikke et budsjett til å drive året ut. Det jeg frykter mest, er at de ikke klarer å kutte på riktig måte, at de kutter mest i førstelinjen, i felt. Derfor tar jeg til orde for at man ikke bare må gå ut med bandasjer, men at noen må ta fram øksa og bestemme hvilke institusjoner som skal dø og hvilke som skal få leve.

Han tviler imidlertid på at dette kommer til å skje. Det internasjonale statlige bistandssystemet har så langt vist seg ganske dårlig til å prioritere kollektivt.

– Hva med Norge oppi dette?

– Norge er en av de eneste som fortsatt holder fast på store bistandsbudsjetter og viser ansvarlighet og solidaritet. Men Norge er ikke gode til å prioritere. Norsk bistandspolitikk kan oppsummeres som «alt godt overalt». Norge kunne ha tatt en lederrolle oppi dette, vært den aktive som foreslår og får med seg andre, men jeg tviler på at de evner det.

Øyvind Eggen påpeker at behovet for privatfinansiert bistand nå er større enn noensinne. Ingenting i dagens situasjon gjør privat bistand mindre effektiv, og mulighetene for den enkelte til å gi er til stede og mer tiltrengt enn noen gang.