Tilbake til nms.no Midtøstenblogg
Meny
Foto: Åslaug Ihle Thingnæs Last ned

På denne bloggen vil du finna glimt og notisar frå NMS-tilsette som er knytta til arbeidet i Midtausten og Nord-Afrika. I tillegg vil det også bli formidla direkte frå våre partnarar om arbeidet NMS er med på i den regionen, og dette vil vera på norsk og engelsk.

Valdtekt av sjel og kropp

Kvart år blir mange pakistanske jenter bortførte, tvangskonverterte til islam og tvangsgifta med overgriparane. Tvangskonvertering er valdtekt av sjela, og tvangsekteskap er valdtekt av kroppen. Mange engasjerer seg for å endra denne urettferda.

Den kristne jenta var berre 14 år då ho vart bortført i oktober 2019 og tvangsgifta med ein muslimsk mann. 18 år er minstealder for å gifta seg, men sjølv om foreldra viste til både dåpsattest og attest frå skulen som viste at ho berre var 14 år, bestemte dommarane at ekteskapet var gyldig under sharialova, sidan ho hadde hatt sin første menstruasjon.

Dette står å lesa i ein rapport frå september 2021 utgitt av ei parlamentarisk gruppe for pakistanske minoritetar. Kvart år blir mange kvinner og jenter frå minoritetsgrupper bortførte, tvangskonverterte og tvangsgifta med overgriparane. I dei aller fleste tilfella blir overgriparane aldri straffeforfølgde. Når foreldra kjem for å melda bortføringa, er politiet vanlegvis motvillige til å registrera saka eller undersøka skikkeleg. Etter nokre dagar får foreldra gjerne overrakt ein konverteringsattest og ein vigselsattest, og blir fortald at jenta frivillig har gått over til islam, og at ho no lever saman med sin nye «ektemann», som ofte er mange år eldre enn henne.

Denne våren har eg som representant for NMS deltatt på tre digitale «rundebordskonferansar» om tvangskonvertering og tvangsekteskap. Konferansane er organiserte av Church of Scotland og Church of England, og dei ønskjer samarbeid med andre som engasjerer seg for dei kristne i Pakistan. Målet er å driva påverknad for haldningsendringar som kan gjera situasjonen betre for minoritetane som opplever dette.

Kvifor blir dei tvangskonverterte?

For å arbeida med haldningsendringar er det viktig å forstå kvifor situasjonen er som den er. Tvangsekteskap er ulovleg i Pakistan, men når ei ung kvinne konverterer til islam, vil styresmaktene sjå det som viktigare enn at ho misser juridiske rettar.  Har ei jente nådd puberteten, vil heller ikkje retten akseptera at konverteringa var ufrivillig. Det er dessutan vanskeleg å bevisa at det er blitt brukt tvang. Av og til er det snakk om regelrett kidnapping og voldtekt. Andre gonger blir kvinnene lokka til å konvertera og gifta seg, men angrar når dei opplever at dei blir dårleg behandla.

Ein grunn til at det er så vanskeleg å endra haldningane, er at det er så mange som er med på å halda praksisen i live. Til dømes spelar religiøse leiarar ei viktig rolle i konverteringsprosessen og ekteskapet, og dei har stor makt i det pakistanske samfunnet. Om styresmaktene skulle slå ned på dette, vil det kunna bli sett på som eit angrep på islam. Derfor blir praksisen tolerert for å unngå større konfliktar.

Dessutan er det viktig å forstå at den som gjer at ein kristen eller ein hindu konverterer til islam, som regel meiner at dei har gjort ei god gjerning som gir løn i himmelen.  Når heile samfunnet er med og bygger opp desse haldningane, er det lett å sjå forbi bruk av tvang eller lokkemiddel. Dette er haldningar me ikkje vil forsvara, men me treng å forstå dei verdiane som ligg under. Me skal ikkje så langt tilbake i historia for å finna mange døme på at kristne har brukt liknande former for tvang overfor annleis truande. Også i dag kan kristne bli frista til å bruka ulike former for lokkemiddel for å oppnå resultat, men seriøs norsk misjon er opptatt av at menneske som kjem til tru skal gjera det av eigen, fri vilje.

Kva blir gjort?

Eitt av dei tre hovudmåla til NMS er å fremja rettferd. I Pakistan samarbeider NMS med Centre for Legal Aid Assistance and Settlement (CLAAS), ein organisasjon som mellom anna arbeider for å endra på denne urettferdige situasjonen. CLAAS arbeider på to frontar: Det eine er å gi direkte støtte til nokre av alle dei jentene som blir offer for urett. Det andre er med det langsiktige målet å arbeida for lovendringar og haldningsendringar i samfunnet.

Dei som blir offer for urett, kan få gratis rettshjelp og praktisk støtte hos CLAAS. Organisasjonen har advokatar som kan representera dei i rettssalen, anten det gjeld tvangskonvertering, tvangsekteskap, blasfemi eller andre saker. Dette er kristne juristar som brenn for saka, og som reknar det som ei gudsteneste å forsvara dei som ikkje kan forsvara seg sjølve. Til dømes fortel dei om eit kristent ektepar som kom til dei og bad om hjelp til å finna dotter si, som hadde vore sakna eit par månader. Dei hadde grunn til å tru at det var naboen som hadde kidnappa henne. Politiet gjorde ingenting for å hjelpa dei. Men etter at dei fekk ein telefon frå jenta si, gjekk foreldra til CLAAS og bad om hjelp, og dei fekk retten til å gi ordre til politiet om å gripa inn. Det viste seg at jenta hadde blitt halde fanga mot sin vilje, men til slutt fekk ho komma heim til foreldra, og «ekteskapet» blei til slutt oppløyst ved dom.

Det er også viktig for kyrkjer og andre samfunnsorganisasjonar som CLAAS å driva haldningsskapande arbeid for dei fattige kristne. Fleirtalet av dei kristne høyrer til dei mest marginaliserte i samfunnet, og er etterkommarar av tidlegare kastelause dalitar. Dei er fattige, manglar utdanning og har ikkje så lett for å få seg jobb som kan gi ei inntekt å leva av. CLAAS besøker regelmessig fattige samfunn i distrikta for å undervisa dei og bygga opp gode haldningar som kan gjera dei betre rusta til å stå mot overgrep.

Les meir om tvangskonvertering og tvangsekteskap: 

Rapport frå All-Party Parliamentary Group for the Pakistani Minorities:

 

Benish ble det neste offeret

Les innlegget →

Løftet opp til et nytt liv

Kvinnene som kommer til Anafora for å få traumebehandling, er alle ofre for overgrep og sliter med å leve videre med denne byrden. Under behandlingen får de hjelp til å forstå og bearbeide hva de har gjennomgått, og styrke til å leve livet sitt videre. Noen klarer til og med å tilgi gjerningsmannen. Sonja Küspert var sammen med kvinnene en uke, og skriver om oppholdet her.

NMS støtter et prosjekt som gir hjelp til overgrepsofre. Hvert år kommer rundt 100 unge, ugifte kvinner fra Qussia, sør i Egypt som har opplevd overgrep, til Anafora. Mellom 20 og 25 kvinner er sammen i en uke og får fagkyndig hjelp til å bearbeide det de opplevde. De hører om «livets elv», om traume, den onde sirkelen og hvordan de kan klare å overkomme traumet. På Anafora er de trygge og får mulighet til å snakke fritt om det de har opplevd, både i gruppen og i individuell terapi. De blir tatt hånd om av trenere/coacher, nonner og psykologer som har mye erfaring etter mange år med slike kurs. Trenerne var ofte selv overgrepsofre, deltok på slike kurs og ble opplært. De er en viktig støtte for kvinnene som ikke bare er sammen med dem på Anafora. De bor også i Qussia og kan følge opp kvinnene der de bor. Hvis noen av kvinnene trenger mer tid og hjelp, kan de komme igjen.

Mariann, Sara og Marina. Foto: Sonja Küspert

Jeg fikk muligheten til å besøke Anafora og være med på en traumehealingøkt, godt fulgt og veiledet av prosjektlederen Sara. 25 kvinner var samlet i midten av mars, og hadde en god og intens tid sammen ved dette fredelige og rolige stedet. Søster Marina innledet kurset med å fortelle om livets elv, som alle deltakerne skulle tegne for seg selv. Elven skulle markere de gode og de vonde opplevelsene. Da det var gruppesamling og noen av kvinnene åpnet seg og fortalte om det vonde, var jeg ikke til stede. Heller ikke ved andre, sensitive samtaler. Dette måtte foregå i trygge rammer uten utenforstående.

Gruppearbeid. Foto: Sonja Küspert

Senere skulle alle lage seg et bilde som de kan se på når de er triste og fortvilet. De hadde også lek sammen. Leken bidro ikke bare til samholdet, men hadde også bl.a. budskapet om at man bare når målet når man jobber sammen og kommuniserer godt. De siste to dagene kom en kvinnelig psykolog og ga profesjonell hjelp til kvinnene, både i gruppen og individuelt.

Kvinner har lite å si i det patriarkalske samfunnet i Egypt. Hvis en kvinne blir offer for et overgrep, kan hun bli tvunget til å gifte seg med overgriperen. De må kjempe for å få utdanning og å kunne jobbe og tjene penger. Tradisjonen er at en kvinne skal gifte seg, få barn og å være hjemme og ta ansvar for familien. I Qussia får kristne jenter og kvinner mye støtte av den ortodokse kirken og prestene i menighetene. De kan få høy utdanning og jobbe. Hvis de får en snill og progressiv mann, kan de kanskje til og med fortsette å jobbe etter giftermålet. Giftepresset er ikke så sterkt som før, eller som for muslimske kvinner i samme området, men fortsatt er dette en av de største utfordringene for unge kvinner.

Biskop Thomas. Foto: Sonja Küspert

Anafora er et koptisk retreatsenter i ørkenen litt nord-vest fra hovedstaden Kairo på veien til Alexandria. Stedet ble grunnlagt av Biskop Thomas, som har store visjoner og som klarte å skape dette fredelige og rolige stedet hvor alle er velkomne. Anafora får mange besøkende, ikke bare egyptere, men også mange internasjonale gjester fra hele verden. Noen kommer bare for en dag, andre blir over en lengre periode, og noen er frivillige som hjelper til hvor det trengs, om det måtte være på kjøkkenet, i hagen osv. Anafora, som betyr «å løfte opp», har et stort areal og har bl.a. to store kirker: Anaforakirken hvor det er aftenbønn hver kveld, og Oppstandelseskirken. Sistnevnte har utrolig fine malerier. I over 10 år ble bibelske motiver malt på veggene; bildet øverst viser kirken fra innsiden med noen av maleriene. Kirken inviterer til meditasjon og bønn.

Hvis du vil vite mer om Anafora kan du se på YouTube-filmen, som også er på norsk.

Tekst og foto: Sonja Küspert

Les innlegget →

Mann (58) dømt til døden

I dag fekk eg ein E-post som fekk meg til å tenka på ei krimbok som eg held på å lesa, om ein ung mann som sit på dødscella og ventar på å bli avretta, sjølv om han veit han var uskuldig. Berre at no er det ikkje fiksjon, men eit ekte menneske det handlar om.

Ein av NMS sine samarbeidspartnarar i Pakistan er menneskerettsorganisasjonen CLAAS. Bokstavane står for Center for Legal Aid Assistance and Settlement. Dei sendte oss ei melding i dag om at Zafar Bhatti, ein kristen mann frå Rawalpindi, vart dømd til døden for blasfemi. For ti år sidan vart han fengsla, skulda for å ha sendt blasfemiske tekstmeldingar. Han har

heile tida nekta for dette, men vart først dømt til livsvarig fengsel. Den 3. januar vart denne dommen omgjort til dødsstraff av ein rett i Rawalpindi.

Dei omstridde blasfemilovene i Pakistan går tilbake til den britiske kolonitida, men dei vart mykje strengare under militærstyret til president Zia ul-Haqq. Frå slutten av 1970-talet styrte han landet i ei sterkare islamsk retning, og religiøse minoritetar fekk det vanskelegare. Blasfemilovene blir ofte misbrukt for å løysa personlege konfliktar, og når nokon har fått ei skulding om blasfemi mot seg, er det ofte svært vanskeleg å bli frikjend. Fleire dommarar som har frikjend ein tiltalt i blasfemisaker, er blitt drepne. Tidlegare guvernør i delstaten Punjab, Salman Taseer blei myrda fordi han hadde uttalt seg til fordel for den kjende kristne kvinna Asia Bibi, som etter mange års kamp klarte å bli frikjend, og no bur i utlandet.

LES OGSÅ: Rettferdighet for Zafar Bhatti (Fra NMS sin Pakistan-blogg)

CLAAS har tatt på seg å føra saka til Zafar Bhatti, og dei tar seg også av kona hans, Nawab Bibi, som er barnlaus og utan midlar til å livnæra seg. Menneskerettsorganisasjonen brukar mykje tid og pengar på å hjelpa folk som Zafar og andre som kjempar mot urettferd. NMS har finansiert mykje av aktiviteten til CLAAS gjennom eit Noradstøtta prosjekt.

Krimboka eg les i desse dagar, «Tilståelsen» av John Grisham, er frå ein heilt annan kontekst, nemleg Texas i USA, ein stat som framleis er sterkt rasedelt, og der mange svarte føler dei blir urettferdig behandla i rettssystemet. Eg veit enno ikkje korleis det går til slutt. Vil sanninga komma for ein dag før me kjem til siste sida av boka? Får helten vår dødssprøyta, eller slepp han ut til slutt? Det er ikkje mindre spennande for dei som kjenner Zafar Bhatti, og som ber og kjempar for at retten skal vinna fram i det pakistanske rettssystemet. I E-posten frå CLAAS står det at dei fekk møta Zafar Bhatti i fengselet dagen etter dødsdommen, og at dei framleis vil stå saman med han i kampen for rettferd.

Les innlegget →

Nelly fra Egypt på disippeltrening i Sør Afrika

Nelly Waheeb er den første NMS støttede studenten fra Egypt ved Disippeltreningsskolen til Ungdom i Oppdrag i Muizenberg. Her forteller hun om seg selv og livet i Sør-Afrika.

Jeg heter Nelly Waheeb, jeg er 21 år gammel. I Kairo studerer jeg oversettelse, men nå har jeg tatt en pause for å gå på DTS. Jeg ønsker virkelig å vite mer om Gud, og å oppdage meg selv. Jeg vil både se verden og være til tjeneste. Derfor er DTS midt i blinken for meg. Jeg drømte lenge om at jeg ville være så nær som mulig til Gud for å kjenne ham og gjøre ham kjent.

Jeg liker kunst, sport, å lese og høre på musikk, og jeg vil gjerne lære nye ting. Men mitt daglige liv i Kairo er ganske krevende. Jeg bor hjemme hos foreldrene mine og er den yngste i søskenflokken. Å være yngst og samtidig jente betyr at jeg har det meste av ansvaret hjemme. Jeg lager mat og gjør mye annet husarbeid. Men da jeg fortalte familien min at jeg skulle dra til DTS i Cape Town, ble de overrasket, og de gledet seg fordi dette ville forandre livet mitt til det bedre.

Jeg ønsker å utvikle meg selv og jobbe for å gi mer til samfunnet. Jeg vil bruke alt jeg lærer og dele det med andre, spesielt med ungdommer på samme alder som meg, når jeg er tilbake fra Sør-Afrika.

Skolen er fantastisk, og livet er veldig behagelig. Jeg liker kjempegodt å være her, maten er god og det er fint å være sammen med mine nye venner. Den første uken fikk vi generell informasjon om skolen, samfunnet og landet og besøkte forskjellige historiske steder og museer.

Den andre uken snakket vi om å leve som et elsket menneske. Den tredje uken var fantastisk, fordi foredragsholderen Lindani snakket om hvordan man kan høre Guds stemme. Det var helt utrolig hvordan jeg lærte å høre Guds stemme og snakke med Gud. Lindani sa til meg at jeg er som Esther i Bibelen. Disse ordene gjorde at jeg følte meg spesiell og det gjør meg så glad. Denne uken har vi om Guds karakter og natur. Det er også utrolig spennende.  Hver uke drar vi dessuten ut for å være med barn.

Jeg skal til India og Namibia på 3-måneders «outreach» på slutten av kurset. Jeg er så spent! Jeg skal være sammen med det beste teamet og de beste lederne noensinne. Jeg lærer nye ting hver dag og ser hvor stor Gud er. Jeg takker for alt Han har gjort for meg. Jeg er så glad jeg er her. Takk Gud!

Les innlegget →
Flere blogginnlegg

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp