Hjertevarmt gjensyn – hjerteskjærende virkelighet
Fra 2003 til 2011 var jeg misjonær i Mali. Allerede året etter brøt uroen ut i Mali, og landet har på mange måter kollapset helt. Takket være telefon og ikke minst den digitale plattformen WhatsApp har vi aldri mistet kontakten med Mali. Men jeg er glad jeg ikke visste da vi reiste derfra i mai 2011 at det skulle bli nærmest umulig å reise tilbake.
Jeg har mange ganger lurt på om jeg i det hele tatt kom til å treffe igjen de kristne fulanidamene i menigheten vår i dette livet, eller om det ville bli i himmelen. Men da styret for kvinnestevnet 2024 inviterte meg som taler kom sannelig muligheten til et gjensyn.
Fraråder reiser
Når sant skal sies er reiser til Mali frarådet, også reiser kun til hovedstaden Bamako, så sant de ikke er «strengt nødvendige» som UD skriver på sine nettsider. Dessuten er det blitt mer og mer komplisert å få visum til Mali. Det var derfor på mange måter usannsynlig at det skulle gå an å ta imot denne invitasjonen. Men som ved et Guds mirakel åpnet dørene seg, og tretten år etter at vi reiste fra Mali kunne jeg gå av flyet i Bamako og kjenne Malis varme strømme mot meg – både i bokstavelig og overført betydning.
Det var fantastisk å komme tilbake til Mali, tretten år etter at vi flyttet til Norge.
Gjensynsglede
Seksten kvinner kom til stevnet for kristne fulanikvinner i Bamako. De kom fra ulike menigheter og kanter av landet og flere av dem holder til i de mest urolige områdene i Mali. Noen av dem hadde ikke møttes på flere år. Å ferdes på veiene i Mali er nemlig både farlig og slitsomt. Men dette året var nesten alle kvinnene i de tre fulanimenighetene samlet, og gleden over å komme sammen overskygget påkjenningene med reisen. For meg var det spesielt to ting som ble ekstra stas. Det ene var at hele fem damer fra min «hjemby» D hadde gitt seg ut på den lange reisen sørover til hovedstaden. Det andre var å se at neste generasjon er i ferd med å vokse til. Forrige gang jeg så dem var de unge jenter på søndagsskolen. Nå satt de der som nygifte og gravide unge koner.
Åtte timer bibelundervisning
Da jeg ble invitert som taler fikk jeg beskjed om at bibeltimene skulle handle om Maria – Jesu mor. Noen uker før avreisen fikk jeg se programmet, og skjønte at mine bibeltimer utgjorde til sammen åtte timer av programmet. Å forberede åtte timers bibelundervisning på fulani kjentes ikke ut som en liten oppgave, men ved å legge inn gruppearbeid, bønn og mye spørsmål og samtale endte det faktisk med at vi egentlig fikk litt for liten tid.
I tillegg til meg var en dame fra en organisasjon som heter World Renew invitert til å ha foredrag om hvordan kristne kvinner bør leve i samfunn som preges av konflikt og uro. Det var helt klart et veldig relevant tema for disse damene!
Dagene på kvinnestevnet var fylt med bønn og Bibel, gruppesamtaler, deling, sang og glede.
Store gaver
Å være med på dette stevnet var en fantastisk opplevelse for meg. I tillegg til gode gjensyn, lange samtaler, sang, latter og bønn, koste jeg meg veldig med malisk mat. Alt fra loff som dyppes i morgenkaffen til alle de ulike formene for ris og saus trigget mange gode minner og følelser. Den siste dagen fikk jeg flotte klær og en stor kalabas i gave som takk for at jeg kom. Jeg må i grunnen innrømme at det kjennes som om jeg fikk mer enn jeg ga.
Frokost med loff, dyppet i varm melk med sukker.
Årsmøte
I løpet av kvinnestevnet ble det også valgt nytt styre for kvinnearbeidet, og damene laget en handlingsplan for det kommende året. I hver menighet vil de ha ukentlige møter. De ønsker å begynne å spare penger i en egen kasse som skal brukes til evangelisering. Hver tredje måned vil de ha en felles dag med bønn og faste, selv om de er spredt i tre forskjellige byer. Og neste september vil de arrangere kvinnestevne igjen. Alle som har mulighet til å bruke en smart-telefon er med i en egen WhatsApp-gruppe for kvinnene. Der deler de andakter, bønneemner og sanger, og der kan jeg heldigvis fortsette å være med, selv om reisen til Mali er over for denne gang.
TRE KVINNER PÅ KVINNESTEVNE:
Mamu:
Nå er det andre gang jeg er med på kvinnestevne. Jeg har vært gift i to år. Alle gifte kvinner burde dra på kvinnestevne, synes jeg. Det hjalp meg veldig å høre om de prøvelsene Maria måtte gjennom, selv om hun var Jesu mor. Jeg har tenkt at det kanskje er noe galt med meg eller troen min når jeg opplever motgang og problemer. Det skal jeg ikke tenke lenger.
«Hamsatou»:
Reisen hit er vanskelig og skummel, men det gikk bra. Det mest slitsomme var at bussen kjørte i ett strekk uten pauser og bare stoppet i kontrollpostene. Vi fikk ikke en gang kjøpt vann. Kvinnestevne er viktig for oss, og for hele menigheten. Kvinnene skaper gode hjem og gode nabolag, og fører menigheten framover. Derfor trenger vi å lære så mye som mulig.
«Jena»:
Kvinnestevnet skaper fellesskap og en følelse av å høre sammen. Mange av oss kan ikke treffes så ofte. Da betyr det ekstra mye å komme sammen. Jeg synes årets kvinnestevne var kjempebra!