Kristen fulani i Mali: LYKKE OG PRØVELSER

Strålende av glede omfavner D eldstesønnen H.  Etter at hun ble enke betyr han alt for henne og for de mindre søsknene. Mot alle odds er H mastergrads-student i hovedstaden Bamako. Resten av familien bor fremdeles midt i de farligste områdene i Sentral-Mali.

Nå har hun kommet til Bamako for å være med på kvinnestevne, og der hjelper H til som tolk. For D er det umulig å skjule stoltheten og gleden når hun treffer ham igjen.

Sorg og frykt
Men det er langt fra noen selvfølge at det var slik det skulle bli. D blir alvorlig når hun tenker tilbake:

– Da jeg ble enke, ble jeg veldig redd. Jeg hadde ingen penger eller husdyr. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle betale husleie eller skaffe mat, langt mindre sende barna på skolen. Jeg tenkte at jeg ville bli nødt til å flytte tilbake til boplassene slekta mi kommer fra.

D grøsser mens hun forteller dette. Situasjonen for fulanier som fremdeles lever på tradisjonelt gjetervis på små boplasser i Sentral-Mali er nemlig ekstremt vanskelig. Mange fulanier har sluttet seg til militante grupper av islamister, ofte på grunn av løfter om penger, men også fordi de blir trakassert av den maliske hæren og politiet. Nå er det blitt slik at soldatene skyter først og spør etterpå når de ser fulanier utenfor allfarvei. Hvor mange av dem som blir skutt som faktisk er med i en militant gruppe er umulig å vite, men det er garantert mange uskyldige som blir drept.

Nå har jeg alt
D forteller at det som skjedde da mannen hennes ble drept var veldig trosstyrkende for henne. For da mannen døde og det kjentes som om grunnen raste under føttene hennes, så fantes det likevel et fjell å stå på. Både menigheten, misjonen og tidligere misjonærer har hjulpet familien, blant annet slik at H kunne fortsette studiene. Nå er H i ferd med å avslutte en mastergrad i jus med hovedvekt på menneskerettigheter.

– Jeg vil hilse så mye til alle i Norge! Tusen takk for hjelpen jeg har fått. Troen min har vokst veldig fordi dere ikke forlot meg. Et fulaniordtak sier at kua kan ikke takke slettene, men den spiser gresset der. På samme måte vet jeg ikke hvordan jeg skal takke dere. Jeg velsigner dere i Jesu navn. Nå har jeg alt og livet mitt har blitt godt!

Hjemme hos D samles familien til andakt og bønn hver kvelD Og hver søndag går de til gudstjeneste. Hun forteller at selv om hun og barna er kristne, så er de to eldste døtrene gift med muslimske menn. Når de kommer på besøk, gleder de seg spesielt til å være med på kveldsbønnen.

Barnebarnet og onkelen drept
D blir alvorlig igjen når hun snakker om de to eldste døtrene. For i fjor mistet hun sitt eldste barnebarn.

– Han var bare 15 år, og var ute og gikk med kameratene sine, hvisker D. – Da soldatene dukket opp ble de redde og begynte å løpe. Soldatene svarte med å skyte, og to av dem ble drept. En av dem var mitt barnebarn.

– I år skjedde det igjen. Jeg var på besøk hos moren min da det kom soldater. De var flere menn som var ute og gjette kyrne. Onkelen min løp hjem til hyttene sine. Men soldatene fant ham der og drepte ham og to andre. Det er på grunn av slike ting jeg er takknemlig for at vi kan bo i byen. Eldstesønnen min hadde kommet til å være i fare han også, hvis vi hadde flyttet tilbake til storfamilien da mannen min døde. Fulanimenn og gutter blir tvunget med i konfliktene med soldatene selv om de ikke vil.

Be for oss!
D er likevel helt klar på at hun er lykkelig og takknemlig.

– Jeg har lært meg å holde ut i prøvelser, konstaterer hun. – Også vet jeg hvor jeg skal når jeg dør. Det beste med å være kristen er å være frelst! Men vær gjerne med og be for barna mine!