Trosser konflikter og trusler

Foto: Sigurd Egeland Last ned
De feirer gudstjeneste hver søndag, driver to kor, søndagsskole og kvinnegruppe. Men det blir stadig farligere å være kristen i Mali.
Del Facebook Twitter E-post

I en liten by i Mali bor det fem kristne fra folkegruppen fulani. Med stort og smått teller de omtrent 30 personer. De siste sju årene har forholdene bare blitt verre og verre for dem, både når det gjelder økonomi og sikkerhet. De kristne fulaniene er ekstra utsatt for forfølgelse og problemer, og det er ikke lenger trygt nok i området til at misjonærer får bo i byen.

Gudstjeneste hver søndag

I 2011 ble det satt opp et lite kirkebygg, etter at menigheten hadde planlagt og spart til dette i noen år. Også norske givere var med på å støtte kirkebyggingen i Mali. Så å si hver søndag i disse årene har menigheten feiret gudstjeneste i dette bygget, til og med i 2012 da byen var invadert av islamister. De følger liturgien i bønneboka, synger sanger de har laget selv, og to av mennene bytter på å preke.

– Vi er redde!

På telefon fra Mali forteller kvinnene «Kumba» og «Hadjata» om hvordan det går med dem og menigheten. Kumba har nylig flyttet tilbake til byen sammen med familien sin, etter å ha bodd noen år et annet sted.
– Vi fikk mange problemer der vi bodde, fordi det var mye fiendskap mellom fulaniene og de andre folkegruppene, forteller hun.
– Vi følte oss ikke trygge. Da vi snakket om å flytte, hadde jeg lyst til å dra sørover til hovedstaden. Men etter tre dager med bønn og faste kjente vi at Gud ønsket at vi skulle flytte hit igjen. Vi kom hit nesten som vi stod og gikk, og fikk ikke med oss så mye bagasje. Nå bor vi midlertidig på kirketomta, fortsetter Kumba.
Heller ikke her kjennes det helt trygt.
De kristne fulaniene kjenner ofte at de
er redde.
– Men hittil er det ingen som har plaget oss eller forstyrret oss når vi samles i kirken, så da fortsetter vi, sier Hadjata.

Sang og krangling

Kumba er flink til å synge og har laget mange sanger. En av døtrene har «arvet» denne gaven, og nå har de store jentene i menigheten laget et kor som forbereder sanger til gudstjenesten. Ikke nok med det, den eldste datteren er korleder for de små barna som også har sitt eget kor. I tillegg har de søndagsskole der en av de gifte damene og en av de unge jentene samarbeider som ledere. Hver onsdag ettermiddag samles kvinnene til bønnemøte, og hver fredag er det også bønnemøte i kirka. Likevel synes ikke Kumba at det går helt bra med dem.
– Det er også mye som er vanskelig i menigheten, sier hun.
– Vi krangler og har konflikter. Aller mest krangler vi om menighetens kirkekasse, fordi det forsvinner penger fra den. Hjertene våre er ikke rene, og noen sier ikke sannheten.

En ørkenvandring

Ingvald Frøyen er mangeårig misjonær i Mali.
– Jeg har brukt israelsfolkets 40 år i ørkenen som et speil for å beskrive livet i menighetene i Mali, forteller han.
– De er underveis. Det er en liten gruppe, og livet er krevende. De spør seg om når livet skal snu. Noen lurer på hvorfor «de dro ut i ørkenen». Det er kanskje den neste generasjonen, barna til de første kristne, som vil oppleve å «komme inn i det lovede landet». Håpet ligger i det faktum at disse små og ofte skrale menighetene tross alt lever, samles om Guds ord og holder fast på bekjennelsen.

Våger å følge Jesus

Vi spør Kumba og Hadjata: Hvorfor fortsetter dere å gå i kirka? Hvordan klarer dere å holde fast ved troen når det til og med er farlig å være kristen?
– Fordi bønn og Guds Ord hjelper meg tross alt, svarer Hadjata.
– Jeg kan ikke klare meg uten. Jeg vil tro på Jesus til jeg dør, for ingenting annet er verdt noe for meg.
– Folk ser meg kanskje som en lutfattig dame, men penger kan ikke få deg til himmelen, sier Kumba.
– Jeg setter mitt håp til Jesus som er frelseren min. Jeg opplever at Jesus hjelper meg også.

En gang satt jeg i en bil som ble stoppet av terrorister. De hadde drept babyen til en dame i en av bilene som kjørte foran oss. Jeg hadde også en baby med meg, og jeg ba Jesus så inderlig om å beskytte oss. Og terroristene lot oss være. Sånne ting har jeg opplevd flere ganger.

– Be for oss!

Kumba og Hadjata synes det er godt hvis noen vil være med og be for dem.
– Be om at vi får et godt fellesskap i menigheten og at vi finner ut av proble-mene med pengekassa, sier Hadjata.
– Be om fred i Mali. Be om at barna våre blir bevart i troen. Jeg har fire tenåringsdøtre, og frierne har begynt å komme, men vi ønsker at de skal få kristne ektemenn. Dette er et stort bønneemne for oss, sier Kumba.
– Og be om at vi får være trygge!

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp