Mali – en oppdatering
Den nåværende krisen i Mali har vedvart siden starten på Libya-krigen i 2012. Krisen i Libya forplantet seg til Mali og på nyåret 2013 klarte opprørere fra Nord-Mali å komme seg helt sør til byen Konna i region Mopti før de ble stoppet av franske spesialstyrker som grep inn da de så at den maliske hær ble drevet på flukt.
Franskmennenes aksjon, Operation Serval, ble så etterfulgt av en resolusjon i FN sitt sikkerhetsråd i april 2013 som opprettet en fredsbevarende operasjon i Mali, forkortet MINUSMA. FN-operasjonen i Mali har blitt forlenget flere ganger, senest i juni 2017 ved Resolusjon 2364 i FN sitt sikkerhetsråd. FN-operasjonene har lidd store tap, både av materiell og personell, og bruker en stor del av sine ressurser på å beskytte seg selv. Oppgaven deres er primært å holde de stridende partene fra hverandre slik at det kan skapes fred gjennom forhandlinger.
I FN-resolusjonen fra juni 2017 sies det at «sikkerheten og stabiliteten i Mali er nøye forbundet med hele situasjonen i Sahel og Vest Afrika, samt den pågående situasjonen i Libya og Nord-Afrika». Krisen i Mali er med andre ord en transnasjonal krise, som omhandler internasjonal terrorisme, regional bandittvirksomhet og en utstrakt og lukrativ smuglervirksomhet med narkotika, våpen og mennesker. Det er med dette bakteppet at fem land nå har gått sammen for å bekjempe terrorismen over landegrensene i alliansen G5.
MINUSMA: forkortelsen for FN sine fredsbevarende styrker i Mali. For tiden 15.209 uniformert personell pluss en større sivil komponent.
BARKHANE: Frankrikes stående militære enhet i Vest-Afrika bestående av til enhver tid 4000 mann, droner, jagerfly, kamphelikoptere, mellom 3-400 militære kjøretøy
G5: en ny allianse av fem Vestafrikanske land; Mauretania, Mali, Burkina-Faso, Niger og Tchad, som nå bygger opp en felles anti-terror hæravdeling med hovedbase i Sevare i Mali.
Mer enn en lokal konflikt
Foruten at krisen i Mali har regionale ringvirkninger, så stadfester også FN-resolusjonen at den er en trussel for internasjonal fred og sikkerhet. Dette sier også Det kongelige norske utenriksdepartement i Melding til Stortinget (Meld.St.36 – 2016-17) som handler om veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Der sies det at «Ustabiliteten i beltet fra Sahel til Afrikas horn ventes å vedvare» og at «verdenssamfunnet må derfor være forberedt på at trusselen fra terrorisme og organisert kriminalitet vil vedvare i denne regionen.»
Kort fortalt betyr dette at Norsk UD ser på krisen i Mali og Vest-Afrika som noe mer enn en liten regional konflikt. Å sikre fred i Mali handler også om å sikre Europas yttergrenser. Å demme opp for flyktningestrømmen. Å bremse internasjonal terrorisme.
Religion politiseres
Et siste moment i den nåværende situasjonen er at det også utspiller seg en maktkamp i Mali mellom store aktører innenfor den muslimske og arabiske verden. Saudi Arabia og Qatar bruker store midler for å fremme sin form for islam, Wahabbia, mens interne krefter, støttet av Marokko, ønsker å ta vare på den tradisjonelle formen for islam i Mali som tilhører den Malekittiske og sufi-vennlige tradisjonen. Religionen har dermed gjort sitt inntog på den politiske arena på en mer markant måte enn før i malisk politikk. Våren 2018 er det presidentvalg og mange er spent på hvordan det vil gå i dagens situasjon..
I dette landskapet skal vi som kristen misjon manøvrere, og man forstår fort at dette er komplisert. I forhold til lokale myndigheter. I forhold til sikkerhetsvurderinger for våre nasjonale medarbeidere og de kristne, og for våre misjonærer fra mange ulike land.
Mali er i en dyp krise, og trenger at alle gode venner ikke glemmer dem, men husker på dem og støtter dem gjennom de tunge dagene.
Tekst og foto: Ingvald Andersen Frøyen, rådgiver og misjonær i NMS